Bilde: Magneten kjøpesenter ligger på Moan ved E6 utenfor selve Levanger og har trukket til seg det meste av varehandelen fra bysentrum.

Da lokalhistorikeren Asbjørn Eklo skrev forordet til boken «Trehusbyen Levanger» (2010) hentet han den intellektuelle formen fra Jan E. Hansens bok «Hvis byen fikk bestemme» (1995). For boken om Levanger fikk Eklo kommunens kulturpris. «Den voksende interessen for bykultur (…) kan ha mange årsaker og motiver (…) dypest sett vil det dreie seg om å gjenkjenne vår by som sosiale rom», skriver han. I de siste tiårene er byen igjen revitalisert i folks bevissthet. Det er blitt stas blant fremadstormende ungdom å bo sentralt i byer, omgitt av kaféer og kulturinstitusjoner som kinoer og teaterscener.

Eiendomsmeglerne i rødstripete Corneliani-skjorter har sukret byleilighetsromantikken og solgt gråstein som gull. Nu lyder altså det inverse rousseauianske ropet: tilbake til byen! Kvadratmeterprisen er gjerne høy, men kul beliggenhet og fri utsikt til sykkelstativet ser det ut som unge fremadstormende er villig til å betale hva som helst for. Den trenden har man ikke sett i Levanger. Byen, om man fremdeles tør kalle den det, har ingen ting å tilby av det man forventer å finne i en by. Gatelivet i Levanger er sorgen. Det minner mer om en høstlig mark når alle trekkfuglene har forlatt egnen og fløyet sørover. Byoriginalene er tauet inn til kommunale leiligheter og sover med rød medisindosett på nattbordet tidlig på kvelden. I stedet er det biltrafikken som regjerer gatene i Levanger.

Hva er så en by? Det finnes like mange byer som det finnes definisjoner på det, men noe er man i hvert fall enig om: Byen må være en fortetning av bygningsmasse, og det må være et visst omfang eller volum på handel med tilhørende sosialt liv. Likeledes må sentralstaten være representert med ordensmakt, domstol, skattemyndighet og helsevesen, en byskole. I så måte har Levanger vært en by siden formannskapslovene i 1836.

Men så skjedde det noe. Advokaten til Vinmonopolet i Jernbanegata i det gamle sentrum beskriver det utmerket i en betenkning: «Vi opplever at lokalet ikke er helt sentralt i forhold til hovedtyngden av annen handel i Levanger kommune.» Altså er Levanger gamle sentrum ikke lenger en by i klassisk forstand. Dertil kan tilføyes at sentralmakten er forsvunnet, som Tingretten, Politiet og skolen. Hva skjedde? Hvorfor gjorde ikke politikerne noe?

I 1902 var det en viss motstand mot anleggelsen av Hell-Sunnan-banen. Levangsbyggen var redd for handelslekkasje fra Levanger til Trondheim. Jernbanen skulle imidlertid vise seg å bli viktig for Levanger og det nyetablerte Verdalsbruket. Veksten var stor, og man måtte hente inn svensk arbeidskraft til både Listefabrikken og Verdalsbruket. Kaféer, bakerier og portromsbedrifter blomstret opp. Gode tider kom, gode tider forsvant, for så å gjenoppstå igjen. Leka-forliket på 1960-tallet gjorde imidlertid kål på Levangers bystatus, mot at Steinkjer skulle få den. Hvor var kjøpmannstanden og politikere da? Var det senterpartistene igjen som fikset hestehandelen?

Levanger forsøkte å kompensere for identitetstapet etter at bystatusen forsvant med å stable en sommermartna på bena. Det ble en suksess. Men på åttitallet, inspirert av Gordon Gekko og jappetiden, strakk pappaguttene i kjøpmannsstanden skinnfellen lenger enn den rakk. Resultatet ble butikkdød og fabrikkdød. Samtidig åpnet det rom for kjeder som Cubus og andre franchise-bedrifter med utenbys eiere. Kommunen ryddet ut et helt kvartal med byoriginaler, og Folkets hus i Haakongata ble revet, noe som gjorde plass til et stort rådhus. Penger hadde de ikke, kommuneloven gjorde lånemulighetene begrenset. Den nye tid krevde imidlertid plass. Ved å omgjøre Rådhuset til et foretak, et AS, fikk man midler til å bygge en miljøversting med 6-7 meter glasshimling med skittenstøysvask forkledd som kunst.

Politikerne var i siget. I november 1983 vedtar bygningsrådet å omgjøre industriområdet på Moan til forretningstomt. Det skjedde etter henvendelse fra eiendomsutviklerne Brødrene Berg, som nu kjente sin besøkelsestid. Noen tid senere signaliserer eiendomsutviklerne i Berg Eiendom at tomten blir for liten og at man behøver mer areal. De vil ha 23 dekar i stedet for 12, noe kommunepolitikerne vedtar i en ren sandpåstrøingsprosess. 9. juli 1986 kan Levanger-Avisa fortelle at utbygningskostnadene blir 2,1 millioner kroner, som var en god slump penger den gang. Industridrømmen på Moan er tapt, Verdal tar den ballen. I forkant av gigantsatsingen på Moan går lederen i Levanger Handelsstands forening, fotograf Trond Hattrem, ut i Levanger-Avisa og krever avgiftsparkering i Levanger sentrum.

Handelsdrivende Paul Ertsaas i gamle sentrum protesterer og advarer, men forgjeves. Han mener dette vil tømme sentrum. Da Magneten åpner som fylkets største kjøpesenter med gratis parkering, går det imidlertid troll i ord. Levanger blir en spøkelsesby, som Ertsaas spådde. Over natten. I løpet av kort tid blir sentrum «det forsvundne Atlantis», byen fantes bare i minnene. Gapende tomme butikklokaler står på rekke og rad. Auran kjøtt og Thurn Paulsen bokhandel holder stand en stund. Men en dag er også de borte. Kjedene på Magneten har slukt dem. Det er nok forklaringen på at Facebook-grupper som «Du veit du er gammel og fra Levanger» er blitt veldig populære. Her deles i det alt vesentlige bilder og anekdoter av varierende sannhetsgehalt. Poenget for medlemmene er dog å forsøke å rekonstruere noe som er dypt savnet, i bevisstheten.

Da det gikk opp for Levangers politikere og Levanger Handelsstand at de hadde vært med å ødelegge en by, brøt panikken ut. Tidligere kultursjef Tone Jørstad foreslår glassoverbygg i Kirkegata à la Bodø for å gjenskape folkelivet, og den tidligere bingoverten i den lokale TV-kanalen Trøndersk Multimedia, Lars Edvard Hoff, nu leder for Markedsplassen, en nyoppfunnet lokal institusjon som skal revitalisere Levanger sentrum, står frem i en stort oppslått artikkel med bilde i Trønder-Avisa under tittellinjen: -Skal redde sentrum! Medlemskap i Slow city-bevegelsen1 blir lansert etter en fuktig tur i Italia, der ordføreren danser heftig på bordene.

Nå reddet hverken Tone Jørstad, Lars Edvard Hoff eller slow city-ideologien sentrum. Ingenting har skjedd annet enn gjentatte retoriske utspill i lokalavisa. Den magnetiske kraften på Moan blir stadig sterkere, etter hvert med alle kjennetegn som en by har, og som Levanger sentrum ikke har: tilgang på sentralmakt, handel, urbane kaféer, lege, øyelege, advokat, bank og eiendomsformidling, bokhandel og store lyse leiligheter med havutsikt. Selv det medieombruste sykkelrittet «Tour de Tomtvatnet» har sin ankomst og festivitas for avgnagde supermosjonister i trekvart craft-tights på Magneten. I det gamle bysentrum får man ikke lenger kjøpt så mye som en kopiblyant, en by som for noen tiår siden hadde New York Herald Tribune, Frankfurter Allgemeine og cubanske sigarer som en del av sin kioskportefølje.

Denne fremstillingen får meg til å tenke på Æsops fabler, den om skilpadden og haren som skulle kappspringe. Med sitt store selvbilde utfordrer haren skilpadden om å komme først i mål. «Sant å si», sier haren», «så skjønner jeg ikke hvorfor du orker å bevege deg i hele tatt. For når du endelig kommer fram, er det hele over for oss andre». Enden på visa kjenner vi. Og moralen er: Den som lukker øynene når det gjelder, må åpne lommeboka. Og når den er tom, har man tapt.

Bilde: Kirkegata i Levanger uten folk, men fullt av biler. Sentrum i Levanger er i ferd med å bli Nord-Trøndelags største veikryss.

Levanger sentrum som by i deskriptiv forstand er forsvunnet. Som Eklos kontrafei skriver: «(…) dypest sett vil det dreie seg om å gjenkjenne vår by som sosiale rom». Men et sosialt rom uten mennesker og handel finnes ikke. Ikke engang hos de arrigste bynostalgikere.