I 2016 er det 50 år siden PLAN (eller mer korrekt: Plan og Arbeid) ble etablert. Som en markering av jubileet har vi i dette nummeret valgt å la tidsskriftet selv være hovedperson.

Andreas Hompland, tidligere redaktør, gir et personlig tilbakeblikk på bladets historie. Og Terje Kleven, med lang forskningserfaring, ser nærmere på hva bladet har betydd for norsk planlegging og plandebatt. Dessuten børster vi støvet av et knippe gamle artikler som vi tror fortsatt har faglig interesse og relevans, og som i tillegg kan vise noe av den tematiske bredden som har preget tidsskriftet. Disse artiklene er gjengitt i faksimile bakerst i nummeret.

Plan og Arbeid var et «ektefødt barn» av planøkonomien som nådde sitt høydepunkt på 1960-tallet. Arbeidsdirektoratet var fra starten utgiver av bladet, i samarbeid med Distriktenes Utbyggingsfond. Bladet må også ses i sammenheng med bygningsloven av 1965, som påla alle kommuner å lage generalplaner. Det nye lovverket støttet seg på det som ble en slags infrastruktur for norsk planlegging: kommunereformen i 1964, Samplan-kurset i 1965, opprettelsen av Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) i 1967 og etablering av planleggerutddannelse ved Norges landbrukshøgskole samme år, Nordplankurset i 1968, Arkitekthøgskolen i Oslo og distriktshøgskolene i 1969. Og altså Plan og Arbeid.

En milepæl i tidsskriftets historie var avtalen i 1984 mellom Kommunaldepartementet og Universitetsforlaget om utgivelse av bladet, eller for å bruke Homplands betegnelse – «Hermansen-modellen», etter Tormod Hermansen, den kraftfulle departementsråden i Kommunaldepartementet på den tid. Neste større endring kom i 1994, da bladet inngikk samarbeid med Norsk Bolig- og Byplanforening. Dette påvirket innholdsprofilen, og tidsskriftet skiftet navn til PLAN. Fra første nummer i år 2000 fikk bladet ny layout med magasinpreg, og i 2004 ble bladet tilgjengelig digitalt, i tillegg til i papirversjon. Da er vi framme ved dagens PLAN.

PLAN representerer således en ubrutt linje gjennom et halvt århundre med skiftende prioriteringer og fokus i norsk samfunnsplanlegging. Listen over alle de som har bidratt med innlegg eller artikler til bladet er imponerende og teller kjente navn fra norsk forskning og samfunnsdebatt. Og til tross for at bladet på 1980-tallet litt spøkefullt ble hengt ut i Dagbladet som «Norges nest kjedeligste tidsskrift», har det klart å holde på en trofast leserskare, hvorav mange også har bidratt aktivt til innholdet i bladet.

Så er vel alt fryd og gammen? På ingen måte! PLAN kunne med fordel hatt flere yngre lesere og bidragsytere. Aldersprofilen har vel sammenheng med alderssammensetningen til norske planleggere, men konsekvensen er uansett at tidsskriftets lesere eldes sammen med bladet. Vi ønsker også flere av fagets praktikere – fra planlegging og forvaltning – som bidragsytere, og ikke bare folk fra forskning og akademia. Kanskje terskelen for å bidra med stoff til PLAN er blitt for høy? Heldigvis har kjønnsfordelingen blant bidragsyterne, som tidligere var svært mannsdominert, jevnet seg ut i senere tid.

Er PLAN «liv laga»? Vi mener det fortsatt er behov for et tidsskrift som PLAN. Bladet dekker temaområder som få andre tar opp, for eksempel det «romlige» aspektet ved samfunnsutviklingen og viktige politikkfelt som regional- og distriktspolitikken. Men bladet må selvfølgelig kunne omstille og fornye seg, blant annet når det gjelder bruk av ny teknologi. Ikke minst ligger det store og spennende muligheter i digitaliseringen av bladet – også for å nå ut til flere og nye lesere. Alle årganger av PLAN fra og med 2002 er tilgjengelig elektronisk på Universitetsforlagets tidsskriftdatabase Idunn og kan fritt lastes ned og leses av studenter og ansatte ved utdanningsinstitusjoner i hele Norden.

Vi ser derfor optimistisk på bladets framtid, og håper at Kommunal- og moderniseringsdepartementet fortsatt vil se seg tjent med å bidra til en bred og opplyst debatt om emner som ligger innenfor dets virkeområde, gjennom PLAN.