Europa ble i fjor rammet av en «flyktningkrise». EU-landene mottok til sammen 1,2 millioner asylsøkere i løpet av året, hvorav storparten søkte seg til Tyskland. De fleste fulgte ruten fra Tyrkia over til Hellas og derfra opp gjennom Balkan til Sentral- og Nord-Europa. Også Norge fikk merke flyktningstrømmen; det kom 31 000 asylsøkere til landet i fjor, nesten en tredobling i forhold til i 2014.

Flyktningene fra det krigsherjede Syria har fått mye oppmerksomhet, men strømmen av asylsøkere kommer fra mange ulike land og regioner, og årsakene til at de søker seg til Europa er åpenbart nokså sammensatte. En fellesnevner for de aller fleste synes likevel å være ønsket om et bedre liv for seg og sine. Vi burde derfor kanskje heller se på strømmen av mennesker som søker seg til Europa som migrasjon eller innvandring enn som «flukt» i juridisk forstand. Å skille skarpt mellom flyktninger og arbeidsinnvandrere som drives av økonomiske motiver, er i alle fall svært vanskelig.

Som ved tidligere folkevandringer og migrasjonsbølger har dagens innvandringsstrøm til Europa både positive og negative virkninger, såvel for avsender som mottaker. For avsenderlandet kan utvandring lette på presset som sosial nød og høy befolkningsvekst skaper. Men samtidig hører de som utvandrer ofte til den ressurssterke del av befolkningen, og denne «hjerneflukten» tapper avsenderlandet for kompetanse og viktige ressurser og kan på så vis vedlikeholde fattigdom og underutvikling.

Mottakerlandene blir på sin side tilført nye kulturelle impulser. Innvandringen kan også dempe negative følger av økende aldring i den hjemlige, europeiske befolkningen, blant annet når det gjelder tilgang på arbeidskraft. Men tilflytting av billig og delvis ufaglært arbeidskraft kan skape en underklasse av lavtlønte eller trygdede innvandrere, og kostnaden ved å integrere store befolkningsgrupper med ikke-vestlig bakgrunn i de europeiske samfunnene kan bli så høy at det truer velferdssystemet.

Ulykkeligvis har innvandringen skapt et dypt skisma i befolkningen, både i vårt land og ellers i Europa, som langt på vei har forgiftet den offentlige innvandringsdebatten. Den sterke ideologiseringen – og moraliseringen – av nær sagt alt som angår innvandring, gjør det vanskelig å behandle temaet, selv i en rent faglig sammenheng.

PLAN er derfor forberedt på kritikk når vi i dette nummeret lar innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug – uimotsagt – få redegjøre for regjeringens asyl- og integreringspolitikk. Og vi dessuten stiller et såvidt kontroversielt spørsmål som hvor mye innvandringen koster det norske samfunnet (se artikkelen til Jon Hustad). For mange er det jo snarere et moralsk valg enn et økonomisk spørsmål om vi skal ta i mot mennesker på flukt fra krig eller nød.

I tillegg ser vi her i bladet nærmere på bosetting av flyktningene, hvilke muligheter og barrierer de møter på arbeidsmarkedet, og på introduksjonsprogrammet som i alle de tre skandinaviske landene er myndighetenes fremste integreringsverktøy. Og vi spør om norsk bosetting i Groruddalen, der annenhver innbygger nå har innvandrerbakgrunn, har noen framtid.

Integreringsdebatten er ikke bare den mest krevende, men også den viktigste offentlige samtale vi fører i dagens Norge. Uansett hva vi måtte mene om innvandringens velsignelse – eller forbannelse; innvandrerne er kommet for å bli, og sammensetningen av befolkningen i Norge er varig endret. Da blir utfordringen, slik også statsråden understreker, å kunne gjennomføre en integreringspolitikk som reduserer risikoen for problemer og gjør det mulig å utnytte innvandrernes ressurser til fordel for både dem selv og for mottakerlandet.