Begrepet stedsinnovasjon er brukt av Telemarksforskning som på oppdrag av Kommunal- og regionaldepartementet foretok en underveisevaluering av stedsutviklingsprogrammet Lokal samfunnsutvikling i kommunene (LUK) 2010–2015. Forskerne registrerte at det på de nasjonale- og regionale nettverkssamlingene hvor LUK var tema, med deltakere fra både praksisfeltet og forvaltningen i kommuner og fylkeskommuner, «vokste nærmest begrepet stedsinnovasjon fram av seg selv» (Kobro 2011).

Hvordan kan begrepet stedsinnovasjon bli et synonym på stedsutvikling? Hverken i mitt case, Lokal samfunnsutvikling (LUK) i Øvrebyen i Kongsvinger, eller i tildelingsbrevene fra Kommunal- og regionaldepartementet til LUK-prosjektene, nevnes innovasjon som noe mål for satsingen før i 2013, ved prosjektperiodens slutt. Er det slik som blant annet Nyseth (2013:270) skriver, at steder er underlagt et «innovativt imperativ» såfremt forholdene ligger til rette for innovativ virksomhet gjennom stedsutviklingsprosjekter? Eller er forklaringen at begrepet innovasjon er blitt et moteord som organisasjoner og politikere bruker for å skape organisatorisk legitimitet og legitimitet for gjennomføring av politikk og satsinger i offentlig sektor? (Røvik 2007:196). Hovedspørsmålet jeg stiller i denne artikkelen er følgelig om stedsutvikling fører til innovasjon, og i så fall hvilke innovasjoner det er snakk om.

I Hedmark har prosjektet i Øvrebyen i Kongsvinger har vært del av den nasjonale og fylkeskommunale satsingen på stedsutvikling gjennom LUK-programmet 2010–2015. Bydelen, som er Kongsvingers eldste, ligger tett oppunder Kongsvinger festning og består av både store offisersboliger og små soldathus fra 1700- og 1800-tallet. Foruten boliger, drives det også næringsvirksomhet i Øvrebyen.

Hva menes med innovasjon?

Stedsinnovasjon er altså det sentrale begrepet i artikkelen, men hva menes med innovasjon? Bason (2010) definerer innovasjon som å skape noe nytt, slik at det får økonomisk og/eller samfunnsmessig verdi – for leverandør eller bruker. En viktig side er at innovasjonen kan gjentas. Innovasjon kan videre deles inn i ulike kategorier som produktinnovasjoner og tjenesteinnovasjoner, organisasjonell og administrative innovasjoner, markedsinnovasjoner, governance-innovasjon og policy-innovasjon.

Aarsæther og Suopajärvi (2004) knytter innovasjonsbegrepet til utvikling av regioner og lokalsamfunn og definerer det slik: «Med innovasjon mener vi prosessen med å utvikle nye løsninger på lokale problem, som en respons på de utfordringer som kan knyttes til en stadig mer globalisert og teknologibasert økonomi og de transformasjonsprosesser som dette utløser. Innovasjon er i dette bildet nye praksiser som skaper bedre levevilkår, sysselsetting og økonomisk aktivitet lokalt.»

Hvorfor behøver vi innsikt og kunnskap om stedsutvikling og innovasjon?

Innsikt og kunnskap om stedsutvikling og innovasjon er nyttig fordi innovasjon i offentlig sektor som regel har som formål å skape en samfunnsøkonomisk verdi (Bason 2010). En interessant undersøkelse, som understøtter betydningen av slik innsikt, er gjort av den britiske professoren Fiona Patterson. Bason (2010:34) referer til Patterson som hevder at organisasjoner og bedrifter der de ansatte har kunnskap og bevissthet om hva innovasjonsarbeid innebærer, lykkes bedre i å skape innovasjonsrettet atferd. Uten en slik felles forståelse for hva som ligger i innovasjonsarbeid blir det vanskelig for ledere å kommunisere med sine ansatte om innovative aktiviteter.

Analyse av tiltak og prosesser i LUK – Øvrebyen

Utgangspunkt for analysen er Sørensen og Torfing (2011:29) sin innovasjonsdefinisjon. Det sentrale her er målrettet innsats for å skape noe nytt som kan bedre kvaliteten på offentlige service og tjenester. Innovasjon skiller seg fra utvikling på det vis at utvikling ofte kan foregå uten at vi gjør noe målrettet for det, samtidig som det bare gir mer av det samme (ibid). Også Bason (2010) sin definisjon, der innovasjon i offentlig sektor fører til nye idéer som igjen kan realisere samfunnsmessig verdiskaping, legges til grunn.

Del av Øvrebyen med Kongsvinger festning i bakgrunnen.

I gjennomgangen vurderes tiltakene og prosessene i Øvrebyen først i lys av om de er et resultat av en bevisst prosess. Deretter belyses hva som er nytt, og til slutt vurderes deres verdi. Figur 1 viser hvordan innovasjonsfunnene er typologisert i henhold til de innovasjonskategorier som er valgt for studien. Av omgangsmessige grunner berøres kun noen få tiltak. To tiltak som ikke anses for å være innovasjoner, er ført opp nederst i tabellen.

Tiltak og prosesser Produkt- og service Marked Org. og adm. Prosess Policy Governance
Veileder for Øvrebyen x     x    
Bokhus x     x    
Brannsikringsfond x          
Brannposter x          
Servering i parken         x  
Næringsvirk. i Bånerudgården x          
Nye samarbeidsinformer           x
Liv i leiren og Julemarked   x x      
LUK-Øvrebyen       x x x
Etablering av bom, p-plasser og brannsikringsutstyr            

Figur 1: Tiltak og innovasjonskategorier.

Vintermoro i Øvrebyen.

Hva er nytt med de gjennomførte tiltak og prosesser, og er de et resultat av en målrettet innsats?

De aller fleste tiltak og prosesser er iverksatt med utgangspunkt i prosjektplanen for LUK – Øvrebyen og de enkelte planer som ble utarbeidet for de ulike delprosjektene. Tiltakene er vedtatt av kommunestyret og framstår slik som et resultat av en bevisst prosess og plan. Tiltakene og prosessene er også presentert for de deltakende aktører gjennom ulike fora.

I henhold til innovasjonsdefinisjonen er det ikke tilstrekkelig at det ligger en målrettet innsats bak det som gjennomføres. Et annet viktig kriterium er at det må skapes noe nytt. I offentlig sektor skal det nye som innføres også utgjøre en kvalitetsforskjell, for eksempel på service og tjenester (Sørensen og Torfing 2011). Det kan samtidig være verdt å minne om at innovasjoner kan bestå av kjente ting som settes sammen på en ny måte, slik at det skaper verdi. Et annet viktig poeng er at selv om innovasjoner tidligere er innført i en organisasjon, regnes det likevel som innovasjon dersom samme idé tas i bruk i en ny organisasjon på et senere tidspunkt (Teigen 2007:20). Det er i et slikt perspektiv flere av tiltakene i Øvrebyen må ses. I arbeidet med Veilederen for Øvrebyen, Brannsikringsfondet og Bokhuset hentet kommunen nettopp inspirasjon fra andre kommuner og steder som hadde gjennomført lignende tiltak. Det avgjørende er imidlertid at tiltakene var helt nye i Kongsvinger.

Tiltakenes og prosessenes samfunnsmessige verdi?

Et annet kriterium for å avgjøre om tiltakene og prosessene er innovasjoner, er å se på deres økonomiske eller samfunnsmessige verdi (Bason 2010). En må imidlertid være oppmerksom på at kommunale innovasjoner kan springe ut av flere former for motivasjon, som ønsket om å skape nye og bedre tjenester, styrke demokratiet, øke folketallet eller legge til rette for økt turisme. Verdien av slike sammensatte innovasjoner må kanskje defineres på en annen måte enn i økonomiske termer. Innovasjonenes faktiske effekter er ofte vanskelige å måle umiddelbart i offentlig sektor. For stedsutviklingsprosjekter er det en utfordring å måle innovasjoners verdi, siden fortjenesten ikke kan måles på bunnlinja, som i en bedrift (Bason 2010). Et alternativ er å se på formålet med innovasjonene. En vil da trekke fram de verdier som forventes å bli resultatet (Ringholm 2013:107).

Veilederen for Øvrebyen og Brannsikringsfondet samt de øvrige tiltak og prosesser har kanskje ikke gitt umiddelbare effekter. I et lengre perspektiv er det imidlertid grunn til å tro at deres samfunnsmessige verdi vil være betydelig. Brannsikringsfondet og sikringstiltakene kan hindre branner og ødeleggelse av uerstattelige kulturminner, og en veileder kan på sikt gi Øvrebyen en bedre estetisk profil, slik at bydelen blir mer interessant for publikum og turister. Og siden veilederen gir klare retningslinjer for hva som er tillatt i Øvrebyen, vil den også kunne effektivisere den kommunale saksbehandlingen av blant annet byggesaker.

Er alt innovasjon?

Analysen viser at flere tiltak og prosesser i prosjektet LUK – Øvrebyen faller inn under definisjonen av innovasjon. Et spørsmål noen kanskje vil stille er om ikke definisjonen av innovasjon er for bred, slik at for mye omfattes av begrepet.

Ser vi nærmere på de tre tiltakene etablering av p-plasser i Øvrebyen, innkjøp av brannbil med nytt slukkeutstyr og stenging av en gate, innebærer ikke dette noe nytt for kommunen eller byens brannvesen ut fra et innovasjonsteoretisk perspektiv. Det nye ligger i det som Sørensen og Torfing (2011) kategoriserer som førsteordensforandring, der det gjøres mer av noe som tidligere er gjort. Kommunen har tidligere opparbeidet p-plasser, stengt og regulert gater, samt kjøpt inn brannvernutstyr. Bruken av det nye slukkeutstyret med skum representerer ingen kvalitativ forandring i måten å slukke brann på, skum til slukking brukes av Kongsvinger brannvesen i andre sammenhenger. Ifølge informanten fra brannvesenet er det heller ikke gjort spesielle tilpasninger av utstyret til Øvrebyen, utover at personalet har fått noe opplæring for å kunne bruke det. Tiltaket er derfor å betrakte som innkjøp av nytt utstyr som ikke krever spesielle tilpasninger til Øvrebyen, slik tilfellet var med veilederen og Brannsikringsfondet. Selv om nytteeffekten av det nye utstyret er god både ved brann i Øvrebyen og ellers i Kongsvinger, er tiltakets verdi for samfunnet alene ikke nok til å betegnes som en innovasjon.

Imitasjon – oversettelse og lokal tilpasning

I lys av innovasjonsdefinisjonen framstår følgende som innovasjoner: Veileder for Øvrebyen, Brannsikringsfondet, Bokhuset, brannposter, servering i parken, etablering av næringsvirksomhet i Bånerudgården, Liv i leiren og Julemarked, pluss nye samarbeidsformer.

En slik konklusjon kan problematiseres. All stedsutvikling er ikke innovativ, og mye er ren imitasjon (Nyseth 2013:271). Et naturlig spørsmål er da om tiltakene som er imitasjoner, som Veilederen for Øvrebyen og Brannsikringsfondet, likevel kan betegnes som innovasjoner?

Nyere innovasjonsforskning hevder at også imitasjoner kan være innovasjoner (Spilling 2006:33). Ifølge Shenkar (2010) er imitasjoner ikke «hjernedød kopiering», men en svært viktig årsak til framgang og gjennombrudd. Imitasjoner utvikles ofte videre, eller de etterfølges av små endringer og innovasjoner. Han hevder at 98 prosent av verdiskapingen av innovasjoner skjer i forbindelse med imitasjoner (Shenkar 2010). Også Hartley (2005) støtter en slik tilnærming og mener at nettopp det å spre gode og lovende praksiser for hvordan en skal løse samfunnsutfordringer, er viktig for offentlig sektor.

Czarniawaska og Sevón (1996:23) og Røvik (2007:56) mener at imitasjoner må ses på som noe nytt fordi idéer ikke kan tas ut fra en kontekst og overføres ubearbeidet til en annen. Det må foregå et «uttak» og en «pakking», samt tilpasning eller adapsjon til stedet der idéen skal innføres. En slik prosess innebærer at ren kopiering er helt utenkelig i en spredningsprosess. Ifølge Røvik (2007) skyldes dette at oppskrifter for eksempel på stedsutvikling er «pakkede idéer», atskilt fra praksis. Overføring er derfor noe mer enn overføring av objekter. Idéer som sirkulerer på det diskursive plan krever translasjon og dermed transformasjon. Dette innebærer at noe forsøkes kopiert og noe legges til, mens annet trekkes fra (ibid). Kopiering vanskeliggjøres også fordi arbeidet gjøres av ulike aktører med forskjellige interesser. De ulike aktørene kan igjen ha ulikt syn på hvordan et arbeid skal utføres (Czarniawaska og Sevón 1996:2; Røvik 2007:56). Et eksempel er arbeidet med Veilederen for Øvrebyen, som måtte tilpasses bydelen.

En følge av ulike personers tolkninger er at et prosjekt, produkt eller en prosess kan endre form og innhold, eller at innsatsen og arbeidet baseres på en ny forståelse av grunnleggende sammenhenger og målsettinger (Sørensen og Torfing 2011:29). Utarbeidelsen av Veilederen for Øvrebyen og Brannsikringsfondet som er nytt for Øvrebyen, er inspirert av tilsvarende andre steder, mens utarbeidelsen er gjort med utgangspunkt i Øvrebyens egenart. De forskjellige aktørene forteller at de i arbeidet har måttet ta hensyn til Øvrebyens arkitektur, fargebruk og andre forhold knyttet til stedets historie. Et annet hensyn som måtte tas var at Øvrebyen nyttes til både bolig- og næringsformål. Arbeidet har også måttet forholde seg til andre pågående prosjekter – som brannsikringstiltak. Behovet for lokale tilpasninger resulterte derfor i mindre tilpasninger og/eller forbedringer. I Øvrebyen ble det dessuten vektlagt at veilederen skulle ha et lett forståelig språk og ikke en ovenfra-og-ned holdning. Målet var å gjøre veilederen tilgjengelig for mange brukere, og slik få stor nytteverdi.

Kategorisering av innovasjonene

Produkt- og serviceinnovasjon. Schumpeter (1934/1983:66) definerte produktinnovasjon som introduksjon av en vare eller en tjeneste som enten er ny eller vesentlig forbedret med hensyn til dens egenskaper eller tekniske spesifikasjoner eller andre immaterielle komponenter. Sørensen og Torfing (2011:30) hevder at produktinnovasjoner er nært knyttet til serviceinnovasjoner. Et eksempel er visse typer friluftsanlegg som får en servicefunksjon først når de blir benyttet, eller at barnehager i tillegg til å passe barna, skal gi de ernæring og læring i henhold til rammeplan for barnehager. I offentlig sektor er derfor ulike innovasjonstyper nært knyttet til hverandre.

Det er grunn til å hevde at Veilederen for Øvrebyen, Brannsikringsfondet, brannposter i Øvrebyen, etablering av næringsvirksomhet i Bånerudgården og Bokhuset kan ses i lys av disse definisjonene – der produkt, tjeneste og service er nært knyttet til hverandre. Veilederen for Øvrebyen foreligger i form av et hefte som inneholder en rekke nyttige veiledninger og informasjon om hva en skal ta hensyn til ved for eksempel vedlikehold, bygging og annet arbeid i bydelen. Et slikt hefte har som formål å yte innbyggerne en tjeneste eller en service, i form av å gi informasjon og kunnskap om hvordan de best kan ivareta bydelen i henhold til de krav kommunen har satt.

Prosessinnovasjon kan være å legge til rette for nye måter å organisere arbeidsprosesser. I offentlig sektor kan det for eksempel dreie seg om å gjøre det mulig for innbyggerne å søke offentlig støtte gjennom web-baserte søkeportaler. Slike løsninger kan være ressursbesparende for søkerne, og ikke minst kan kommunen effektivere sin saksbehandling (Sørensen og Torfing 2011). Veilederen for Øvrebyen kan også ses på som en prosessinnovasjon, i tillegg til å være en produkt- og serviceinnovasjon. Den skal blant annet gjøre det lettere for saksbehandlere i kommunen å vurdere og behandle byggesøknader. Veilederen vil slik være et hjelpemiddel som kan sikre raskere og mer ensartet saksbehandling i kommunen, noe som kan gi i bedre resultater både for organisasjonen og innbyggerne. Også selve LUK- prosjektet i Øvrebyen kan betegnes som en prosessinnovasjon. Prosjektet representerer noe nytt i Kongsvinger og har fått gjennomført en rekke nye tiltak og prosesser. Det kan derfor ses på som det Schumpeter betegner som en ny produksjonsmetode for å levere tjenester og service (Schumpeter 1934/1983) – til innbyggerne i Øvrebyen og resten av Kongsvinger.

Organisasjonell og administrativ innovasjon. Schumpeter (1934/1983:66) definerer organisasjonsinnovasjon som en organisering i eller av en næring. En slik innovasjon innebærer innføring av ny eller vesentlig endret struktur i bedriften eller nye eller vesentlig endrede ledelsesmetoder for å øke bedriftens bruk av kunnskap, kvalitet i varer og tjenester eller effektiviteten i arbeidsprosesser (Moe mfl. 2012:160). I de to arrangementene Liv i leiren og Julemarked ble det gjennomført endringer som har gjort effektiviteten i arbeidsprosessene bedre. Blant annet ble det utarbeidet en perm med rutiner for hvordan arbeidet burde utføres, noe som ga de involverte en klarere struktur, samtidig som det ga bedre anledning til å planlegge.

Governance innovasjon. Hartley (2005) definerer governance innovasjon som nye former for hvordan innbyggerne blir involvert og engasjert i styringen av samfunnet gjennom ulike nettverk, arenaer og fora. Studien viser at aktører som tidligere ikke har samarbeidet, har møttes gjennom LUK-prosjektet. Det har også vært en bredere og tettere deltakelse, spesielt fra kommunens side, enn i tidligere prosjekter, og flere av samarbeidsarenaene er videreført etter at prosjektet ble avsluttet. Selve LUK-prosjektet kan kanskje slik ses på som en governance innovasjon fordi flere parter ble involvert i det på en ny måte, samtidig som samarbeidet videreføres i nye prosjekter.

Markedsinnovasjon. Nært knyttet til produkt- og serviceinnovasjon er Schumpeters betegnelse «inntrenging i et nytt marked» eller markedsinnovasjon (Moe mfl. 2012). Det sentrale med denne kategorien er å gjøre produkter og tjenester attraktive for nye målgrupper. I stedsutviklingssammenheng vil det kunne være å trekke flere besøkende og turister til Øvrebyen i Kongsvinger. Arrangementene Liv i leiren og Julemarked har nådd nye målgrupper ved hjelp av ny markedsføring gjennom blant annet facebook og ulike nettsider.

Policy innovasjon går ut på hvordan politikere redefinerer problemforståelsen av ulike samfunnsområder og herunder redefinerer mål og midler for å oppnå nye politiske målsetninger (Perry 2010; Sørensen og Torfing 2011:30). I lys av en slik forståelse kan det hevdes at LUK-prosjektet i Øvrebyen, som springer ut av den nasjonale LUK-satsingen, er en policy innovasjon. Kommunens politikere har gjennom deltakelse i prosjektet redefinert eller vedtatt nye mål og strategier og virkemidler for å utvikle Øvrebyen.

Avslutning

Funnene fra studien har bidratt til å fylle begrepet stedsinnovasjon med innhold. Ut fra de tiltak og prosesser som faller inn under definisjonen av innovasjon, er det grunn til å tro at også andre stedsutviklingsprosjekter resulterer i innovasjoner. Stedsinnovasjon kan altså i mange sammenhenger være et fruktbart begrep å benytte om lokale utviklingsprosjekter, selv om det kan være noe uenighet om hva som fortjener betegnelsen innovasjon. Bruk av begrepet vil slik kunne synliggjøre offentlig sektors evne og vilje til å drive innovativt samarbeid med andre aktører for å skape bedre løsninger til beste for fellesskapet.

Et interessant spørsmål er om stedsutviklingsprosjekter har blitt mer innovative over tid. Teigen, Ringholm og Aarsæther (2013) viser i sine undersøkelser at innovasjon er noe norske kommuner har drevet med i mange tiår, uten at ordet direkte er benyttet. Framveksten av begrepet stedsinnovasjon kan derfor kanskje forklares ut fra måten vi artikulerer oss på, når vi forsøker å framstille det vi arbeider med som nyskapende og framtidsrettet. Men selv om innovasjon er blitt et moteord, er det likevel nyttig å studere innovasjon i offentlig sektor. En felles forståelse av hva innovasjon innebærer vil blant annet kunne styrke organisasjoners innovasjonsrettede atferd og gi de som arbeider med disse innovasjonene energi, som igjen kan utløse nye idéer og innovasjoner (Bason 2010).

Vinterlig idyll i Øvrebyen.

Litteratur:

Bason, C. (2010). Leading public sector innovation, co-creating for a better society. The policy press. Bristol: University of Bristol.

Czarniawska, B. og Sevón, G. (1996). Travels of ideas. I Translating Organizational Change.

Ed. Czarniawska. B and Sevón, G., 13-48. Berlin: Walter de Gruyter.

Fuglesang, L. (2010). «Bricolage and invisible innovation in public service innovation”. I Journal of innovation Economics 2010 (no5): 67-87.

Hartley, J. (2005). Innovation in governance and public services. Past and present. Public Money & Management 25 (1), 27-34.

Kobro, L.U. (2011). Stedsinnovasjon Nytte eller smykke?- Et begrep på leting etter innhold. TF-notat nr. 10/2011.

Moe, S. H., Rønningen, M., Lien, G. og Mehmetoglu, M. (2012). I Innovasjon og næringsutvikling i en reiselivskontekst. Redigert av Rønningen, M. og Slåtten, T., 155-186. Bergen: Fagbokforlaget.

Nyseth, T. (2013). «Stedsutvikling i et innovasjonsperspektiv, karneval eller bare nye kostymer»? I Innovative kommuner: redigert av Aarsæther, N., Ringholm, T. og Teigen, H., 258-272. Cappelen Damm.

Perry, K. A., (2010). Innovation in ‘public sector’-putting it into perspective. ICE-Project Working Paper 2010:001. http://d14435172.u27.surftown.dk/downloads/WP_201001.pdf (Hentet 2.5.2015).

Ringholm, T. (2013). «Innovasjon for kommunesektoren utfordring.» I Innovative kommuner: redigert av Aarsæther, N., Ringholm, T. og Teigen, H., 103-118. Oslo: Cappelen Damm.

Røvik, K.A. (2007). Trender og translasjoner, ideer som former det 21. århundrets organisasjon. Oslo: Universitetsforlaget

Schumpeter, J.A., (1934/1983). The Theory of Economic Development. Translated by Opie, R. New Brunswick: Transaction, Inc.

Shenkar, O. (2010). Defend Your Research: Imitation Is More Valuable Than Innovation. April issue of Harvard Business Review.

Sørensen, E. og Torfing, J. (red). (2011). Samarbeidsdrevet innovation – i den offentlige sektor. København: Jurist- og økonomforbundets forlag.

Teigen, H. (2007). Innovativ forvaltning. Avgrensninger og omgrepsbruk. I En innovativ forvaltning. Redigert av Rønning, R. og Teigen, H., 13-40. Bergen: Fagbokforlaget.

Aarsæther, N. and Suopajärvi, L. (2004). Innovations and Institutions in the North. I Innovations in the Nordic Periphery. Ed. Aarsæther, N. Stockholm: Nordregio 2004

(Nordregio Report 2004:3). http://www.aksjonsprogrammet.no/U_sider/u1.htm (Hentet 12.3.2015).