Kan vår oljebaserte økonomi erstattes av en mer grønn økonomi der biobaserte råvarer tar over for de oljebaserte råstoffene? PLAN har snakket med Mari Sundli Tveit, rektor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), for å høre nærmere om «det grønne skiftet». Hun tror Norge kan bli en bioøkonomisk supermakt. Vi rår over enorme ressurser av biomasse, ikke minst til havs, og vi har både kunnskapen, kompetansen og teknologien som skal til for å utnytte disse ressursene, forteller hun.

Bioøkonomi omtales som en framtidsnæring som etter hvert kan overta for oljen, og bioøkonomi er også en sentral del av NMBUs studietilbud og forskning. Men hva menes egentlig med bioøkonomi? Kan du kort fortelle hva som ligger i begrepet.

Enkelt forklart er bioøkonomi en bærekraftig økonomi som bygger på utnyttelse av biologiske ressurser og ikke på fossile ressurser, slik den oljebaserte økonomien gjør. Det handler altså om verdiskaping knyttet til produksjon eller foredling av bioressurser.

Men er dette egentlig noe nytt? Vi har vel alltid levd av å utnytte biologiske ressuser, enten det har dreid seg om fiske og fangst eller jordbruk, skogbruk og husdyroppdrett.

På én måte slutter bioøkonomien sirkelen tilbake til den før-industrielle økonomien, som nesten utelukkende var basert på utnyttelse av bioressurser. Forskjellen er at vi i dag har helt andre teknologiske muligheter som setter oss i stand til å utnytte disse ressursene på nye måter og innenfor nye anvendelsesområder. I prinsippet kan alt som lages på basis av olje, produseres ved hjelp av tre eller annen biomasse. Dette er bare et spørsmål om teknologi.

Det handler også om å ta i bruk biomasse som er underutnyttet eller som ikke nyttes til noe i det hele tatt, for eksempel tang og tare, alger, mikroalger osv. Dette er råstoffer som vi kan foredle videre og som kan brukes til nær sagt alle mulige slags produkter: kjemikalier, dyrefôr, drivstoff, bioplast, kosttilskudd, smaksstoffer – ja, det er egentlig ingen grenser for hva vi kan lage av disse ressursene med den riktige teknologien.

Også med tanke på menneskeføde finnes det store, uutnyttedde ressurser, ikke minst i havet. Hva som regnes som «mat» i norsk sammenheng er jo noe helt annet enn for eksempel i Japan. I en framtid da vi på verdensbasis må klare å mette ni, ti, elleve milliarder mennesker, vil løsningen i stor grad måtte basere seg på utnyttelse av marine ressurser.

Så det som skiller bioøkonomien fra de tradisjonelle primærnæringene våre er at vi nå kan utnytte andre former for biomasse enn før og også nytte biomassen til nye produkter og andre formål, takket være ny og revolusjonerende teknologi?

Ja, det er riktig. I tillegg har vi også fått en helt annen tilnærming til restråstoffer, som tidligere ble sett på som avfall. Ta for eksempel maisplanten, der det er den lille kolben vi utnytter, – ja, egentlig ikke hele kolben engang, men bare selve maiskornene. Mens det som er inne i kolben og hele den lange stengelen og bladene bare blir kastet. Dette avfallet kan vi imidlertid utnytte til mange ting, for eksempel til biodrivstoff eller lage plast av det.

Mange av oss har vel vokst opp med en forestilling av Norge som et svært karrig land, til forskjell fra våre naboland Danmark og Sverige som er mer fruktbare. Det gamle norske bondesamfunnet var for eksempel ikke selvforsynt med korn, som måtte importeres. Men dette er kanskje ikke noe riktig bilde av størrelsen på de nyttbare bioressursene våre i dag?

Definitivt ikke – Norge kan bli en bioøkonomisk supermakt! Vi har enorme ressurser av biomasse i skogene våre og ikke minst til havs, men vi har tidligere ikke sett på disse ressursene som høyverdige. Vi har også den nødvendig kunnskap, kompetanse og teknologi til å utnytte ressursene. Sånn sett ligger alt til rette for å flytte «hodene» over i nye og bærekraftige næringer og utvikle teknologien innenfor nye felter. Og dette steget vil på langt nær være like stort som det vi tok da Norge ble et petroleumssamfunn på 1970- og 80-tallet.

Mari Sundli Tveit.

Men vi må altså tenke nytt om hva biomasse er og hva den kan brukes til. Ta skogen vår, for eksempel, som vi egentlig bare i liten grad har foredlet. Den må vi raffinere slik at vi kan få mer høyverdige produkter ut av den. Litt spøkefullt har vi sagt at «nå skal laksen spise juletrær». Oppdrettsnæringen trenger nemlig ikke en lastebåt full med importert soyafôr til laksen. Behovet for fôr kan dekkes gjennom egen biomasse, den må bare behandles. Teknologien finnes; NMBUs nye Senter for forskningsdrevet innovasjon, «Foods of Norway», dreier seg om utvikling av bærekraftige fôrråvarer til dyr basert på norske bioressurser.

Gull av grønne skoger: Rester av biomasse fra skogsdrift, landbruk og havbruk kan omdannes til drivstoff, brennstoff og ulike produkter. Biomasse er klimanøytralt og kan erstatte olje, kull og gass.

Om fôret er laget av reststoffer fra skogbruket, fra tang og tare eller fra mikroalger, er egentlig ikke så viktig. Gjennom bioraffinering eller ulike former for prossesering kan alt dette bli høyverdige fôrkilder for alle slags dyr. Men bare så det er sagt: Det går selvfølgelig ikke an å kaste julegrana rett ned i oppdrettsmæren som fôr for laksen, trevirket må først prosesseres.

Dette er teknologisk mulig, sier du, men er det også økonomisk lønnsomt? Vanskelig topografi og værhardt klima har jo til all tid gjort det kostbart å utnytte de biologiske ressursene våre.

Etter hvert vil det helt sikkert bli økonomisk mulig å unytte stadig flere nye bioressurser. I dag drives det mye forskning på dette feltet, men forskningsresultatene må skaleres opp slik at vi kan kan få prøvd ut teknologien i en industriell skala, og se at den fungerer. Derfor er det viktig å ha tett kontakt med næringen, med industriaktører.

På hjemmesiden deres blir NMBU omtalt som et kraftsentrum i bioøkonomien. Hvordan er innsatsen på dette feltet organisert, og hvilke tilbud gir dere studentene?

Alt det vi driver med her på NMBU er på én eller annen måte knyttet til bioøkonomi. Vi er et universitet med et mangfold av fagområder – fra utnyttelse av biologiske ressurser til økonomi, naturforvaltning, areal- og landskapsplanlegging, by- og regionplanlegging, internasjonale studier samt teknologi. For eksempel utdanner vi tusen sivilingeniører, som alle er eksperter på bærekraft på den ene eller andre måten. Og alle disse fagområdene må spille på lag hvis vi som universitet skal kunne bidra til det grønne skiftet i Norge. Styrken ved denne faglige bredden er at vi kan sette bioøkonomien inn i et større samfunnsmessig perspektiv.

Du snakker om det grønne skiftet, men er det ikke like mye et blått skifte? Bioressursene er jo til stor del marine ressurser.

Ja, egentlig burde vi kalle det et blågrønt skifte, og på NMBU har vi vært veldig nøye med å understreke at vi må inkludere alle slags biologiske ressurser i bioøkonomien, også de som finnes i havet.

Driver dere med marine ressurser på NMBU? Hva sier Fiskerihøgskolen til det?

Arbeidet med aquakultur i Norge startet faktisk her på Ås. De aller første mærene ble satt ut i skogsdammen her på området for 50 år siden, og det var professorer fra Landbrukshøgskolen som overførte kunnskapen de hadde om avl, ernæring og genetikk til et nytt «husdyr» – altså laksen. Folk trodde de var gærne, men lakseoppdrett har jo siden utviklet seg til en av de største næringene våre. Arbeidet med å ta ut bærekraftige ressurser fra havet er en stor oppgave for det globale samfunnet, som krever samarbeid mellom mange ulike parter og fagfelt. Spesielt tror jeg det ligger enorme muligheter i å utnytte fotosyntesen i havet i form av tang og tare og alger, både gjennom høstning, men også ved hjelp av dyrkning. Mikroalger kan for eksempel dyrkes i store tanker på land, så mulighetene er mange.

Jeg skal ikke påstå at dere lover «gull og grønne skoger», men «gull av grønne skoger» er i hvert fall tittelen på en artikkel som er lagt ut på hjemmesiden deres, og som handler om utvikling av enzymer for å utvinne drivstoff fra trevirke. Er dette virkelig så lønnsomt?

Enzymteknologi, som en egen gruppe her på NMBU arbeider med, er et godt eksempel på hvordan biomasse kan gjøres tilgjengelig for nye formål, for eksempel biodrivstoff, ved nedbrytning av de ulike komponentene i biomassen. Mens vi til nå har vært store på oljeraffinering i Norge, må vi framover bli dyktige på bioraffinering. Da er enzymteknologi én viktig metode, men det finnes også andre prosesser, for eksempel fermentering.

Det er vel vel mange som forsker på dette feltet i verden. Samarbeider dere internasjonalt når det gjelder bioøkonomi?

Ja, alle forskerne våre har et internasjonalt samarbeid. Og gruppen som jobber med enzymteknologi, ligger faktisk helt i verdenstoppen. De får publisert resultatene sine i verdensledende tidsskriftet som «Science» og «Nature».

Dere har vel et samarbeid med Forskningsrådet også …

Ja, bioøkonomi er et svært viktig satsingsområde for Norges forskningsråd. Og «Foods of Norway» som jeg tidligere nevnte, ble i 2014 valgt ut som ett av ialt 17 Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI), og er således én av prestisjeplattformene til Forskningsrådet. Her skal NMBU forske på hvordan vi kan omdanne biomasse til høyverdige dyrefôrprodukter, som i sin tur skal gi oss høykvalitets matprodukter.

I fjor ble Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) opprettet, ved en sammenslåing av flere tidligere selvstendige forsknngsinstitutter. De holder også til her på Ås.

NIBIO er en egen enhet og ikke en del av universitetet, men de er vår gode nabo. Og når jeg sier at vi er et kraftsentrum for bioøkonomi, inkluderer jeg egentlig alt det som befinner seg her på Campus Ås og ikke bare NMBU, men også NIBIO, Nofima og Veterinærinstituttet som nå skal flytte hit ut.

Kan virkelig dagens oljebaserte økonomi erstattes av en mer grønn økonomi hvor biobaserte råvarer tar over for de oljebaserte råvarene?

Ja, jeg mener dette er mulig på sikt. Men det vil selvfølgelig ta tid før for eksempel solenergi er i stand til å konkurrere med ikke-fornybare energiformer rent kostnadsmessig, eller før vi er i stand til å utnytte ressursene våre mer sirkulært, ved gjenbruk. Det er ikke nok å utvikle teknisk gjørbare løsninger, løsningene må også være økonomisk gjennomførbare.

Kan dette skiftet foretas uten at naturen blir skadelidende?

I dag bruker vi fossile ressurser til mange av råstoffene vi trenger i økonomien vår. Det er hverken miljøvennlig eller bærekraftig på sikt. Hvis de samme produktene, og også nye produkter, i stedet produseres fra bærekraftige kilder, vil det spare naturen. Men som med allt uttak av ressurser fra naturen er det viktig at det gjøres på en mest mulig miljøvennlig og skånsom måte. Det dreier seg ikke bare om å utvikle nye teknologier for bruk av biomasse, teknologiene må også forvaltes på en god måte. Og arealer vil uansett være en knapphetsressurs. Så våre naturforvaltere og landskapsplanleggere vil nok ha viktige oppgaver også i framtiden.

Du er ikke redd for å spenne forventingene for høyt, da? Oljen har gitt oss svære rikdommer og skapt grunnlag for en betydelig leverandørindustri og servicesektor. Er det realistisk å tro at bioøkonomien kan erstatte dette?

Alternativet er å redusere levestandarden vår, for å fortsette med oljen i all evighet er ikke noe alternativ. Vi vet at vi må foreta et grønt skifte. Delvis handler dette om å ta i bruk biologiske ressurser, delvis om fornybare energikilder som sol og vind. Jeg er ikke redd for at vi spenner buen for høyt – det å gå høyt på banen, kan motivere til innsats. Jeg har kjempehøye ambisjoner, det ligger et stort ansvar i å være så godt rigget som vi er på det bioøkonomiske området – med våre enorme bioressurser og høy forsknings- og innovasjonsevne.

Og dette ansvaret må vi ta!

Ser du overhodet noen grenser for hvilke muligheter bioøkonomien har med tanke på nye næringer og arbeidsplasser?

Hele poenget er at vi skal flytte disse grensene gjennom forskning, utvikling og innovasjon. Da er det selvsagt en umulighet for meg å ha noen mening om hvor grensene eventuelt går.

Det norske oljeeventyret ble drevet fram ved hjelp av sterke statlige aktører som Statoil og Oljedirektoratet. Men tilsvarende næringspolitiske «motorer» har vi vel ikke innenfor bioøkonomi-feltet …

Det kan vi selvfølgelig få hvis vi klarer å utvikle teknologier med så stort industrimessig potensial at staten vil ønske å gå tungt inn med ulike former for næringsstøtte. Men vi har jo sterke motorer i den forstand at det både fra statlig og privat hold satses mye på innovasjon, nyskaping og forskning. Jeg synes norske myndigheter har vært flinke til å møte behovet for omstilling i økonomien – med økende FoU-investeringer, til forskjell fra våre naboland, Danmark og Finland, der det skjæres drastisk ned på forskningsbudsjettene.

Tang og tare som vokser langs kysten vår, kan høstes i store mengder. Det er også mulig å dyrke dem. Disse planteliknende algene har en rekke bruksmuligheter, både i den farmasøytiske industrien, i kosmetikk og som gjødsel i jordbruket, men også som menneskeføde. Kanskje vi burde høste fra havets «regnskog», i stedet for å hogge ned regnskoger på land.

Helt baklengs inn i fuglekassa! spør du meg. For er det noe som skal kunne bringe oss til gjennombruddene vi trenger på dette området, så er det forskning – forskning og utdanning. Det er nemlig når vi trekker studentene inn i forskningen at vi får nyvinningene. Jeg har derfor stor tro på universitetenes rolle i det grønne skiftet. Forskningsinstituttene er selvfølgelig svært viktige, men vi må tenke forskning, innovasjon og utdanning i sammenheng.

Regjeringen holder på å utarbeide en nasjonal strategi for bioøkonomi, som skal foreligge i løpet av våren. Vil en slik nasjonal strategi kunne få noen betydning for hvordan vi klarer å utnytte de biologiske ressursene våre?

Ja, absolutt. Jeg har for det første en forventning om at denne strategien skal favne bredt og omfatte både den blå og den grønne sektoren, medisin, livsvitenskap osv.

For det andre ønsker jeg at man tenker i hele verdikjeder og på hvordan samfunnet og samfunnsstrukturene skal endres for å få til en overgang til bioøkonomi. Det handler jo ikke bare om å investere i de nye bedriftene og innovasjonene og få de nye arbeidsplassene, osv. Det handler også om skattesystem, om juss, om arealplanlegging – det handler egentlig om det hele! Hvis vi skal få til et grønt skifte, må vi greie å tenke stort.