Reiselivsnæringen er en av verdens raskest voksende næringer. Dette er synlig også i Norge hvor vi har hatt stor vekst i reiselivsnæringen med en økt verdiskaping på 24 % mellom 2010 og 2013 og en samlet årlig verdiskaping på nesten 70 milliarder kroner (Iversen mfl. 2015). Den mest markante veksten finner vi blant opplevelsesbedriftene som selger sommer- og vinteraktiviteter, samt kulturopplevelser. Fra 2001 er verdiskapingen blant opplevelsesbedriftene og innen for naturbasert turisme tredoblet (ibid). Den naturbaserte turismen har stor betydning for regional utvikling i distriktene.

Den nasjonale reiselivsstrategien er fundert og formulert i Nærings- og handelsdepartementets «Destinasjon Norge» (2012) og «Verdifulle opplevelser» (2007), og også i Innovasjon Norges «Reiselivsstrategi 2014–2020».

Utgangspunktet for artikkelen er følgende: 1. Behovet for profesjonalisering av norsk reiseliv er sterkt presisert i norsk reiselivsstrategi. 2. Reiselivets oppfatning av hva profesjonalisering er, kan få konsekvenser for det grønne reiselivet som er landbrukets bidrag til norsk reiselivspolitikk, og som samtidig er en del av overlevelsesstrategien for deler av norsk landbruk og norske distriktssamfunn.

For å skape en bærekraftig utvikling innenfor rural turisme med dertil hørende regional utvikling, er man avhengig av et velfungerende forhold mellom landbrukssektoren og turistsektoren (Schmitt 2010). I denne artikkelen setter vi søkelyset på profesjonalisering og ser på hvordan dette blir vurdert forskjellig av aktørene innen landbruket og reiselivet.

«Naturbasert reiseliv» = ruralt reiseliv

Opplevelse i og av norsk natur blir ofte framstilt som de viktigste trekkene ved det norske reiselivet (Aall og Lange Vik 2012). Opplevelsesproduksjon bygger i stor grad på bruken av naturgitte fellesgoder, men kanskje mest på fellesgoder skapt og vedlikeholdt gjennom landbruket. Naturbasert reiseliv er i vekst og har stor betydning for den norske turistnæringen (Forbord mfl. 2012, Mehmetoglu 2007). Det rurale reiselivet blir derfor relevant når man snakker om norsk reiseliv.

De siste tjue årene har rural turisme fått økt fokus som en konkurransefordel for norsk reiseliv. Generelt er ruralturismen karakterisert av et krevende handlingsmiljø, behov for bedre koordinering og kvalitet på produktene, sterk nasjonal og internasjonal konkurranse, aldrende infrastruktur og ikke innfridde forventninger (Long og Lane 2000, Lane 2009).

Hva innebærer så økt profesjonalisering av det rurale reiselivet? Vi har i en studie1 blant annet sett på utfordringer som oppstår ved en eventuell profesjonalisering. Vi vil her se spesielt på gårdsturisme, men som del av det øvrige reiselivet, og samspillet med destinasjonsselskap.

Bygdekapital

Grønt reiseliv er landbrukets bidrag til regjeringens reiselivspolitikk og tilbyr natur- og kulturopplevelser med basis i gårdsbrukets ressurser og fellesgoder som er knyttet til eiendommen. Det kan dreie seg om kulturlandskap, opprettholdelse av tilgjengelige åpne landskap, biologisk mangfold, kvalitets- og miljøprodukter, spredt bosetning, matvaresikkerhet, lokal identitet og ivaretakelse av kultur, tradisjon og kunnskap. Disse bygde- og gårdsbaserte godene blir i noen sammenhenger omtalt som «countryside capital» (Garrod mfl. 2006, s. 118), her oversatt til bygdekapital. De nevnte fellesgodene er eksempler på slik bygdekapital. Et kjennetegn ved denne typen kapital er at den både kan være konkret, men også sanselig (Garrod mfl. 2006, s. 119). Ei hesje eller ei seter er som eksempel konkrete fysiske og visuelle fenomen, samtidig som de representerer en aktivitet med tradisjoner, og er populært å avbilde både i reiselivsbrosjyrer og av turistene selv. Andre eksempel på bygdekapital er biologisk mangfold, landbruksbygninger, vann- og luftkvalitet, lokale tradisjoner som språk, mat, håndverk osv. Bygdekapital favner altså både om natur, bygninger, tradisjon og kultur. Kvaliteten på opplevelsen av den rurale turismen er avhengig av kvaliteten på bygdekapitalen; den må kunne oppfattes som autentisk2 og ekte av turisten (Garrod mfl. 2006).

Bodil på Hitra Gårdsmat, der besøkende kan spise et førsteklasses ostemåltid med hjemmelaget syltetøy, brød, knekkebrød og annet tilbehør. Her ute på trøndelagskysten lager man nemlig en av Norges beste oster, grotteosten.

Vi ser her på gårdsturismen og hvordan forventninger til turistproduktet som en del av reiselivet kan komme på kollisjonskurs med premissene for turistproduktet. Rural turisme og naturbasert turisme har vokst både som et resultat av turisme som «livredning» for landbruket og som svar på etterspørsel og markedskrav. Vi ser nærmere på hvordan disse to ulike tilnærmingene til rural turisme slår ut når det gjelder profesjonalisering og vurdering av nettopp kvaliteten på bygdekapitalen.

Gårdsturisme: overlevelse og redningsplanke

Turisme har til dels vært framstilt som bygdenes og landbrukets livredder. Det har vært en politisk strategi og retorikk siden 1990-åra at hele landbrukseiendommens ressurser skal legges til grunn for næringsutvikling, sysselsetting og inntekt («Landbruk Pluss»). Som et resultat av overproduksjon, miljøproblemer og WTO-krav på 1980-tallet ble virkemidlene i landbrukspolitikken innenfor EU og i land som Norge og Sveits delvis dreid mot ikke-produksjonsdrivende tiltak, blant annet kulturlandskapstiltak og andre miljøbetingede tilskuddsordninger. Begrepet multifunksjonelt landbruk ble tatt i bruk, fortrinnsvis i politisk og forskningsmessig sammenheng, lite blant praktikere (Rønningen mfl. 2005). Begrepet refererer til at det som en eksternalitet av landbrukets produksjon av mat og fiber, kan følge med en del fellesgoder til samfunnet i form av kulturlandskap, biologisk mangfold osv. Distriktsbasert reiseliv og gårdsturisme er basert på nettopp disse godene.

Gårdsturisme er ikke et nytt fenomen. Landsbygda har blitt brukt til ferie og rekreasjon for byfolk siden den industrielle revolusjon. Det som er nytt, er omfanget og den økte variasjonen i tilbudet innenfor ruralt reiseliv (Busby og Rendle 2000). Mangfoldet av produkter strekker seg fra servering og overnatting til produksjon av lokal mat og naturbaserte eller kulturbaserte aktiviteter.

Landbrukspolitikken har hatt fokus på å skape nye muligheter for et presset landbruk med stadig lavere inntjening. Utvikling av gårdsturisme i dette perspektivet er med andre ord sterkt knyttet til bygdeutvikling og til utnyttelse av gårdens og bygdas ressurser. Turisme blir omtalt som et viktig supplement til tradisjonelt landbruk. Samtidig er gårdsturisme integrert i norsk reiselivspolitikk og påvirket av aktørene som forvalter og implementerer denne politikken (for eksempel Innovasjon Norge og destinasjonsselskapene). Hvordan slår gårdsturismens status som supplement til landbruket ut i praksis når det gjelder utførelsen av turismevirksomheten?

Turisme som svar på etterspørsel og markedskrav

I tillegg til å supplere eller erstatte fallende inntekter i landbruket, er utviklingen innenfor ruralt reiseliv og gårdsturisme også en følge av endringer i selve turistnæringa og turistenes egen etterspørsel.

Baylina og Berg (2010) finner i en studie av to livsstilsmagasin (et norsk og et spansk) at det legges vekt på å framstille bygda som mer verdifull enn byen. Referanser til arkitektur, mat, landskap dyr, historie og kultur er sentrale for å vise det autentiske i bygde-Norge. Denne visualiseringen av bygde-Norge korresponderer med endringer i turismen der turistpreferansene er koblet til aktivitet, helsefremmende livsstil og et ønske om å oppleve forfedrenes levemåte eller sin egen barndom på landet (Skavhaug og Brandth 2012). Uansett blir turistenes hovedmotiv sett på som et ønske om å oppleve det autentiske, spesielt ved å se andres «virkelige liv» (MacCannell 1999, Skavhaug og Brandth 2012).

Vi vil se på skjæringspunktet mellom gårdsturisme som et tillegg til tradisjonelt gårdsdrift og gårdsturisme som et svar på etterspørsel og som en del av en generell reiselivsnæring. Kan bygdekapitalen strømlinjeformes til å møte de kravene som et profesjonelt reiseliv stiller?

Tilgjengelig og forutsigbar versus autentisk?

I den norske reiselivsstrategien er det formulert tre satsingsområder: 1. Organisering, helhetlige pakker og utnytte samspill mellom aktører, 2. Opplevelses- og reisemålsutvikling som vektlegger blant annet samarbeid, bruk av eksisterende infrastruktur, kompetanse, kvalitet, fellesgoder, 3. Salg og markedsføring med satsing på nettbaserte løsninger, og der det er kort avstand mellom tilbud og kjøpsknapp.

Vi har som del av en større studie gjennomført 15 intervjuer med gårdsturismebedrifter og tre destinasjonsselskap i Trøndelag. Disse intervjuene ser vi som kilde til gode data på effekter og utslag av myndighetenes gjeldende reiselivsstrategi. Bedriftene som er intervjuet, er knyttet til et utvidet reiselivsbegrep som inkluderer gardsmat, overnatting og natur- og kulturbaserte opplevelser. Studien omfatter både små og store bedrifter, veletablerte og enkelte nye.

Representanter for destinasjonsselskapene framhevet to moment som raskt ble synlige som sentrale for å utvikle og opprettholde et profesjonelt og bærekraftig turisttilbud: tilgjengelighet og forutsigbarhet. Dette er helt i tråd med retningslinjer og satsinger for reiselivsnæringen. Dagens turister forventer å kunne booke en bestilling der og da foran pc’en og samtidig være tilstrekkelig informert om innholdet i tilbudet. Dette gjelder først og fremst utenlandske turister. De samme kravene gjelder for ad hoc-bestillinger som kommer som et resultat av tilfeldigheter, for eksempel observasjon av skilt kombinert med behov for mat eller overnatting. Også i disse sammenhengene kreves det at tilbudet som blir annonsert, har rause åpningstider og tilgjengelig personell for informasjon.

Flere av uttalelsene fra intervjuene med personer innenfor ulike destinasjonsselskaper understreker disse poengene:

«Det MÅ være mulig å booke produktet akkurat der og da, på nett, du må være villige til å ta den kostnaden.»

«De små bedriftene er IKKE attraktive og etterspurt hvis de ikke er tilgjengelige.»

Bedriftene selv har en mer nyansert holdning til online booking:

«Det er bevisst valg å ikke ha online booking … for vi føler vi har litt mere kontroll på ting når …, for vi ser jo det at når bare én person skal bo her en helg så…, det er ikke noe lønnsomt for oss i det hele tatt. Derfor så vil vi prøve å ha litt kontroll på det og prate med folk. Og det er viktig for oss å prate med kundene, og kanskje da få dem på neste helg og, istedenfor, når vi allerede har folk.»

Her kommer det fram et behov for nærhet til bookingen ved å kunne snakke direkte med bestiller. Muligheten for å kunne henvise folk til andre tilbud som kanskje passer dem bedre, er også en side ved dette. Små gårdsturismebedrifter har små marginer, og derfor blir det viktig å maksimere og effektivisere bruken av arbeidskraft. Det er lite rasjonelt å leie ut overnatting med mat bare for én person. Ved å snakke med de som ringer og skal bestille kan det være mulig å få samlet flere bestillinger til det samme tidspunktet.

Inderøy med reiselivskonseptet «Den gyldne omvei» omfatter flere småbedrifter innen gårdsturisme og kunsthåndverk, og gir turistene opplevelser både innen mat og kultur. Det vakre landskapet har vært priset av mange, blant dem Aasmund Olavsson Vinje som i 1860 skrev diktet «Her ser eg fagre fjord og bygder» etter å ha sett den vakre utsikten over Straumen og Sundnes.

Samtidig innebærer selvsagt forhåndsbooking frigjøring av tid ved at de ikke trenger å være tilgjengelig i tilfelle det stikker folk innom.

Vi ser klare tendenser til at gårdsturismebedriftene og destinasjonsselskapene har ulike perspektiv på turismen. Destinasjonsselskapene setter turisten i sentrum, mens gårdsturismebedriftene har gården og eksisterende ressurser som utgangspunkt. Vi finner derfor ulik rasjonalitet når det gjelder praksis og framtidsutsikter. (Engeset og Heggem 2015).

Begrep som bærekraft og profesjonalisering blir gitt ulikt innhold, og de har ulike holdninger til samarbeid, kompetansebygging, tilgjengelighet (fleksibilitet), personlig kontakt og også sosiale og etiske forpliktelser.

Det mest interessante funnet i forhold til bærekraft, er at mens flere av de små bedriftene ikke så at de hadde noen bærekraftighets- eller miljøprofil, baserer de seg på en utnytting av de ressursene de har og som ellers ikke ville bli benyttet i andre sammenhenger. En produsent av gårdsiskrem startet opp for å slippe å kassere egg av feil kvalitet, gårdsbakerier og turistbedrifter startet opp for å kunne ta vare på og utnytte eksisterende bygningsmasse. Felles for mange var enten lav alternativverdi på arbeidstida, eventuelt høye pendlingsomkostninger, og et sterkt ønske om å skape en egen arbeidsplass på eiendommen med utgangspunkt i eiendommens ressurser. Dette er en bærekraftighetsinngang som går utover hotellenes «plukk-opp-ditt-brukte-håndkle».

Flere av bedriftene har hatt betydelig suksess og har stått foran valg om opptrapping, utvidelse, ansettelse av flere medarbeidere og låneopptak. Forpliktelser i forhold til familie, lojalitet til folk som har bistått nært i oppstartsfasen, og et ønske om å beholde en balanse i hverdagen, men også skepsis til om stort låneopptak og ekspansjon kan forsvares økonomisk, virker direkte inn på ønske eller villighet til å utvide, modernisere og ellers oppfylle det som ellers defineres som profesjonalisering.

Men, det skal også være autentisk

Samtidig har også reiselivsnæringa en klar oppfatning av at turisten er opptatt av at produktene skal være autentiske og unike. De ser til en viss grad det Garrod mfl. (2006, s.118) poengterer, at bygdekapitalen er et viktig premiss for den rurale turismen og at et attraktivt og levende bygde-Norge som arena for turisme, er en nødvendighet for å få solgt de rurale turismeproduktene.

Som det ble uttalt fra en av informantene med tilknytning til et destinasjonsselskap:

«Altså, samtidig som at det skal være tilrettelagt og dermed kommersielt, skal det også være autentisk og oppleves som reint og riktig.»

Her brukes det ord som «autentisk», «rein» og «riktig». For å oppnå dette, for at det skal være «riktig» må aktiviteten foregå reelt:

«Jeg tror at det må være en gård i drift, for hvis ikke så blir det mer som en museumsomvisning.»

Dette er en sentral erkjennelse. Bygdekapital, det autentiske og riktige, fordrer at aktiviteten foregår reelt. Studier har undersøkt autentisitet og hvordan bonde-turistverter håndterer eller «iscenesetter» disse ulike aktivitetene og verdenene (Daugstad og Kirchengast 2013) og forholdet mellom aktiv landbruksdrift og turismevirksomhetet (Brandth og Haugen 2012, Frisvoll 2014, Engeset og Heggem 2015). Her ligger spenningen i at turismen i en del sammenhenger kun er tillegget til landbruket, der aktivt landbruk blir et premiss for turismen, mens en profesjonalisering av bedriften som reiselivsbedrift vanskeliggjør dette, og der gårdsdriften i varierende grad blir en kulisse.

Bedriftene selv er klar over dette premisset. De er av samme formening som reiselivsaktørene når det gjelder hva turistene er opptatt av:

«Det er viktig å fortelle de gode historiene, de sanne historiene. Det trenger ikke å være så fancy, men det må være sant og fortalt av den lokale verten.»

Her ser vi at man for det første må kunne fortelle gode historier, for det andre må historiene være sanne, autentiske, og for det tredje må de fortelles av de som selv har opplevd dem eller som har sett det med egne øyne. Det fordrer at vertskapet også skal være autentisk, eller riktig. Dette gir utfordringer i forhold til å skaffe folk som kan steppe inn når det autentiske vertskapet ikke kan være til stede. Dermed blir det i første omgang andre i familien, generasjonen over eller under, som må trå til. Det oppfattes som reelt nok og som kompetent nok. Menneskelig kompetanse og kunnskap er en del av bygdekapitalen som nevnt over.

Både reiselivsagentene og bedriftseierne selv ser at turistene ønsker de gode fortellingene, de ønsker det autentiske. De vil se hvordan aktiviteten på gårdsbruket foregår i virkeligheten. Dette er sentrale element i bygdekapitalen. Det involverer både vertskapsrollen og bygningsmassen på gårdsbruket.

Grenser for autentisitet?

Det er altså kombinasjonen av autentisitet (i kraft av «ekte» gårdsdrift) og reiselivsprofesjonalitet det kan se ut til at det er en utfordring å forene. Reiselivsnæringen selv trekker det naturlig nok mot turistenes antatte ønsker, mens bedriftene samtidig er opptatt av gården og landbruksdriften som foregår der.

På den ene siden blir de små gårdsturismebedriftene av reiselivet vurdert som uprofesjonelle og med turismen bare på si:

«… for seterbedriftene, for dem har, altså det er jo attåtnæring, de driver jo egentlig ikke med turisme, men turistene har veldig stor glede av at setrene er åpen.»

«Og du vet at dette er jo det klassiske reiselivet her i Norge»; jo, jeg vil lage ost på gården min, og så skal jeg levere når det passer meg, ikke når kunden min vil ha det, nødvendigvis. Og det holder ikke.»

Som en videreføring av denne opplevelsen er destinasjonsselskapene opptatt av å kommunisere at det ikke er for alle bønder å starte opp en turismebedrift:

«Men tilgjengelighet, det er jo cluet. Når vi snakker om reiseliv og om reiselivsaktører så sier jeg at, ja men, det er ikke sikkert at dere skal være reiselivsaktører hvis dere ikke vil. Altså, det er ikke gitt at du skal være reiselivsaktør. Og vi utvanner produktspekteret, vi utvanner i utgangspunktet diskusjonen med at alle får være en reiselivsbedrift.»

«Litt sånn venstrehåndsarbeid. Det er et nisjeprodukt. Det er ikke for alle, og gårder har vi i hele verden. Det må være et produkt som leverer på ett eller annet nivå. Det er ikke nok at det er en gård, det er ikke salgbart. Enten matopplevelse, kurs – aktivitet.»

Dette er viktige poeng for landbruket og gårdsturismen å ta med seg. Turisme krever stort sett mer enn et stabbur å sette inn senger i.

Bedriftene selv ser litt annerledes på dobbeltheten mellom landbruk og turisme. Dette ser ut til å begrunnes i hva som er motivasjonen for å bo på og drive et gårdsbruk:

«Jeg er redd for at neste generasjon, de kommer til å ha mye mer behov for mat … Så sånn sett er det en selvmotsigelse å drive med turisme i det hele tatt. Men folk skal jo også ha fritid, det er liksom det som er hoved-cluet for alle, har jeg inntrykk av. Og det er bare fritid [det dreier seg om], vi bruker jo ikke noe penger på mat lenger. Så sett i forhold til det kan det nok kanskje være mer interessant å ta over fordi at det er et mer strømlinjeformet opplegg og som er enklere å forholde seg til. Det tror jeg nok.»

Nettopp ved generasjonsovertakelse ser våre informanter at færre er villige til både å drive aktivt landbruk og reiselivsbedrift, de ønsker en moderne hverdag med tid til ferie og fritid og et noenlunde normalt familieliv. Forenkling av driften og færre produkt er typisk ved generasjonsoverdragelse. Om det økte fokuset på matproduksjon igjen som informanten over peker på (knyttet til global matvarekrise, matsikkerhet og «nyproduktivismen» – se Almås og Campbell 2012), fører til redusert satsing på ruralturisme, er vel likevel usikkert.

En interessant påpekning fra flere av informantene er at de opplever at deres bygder er attraktive for tilbakeflytting av unge – også egne barn – som ser mulighetene innenfor reiselivet og oppvekstmiljøet for barn som viktig trekkraft hjem. Her var det mer strukturelle utfordringer knyttet til regelverk og skatteregler som ble sett på som hovedutfordringer. I Trøndelag opererer enkelte større reiselivsbedrifter i et marked der skatteregler fører til en betydelig lekkasje mot Sverige. For disse, som har operert i et relativt «sikkert» marked mot konferanse –og seminarmarkedet, så de heller utfordringene i å skape attraktive opplevelser som deres viktigste konkurransefortrinn framover.

Noen tanker til slutt …

Ut fra denne gjennomgangen kan vi se at det ligger et potensielt paradoks i måten gårdsturismen forventes å skulle drives og hva som kreves for at produktet skal oppfattes som autentisk og «ekte». Destinasjonsselskapene uttrykker at produktene må være tilgjengelige (både bookbare på nett og tilgjengelige rent fysisk på plassen der produktet tilbys) og forutsigbare (man må kunne få informasjon om hva produktet inneholder og hvordan det vil tilbys). Dette blir kraftig understreket av aktører i reiselivet som står i tett kontakt med markedet.

En bedre forståelse for den gjensidige avhengigheten mellom ruralturismen, bygda og bygdekapitalen er helt avgjørende for at turisme fortsatt skal føre med seg positive bidrag til regional utvikling. Dersom reiselivet og dens representanter er avhengige av kun strømlinjeformede leveranser, og ikke er i stand til å verdsette bygdekapitalen som et avgjørende premiss for deler av ruralturismen, vil dette undergrave turistproduktene og rural turisme (Garrod mfl. 2006). Den naturbaserte opplevelsesturismen og gårdsturismen er avhengig av bygdekapitalen, autentisitet og ekthet for å være attraktiv. Vi skal ikke gå inn på en diskusjon om de ulike segmentene av turister; for mange cruise- turister vil evnen til å forstå eller verdsette «autentisitet» sannsynligvis være begrenset. Og for et svært begrenset, men meget betalingssterkt øvre segment, forutsettes en ekstremt høy grad av tilstedeværelse, forutsigbarhet – og fleksibilitet. Men som Steiner og Reisinger (2006, s. 313) påpeker, er det mer sannsynlig at turister som er opptatt av det autentiske vil være langt mer overbærende enn masseturistene som forventer alt tilrettelagt.

Selv i en situasjon der bygdekapitalen utvannes i retning av kulisse, må den likevel i en viss grad være til stede. Engeset og Brendehaug (2014) peker på verdien av småskalaturismen både i forhold til profilering og merkevarebygging for norsk reiseliv, der nettopp disse små bedriftene som ikke er i stand til å tilby 24/7 online-booking, og landskapene og opplevelsene de produserer, ofte får pryde forsider på brosjyrer og hjemmesider for de mer «profesjonelle» og strømlinjeformede aktørene.

Da er kanskje lærdommen at et profesjonelt norsk reiseliv må være i stand til å verdsette, ivareta og videreutvikle samspillet og synergieffektene mellom både de sære, små og de store, glatte.

Referanser

Baylina, M. og N. G. Berg (2010): «Selling the countrysideside: Representations of rurality in Norway and Spain.» European Urban and Regional Studies 1-16

Brandth, B. og M. S. Haugen (2012): «Farm tourism and dilemmas of commercial activity in the home.» Hospitality & Society, 2(2). Pp. 179–196.

Busby, G. og S. Rendle (2000): «The transition from tourism on farms to farm tourism.» Tourism Management, 21 (6). Pp. 635 – 642.

Daugstad, K. og C. Kirchengast (2013): «Authenticity and the pseudo-backstage of agritourism.» Annals of Tourism Research, 43. Pp. 170 – 191.

Engeset, A. B. og E. Brendehaug (2014): «Små og store gjer kvarandre større.» Kronikk i Sogn Avis 28.10. 2014

Engeset, A. B. og R. Heggem (2015): «Strategies in Norwegian Farm Tourism: Product Development, Challenges and Solutions.» Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism. Vol. 15 (1-2). Pp. 122 – 137.

Forbord, M., G.-T. Kvam og M. Rønningen, Red. (2012): Turisme i distriktene. Trondheim, Tapir Akademiske Forlag.

Frisvoll, S. (2014): Beyond the idyll: Contested spaces of rural tourism. The negotiation, Commodification and Consumption of Conflicting Ruralities. NTNU, Trondheim: Doktoravhandling.

Garrod, B., R. Wornell og R. Youell (2006): «Re-conceptualising rural resources as countrysideside capital: The case of rural tourism.» Journal of rural studies. 22 (2006) ss. 117 – 128.

Innovasjon Norge: Reiselivsstrategi 2014-2020

http://www.innovasjonnorge.no/Global/Reiseliv/Rapporter%20og%20pulikbasjoner/IN%20Reiselivsstrategi%202014-2020.pdf

Iversen, E. K. T. H. Løge, E. W. Jakobsen og K. Sandvik (2015): Verdiskapningsanalyse av reiselivsnæringen i Norge – utvikling og fremtidspotensial. Rapport. MENON Business Economics.

Lane, B. (2009): «Rural Tourism: An Overview.» In T. Jamal og M. Robertson (Red.): The SAGE handbook of tourism studies. Pp. 354–368. London: SAGE.

Long, P. og Lane, B. (2000): «Rural Tourism Development.» In W. C. Gartner og D. W. Lime (Red.): Trends in outdoor recreation, leisure, and tourism. Pp. 299–309. Wallingford: CABI.

MacCannell, D. (2012): The tourist: a new theory of the leisure class. Berkeley CA: University of California Press.

Mehmetoglu, M. (2007). Naturbasert turisme. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

Nærings- og handelsdepartementet (2012): Destinasjon Norge. Regjeringens reiselivsstrategi. Oslo: Nærings- og handelsdepartementet.

Nærings- og handelsdepartementet (2007): Verdifulle opplevelser: nasjonal strategi for reiselivsnæringen. Nærings- og handelsdepartementet, Oslo

Reisinger, Y. og C. J. Steiner (2006): «Reconceptualizing object authenticity.» Annals of Tourism Research. 33 (1). Ss. 65 – 86.

Rønningen, K., E. Fjeldavli og B. E. Flø (2005): Multifunksjonelt landbruk – hva slags legitimitet har fellesgodeproduksjon innad i landbrukssektoren? Rapport no 8/05. Trondheim: Norsk senter for bygdeforskning

Schmidt, M. (2010): «Agritourism – From Additional Income to Livelihood Strategy and Rural Development.» The Open Social science Journal (3). Pp. 41 – 50.

Steiner, C. J. og Y. Reisinger (2006): «Understanding existential authenticity.» Annals of Tourism Research, 33. Ss. 299 – 318.

Skavhaug, I. M. O. of B. Brandth (2012): «Gårdsturisme på hjemmesider: Trender, blikk og paradokser.» Sosiologisk tidsskrift. No 1, årgang 20, ss. 27 – 46.

Aall og Lange-Vik (2012): «Reiseliv og miljø – ei oversikt.» I M. Forbord, G.-T. Kvam og M. Røninngen (red.): Turisme i distriktene. Trondheim: Tapir Akademiske forlag.