Det er for tiden stor diskusjon om hvor og hvordan det skal bygges tilstrekkelig med boliger for å dekke et fremtidig «boligbehov». Diskusjonen knyttes først og fremst til en forventet høy befolkningsvekst i de største byene i de neste par tiårene, blant annet som en følge av innvandring fra andre land. Men hva ligger det i begrepet boligbehov, og hvordan brukes begrepet i den boligpolitiske diskursen?

Denne artikkelen ser nærmere på begrepet boligbehov og hvordan dette knyttes til ulike sider ved boligpolitikken. Artikkelen vil også gi et lite innblikk i boform og boligmønster blant befolkningen med innvandrerbakgrunn, både fordi dette bidrar til å belyse ulike sider ved boligbehovsbegrepet og fordi denne gruppen forventes å stå for en stor andel av befolkningsveksten fremover. Spørsmålet er i hvilken grad hushold med innvandrerbakgrunn har andre boformer, boligmønstre eller boligpreferanser enn etnisk norske, og eventuelt om dette er forhold som bør tas hensyn til i boligpolitikk og boligplanlegging.1

Boligbehov kan forstås ulikt avhengig av ståsted og interesser i boligpolitikken. Hvem sine behov er det snakk om? Det kan for eksempel dreie seg om samfunnets behov for antall boliger eller om befolkningens og individers behov for en god bolig. Samtidig er hva som forstås som boligbehov resultat av både normative standarder og subjektive vurderinger, avhengig av konteksten.

Behovsbegrepet er mest kjent fra psykologien som en underliggende drivkraft som utløser handlinger. I denne tradisjonen er Maslow og hans behovshierarki mest kjent. Han operer med fem kategorier som går fra grunnleggende fysiologiske behov, via behov om sikkerhet og trygghet til selvhevdelse og selvrealisering av prestasjoner (Woodworth 1964: 337, gjengitt i Ruud mfl. 2013). Vi kjenner også begrepet fra handlingsteori i sosiologien der den kulturelle faktoren kommer inn som et overordnet element i behovsbegrepet, og at vi gjennom handlinger for å tilfredsstille behov like mye bekrefter sider ved vår kultur (Østerberg 1989, gjengitt i Ruud mfl. 2013). I hvilken grad finner vi disse elementene igjen i boligbehovsbegrepet slik den anvendes i boligpolitikken?

Boligbehovsbegrepet i boligpolitikken

Behovsbegrepet går igjen i policy-dokumenter og politiske diskurser. Behov som begrep er imidlertid lite diskutert i slike dokumenter. Behovsdefineringen skjer ved at det fastsettes en standard som den aktuelle behovsdekningen skal sammenlignes med, og det ligger en klar oppfatning av normativ karakter til grunn. Begrepet forstås gjerne som en grunnleggende normativ antagelse knyttet til både prinsipp om fordeling av goder, boligkonsum og boligstandard. Hva som er legitime behov eller krav fastsettes gjennom politiske prosesser og iverksetting, der ulike profesjonsgrupper er viktige premissgivere i begge prosesser.

Disse aspektene kan illustreres i følgende eksempel. I den siste boligutvalgets innstilling (NOU 2011:15) reises spørsmålet: Hva er en tilfredsstillende bosituasjon? Her står det: «En tilfredsstillende bosituasjon kjennetegnes ved at man bor godt og trygt. Å bo godt innebærer å ha en bolig som er tilpasset husholdets behov og økonomi. Å bo trygt innebærer at husholdet har et stabilt og forutsigbart tilknytningsforhold til boligen, og at husstanden har tilgang til en fast bolig og ikke står i fare for miste den.» (NOU 2011:15, s 40).

Videre heter det at «En uegnet bolig, eller bomiljø, kan også bety at det er et misforhold mellom boligens kvaliteter og husstandens behov. For eksempel kan boligen være liten i forhold til antall husstandsmedlemmer eller at den ikke er tilrettelagt for personer med nedsatt funksjonsevne» (ibid). I den sammenheng er begrepet trangboddhet utviklet for å ha en forståelse om boligstørrelse i relasjon til husholdsstørrelse.

Boligbehov relateres også til innvendig boligstandard. Å bo tilfredsstillende (godt) innebærer at en skal bo trygt, innenfor den økonomi en har, og samtidig skal det ikke være et misforhold mellom husholdets behov og boligens kvalitet. Slike standarder er som regel inkorporerte i definisjonen av boligbehov. De individer eller grupper som ikke når opp til den definerte standarden, har sosialt anerkjente og legitime behov for offentlig støtte. Den som har størst avvik fra standarden har størst behov, og de med størst behov skal prioriteres først. Problemet med en slik tankemåte er at hushold kan velge å bo under definert standard og heller bruke penger på andre ting enn bolig. Og hva som er god boligstandard kan oppfattes ulikt fra samfunnets versus husholdets ståsted. For eksempel kan familier forvente flere soverom i boligen for å ivareta at sønner og døtre slipper å dele rom, eller det forventes egne bad og wc i boligen selv om disse fasilitetene er ivaretatt i huset.

I begrepet boligbehov ligger det også en velferdsdimensjon. Tydeligst er det nok når en diskuterer boligløsninger for personer som ikke kan klare seg selv. Nedlegging av institusjoner og utflytting av personer med særskilte behov til egen bolig har vært en av de mest omfattende reformer som har vært gjennomført de siste 20 årene. De vanskeligstilte blir tilkjent et «boligbehov» der det anerkjente behovet gir legitime krav på en bolig.

Det reises i de siste sitatene to typer krav: Den som ikke har mulighet til å etterspørre av økonomiske grunner, har krav på økonomiske virkemidler som fører til «behovstilfredsstillelse». Og den som har særlige behov (funksjonshemmede) har krav på at det finnes boliger med særlige bruksegenskaper. Dette kravet er senere blitt formulert som krav i bygningslovens tekniske forskrifter (TEK 10) og er slik sett et krav som det ikke lenger må argumenteres for.

Diskusjoner om velferd og levekår har vært et sentralt tema i politikk og samfunnsvitenskap siden 1970-tallet. Velferd og levekår tar utgangspunkt i en rekke ulike materielle ressurser, der boligforhold er ett av dem, og det tar utgangspunkt i teorier om menneskelige behov, både materielle og psykologiske. Den tredje hovedtilnærmingen legger vekt på subjektive opplevelser av velferd, enten knyttet til forhold som inntekt eller til forhold ved livssituasjonen selv. Tankegangen er at det ikke er ressurssituasjonen i seg selv som er avgjørende, men hvordan hun eller han opplever situasjonen. Ut fra et slikt resonnement mener en at også den subjektive opplevelsen må inngå i velferdsbegrepet.

En mye brukt forståelse av (bolig)behovsbegrepet er relatert til markedsaktører som anvender begrepet synonymt med boligetterspørsel og boligpreferanser. Fra markedsaktørenes ståsted er da boligbehov som oftest basert på forventet demografisk utvikling og konstante dekningsgrader i ulike aldersgrupper. Denne tilnærmingen har som premiss at den mest rasjonelle måten å distribuere varer og tjenester på vil følges av markedets krav.

I de enkelte boligprosjektene må det imidlertid tas hensyn til betalingsvillighet og preferanser for å kunne avsette boligene. Boligbehov blir i denne konteksten først og fremst sett på som subjektive boligpreferanser knyttet til betalingsevne. Preferanser og økonomiske ressurser i husholdningen kan følgelig både bidra til å påvirke boligbygging og utbyggingsprosesser gjennom målrettede markedsundersøkelser, og indirekte gjennom hva hushold velger. Hva som påvirker husholdenes preferanser handler om verdier, om økonomisk status, om kulturelle normer, og om livsstil, men det handler også om økonomisk evne eller hvor i livsløpet man er.

Det er ikke uproblematisk å anvende preferanser i sammenheng med boligforsyning, noe som blant annet Ytrehus peker på (Ytrehus 2001). For det første tas det for gitt et «perfekt marked», der aktørene forventes å ha all nødvendig kunnskap om boligmarkedet som deres preferanser baseres på. Det er en kjent sak at det er stor forskjell på hva befolkningen vet om ulike sider ved boligmarkedet og hvilke ressurser de har. For det andre er preferanser formet og reflektert ut fra en institusjonell ramme som varierer avhengig av sosialisering og sosiale posisjoner. Her kommer ulike samfunnsforhold og kultur inn som sentrale faktorer. Personlige preferanser er da vanskelig å anvende som utgangspunkt for boligutvikling. For det tredje må også psykologiske mekanismer tas i betraktning. Preferanser utformes innenfor et mulighetsrom for den enkelte der en ser behov ut fra egen posisjon. Her kan individets oppfatninger av egne behov komme i konflikt med hva som objektivt sett defineres som et behov (ibid).

I denne summariske gjennomgangen av hvordan boligbehovsbegrepet anvendes i boligpolitikken ligger det for det første en normativ forståelse av hva som er boligbehov. Dette handler om definerte standarder for hva som skal gjelde både når det er snakk om kvalitet og størrelse, og som følgelig definerer hvem som skal hjelpes til å oppnå de definerte standardene. For det andre anvendes begrepet forstått som omfang av boliger og husholds preferanser på boliger. Den kulturelle og sosiale dimensjonen av boligbehovsbegrepet er i mindre grad synlig. I det følgende belyses ulike sider ved hva boligbehov innebærer gjennom eksempler fra boforhold og bosettingsmønster blant befolkningen med innvandrerbakgrunn, og det er særlig de sosiale og kulturelle sidene ved boligbehov som belyses.

Boforhold og boligpreferanser blant befolkningen med innvandrerbakgrunn

De senere årene har boligforskningen hatt innvandrergrupper i søkelyset. Her presenteres noen karakteristiske trekk ved boligmønster og boligmarked blant innvandrergrupper. Et spørsmål som kan stilles er i hvilken grad variasjon i befolkningens boligmønster og boligpreferanser vil bli ivaretatt i boligplanleggingen fremover, og om det er rom for et mer mangfoldig boligmarked.

Flere undersøkelser viser at innvandrerbefolkningen i større grad bor mer trangbodd enn etnisk norske (se for eksempel Turner mfl. 2015). Trangbodde boliger er definert som boliger med flere personer enn rom (kjøkken ikke medregnet). I tillegg går alle ett-romsboliger inn i denne definisjonen (Ruud 2008). Definisjonen av trangboddhet er som vi vet normativ, definert ut fra boligpolitiske standarder.

Hva som erfares som trangbodd varierer imidlertid avhengig av kulturelle normer og verdier. I SSBs undersøkelse om levekår blant innvandrere i 2006 fant forskerne at nesten halvparten av innvandrerne og deres etterkommere bodde trangt etter objektive kriterier. Men ved spørsmål til gruppen selv var det langt færre som mente at de bodde trangt, kun 23 prosent. Et interessant poeng som kommer fram er at mens andelen innvandrere som følte at de bodde trangt var mye lavere enn andelen som faktisk ble definert under denne kategorien, var dette omvendt for etnisk norske – her var det langt flere som følte at de bodde trangt enn de som gjorde det etter definisjonen (Blom og Henriksen 2008). Disse funnene viser hvordan erfaringer og opplevd situasjon er relativ, og at preferanser ikke nødvendigvis er det samme som normerte oppfatninger.

Vi vet ikke om trangboddhet skyldes frivillighet eller mangel på andre alternativer, men vi vet at det blant noen innvandrergrupper er vanlig å bo flere generasjoner sammen, i storfamilier, og at dette velges ut fra verdier, normer og tradisjoner (Søholt 2007). Særlig finner vi dette blant pakistanske familier (Søholt 2007:145, Moen 2009:146, Turner mfl. 2015:83). Men samtidig viser det seg at boligmønstre blant grupper med innvandrerbakgrunn er i ferd med å endre seg, eller i alle fall viser en større variasjon enn tidligere. Det har blitt færre barnefamilier og flere enslige (Turner mfl. 2015:80). Selv om dette først og fremst skyldes en større variasjon av innvandrergrupper de senere årene, der blant annet arbeidsinnvandrere fra EØS-land utgjør en stor andel, ses dette også blant de gruppene som har bodd her i to-tre generasjoner.

Det viser seg også at innvandrerbefolkningen skiller seg noe fra den øvrige befolkningen når det gjelder de vanligste flyttemotivene, og derfor er det også grunn til å tro at de har et annerledes flyttemønster (Oslospeilet 1-2013:22). For familier som har bodd en stund i landet og får innvilget familiegjenforening, vet vi at nærhet til familie eller også å bo sammen i storfamilier er viktig for enkelte grupper (Søholt 2007). Familier med innvandrerbakgrunn som har bodd her i flere tiår, har også andre preferanser enn nylig bosatte flyktninger, og det er forskjell på vestlige arbeidsinnvandrere og ikke-vestlige innvandrere som i stor grad kommer grunnet flukt eller familiegjenforening (Blom 2012). Blant annet finner vi at bosettingsmønsteret blant etterkommere av innvandrere i større grad ligner foreldrenes enn mønsteret blant jevnaldrende med norsk bakgrunn (Søholt og Astrup 2009, gjengitt i Turner mfl. 2015:93).

Men boligen i seg selv har også betydning som motiv for å flytte dersom en har mulighet til å velge, avhengig av om bosituasjonen oppleves som tilfredsstillende. En viss indikasjon på dette finne vi i dataene fra EUSILC 2012. Der spørres det om innvandreres tilfredshet med dagens bosituasjon og i hvilken grad de har tanker om å flytte. Svarene viser at det er en prosentvis høyere andel av innvandrere enn blant etnisk norske som ønsker å bytte til en større bolig, 24 prosent mot 21 blant norske. Det er også høyere andel innvandrere som ønsker å kjøpe egen bolig og som ikke eier egen bolig i dag. Disse tendensene bekreftes av at færre innvandrere enn etnisk norske er svært fornøyd med boligen.2 Dette kan tolkes som at boligsituasjonen for folk med innvandrerbakgrunn generelt ikke er like god som blant resten av befolkningen, selv om dette vil variere med landbakgrunn og botid i Norge. Det kan også tolkes dit hen at innvandrere generelt blir mer like resten av befolkningen når det gjelder boligønsker.

Hva vet vi om innvandreres stedspreferanser når de kan velge bosted? Befolkningen med innvandrerbakgrunn har en tendens til å bosette seg i de samme områdene av en by eller et sted (Blom 2012, Søholt mfl. 2013). Segregasjon benyttes som begrep for å beskrive denne situasjonen, men i begrepet segregering ligger det føringer om atskillelse fra den øvrige befolkningen, noe som ikke alltid er tilfelle. Ifølge Blom er bokonsentrasjon et mer dekkende begrep (Blom 2012:7) som ikke nødvendigvis innebærer atskillelse fra majoritetsbefolkningen, men at beboere med innvandrerbakgrunn dominerer i antall.

Det er ikke nødvendigvis slik at befolkningen med innvandrerbakgrunn ønsker å bo i områder der en stor andel av befolkningen har innvandrerbakgrunn (Blom 2012:10). Et av hovedfunnene i Bloms undersøkelse om boligpreferanser blant innvandrere er at preferansene på framtidig atferd kan gi inntrykk av å begrense eller motvirke segregasjon og bokonsentrasjon blant befolkningen med innvandrerbakgrunn. Når mange likevel blir boende i slike konstellasjoner, tyder det på andre og sterkere mekanismer som kanaliserer denne gruppen inn i slike bosettingsmønstre (Blom 2012:34). Det viser seg at innvandrere ikke flytter til høystatusområder selv om de har økonomi til det (Turner og Wessel 2013). Sosiale forhold som å føle seg velkommen i nabolaget er viktig, og mange opplever at de ikke kommer på «innsiden» av nabolaget i slike områder. De savner sosialt nettverk (Søholt mfl. 2013). Studier viser også at innvandrergruppene i stor grad har de samme preferansene som etnisk norske når det gjelder stedskvaliteter ved valg av bolig; grøntområder, barnevennlig, frisk luft og naboer man har noe felles med (Søholt mfl. 2013). Særlig er dette viktig for hjemmeværende kvinner med innvandrerbakgrunn, som ønsker å bo nær andre med samme bakgrunn (Moen 2009:136). Dette viser at innvandrergrupper i stor grad har samme ideologi som de fleste blant majoritetsbefolkningen, der stedskvaliteter som fremmer lokal stedstilknytning er viktig.

Innvandrere har en tendens til å bosette seg i bestemte områder, gjerne der det bor mange andre innvandrere, ofte med samme etniske bakgrunn. Men innvandrernes bo- og flyttemønster viser at preferansene deres også varierer med livsfase og økonomi, på samme måte som blant majoritetsbefolkningen. Bildet er fra Grønland i Oslo, der mer enn halvparten av innbyggerne har innvandrerbakgrunn.

Den økte etterspørselen etter boliger i årene som kommer vil særlig omfatte innvandrerbefolkningen i storbyene, men det er stor usikkerhet om i hvilken grad de vil ha økonomiske ressurser til å etterspørre egen bolig eller om de i større grad vil bo sammen med andre. Selv om de fleste innvandrere trekker mot storbyene, viser nyere studier at flere innvandrere flytter til distriktskommuner. Folketallet i utkantkommunene har sunket i over 30 år, men i 2009 ble denne utviklingen snudd fra nedgang til oppgang (Tronstad 2013). Arbeidsinnvandrere bidrar til netto tilflytting i 409 av landets 430 kommuner (Søholt mfl. 2012a.) Det er særlig polakker og litauere som i økende grad har flyttet til distriktskommuner hvor de jobber i bygg og anlegg, industri, fiskeforedling og i landbruket. Også nederlendere og tyskere bosetter seg i økende grad i distriktene (Tronstad 2013).

Innvandrere som kommer til Norge fra land som Tyskland og Nederland, velger ofte å bosette seg i distriktene. Flyttingen til Norge vil i mange tilfelle være livsstilsbetinget. Bioingeniøren Adriaan Smis kom fra Belgia til Sørøya i Finnmark for seks år siden, der hans foreldre har kjøpt gården Gamvik hvor de driver gårdsdrift med sauer.

Det er ikke uvanlig at flere fra samme land flytter til den samme kommunen, fordi de skaffes jobb og etter hvert bolig gjennom venner og bekjente (Ruud mfl. 2013). Men hva kan kommunene tilby av boliger, hvordan ser boligmarkedet ut, og hvilke preferanser har denne gruppen selv? Det lokale markedet varierer mellom at det er svært vanskelig å skaffe et sted å bo til at det etter hvert er mulig å kjøpe seg eget hus. I avisoppslaget «Bygger boliger – finner ingen selv» fra Dagens Næringsliv vinteren 2013, kunne vi lese at «Norge skal slite med å dekke boligbehovet til arbeidsinnvandrere de neste årene» (DN 22. 01.2013). Dette gjelder så vel i byene som i distriktene. Imidlertid ser vi hvordan arbeidsinnvandrere lettere kan lykkes i distriktene med å kjøpe bolig – da først og fremst eneboliger. Arbeidsinnvandrere kjøper gjerne hus med oppussingsbehov i mindre attraktive områder, og de er generelt mindre opptatt av standard enn nordmenn ved kjøp (Søholt mfl. 2012b, Ruud mfl. 2014).

Det er nå forøvrig flere kommuner som har fokus på kommunens boligsituasjon for å bidra til vekst. I Husbankens treårige satsing for å få fram mer kunnskap om boligetablering i distriktene 2012–2015, er det blant de 12 distriktskommunene som er med, satt i gang tiltak med for eksempel å utnytte tomme hus til utleieboliger, ombygging av tomme offentlige bygg til boliger og boligbyggerkurs til innvandrere («Boligetablering i distriktene», erfaringskonferanse 2013). For familier som etablerer seg i distriktene vil antakelig boligønskene i stor grad være lik som for resten av befolkningen. Det henger delvis sammen med hva som faktisk finnes av tilgjengelig boligtyper, der distriktene i stor grad domineres av eneboliger, og delvis av at boligprisene er lavere. Boligprisene varierer også mindre med beliggenhet der. I storbyene finner vi til dels store variasjoner i prisnivå avhengig av beliggenhet i forskjellige områder.

Oppsummering

Innledningsvis ble det stilt spørsmål om i hvilken grad vi finner elementer av den grunnleggende forståelsen av behovsbegrepet i boligpolitikken. Det kan slås fast at det ligger en klar oppfatning av normativ karakter til grunn. Tydeligst er det når en diskuterer boligløsninger for personer som ikke kan klare seg selv. I denne kategorien finner vi blant annet grupper med innvandrerbakgrunn. De vanskeligstilte blir tilkjent et «boligbehov» som gir legitime krav på en bolig. Men tenkingen om grunnleggende behov er også til stede i den allmenne boligpolitikken. Her foreligger sterke føringer for å kompensere manglende inntekt, og slik påvirke husholdningenes etterspørsel etter bolig ut fra den normative forestillingen om at de har et underliggende behov for et gode som overstiger deres betalingsevne. Økonomiske ordninger brukes også til formål som vedlikehold, tilpasning og utbedring.

Undersøkelser om innvandrerbefolkningens bo- og flyttemønster viser at preferanser, ønsker og muligheter varierer både med landbakgrunn, men også med livsfase og økonomi, på lik linje som blant majoritetsbefolkningen. Men vi får også et innblikk i hvordan det som avviker fra en normert standard om behov ikke nødvendigvis oppfattes slik av dem det gjelder, for eksempel når det gjelder «å bo trangt». Andre eksempler viser at boligstandard i gamle bygårder defineres som dårlig fra det offentlige og med behov for omfattende oppgradering, mens beboere selv ofte ikke oppfatter det samme behovet, slik vi så i byfornyelsen i Oslo på 1980-tallet (Ruud 2003). Personlige preferanser og kulturelle normer påvirker hva som oppfattes som å tilfredsstille et behov, og kulturelle normer varierer avhengig av bakgrunn, vaner og sosialisering. Det handler om preferanser både på romstørrelse og romfordeling i boligen, hustype, eieform og kvalitet, og det handler også om preferanser på nabolag og beliggenhet.

I boligpolitikken eksisterer antagelig en bred forståelse om hvem som har «behov», men derimot større uenighet om mengder og kvalitet i det som skal være løsningen. Å diskutere behov er å diskutere politiske fortolkninger. En kan ikke ta behov for gitt.

Referanser:

Blom, S. (2012) Innvandreres bostedspreferanser – årsak til innvandrertett bosetting? Rapport 44/2012. Statistisk sentralbyrå.

Blom, S. og K. Henriksen (2008) Levekår blant innvandrere 2005/2006. Statistisk sentralbyrå.

Dagens Næringsliv 22.01.2013.

Moen, B. (2009) Tilhørighetens balanse. Norsk-pakistanske kvinners hverdagsliv i transnasjonale familier. NOVA-rapport 13/2009. Oslo: NOVA.

Norges offentlige utredninger (NOU) 2011:15 Rom for alle. En sosial boligpolitikk for framtiden.

Oslospeilet nr 1. Juni 2013.

Ruud, M. E. (2003) Byfornyelse og endringer i urbane bomiljøer. En studie av beboeres erfaringer fra området Grønland/Nedre Tøyen i Oslo 1980–2000. Avhandling for dr.art-graden. Universitetet i Oslo.

Ruud, M. E. (2008) Befolkning, skole og bomiljø på Haugenstua. Forberedende arbeid til stedsanalyse Bydel Stovner. Intern rapport, Bydel Stovner.

Ruud, M.E, R. Barlindhaug og S. Nørve (2013) Fremtidige boligbehov. NIBR-rapport 2013:25. Oslo: NIBR.

Ruud, M. E., L. Schmidt, K. Sjølie, R. Skogheim og G. M. Vestby (2014): Bustadpreferanser i distriktene. NIBR-rapport 2014:1. Oslo: NIBR.

Søholt, S. (2007) Gjennom nåløyet – sen sammenligning av tilpasninger til boligmarkedet blant hushold av pakistansk, tamilsk og somalisk bakgrunn, Oslo 1970–2003. Avhandling for dr.polit-graden. Universitetet i Oslo.

Søholt, S og K. Astrup (2009) Etterkommere av innvandrere: bolig og bostedsmønster. NIBR-rapport 2009:3. Oslo: NIBR.

Søholt, S., Aa, Aasland, K. Onsager og G. M. Vestby (2012a) «Derfor blir vi her» – innvandrere i Distrikts-Norge. NIBR-rapport 2012:5.

Søholt, S. A. M. Ødegård, B. Lynnebakk og L. Eldring (2012b) Møte mellom internasjonalt arbeidsmarked og nasjonalt boligmarked. Samarbeidsrapport NIBR/Fafo. Søholt, S. og B. Lynnebakke (2015) Do Immigrants’ Preferences for Neighbourhood Qualities Contribute to Segreagtion? The Case of Oslo. Journal of Ethnic and Migration Studies Vol. 5. No.2. pp. 1-22.

Tronstad, K. R. (2013) Gøy på landet? Kronikk Nationen 04.11.2013.

Turner, L.M., V. Nordvik og J. Sørvoll (2015) Boligbehov og ubalanser i norske storbyer. Rapport 5/15. Oslo: NOVA.

Turner, L. M. og T. Wessel (2013) Upwards, Outwards and Westwards: Relocation of Ethnic Minority Groups in the Oslo Region. Geografiska Annaler Series B: 2013 Swedish Societey for Anthropology and Geography.

Woodworth, R. (1964) Contemporary Schools of Psychology. Methuen & co ltd. London.

Ytrehus, S. (2001) Interpretation of Housing Needs – a Critical Discussion. Housing, Theory and society 2001; 17:166–174.

Østerberg, D. (1989) Tolkande sociologi. Gøteborg: Bokförlaget Korpen.