Det siste året har The International Federation for Housing and Planning (IFHP) holdt en rekke møter der forholdet mellom romlig segregering og boligpolitikk i storbyer har vært utforsket innenfor ulike geografiske kontekster. Temaet er krevende, men er samtidig del av kjernen i bypolitikk og planlegging. Boligsaken var jo bakgrunn for opprettelsen av både IFHP og den norske søsterforening, Norsk BOBY, og med dagens boligetterspørsel, prisnivå, økonomiske klima, gjeldsutvikling og ikke minst flyktningstrøm er temaet like aktuelt. For den norske boligdebatten kan det være nyttig å få kjennskap til hva som kom ut av årets møter, både problemstillingene, perspektivene og tilnærmingene. Spesielt er det verdt å merke seg hvordan de nordiske byene framstår; det kan bidra til å identifisere utfordringene vi selv står overfor.

Globale og lokale erfaringer

Den komplekse dynamikken i et globalt boligmarked påvirker byer over hele verden. IFHP har bygget opp et ambisiøst program for å utforske romlig segregering og ulikhet som dimensjon i en rekke byer rundt om i verden, særlig i forhold til politiske temaer som rimelige boliger og integrering. Undersøkelsen har bygget på lokale «laboratorier», der flerfaglige arbeidsgrupper har sett på dagens konkrete problemstillinger fra ulike perspektiver. Resultatene vil forhåpentligvis gjøre det mulig å identifisere lokale løsninger og svar som kan overføres mellom de ulike geografiske kontekstene. I en verdensby som New York var man opptatt av forholdet mellom utenlandske investeringsporteføljer, incentiver for privat investering, fraværet av nasjonale boligstrategier og stagneringen i befolkningens generelle inntektsnivå, en sum av faktorer som fører til et økende misforhold mellom boligutvikling og boligbehovet blant flertallet av byens innbyggere. Lab NYC belyste særlig affordable housing som en løsning, men også problemene som oppstår. Mens tilførsel av rimelige boliger er nødvendig for å bygge bro over dette misforholdet, er strategien samtidig uheldig for velstandsutviklingen i det byvevet den påvirker.

Til sammenlikning blir de nordiske storbyene trukket fram som en progressiv modell, der en sosialt orientert boligpolitikk tradisjonelt har hatt en sentral posisjon med det formålet å sikre hele befolkningen en god boligstandard, uansett inntekt. I dag scorer disse byene høyt i internasjonale sammenlikninger på alt fra bærekraft og økonomisk utvikling til offentlig transport og kvalitet på grønne arealer. De kjennetegnes også ved de siste tiårenes storstilte utvikling, som gjør dem til svært attraktive steder å leve i. Samtidig har nye spørsmål blitt aktuelle, som mottakssystemer for flyktninger, statsborgerskap og minoriteters rettigheter, økonomiske kostnader og gevinst knyttet til innvandring, samt etnisk boligsegregering. Nordic Lab, som fant sted i København, tok opp spørsmålet om den nordiske bokvaliteten fortsatt er til for alle, eller om det nå oppstår nye marginaliserte grupper som risikerer å havne utenfor velferdsstatens sosiale sikkerhetsnett.

Spranget ut av den vestlige konteksten er stort. India Urban Lab foregikk i den sørindiske storbyen Bangalore og tok for seg utfordringer knyttet til Indias raske urbanisering, og den tilsvarende raskt økende boligmangelen. Det antas at 30–45 % av landets befolkning bor i såkalt uformelle eller ulovlige bosetninger i byene. Den vanlige tilnærmingen til rimelig boligforsyning vil her ikke gi tilstrekkelige resultater. Spørsmålet som ble stilt var hvordan man kan kanalisere urbaniseringen og styre veksten i byene på måter som sikrer like muligheter for alle innbyggere. Byene må tenke bredere og mer kreativt rundt boligstigen, der tilbud på ulike prisnivåer er en faktor, men der man også må legge til rette for ulike inntektsgrupper og deres skiftende behov. Gjennom flere dager med dialog mellom eksperter, profesjonsutøvere og sivilsamfunn, forsøkte lab’en i Bangalore å spore idéer og innovasjoner samt sette fingeren på løsninger og områder som bør prioriteres.

Spranget til latinamerikanske byer er igjen stort når det trekkes fram at nesten 40 % av kontinentets befolkning lever i boliger som ikke lar seg oppgradere, er uten rettigheter, og at de mangler vann, avløp, elektrisitet, nødvendige byggematerialer og areal. Som en følge av globaliseringen skyter utviklingen nå fart i byene, og det skaper store motsetninger. Samtidig har det vært gjennomført vellykkede forsøk på prosjekter og programmer for å forbedre bomiljøet og handlingsrommet for folk med lav inntekt. Det er imidlertid en langt større utfordring å oppskalere slike tiltak fra «best practice» til «common practice». Applied Research Lab on Co-Operative Housing Development for Affordable Quality Habitat and Community Development fant sted i Pôrto Alegre i Brasil. Spørsmål som ble stilt her var om og hvordan boligkooperativer kan være et verktøy for å oppgradere uformelle bosettingsområder, hvem som er de relevante aktørene, hvilke erfaringer har man gjort til nå i Brasil, hva er begrensningene og svakhetene, men også hva trengs og hvilken framgangsmåte skal man følge videre.

Berlin er tradisjonelt en «utleieby» med et variert tilbud på rimelige boligalternativer. Det er mye av grunnen til at byen i dag er så attraktiv, men også her kan man nå se faren for at boligsituasjonen setter denne strukturen i ubalanse. Berlin Lab baserte sin undersøkelse på endringer i lovverk og planbestemmelser, økende utenlandsk investering i eiendom, store innvandringstall og stagnerende inntektsutvikling, men også på den kaotiske situasjonen som oppstår når byens aktivistbevegelse tyr til proaktive handlinger. Under den treffende tittelen The Good the Bad and the Market, var framtredende spørsmål hvordan – og hvorfor – nye former for boligfellesskap kan støttes gjennom idéer, strukturer og finansiering, men også hvilken rolle offentlige og private boligselskaper skal spille for å sikre Berlin rimelige boliger i framtiden.

Den ambisiøse møterekken har vært ledet vekselvis av Giulia Maci og Viviana Rubbo, som begge er tilknyttet IFHP i København, og ble presentert 12. november i Berlin. Bredden og omfanget gjør det vanskelig å trekke ut enkle lærdommer, men noen gjennomgående temaer var eksperter og profesjonsutøveres rolle i møte med nye, framvoksende aktører; behovet for rimelige boliger i lys av nye drivkrefter og romlige integreringsutfordringer; hva man kan lære av å se globale og lokale erfaringer i sammenheng; utforske rommet mellom bypolitikk på høyt nivå og sivilsamfunnet ved å se det både nedenfra og ovenfra. Sammenstillingen av nordiske byer er verdt en egen avsluttende kommentar.

Nordisk bokvalitet, for hvem?

Den nordiske konteksten ble satt i et nyliberalt perspektiv, som ikke bidro nevneverdig til å danne noen enhetlig forståelse av hva som utspiller seg innenfor denne geografiske regionen. Det hjalp heller ikke at de nordiske byene var representert av svært forskjellige typer aktører. Det som imidlertid bidro til å bygge opp en meningsfull komparasjon var noen kriterier for diskusjonen som ble presentert innledningsvis. Det ble understreket at man trenger en ny forståelse for spørsmålets kompleksitet. Segregeringen har en morfologi som kan forstås ved å se på ulike typer segregering – økonomisk, sosial, kulturell eller etnisk – i et romlig perspektiv. Dette utgangspunktet ga de ulike fortellingene fra nordiske storbyer interessante åpninger for nye perspektiver og forståelse. Göteborg og København ble beskrevet med utgangspunkt i boligsektorens rolle og handlingsrom, mens beretningene fra Stockholm (Tensta) og Oslo var basert på områdebaserte tilnærminger og erfaringer. Det var dessuten slående hvordan de nordiske byene, sammenliknet med resten av verden, hadde stor tillit til sine etablerte systemer. Innenfor systemer man har mindre tillit til, kan det imidlertid være lettere å se for seg alternativer. Med utfordringene som vi nå står overfor, kan tilliten derfor kanskje blitt en hemsko for oss. Det får være en erkjennelse å ta med seg i diskusjonen videre.