Bo Bengtsson (red): Varför så olika? – Nordisk bostadspolitik i jämförande historisk ljus.

Ègalitè Malmö, 2006 & 2013

ISBN 978-91-981317-0-3

Sett utenfra blir de nordiske velferdssamfunnene oppfattet som enhetlige på de fleste områder, og kanskje særlig når det gjelder boligsektoren. Trolig fordi forskjeller i forutsetninger og framgangsmåter – også internt i Norden – oppleves som små, blir det ofte ukritisk foreslått å overføre nyttige erfaringer og gode praktiske eksempler direkte fra et naboland.

Ifølge boka «Varför så ulika?» er kanskje det ikke alltid så lurt, for vi er ikke så like som vi liker å tro. Boka som forsøker å forklare ulikhetene, er et resultat av en felles nordisk forskningsinnsats ledet av Bo Bengtsson; han er professor i bolig- og urban-forskning i Uppsala. Forfattere kommer fra fire land og fra ulike fagområder, og norsk bidragsyter er Erling Annaniassen, som er historiker tilknyttet NOVA.

Selvsagt er noe likt, men tradisjoner og politikk, lovgivning og regelverk er langt fra ensartet, og eieformer og finansiering, organisering og forvaltning er ikke de samme i det nordiske området. Derfor blir det en spennende oppgave å finne ut hva som samler og hva som skiller, og hva grunnen til forskjellene kan være. Forfatterne som har bidratt – og ikke minst redaktøren i samlekapitlene – har langt på veg klart det, selv om boka samlet sett neppe kan sies å være lettlest.

Spesielt to metodiske grep som har vært viktige for forskningsprosjektet, holder også innholdet i boka sammen. Det første er at boligutviklingen i de fire landene er knyttet til begrepet «stiavhengighet» (path dependency) eller følger en form for iboende historisk logikk. Det betyr både at politiske og institusjonelle systemer har sterke og selvforsterkende tregheter, men også noen selvødeleggende elementer, og at utviklingen derfor ikke nødvendigvis blir rettlinjet. Det andre er at den historiske framstillingen i landene følger en felles mal grovt inndelt i fire hovedperioder: politisering av sektoren, utbygging av institusjoner og bo- enheter, fornyelse og forvaltning av eksisterende boligmasse og tendenser til institusjonsavvikling.

Som politikkområde skiller boligsektoren seg ut ved at den i hovedsak gjennomføres direkte i et marked, i motsetning til velferdstiltak ellers – som skole og helse – der staten fordeler goder til borgerne. Statens rolle i boligforsyningen i en moderne velferdsstat blir ikke nødvendigvis å sørge for at folk har bolig, men å korrigere markedet slik at systemet oppfattes som minst mulig urettferdig. Boligsektoren er da også tidligere beskrevet som velferdspolitikkenes «ustøe søyle».

Over tid har politikken og boligsektorene i disse landene endret seg og kanskje etter hvert – spesielt i de siste 20 åra – blitt mer like. I utgangspunktet besto den store forskjellen i hvordan politikk og organisasjonsformer bestemte forholdet mellom eier og bruker, og dermed også fastla den formelle eller rettslige tilknytningen beboeren har til bruken. Det er det som beskriver både en besittelsesform og graden av trygghet et i bo-forhold, som vi ikke har et godt ord for på norsk, men som på engelsk heter «tenure» og på svensk «upplåtelseform».

Alle land har selveide boliger; i Norge også i sameie eller aksjeselskap og dessuten – som i Sverige – er eie-i-lag eller kooperative modeller mer utbredt enn i de andre landene. I Sverige og Danmark er det vanlig med et relativt stort innslag av kommunale eller private ikke-kommersielle utleieboliger, eller det som går under betegnelsen almennyttige boliger. Island og Finland er stort sett delt i eie- og leieboliger. Disse ulike besittelsesformene bestemmer langt på vei innflytelsen og den politiske gjennomslagskraft som folkelige organisasjoner i sektoren – som leieboligforeninger og samvirkeforbund – har og har hatt over tid. Selvsagt også hvordan beboere har hatt mulighet for å påvirke og utvikle egne bo-forhold.

Boka må være ment som en popularisering av forskning rettet mot et politikkområde i endring, og er preget av forfatternes samfunnsvitenskapelige bakgrunn og fagterminologi. De mest interessante delene handler om den historiske utviklingen og hvordan de ulike måtene å innrette seg på, både har motstått og tilpasset seg markedskrefter og en mer og mer liberalistisk politikk i de siste åra. Dermed også – i alle fall indirekte – hvordan ulike boligog bo-former egner seg for fornyelse, som for eksempel når det gjelder å gjennomføre nødvendige miljøtiltak og energiforbedringer.

Innholdet er redigert land for land og etter en felles mal, med en innledning og sammenfattende avslutning. Boka kan derfor godt leses ett land ad gangen – helst sammen med disse felleskapitlene, og ikke nødvendigvis samlet.

Det er imidlertid det nordiske perspektivet på det som skiller som hele tida er bokas informative styrke. Den blir en historisk studie av hvordan politiske og organisatoriske endringer slår ut i en viktig samfunnssektor. Derfor kan den trygt anbefales til alle som arbeider med boligspørsmål – i politikk og forvaltning, i praksis, undervisning og forskning, og som ønsker å utvide det faglige perspektivet med nyttig komparativ og nordisk kunnskap.