Arbeidet med den nye kommunereformen er nå kommet omtrent halvveis, og PLAN ser nærmere på hvor reformen står i dag – etter høstens kommunevalg.

Kommunereformen er prestisjeprosjektet til regjeringen Solberg, med «super-minister» Jan Tore Sanner i førersetet. Målet er å skape færre, større og mer robuste kommuner. Men både valgresultatet fra kommunevalget, der Arbeiderpartiet og Senterpartiet styrket seg på bekostning av Høyre, og ikke minst folkeavstemningene om kommunesammenslåing som ble avholdt samtidig, har svekket reformen. I de 14 kommunene rundt om i landet som hadde folkeavstemning, ble det ja i to kommuner, uavgjort i én, og nei i de elleve andre.

Problemene regjeringen står overfor illustreres av det klare og ganske over-raskende nei-flertallet i de tett sammenvevde kommunene Gran og Lunner på Hadeland. Hvis du kjører langs riksvei 4 gjennom de to kommunene, føles det som du er i samme kommune hele tiden. Ja, Hadeland må være selve kroneksemplet på en kommunesammenslåing etter regjeringens ønske. Og når selv ikke dette lykkes, kan man lure på om også denne reformen vil ende opp som alle de tidligere forsøkene vi har hatt de siste 20–30 årene på å endre kommunestrukturen, med beskjedne eller ingen resultater i det hele tatt.

Det negative bildet er likevel ikke entydig. Over hele landet har det vært stor aktivitet med utredninger og diskusjoner om nye storkommuner. Flere under-søkelser tyder også på betydelig støtte blant både lokalpolitikere og folk flest for å slå kommuner sammen til større enheter, i hvert fall når de uttaler seg på et generelt plan.

Dessuten er det grunn til å minne om at et bredt flertall av partiene på Stortinget ønsker endringer i kommunestrukturen. Et politisk forlik mellom Høyre og Arbeiderpartiet kan gi reformen en ny start. Og hvis partiene hadde stått mer samlet i denne saken, ville kommunene hatt mer støtte for å slå seg sammen.

Men selv om vi skulle få 100 færre kommuner, slik statsminister Erna Solberg ønsket seg i valgkampen, vil det ikke nødvendigvis bety noen vesentlig endring i strukturen. Som Signy Vabo, leder for det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget peker på her i bladet, vil det trolig fortsatt være store variasjoner i kommunestørrelsen vår, med mange små kommuner som har flere og mer krevende oppgaver enn de selv klarer å ivareta.

Vi står ifølge Vabo overfor et grunnleggende valg: Skal vi holde på prinsippet om generalistkommunen der alle kommuner har samme ansvar og oppgaver? Eller skal vi i større grad differensiere fordelingen av oppgaver mellom kommunene og pålegge dem å samarbeide om tunge og mer spesialiserte tjenester?

Fordelen med generalistkommune-prinsippet er et likeverdig lokalt selvstyre i alle deler av landet samt en oversiktlig og ryddig offentlig forvaltning. Ulempen er at kommunenes oppgaveportefølje vil bestemmes av hvilke oppgaver de minste kommunene klarer å bære.

Differensiering gjør det mulig å tilpasse oppgavefordelingen mer fleksibelt til lokale forskjeller i befolkningsgrunnlag og geografi. På den annen side vil innbyggernes stemme ved lokalvalg få ulik vekt, avhengig av kommunens oppgaver. Vi får også en mer uoversiktlig forvaltningsstruktur.

Men uansett hvilke prinsipper kommunestrukturen skal bygge på, må vi ikke glemme at kommunereformens eventuelle suksess eller fiasko først og fremst er avhengig av folks følelser og identitet. Kommunen vi bor i er med på å definere hvem vi er og hvem vi hører sammen med. Hvis reformen til regjeringen virkelig skal lykkes, må de nye kommunene klare å utvikle en felles identitet, et nytt lokalt «vi». Det må drives aktiv «nasjonsbygging» – i lokal målestokk.

Det er imidlertid mange snubletråder. Ikke minst fylkeskommunens videre skjebne, hvis vi får større kommuner med ansvar for flere oppgaver. Dette spørsmålet har regjeringen foreløpig valgt å skyve foran seg …