Schrumpfende Städte, eller «krympende byer» på norsk, brukes av mange tyske forskere som betegnelse på den store flukten fra østtyske til vesttyske byer etter at Tyskland ble gjenforent i 1990. Utover på 1990-tallet gikk folkemengden i de østtyske delstatene drastisk tilbake, og utviklingen etterlot seg nærmest halvtomme byer, noe som førte til store sosiale og økonomiske problemer. Med innovative og inkluderende reurbaniseringsprosjekter har tvillingbyene Bitterfeld-Wolfen, som var et viktig industriområde i det tidligere DDR, forsøkt å finne en vei ut av krisen. Men enkelte strukturelle problemer er det vanskelig å gjøre noe med, og utfordrer tidligere dogmer om evig vekst for tyske byer i fremtiden.

Bitterfeld-Wolfen ligger bare halvannen times reise med toget sørvest for Berlin, i delstaten Sachsen-Anhalt. Tvillingbyene var et viktig sentrum for den kjemiske industrien som vokste frem i Tyskland på slutten av 1800-tallet, basert på lokale forekomster av brunkull. I 1909 etablerte firmaet Agfa AG en stor fabrikk i Wolfen som produserte fotografisk film (verdens første fargefilm ble utviklet her i 1936). Tysklands aller første aluminiumsverk åpnet i Bitterfeld i 1916, og det store kjemiske industrikombinatet som var eid av I.G. Farben og helt dominerte byen, ble bygd ut på 1920-tallet.

Under det kommunistiske Øst-Tyskland opplevde begge byene voldsom vekst. Tungindustri som gruvevirksomhet og kjemisk industri var viktig for å bygge den sosialistiske staten.

Restrukturering til post-industri og post-sosialisme

Etter Berlinmurens fall har industribyer som Bitterfeld og Wolfen ikke bare vært nødt til å tilpasse seg det post-industrielle samfunnet, slik resten av den vestlige verden har måttet gjøre. De to tvillingbyene, og menneskene som bor der, har i tillegg måttet takle overgangen til en post-sosialistisk økonomi. Det sentraliserte kombinatsystemet under DDR-tiden, der industri var samlet i massive statlige konglomerater, viste seg å være svært vanskelig å tilpasse til en markedsstyrt økonomi med små og mellomstore bedrifter.

For å kunne gjennomføre den enorme restruktureringen av industrien dannet tyske myndigheter privatiseringsbyrået Treuhand. Byrået har privatisert det som var mulig å privatisere i Bitterfeld og Wolfen, resten ble lagt ned. De to største kombinatene, Chemiekombinat Bitterfeld og Filmfabrik Wolfen, overlever i dag som Chemiepark Bitterfeld-Wolfen, en klynge av 360 mindre selskaper som sysselsetter 11 000 av de tidligere 45 000 ansatte. Fire større kjemiske anlegg hører til kjemiparken, og ligger i forskjellige områder av byen. Kjemiparken, og Bitterfeld og Wolfens evne til å omstille seg, har vært vurdert som en suksess. Kjemiparken ble sett på som en overførbar modell for resten av Europa når det gjelder å restrukturere tidligere tungindustriområder. Firmaet Q-Cells som ble etablert i 1999 og er en av verdens største solcelleprodusenter, har vært viktig i denne sammenheng. Med ca. 1 500 ansatte i Bitterfeld har det skaffet området tilnavnet «Solar Valley».

«Den skitneste byen i Europa»

Etter mer enn hundre år med kjemisk industri og skitten gruvevirksomhet har miljøødeleggelsene vært enorme, og satt Bitterfeld på kartet som «den skitneste byen i Europa», selv blant resten av det post-kommunistiske og tungt miljøforurensede Øst-Europa. Men miljøskadene er blitt utbedret og forurensningene er redusert. Goitzsche, det største dagbruddet i Bitterfeld der det tidligere ble tatt ut brunkull, er blitt omvandlet til en stor og vakker innsjø (Grosser Goitzschesee), og det tidligere stinkende og skitne gruveområdet er nå et yndet rekreasjonsområde for innbyggerne i regionen.

Fortsatt avfolkning

Til tross for restrukturering av industrien og store miljøinvesteringer, har Bitterfeld og Wolfen likevel fortsatt store utfordringer med synkende folketall. Mer enn 50 000 mistet arbeidsplassene sine på 1990-tallet, og regionen opplevde en arbeidsløshet på 29 prosent. Lave fødselstall i en usikker tid, samt en omfattende arbeidsmigrasjon til Vest-Tyskland, har ført til en dramatisk reduksjon i folketallet. I 1989, året da Berlinmuren falt, bodde det til sammen 76 000 innbyggere i Bitterfeld og Wolfen. I 2014 var tallet redusert til 41 000, altså nesten en halvering i løpet av 25 år. Og pilene peker fortsatt nedover.

Fra suburbanisering til reurbanisering

– Jo, vi ser fremdeles tendensen med Schrumpfende Städte, men det er mer komplisert enn som så, sier professor Reinhard Aehnelt ivrig på telefon. Han er prosjektleder på Institut für Stadtforschung und Strukturpolitik i Berlin.

– På 1990-tallet så vi en massiv utflytting til suburbane områder, på grunn av forfall i sentrale bystrøk og billige nybygg i utkantene. På 2000-tallet har vi derimot sett en tendens til at folk flytter tilbake til attraktive sentrumsområder der det finnes skoler, universiteter og muligheter for dem og deres barn. Dette har ført til en sterk vekst av rundt ti store byer i Tyskland, på bekostning av mindre byer. Dette skjer også i vest, men berører i enda sterkere grad de gamle industriområdene i øst.

I dag, med folks dragning mot de store byene, må derfor Bitterfeld og Wolfen forsøke å skape attraktive bymiljøer og boligområder som kan tiltrekke seg en ung befolkning, i hard konkurranse med resten av landets byer.

Byfornyelse og bynettverk

Bitterfeld-Wolfen trenger ikke bare en ung befolkning, området har også stor mangel på høyt kvalifisert arbeidskraft som kan være med på å utvikle næringsliv og infrastruktur. For å samle ressursene sine, slo Bitterfeld og Wolfen seg sammen til én kommune i 2007, der også de mindre stedene Holzweissig, Greppin, Thalheim og Bobbau ble innlemmet. Dette bynettverksprosjektet er en del av delstaten Sachsen-Anhalts byfornyelsesprogram for 19 av sine byer (IBA Stadtumbau 2010). Her deltar også større byer som Halle og Magdeburg. Programmet er et samarbeid med EUs regionale utviklingsfond. Bitterfeld-Wolfen alene har fått ca. én milliard euro i støtte fra EUs sosialfond og fra utviklingsfondet.

Arbeidsledigheten er fortsatt stor i Bitterfeld-Wolfen, selv om folketallet i de to tvillingbyene nesten er halvert i løpet av de siste 25 år. Skiltet som viser veien til arbeidskontoret er noe av det første som møter besøkende.
Pensjonisten Bäerbal Sachaa ser positive trekk ved utviklingen i Bitterfeld-Wolfen og har tro på fremtiden.

Målet med byfornyelsesprogrammet er ikke å få slutt på befolkningsnedgangen, men heller en positiv omdreining av den vanskelige situasjonen ved hjelp av mindre og mer strømlinjeformede strukturer. Dette vil svare bedre til forholdene med bykrymping og svake finanser, som nå langt på vei blir sett på som vedvarende strukturer.

Et av prinsippene for IBA Stadtumbau 2010-programmet er derfor å ikke vektlegge det negative, nemlig økonomisk vekst via industri, som har vist seg svært vanskelig å få til. Hver av de 19 byene har gjennom demokratiske diskusjons- og høringsrunder med alle involverte parter, kommet frem til unike planer basert på historie, fortrinn og forhold i egen by.

Gjennom bynettverket i Bitterfeld-Wolfen kan de fem byene samle resurser og samarbeide om få, men veloverveide og prioriterte prosjekter. Slik sikres gjennomføring av og eierskap til prosjektene. Gjennom harde forhandlinger mellom forskjellige lokale myndigheter, byplanleggere sentralt og lokale innbyggere har man til slutt blitt enige om prioriterte områder og tiltak for å trekke til seg en ung befolkning. Disse er Solar Valley, forbedring av Goitzsche-sjøen og området rundt som et attraktivt rekreasjonsområde, kjemiparkene og utvikling av en sterkere identitet og samarbeid som forent bynettverk.

En by med mange sider

På tross av enkelte falleferdige bygninger er det meste av Bitterfelds sentrum restaurert og reparert. Det første vi ser når vi går fra togstasjonen er likevel et stort veiskilt med pil til arbeidskontoret, noe som tyder på at ikke alt fungerer like bra. Vi kommer til et sjarmerende torg med lave murbygninger i duse farger. I hver sin ende av torget ligger en stolt kirke og et ruvende rådhus, begge i barokk stil og i rød murstein.

– Nå skjer det mye i byen vår, ting utvikler seg, sier Bäerbal Sachaa, en 75 år gammel pensjonist vi møter ved torget. – Etter at muren falt, gjennomgikk vi en stor omveltning, men ting har langsomt blitt bedre. Vi ser investeringer, firmaer, flere mennesker vil bo i de nye naturomgivelsene og folk tenker positivt. Jeg har også bodd i Vest-Tyskland, men valgte å flytte tilbake. Jeg syns mentaliteten her er bedre, den i vest er fremmed, sier hun, og hun tror det kun vil bli bedre for Bitterfeld-Wolfen og dens innbyggere i fremtiden.

Andre mener det motsatte, og peker på de problemene som Bitterfeld fremdeles strever med.

– Livet her er hardt, sier Mehmel Sari (38) som driver den lokale Kebab shawarma-sjappa. Svært få har arbeid, og se hvor mange eldre som er her, du finner nesten ikke unge. Jeg blir her fordi jeg har fast arbeid, det er alltid noen som kjøper kebab, det betaler ikke mye, men er en trygg inntekt. Det er verre med store bedrifter som legges ned.

Krympende byer (tysk: Schrumpfende Städte, engelsk: Shrinking cities) er et begrep som brukes innen byplanlegging og regionalpolitikk om byer hvor befolkningsmengden har gått sterkt tilbake som følge av omfattende nedleggelse av industri eller andre stukturelle forhold. Begrepet stammer fra Tyskland hvor man siden 1990-tallet har opplevd en betydelig befolkningsnedgang fremfor alt i byene i det tidligere Øst-Tyskland, blant annet i Leipzig, Halle, Magdeburg, Chemnitz (tidl. Karl-Marx-Stadt), Zwickau og Bitterfeld-Wolfen.

Et statlig handlingsprogram tar dels sikte på å skape ny utvikling i disse byene, dels å tilpasse den fysiske bystrukturen til en mindre befolkning. Dette siste har blant annet vært gjort ved å fjerne de øverste etasjene på store boligkomplekser som ble bygget på 1960- og 1970-tallet i DDR.

Byer med liknende problemer finnes i USA (for eksempel Detroit, Cleveland, Pittsburgh), Storbritannia (Manchester, Liverpool, Glasgow) og i de gamle industriområdene i Nord-Frankrike og Belgia. I mindre målestokk har også flere norske industristeder opplevd tilsvarende problemer med nedleggelse av arbeidsplasser og sterk nedgang i folketallet, blant annet Rjukan.

Mehmel har rett i mange av sine dystre observasjoner. Etter finanskrisen i 2008 har veksten gått over i nedgangstider for Bitterfeld-Wolfen. Særlig har det gått ut over «Solar Valley». Kina har i stor grad tatt over markedet for solceller, mens tyske bedrifter har vært avhengige av statlige subsidier for å kunne være konkurransedyktige. I 2012 gikk Q-Cells konkurs og ble tatt over av koreanske Hanwha, som har sagt opp 200 av 1 550 ansatte. Den siste utviklingen er at all produksjon stanses på Bitterfeld-verket, mens forskning og utviklingsenheten forblir.

– Jeg er uansett glad i byen her, sier Mehmel innstendig. – Dere ser kanskje en trist by, uten håp og forlatt av unge, men for meg er dette hjemstedet mitt, det er her jeg har familie og venner.

Inkluderende bypolitikk – for alle?

– Det er faktisk noe å gjøre for ungdom her i Bitterfeld, det er en del ungdomsklubber. Til og med to svømmehaller! Men politikerne har ikke gjort så mye med de strukturelle problemene – det er ingen høyskoler eller universiteter, og ikke noe arbeid. Altså, ingen fremtid, sier Morris Krause (16), en av ungdommene vi møter fra Jugendbeirat Bitterfeld-Wolfen. På den tomme og anonyme togkaféen møter vi fire aktive ungdommer som er med i et ungdomsråd i byen, der de kjemper for å få gjennom politikk rettet mot ungdommens interesser i byrådet.

– Det er dessverre et tungrodd byråd, hvor de fleste er i 60- og 70-års alderen, og vi syns ikke de er mottakelige for nødvendige forandringer som har fungert bra i andre byer, sier Stefanie Petzold (18). – Det største problemet er selvsagt at byrådet ikke har noe penger. Men sånn som jeg ser det, er det for mange som jobber i byrådet etter at vi slo sammen byene, de som sitter der gjør alt for lite for en godt lønnet jobb. Dette er dyrt i seg selv. Men de kunne for eksempel også skapt bedre shoppingmuligheter, slik at ungdommen ikke måtte dra til Leipzig. Det hadde de også tjent penger på. Men det er vanskelig å si noe i mot dem, de hører ikke på oss. Nå har vi endelig fått innvilget en ungdomsplass i byrådet. Hvordan skal byen tiltrekke seg unge hvis de ikke får være med å bestemme?

– Vi syns altså at pengene kan brukes på andre måter, skyter Kevin Bonk (24) inn. – For eksempel på andre ting enn dyr oppussing. Byrådet har outsourcet kommunale boliger til firmaet VBG. Det gjelder også rådhusene, som vi har tre av siden byene ble forent. Det å ha tre rådhus koster mye mer enn ett. Det er for dyr leie, og nå ønsker byrådet å bruke penger for å pusse opp rådhuset i Wolfen. Dette vil koste én million euro, som vi ikke har. Outsourcingen har nok kostet byen mye. Men kanskje var det nødvendig.

Ikke bare organisert ungdom har meninger om Bitterfeld-Wolfen. – Myndighetene gjør for lite for unge og familier, sier Lea Bauer. Hun traver forbi oss utenfor Kafé Goldstein. – Det er flere grønne parker her nå, og det er bra, men det er kun én barnehage. Familier som bor her har lite penger, og har ikke råd til å kjøpe de nye leilighetene som bygges her. De blir boende i gamle, små leiligheter, og barn og foreldre blir boende alt for trangt. Folk bor for dårlig, og det er ikke bra for familielivet. Lea mener også at fremtidsutsiktene er innskrenket i Bitterfeld-Wolfen. – Jeg er 15 år, og jeg ser at det ikke går fremover her. Hvis ingenting endrer seg kommer jeg til å flytte herfra – slik de fleste gjør.

At det ikke er noen høyskoler eller universiteter, ingen muligheter for unge bortsett fra industrien, gjør dermed at de med utdannelse som trengs i byen, drar andre steder.

– Det er også et problem at jo mer byen krymper, desto mindre infrastruktur blir det for de eldre i byen, er professor Aehnelts kommentar til dette. – I de minste og fattigste byene blir de eldre stadig mer marginaliserte og har svært vanskelig for å få tak i livsviktige medisiner eller andre nødvendigheter.

Dette har også påvirket noen av innbyggerne i Bitterfeld-Wolfen.

Hvordan skal byen klare å trekke til seg unge mennesker hvis de ikke får være med å bestemme? spør Stefanie Petzold og Morris Krause, to aktive ungdommer som er med i et ungdomsråd i byen.

– Jeg ønsker egentlig å flytte til Vesten, men jeg har foreldre som trenger pleie, sier Simona Klump (56). Hun bor i en av de mindre byene i bynettverket, Bobbau, men kommer alltid inn til Bitterfeld for en kafétur på stamkaféen Goldstein. Goldstein er tydeligvis stamstedet til mange, litt eldre venninnegjenger, det er det eneste stedet vi finner som har godt med folk på en fredags ettermiddag. Kaféen minner om en blanding av kommunal kantine og et koselig og tradisjonelt tysk bakeri.

– Jeg har bodd her lenge. Men folk drar fra Bitterfeld, i hopetall, og jeg hører at de som kommer hit kun er utlendinger, sier Simona. Hun er en av mange øst-tyskere som tror at arbeidsinnvandrere slår seg ned i øst-tyske byer, mens de i virkeligheten drar til Vesten for jobber slik som tyskerne selv.

Inkluderende bypolitikk ikke nok for å skape vekst

– Byer som Bitterfeld-Wolfen vil ikke kunne klare å skape særlig stor økonomisk vekst, nettopp fordi industrien bygges ned – tungindustriens høytid er over, er Aehnelts klare tale. – Den alternative måten å tiltrekke seg folk på er vanskelig, men eneste mulige måte for slike byer som tidligere var basert på tradisjonell industri.

Aehnelt mener at adskillelsen fra Vest-Tyskland og Vest-Europa forsterket de historiske forskjellene mellom Øst-Tyskland og Vest-Tyskland.

– Marshall-hjelpen som kom Vest-Tyskland til gode etter andre verdenskrig, akselererte historiske og strukturelle forskjeller som allerede eksisterte mellom øst og vest. Sachsen-Anhalt er et område som tradisjonelt ikke er del av det vekst- og nyskapende Tyskland. Selv om industrien ble viktig her på 1900-tallet, har det ikke vært en innovativ delstat som har utviklet kunnskap og nye idéer. Forskere har lenge diskutert om det var riktig å ha en så rask gjenforeningsprosess med Vest-Tyskland etter at muren falt, i og med at de to tyske samfunnene var så forskjellige. Men det spørs om vi i det hele tatt hadde noe valg. Da muren falt og de tidligere samfunnsstrukturene oppløste seg, måtte man ty til den eneste tilgjengelige strukturen – nyliberal kapitalisme. Øst-Tyskland var det eneste av de tidligere sosialistiske Østblokk-landene som ble gjenforent med et annet land, og dette skapte spesielle utfall og utfordringer, ikke minst demografisk.

Nye definisjoner av byutvikling – uten vekst

– Dermed gjør disse byene så godt det over hodet er mulig å gjøre det med nye former for tiltrekning, slik som Bitterfeld-Wolfen forsøker med sine nyanlagte rekreasjonsområder for familier og turister, sier professor Aehnelt. – Siden arbeidsplasser innen industri alltid vil trekke til seg mer folk, vil ikke disse nye strategiene kunne gjenskape byene slik som de var.

Fortsatt står forfalne rester av det gamle industrilandskapet igjen i Bitterfeld-Wolfen, og veien til fremtiden kan føles lang.

– Selv ikke Leipzig, som har vært en suksess i øst-tysk byhistorie etter at muren falt, vil neppe klare å trekke til seg like mange innbyggere som byen en gang hadde. I Tyskland vil mange byer ikke lenger passe inn i tidligere teorier om evig byvekst. Dette vil også forandre måten vi lever i by på, og det inntrykket vi har av hva det vil si å være en by.

– Jeg tror ikke vi vil se at Øst-Tyskland når igjen Vest-Tyskland når det gjelder økonomisk og demografisk vekst. Rett nok vokser økonomien i de østlige delene av landet, men veksten er ikke stor nok for å skape trygge arbeidsplasser eller god infrastruktur i flertallet av øst-tyske byer, som for eksempel Bitterfeld-Wolfen. Særlig problematisk er situasjonen for de mange små landsbyene og tettstedene som står igjen som spredte bygder med et par titalls- eller hundretalls innbyggere, som ofte lever under dårlige sosiale og økonomiske forhold. Jeg håper likevel at det blir mindre forskjeller mellom øst og vest de neste 10–20 årene.

Der øst fremdeles er øst

Vi kjører sammen med våre unge venner i ungdomsrådet ut til et av de fem moderne industrianleggene i Bitterfeld-Wolfen-området. Det er nesten ingenting igjen av de gamle fabrikkene, det meste er blitt fjernet for nye og moderne industribygg. Vi står i kveldsmørket og ser på et gigantisk anlegg, glinsende hvitt, badet i sterkt lys mot den mørkeblå himmelen. Fabrikken sover aldri, den er bemannet 24 timer i døgnet. Kevin Bonk (24), som jobber på fabrikken, blir stående under det gule lyset av en enslig veilampe og forteller at han skal jobbe dobbelt, det inkluderer en nattevakt. Så drar han rett fra nattevakt til fagskolen som tilhører firmaet som eier fabrikken. Mens han stålsetter seg for nattens økt sier han at han vet at de i Vest-Tyskland, med liknende jobber, får dobbelt så godt betalt. Men han har kjæreste og andre forpliktelser her, det er vel her han ender opp, legger han til. Han er den eneste av gjengen vi møter fra ungdomsrådet som tenker å bli i byen. – Ved å gå på skole vil jeg få bedre lønn, og bedre sjanser senere, sier Kevin.

Vi håper, som doktor Aehnelt, at forskjellene mellom øst og vest kan bli mindre med tiden. Men akkurat der, i det melankolske vintermørket, er vi kastet tilbake i tungindustriens tid, og veien til fremtiden føles uendelig lang for Kevin og drømmene hans.