Norge har lenge levd godt på en særnorsk høykonjunktur smurt av oljepenger, i en tid da andre europeiske land har slitt med de økonomiske ettervirkningene av Finanskrisen i 2008. Høykonjunkturen har både skapt vekst i sysselsettingen rundt omkring i landet og en sterkt arbeidsinnvandring fra Polen og andre EU-land. Resultatet har vært at den regionale utviklingen i Norge fremstår som mer positiv og balansert enn i mange andre europeiske land, våre naboland inkludert.

Som svenske Gunnel Forsberg og Sune Berger skriver i sin artikkel her i bladet, har de fleste norske kommuner hatt netto innvandring de senere år, og mange kommuner har en forholdsvis gunstig aldersfordeling. I Sverige, derimot, opplever de fleste kommuner negative flyttetall, og med unntak av storbykommunene og et fåtall andre kommuner øker de eldre over 65 år sin andel av befolkningen i hele landet.

Selv lille Danmark sliter med utkantproblemer, blant annet fraflytting fra «Den rådne banan», den bananformede danske vestkysten. Avisen Jyllands-Posten har i flere artikler nylig sammenliknet dansk og norsk utkant under overskrifter som «Den norske succeshistorie», der vi får vite at «økonomien buldrer frem side om side med antallet af børnefødsler over hele Norge – ikke mindst ude i distrikterne». Og videre kan vi lese at «I Nordnorge ligger vækstprocenterne på niveau med, hvad man ellers kun oplever i buldrende vækstøkonomier som Kina og Indien».

Også i Tyskland er man bekymret for «Landsflucht», befolkningsnedgangen som siden 2007 har rammet 41 prosent av landets kommuner, i Øst-Tyskland hele 84 prosent (Der Spiegel). Og som Guro Gjørven skriver i sin reportasje fra de østtyske tvillingbyene Bitterfeld-Wolfen, rammer utviklingen også byene. Ja, tyskerne har sågar et eget navn på dette fenomenet: «Schrumpfende Städte», krympende byer.

Kan så den særnorske idyllen virkelig vedvare?

De fleste tror at vi nå har passert «gullalderen» i norsk økonomi, med synkende oljepriser og lavere aktivitet i oljeindustrien. Følgelig må vi belage oss på en svakere økonomisk vekst framover, og samtidig blir norsk næringsliv nødt til å omstille seg. «Fra særstilling til omstilling» var da også sentralbanksjef Øystein Olsens beskrivelse i sin siste årstale av utfordringene Norge står foran. Spørsmålet er så hvilke konsekvenser dette vil få for arbeidsinnvandringen til Norge, og hvordan de geografiske utslagene kan bli av lavere konjunkturer.

Også norsk forskning og høyskole- og universitetssektoren står foran store strukturelle endringer, med sammenslåing til større og mer slagkraftige enheter. PLAN har snakket med Hallgeir Aalbu, ekspedisjonssjef i Kommunalog moderniseringsdepartementet, om hvordan dette påvirker regionalforskningen, som gir viktige input til regionalpolitikken. Aalbu er bekymret for «akademisk drift», en trend i retning av profesjonsforskning på bekostning av mer brukerrettet forskning. Og parallelt med dette – at tidligere frittstående oppdragsforskningsinstitutter nå søker seg inn i Akademias mer trygge tilværelse. Det er nemlig lite plusspoeng å hente i det akademiske systemet for forskere som vil drive med policy-relevant forskning, forteller han. Og hvem fyller tomrommet? Jo, konsulentene.

I så fall kan de regionale forskningsmiljøene i Norge, som Gunnel Forsberg og Sune Berger mener Sverige har mye å lære av, bli svekket.