Dette er et bokverk i tre bind som trenger dypere og bredere inn i forutsetninger for fremtiden til Nord-Norge enn hva jeg kjenner til at noen tidligere har klart. De tre bøkene har som undertittel henholdsvis «Tidsbilder fra en landsdel i forandring» (2011), «Et institusjonelt perspektiv på folk og landsdel» (2012) og «Politiske tidslinjer» (2013).

Et hovedgrunnlag for de tre bøkene har vært et forskningsprosjekt: «Regionale forutsetninger for vekst og utvikling i Nord-Norge», men verket trekker selvsagt også på annen forskning som de mange bidragsyterne fra det akademiske miljøet ved Universitet i Tromsø har gjennomført gjennom årene. Det ville ha vært en fordel at også andre miljøer i landsdelen hadde deltatt for å gi ytterligere legitimitet, men bredden av temaer er så vidt stor at denne innvendingen ikke kan tillegges avgjørende vekt. Tromsø-miljøets tradisjon for praktisk orientert flerfaglig forskning er også en viktig styrke i denne sammenheng. Bøkene har også en særegen nærhet til stoffet, som balanseres mot vitenskapelige metoder, noe som gir bokverket en ekstra verdi for de som skal arbeide videre med Nord-Norges fremtid både regionalt og sentralt.

Alle tre bøkene gir hver for seg viktige innganger til forståelsen av den spennvidde av samfunn som Nord-Norge består av, men her vil hovedvekten bli lagt på den siste boken, «Politiske tidslinjer», som er den nyeste og som langt på vei fungerer som en oppsummering av de to andre bøkene. Boken ender da også i avslutningskapitler som heter «Nordnorske framtidsbilder» og «Epilog».

«Politiske tidslinjer» innledes med et meget innsiktsgivende åpningskapittel om det politiske Nord-Norge. Jeg synes det er særlig mye interessant stoff om spenninger og tendenser til fragmentering innen landsdelen. Nord-Norge kan samle seg mot en ytre fiende som for eksempel EU, og i kampen mot Vestlandet når det gjelder fiskeressursene. Men med en stadig sterkere globalisering, og direkte forbindelseslinjer mellom de enkelte deler av landsdelen og omverden, blir frontene mer uklare og interessene mindre sammenfallende. Det er også viktig at Nord-Norge i mange sammenhenger er blitt mindre forskjellig fra resten av landet – ikke bare i velferdsnivå og inntekter, men også i for eksempel valgdeltakelse.

Det er overraskende for meg at det reelle innholdet av begrepet Nord-Norge problematiseres så sterkt, og at det argumenteres for at kanskje Nordområdene er et riktigere begrep i fremtiden, selv om det er mer diffust. Landsdelsutvalget for Nord-Norge gikk i oppløsning. Flere andre fellestiltak er borte eller er sterkt svekket. Fragmentering i fylker eller i enda mindre enheter er blitt tydeligere.

Den sterke politiseringen av landsdelen er åpenbar. Her begrunnes den på en overbevisende måte i artikkelen til Marcus Buck: «Politisk mobilisering i Nord-Norge 1945-2009. En demokratisk periferi?» Viktige stikkord er: et nordnorsk lynne, avstandsforklaringen, den røde arv og nordnorsk politisering som kompensatorisk. Landsdelens påvirkningskraft har skjedd ved å arbeide gjennom åpne politiske kanaler, og ikke som de mer skjulte organisasjonskanalene som de sterkere sørnorske miljøene kunne benytte.

For meg har Nord-Norge på mange måter representert Norges utfordringer i 2. potens, ja for Finnmark kan en til og med snakke om 3. potens. Med det mener jeg liten og spredt bosetting, lange avstander, kaldt klima, mye kyst og et næringsgrunnlag som fortsatt i stor grad er naturressursbasert, om enn stadig mer kunnskapsbasert. Selvsagt betyr urbefolkningsdimensjonen og nærheten til Russland en viktig forskjell, men jeg har ment at hovedbildet holder. Jeg er ikke fullt så sikker på det nå med de store forskjeller som utvikler seg innen Nord-Norge, i spennet mellom de største bysentra som er i sterk vekst, og mange ytterkantkommuner som sliter med de tradisjonelle distriktsproblemene med ensidig og sviktende næringsgrunnlag og sterk befolkningsnedgang.

Også et annet forhold bidrar trolig til fragmenteringen i landsdelen, nemlig at den største byen Tromsø, ligger i Troms som bare har 2/3 så mange innbyggere som Nordland fylke. Nordland har samtidig den nest største byen i landsdelen, Bodø, som er i et sterkt konkurranseforhold til Tromsø.

Bøkene inneholder også mange mer tradisjonelle analyser som er meget leseverdige. Jeg nevner som eksempler den som Paul Pedersen foretar i sin artikkel «Personrettede tiltak som distriktspolitisk virkemiddel i Nord-Troms og Finnmark etter år 2000». Her klarer han gjennom sin faglig solide evaluering å vise at disse tiltakene gjennomgående har hatt betydelig positiv effekt og at de er vel verdt å satse videre på. Spennende er også artikkelen om erfaringer med å tilrettelegge for «mobile» arbeidsplasser av Ragnvald Storvoll og Marit Alvig Espenes.

Utdannings- og forskningsdimensjonene er behandlet i flere artikler, blant annet av Lene Foss i artikkelen «Praktisk entreprenørskapsutdanning i nord – veien å gå» og Petter Arbo i artikkelen i bind 1 om «Universitetet som regional utviklingsaktør.»

Det er ikke mulig her å yte dette vell av kunnskaper og innsikter en rettferdig fremstilling. Det er gjort en imponerende innsats av stor nytte for særlig landsdelens folk, men også for alle som ønsker en dypere forståelse av landsdelens forutsetninger og muligheter. Det er mange nye interessante vinkler og sammensetninger av problemstillinger som presenteres, som for eksempel i kapitlet «Lys i husan. Fisk og petroleum som modernitetsbærere i nord» av Petter Holm, Katrine Tveiterås, Bjørn-Petter Finstad og Edgar Henriksen.

Det jeg imidlertid savner, er bredere og mer dypgående analyser av de to viktige fremtidsnæringer i Nord-Norge, fiskeoppdrett og reiselivsnæringen, tilsvarende det som de tradisjonelle næringene er blitt til del. Dette er begge næringer på sterk fremmarsj i omsetting og sysselsetting, men samtidig med mye eierskap utenfor landsdelen. Her trengs det absolutt et reflektert forskningsmessig blikk på hva som skjer og hva som bør skje for at utviklingen av disse næringene blir så gunstig som mulig for landsdelen, herunder også mange ytterkommuner. De er selvsagt behandlet flere steder, særlig i bind 1 i artiklene «Naturbasert turisme i nord. Ytre påvirkninger – lokal tilpasning» av Arvid Viken og «Nye næringer i nord – muligheter og utfordringer» av Petter Arbo og Bjørn Hersoug, men det blir dels en spesiell vinkling eller en mer oversiktlig omtale.

Oppsummering og noen konklusjoner

Det er her tale om et så omfattende materiale at det trolig vil være få som leser verket i sin helhet. Mer sannsynlig vil bøkene mest fungere som et glimrende referanseverk som en går tilbake til gang på gang for å finne bakgrunn for aktuelle fenomener. Men det er litt synd dersom dette fører til at en ikke får med seg de meget innsiktsgivende oversiktsartiklene av redaktørene av verket som innleder og avslutter hver av bøkene. Og selveste Ottar Brox får avslutte det hele med sin epilog, «Ta vare på de gode forskjellene», i den tredje boken.

Det er et sterkt bilde av en landsdel i rask utvikling og omstilling. Ressursene er store i havet, under havet og i den nye turismen som den unike naturen gir mulighet for, samtidig som landsdelen fragmenteres ut fra ulike regionale interesser. Det er åpenbart at Nord-Norge blir så økonomisk interessant at det er stor fare for at sterke ytre interesser tar den reelle styringen av ressursutnytting, jfr. at engelske investorer nå har overtatt eierskapet til Hurtigruten, som er et av de få gjenværende felles symboler for landsdelen.

Jeg synes en av redaktørene, Kjell Arne Rørvik, på en presis måte oppsummerer hovedproblemstillingen for fremtidens Nord-Norge med følgende spørsmål til slutt i bind 2: «Det kan tenkes to nokså forskjellige scenarioer for den retningen vi beveger oss i. Formulert i spørsmåls form: Er Nord-Norge på full fart inn i en ny kolonialistisk periode, der man igjen må se at makt over viktige beslutninger og kontroll over ressursene tapes til aktører og institusjoner utenfor landsdelen, eller er det snarere slik at den nyvunnede posisjonen som landets mest verdifulle ressursregion vil bli vekslet inn i mer makt, og gi seg utslag i et mer selvbevisst Nord-Norge som i større grad opptrer som herre i eget hus?».

Jeg vil tillegge at det som skjer med økt fragmentering i Nord-Norge, står i motsetning til utviklingen i resten av landet hvor de øvrige landsdeler på hver sin måte i større grad synes å finne frem til nye samarbeidsløsninger for å komme i sterkere posisjon til den sentrale og rike statsmakten. Dette bør være et stort tankekors for folk i ansvarlige posisjoner i Nord-Norge, og det er dem som har ansvaret for at landsdelen kan komme på offensiven når det gjelder å bestemme sin egen fremtid. Det er derfor viktig at det bygges både en forståelse innen landsdelen om hva en bør samarbeide om og hvor det er et så grunnleggende konkurranseforhold at dette blir urealistisk, og nødvendigheten av at det utvikles en solid relasjonskompetanse i hvordan en kan håndtere begge disse forhold samtidig på en måte som holder også på lengre sikt.