Kulturdrevet byutvikling – Tilfellet Tate modern

Landemerket og suksessen Tate Modern

I gamle Tate Gallerys leting etter nye lokaler til den moderne delen av kunstsamlingen, falt valget til slutt på Bankside Power Station på South Bank, tegnet av Sir Giles Gilbert Scott og i bruk fra 1952 til 1981. Tross strategisk beliggenhet langs Themsen og monumental tilstedeværelse, hadde den i mange år vært en «blind flekk» i bylandskapet.

Riving og oppføring av nytt såkalt signalbygg ble diskutert, men ikke gjennomført. Oppvurderingen av fysiske minnesmerker som tradisjonelt ikke hadde blitt omfattet av kulturminnevernet, som industrialismens kulturminner, spilte en viktig rolle her. Med til bildet hører også industriestetikkens økende popularitet. Grunnen var trolig også beredt på mer spesifikt vis, gjennom den populærkulturelle bruken av en annen av Londons ruvende gamle kraftstasjoner tegnet av samme arkitekt, Battersea Power Station. Spesielt avbildningen av den på coveret til Pink Floyd-albumet Animals fra 1977 gjorde mange oppmerksomme på disse bygningenes kvaliteter som ikoner og landemerker.

Ikoniske Tate Modern ruver ved Themsens sørlige bredd.

Tate Modern har helt siden dørene ble åpnet i sveitsiske Herzog & Meurons ombygde versjon i 2000, vært en formidabel publikumsmessig og økonomisk suksess. Med omkring fire millioner besøkende var museet i 2003 antatt å være verdt 100 millioner pund for den lokale økonomien og være opphav til mer enn 3 000 jobber i London (Wilks-Heeg & North 2004). De siste årene har årlig besøkstall ligget på rundt fem millioner (Tate Modern 2015), noe som gjør det til et av verdens aller mest besøkte kunstmuseer. Et nytt sjikt beboere, ny næringsvirksomhet og mange nye besøkende har også brakt med seg økt velstand og bidratt til en kraftig oppgradering og vitalisering av det nedslitte South Bank-området. Gamle lager- og industribygninger er konvert til bolig-, nærings- og kulturformål. Det har kommet mange nybygg til, som blant annet huser dyrere leiligheter og store bedrifter innen finans- og konsulentvirksomhet. Med til dette bildet hører også sterkt oppgraderte byrom og tidsriktige kaféer, restauranter og butikker.

Til kunstmuseum å være har Tate Modern et relativt bredt nedslagsfelt blant byens egne befolkning. Selv er museet særlig stolt over å tiltrekke seg mange unge og familier (Tate Modern 2015). Spesielt blockbuster-utstillinger i form av store installasjoner, som inviterer til interaktivitet og som i liten grad fordrer kunstkompetanse, er populære. Denne inkluderende profilen gjenspeiler New Labours og senere regjeringers ønske om å øke oppslutningen om museer og kulturarv-sektoren blant tradisjonelle ikke-brukergrupper.

For Tate Moderns del er det likevel kanskje like mye som sosial hangout museet har hatt betydning for folk flest. Dét aspektet er også svært godt ivaretatt i den pågående utvidelsen av museet. Kafé, restaurant og butikk er allerede veldig populære besøksmål. Ikke minst har turbinhallen og nye uteområder tilført området sjenerøse byrom.

South Bank og det postindustrielle bylandskap

Det hadde foreligget planer for oppgradering av South Bank siden 1930-tallet. London Borough of Southwark jobbet aktivt for å få den nye Tatefilialen dit, som en sentral brikke i sin strategi for å fremme økonomisk utvikling i området gjennom kulturindustri og kulturklynger. En utvikling i den retning var godt i gang før Tate Modern åpnet (Newman & Smith 2000).

South Bank-området fremstår i dag som et utpreget postindustrielt bylandskap. Det er gjerne områdene industri- og havnevirksomheter forlater som blir kjerneområdene i dette nye, prestisjefylte og symbolsk ladede bylandskapet hvor ikoniske kulturbygg ofte inngår. Form- og bygningsmessig karakteriseres de ved en blanding av påkostet, tidstypisk arkitektur og design på den ene siden og kulturarv i form av historisk bebyggelse og konstruksjoner på den andre.

Ny boligluksus i umiddelbar nærhet av Tate Modern.

Etableringen av Tate Modern og South Banks forvandling manifesterer fysisk overgangen fra industrisamfunn til kunnskaps- og opplevelsesøkonomi som den økonomiske globaliseringen har ført med seg. Denne overgangen er beskrevet inngående av blant andre David Harvey (se Harvey 1989). Den innebærer at service-, kultur- og kunnskapssektorene er blitt mye viktigere enn før. På 1970- og 80-tallet skjedde det også en omfattende deregulering innen økonomi og arbeidsmarked, basert på overgang fra keynesianisme til nyliberale politiske organiseringsformer. Med det fulgte økt fokus på profitt, effektivitet og økonomisk vekst. Det innebar også større kompleksitet i byplanlegging og -utvikling, som resultat av en større entreprenørskapsfaktor i form av blant annet mindre statlig styring og økt innslag av offentlig-privat-samarbeid. Byplanleggingen i den såkalte entreprenørskapsbyen gikk fra et ideal om rasjonell, helhetlig storskala-planlegging med sosial profil til å bli mye mer stykkvis og områdefokusert.

I dette nye byplanleggings- og byutviklingsregimet nedtones funksjon til fordel for form, det skjer en overgang fra planlegging til byforming. Noen utslag av det er estetisering av områder og vektleggingen av det spektakulære. I den nasjonale og globale bykonkurransen om kapital, arbeidskraft og turister blir attraktivitet et nytt nøkkelord. Attraktivitet ikke bare i det fysiske bylandskapet, men også i form av innovative miljøer og nye økonomiske aktiviteter, kunnskapsinstitusjoner, kunst og kultur.

Sosial slagside og gentrifisering

Statistikk på Tate Modern-brukernes sosioøkonomiske eller etniske bakgrunn er vanskelig tilgjengelig, og finnes heller ikke i museets fyldige årsrapport. Selv om det regnes blant de flinkeste i klassen hva angår inkludering, får en imidlertid gjennom besøk på museet raskt bekreftet at det lokale hovedpublikummet utvilsomt er den hvite middelklassen. Det er i tråd med undersøkelser i mange land, som viser at brukere av museer og kulturarv-steder i all hovedsak kommer fra den velutdannede middelklassen (Smith 2006). I britiske undersøkelser har det samtidig blitt påvist store forskjeller mellom klassene med hensyn til hvilke type museer de foretrekker. Sosial- og industrihistoriske museer, og spesielt de med lokal profil, har en betydelig høyere andel besøkende fra arbeiderklassen enn de tradisjonelle og nasjonale museene (ibid.). Denne typen museer er imidlertid knapt noe sted representert i de prestisjefylte nye bylandskapene. Der dominerer kunstmuseer, operahus- og konserthus mv., alle institusjoner rettet mot omtrent samme publikum og uten historisk og funksjonell forankring i disse områdene.

Gentrifiseringen av South Bank-området kan avleses tydelig i statistikken. I 1991 hadde South Bank de samme sosioøkonomiske karakteristika som ellers i de to boroughs det er en del av, mens den i 1998 var mindre deprivert enn området for øvrig (Newman & Smith 2000). Litt utpå 2000- tallet hadde denne forskjellen økt enda mer (Atkinson 2004). Gjennom regelmessige besøk har jeg ved selvsyn kunnet konstatere South Banks omfattende fysiske og sosiale transformasjon siden den gang.

Det var ikke tilfeldig at kultur ble gitt en sentral rolle i denne fra myndighetenes side ønskede gentrifiseringen, og store offentlige midler ble spyttet inn i etableringen av museet. Bak lå en tro på kulturinstitusjoners evne til ikke bare å tiltrekke seg flere besøkende, men også til å få et bestemt sjikt av mennesker, bedrifter og næringsliv til å slå seg ned (Newman & Smith 2000). Kultur og store kulturinstitusjoner spesielt representerer nemlig en bestemt form for kapital, det Bourdieu (1984) kaller «kulturell kapital». Denne kulturelle kapitalen tilflyter også området rundt. Privatpersoner og bedrifter med penger, men kanskje liten kulturell kapital, kan dermed konvertere noe av sin økonomiske kapital til kulturell kapital ved å flytte til slike områder. På dette viset kan altså kulturell kapital konverteres til økonomisk kapital, og omvendt. Summen av økonomisk og kulturell kapital bidrar til å gjøre steder som South Bank respektable.

Gentrifiseringen har imidlertid en åpenbar bakside. I likhet med mange tidligere havne- og industriområder verden over, har South Bank i løpet av noen tiår gått fra å være monofunksjonelt til å bli funksjonsblandet, men langt på vei monososialt. Økte leie- og boligpriser har drevet opprinnelig lokalbefolkning og næringsdrivende ut av området og hindrer de uten solid økonomi fra å etablere seg der.

Å unngå gentrifisering i et så sentralt og attraktivt område ved vannet i en ekspanderende verdens- og finansmetropol som London, villle uansett ha vært vanskelig. Men prosessen har trolig gått raskere og fått en ekstra omdreining med Tate Modern. Mange faktorer har riktignok virket sammen, blant dem utbygging av infrastruktur, oppgradering av byrom og bygg- og boligmasse og andre kulturprosjekter. Prisøkningen i området og taktskiftet i South Banks forvandling siden museet ble bestemt lagt dit, og spesielt etter åpningen, tyder imidlertid på klar påvirkning. I løpet av en kort periode frem mot åpningen av Tate Modern i 2000, steg eiendomsprisene i nærområdet med 30 % (BBC News 08.02.2000).

Utviklingen som har funnet sted i deler av området, og spesielt i umiddelbar nærhet av museet, kan også synes å ha trekk av supergentrification, et fenomen som gjør seg gjeldende i enkelte globale metropoloer (Lees 2003). Det vil si transformasjon av allerede gentrifiserte, velstående nabolag til enda mye dyrere og mer eksklusive enklaver. Et boligprosjekt i det aller mest luksuriøse sjiktet har nylig reist seg rett bak Tate Modern. Blant de fremste salgsargumentene er at det befinner seg «next to the Tate Modern on the cultural South Bank of the river Thames» (NEO Bankside 2015). Symptomatisk nok finnes prosjektets nettside i to andre språkutgaver – russisk og kinesisk. Det er ingen tvil om at det er de lokalt og ikke minst globalt superrike, de med presumtivt adskillig mer økonomisk enn kulturell kapital, man her henvender seg til.

Ikke-steder

Arkitektonisk har ombygde Tate Modern utvilsomt en veldig distinkt karakter. Deler av South Bank for øvrig er påfallende likt transformasjonsprosjekter i gamle havne- og industriområder andre steder. I lys av merkevarebyggingen slike områder og byer ofte er gjenstand for, i et forsøk på å skape tydelig identitet og særpreg i den nasjonale og globale konkurransen om oppmerksomhet byer imellom, er dét et stort paradoks. Én årsak til den påfallende likheten er at det ofte er de samme konsulentene og starchitects som hyres inn verden over. Mer generelt er utbyggingsprosjekter av denne typen som oftest basert på globale modeller og middel- og den øvre middelklassens smak. Sluttresultatet er i veldig mange tilfeller det Augé (1995) kaller non-places, «ikke-steder». Det vil si steder der det samtidige/systemiske og globale har forrang fremfor det historiske og lokale, steder som likner veldig på hverandre uansett hvor de befinner seg i verden.

Selv om Tate Modern er et bygg med sterkt særpreg, har også det en dimensjon av ikke-sted ved seg. Budskapet det ikoniske museumsbygget sender ut, handler like mye om modernitet og tilslutning til et globalisert estetisk ideal som ivaretakelse av lokal kulturarv. Det er noe som gjelder mange prosjekter der gammelt og nytt inngår i utformingen av prestisjefylte bylandskap. Tate Moderns karakter av ikke-sted forsterkes også ufrivillig av egen suksess, ved at det raskt ble gjenstand for globalt kulturkonsum i form av horder av turister fra alle verdenshjørner.

Enkelte områder av South Bank har gentrifiseringen foreløpig ikke nådd, som Southbank Undercroft. Det regnes som den britiske skatekulturens vugge, og foruten å være den lokale skatekulturens mest sentrale sted tiltrekker det seg skatere fra hele verden. I 2013 annonserte Southbank Centre omfattende utvidelsesplaner som innebærer riving av Southbank Undercroft. Det har forårsaket furore i mange leire. Journalist Tom Payne i nettbaserte Urban Times Magazine (10.06.2013) setter planene i sammenheng med utviklingen i mange av verdens storbyer, der sentrale og gjerne litt forsofne byrom dominert av kreativ ungdom, utraderes for å gi plass til velfriserte bylandskap for næring, konsum og institusjonalisert kultur, myntet på eliten. Slik svekkes også betingelsene for subkulturer og kulturelle uttrykk som vokser frem organisk, og som har bidratt til å gi en storby som London dens identitet. «How can cities be cultural icons if they are culture-less?», spør han. «Without these spaces, global cities aren’t special at all; they look, feel and behave just like one another. By razing spaces like the Southbank Undercroft, cities like London lose the very asset that makes them unique».

Litt fra forskningen på kulturdrevet byutvikling

Tross den store tiltroen kulturdrevet byutvikling nyter i mange leire, er forskningen langt fra entydig med hensyn til om fenoment virker i henhold til hovedhensikten, altså økonomisk vekst. I en grundig historisk basert tysk analyse pekes det på en klar positiv virkning av operahus på en by og en regions økonomiske vekst og produktivitet (Falck et al 2011). Andre mener tilsynelatende suksesshistorier på området må sees i en mye større kontekst. Ifølge Plaza (2008) handler «Bilbao-effekten»¹Se Lars Olav Fosse: «Med transformasjonen av Bilbao som læremester», PLAN 1/2001. om langt mer enn den ene institusjonen den normalt forklares med, altså Guggenheim-museet. Bilbaos oppblomstring var resultat av en omfattende og helhetlig offentlig policy, riktignok med en sterk kulturell komponent, rettet mot økt produktivitet og diversitet i økonomien.

En britisk litteraturgjennomgangen fra 2005 med fokus på Europa tar for seg dokumentasjon på og indikatorer brukt for å måle virkninger av kulturens bidrag i urban regenerering (Evans 2005). Den konkluderer helt annerledes og hevder fokuset på kostbare og høyprofilerte kulturdrevne byutviklingsprosjekter er omvendt proporsjonal med styrken i og kvaliteten på dokumentasjonen om deres regenerative effekter. Videre at igangsetting av slike prosjekter, mer enn å være fornuftsbaserte, lener seg på en blind tro på gunstige økonomiske virkninger. Miles (2005a) på sin side mener fiaskoen Millenium Dome muligens er mer representativ for kulturelle flaggskipprosjekter i britisk sammenheng enn Tate Modern.

Den nevnte litteraturgjennomgang (Evans 2005) hevder også at der det finnes pålitelig dokumentasjon, er de redistributive effektene av kulturdrevet byutvikling dårlige. Gentrifisering – tilsiktet eller utilsiktet – er da også en av de fremste kritikkene mot kulturdrevet byutvikling i faglitteraturen (Miles 2005a).

En studie fra Newcastle/Gateshead, der fokuset på ikoniske kulturbygg også har vært stort, understreker betydningen av at slike prosjekter spiller på lag med stedstilhørighet og stedskultur om de skal komme lokalbefolkningen til gode (Miles 2005b). Lokal identitet bør stå sentralt, og i den sammenheng er bevaring av kulturarv i form av fysiske omgivelser avgjørende. Minne og hukommelse, identitet og tilhørighet er i stor grad knyttet til stabiliteten og gjenkjenneligheten i de fysiske omgivelsene. Ved å bevare i det minste deler av denne kulturarven, og i en ikke altfor estetisert form, kan man unngå eller redusere karakteren av ikke-sted. Denne argumentasjonen hviler imidlertid langt på vei på den opprinnelige lokalbefolkningens fortsatte opphold i og bruk av området. Gentrifisering av den typen South Bank har gjennomgått, gjør at det ofte ikke er tilfelle.

Søkelyset i en kritisk tilnærming bør ifølge Miles & Paddison (2005) ikke primært rettes på om investeringer av denne typen virker, for det vil alltid være mulig å påvise at de virker på noen områder, men på hvordan de virker for og på ulike sosiale grupper. I et slikt perspektiv kan det forsterkede fokuset på sosial inkludering innen deler av kultur- og museumssektoren virke avledende. Det kan skygge for det mer grunnleggende spørsmålet om sosial rettferdighet (Stevenson i Miles & Paddison 2005: 836).

Kulturdrevet byutvikling i Norge og Oslo

Kulturdrevet byutvikling føyer seg inn i rekken av paradigmer knyttet til urban og regional policy etter den andre verdenskrig. Er også dens tid snart over? Det har vært en sterk nedgang i nye kulturbygg i Storbritannia og ellers i Europa de seneste årene. Denne utviklingen har imidlertid sammenfalt med global finanskrise. Det er derfor vanskelig å si om det er redusert tro på paradigmet eller økonomiske nedgangstider som ligger bak.

Det frenetiske kulturbyggeriet i unntakslandet Norge og begrunnelsene for dette vitner i hvert fall om fortsatt stor tro på paradigmet her. Oslos nærings- og kulturbyråd Hallstein Bjercke er selv en egenerklært Richard Florida-tilhenger.

Imidlertid er det – i hvert fall for Oslos del, og spesielt i et «Fjordbyen for alle»-perspektiv – lett å få øye på problematiske forhold også her. Foruten nytt Deichmanske hovedbibliotek er det utelukkende kunstmuseer som nå etableres langs havnefronten. Både disse og Operaen har i all hovedsak et hvitt, velutdannet publikum. Flyttingen av flere av museene fra historiske og dels spesialtilpassede lokaler tydeliggjør også den sterke instrumentelle tilnærmingen der det kulturhistoriske aspektet og meningsaspektet tas lett på. Med til bildet hører også skyhøye bolig- og leiepriser og det som så langt tyder på striglede bymiljø, hvor mindre salgbare institusjoner – og kulturprodusenter – som kulturhuset Borgen og teaterbåten Innvik, skvises ut og gatekultur gis skrinne kår.

I Oslos nye prestisjebydel Tjuvholmen er det nye Astrup Fearnley Museet, tegnet av stjernearkitekt Renzo Piano, det store trekkplasteret.

Aspen (2012, 2013) mener planene for Oslos havnefront er uttrykk for en kulturdrevet byutvikling tilpasset den kreative klassen, basert på konvensjonsbundne og sjablongaktige forestillinger om urbane omgivelsestyper, byliv og bymiljø som ikke evner å fange opp byens befolknings- og livstilsmessige mangfold. Utviklingen i Oslo kan synes å føye seg inn i et mønster ved entreprenørskapsbyen der – om vi skal holde oss til Harvey (1989) – stedskvalitet for de få er viktigere enn livskvalitet for de mange.

Hjemlige lokalpolitikere og byutviklere bør gjøre seg bedre kjent med praktiske erfaringer høstet steder med lenger erfaring på feltet, som Storbritannia. I alle tilfeller er det viktig at den herskende tilnærmingen til kulturens og især store kulturinstitusjoners rolle i byutvikling blir utfordret. Det er mye som står på spill. Langt på vei handler det om hvilke byer vi ønsker oss.

Litteratur:

Aspen, J. (2012). Zombie-urbanisme langs havnefronten. Billedkunst (6). Hentet fra http://www.billedkunstmag.no/Content.aspx?contentId=2533 (lastet ned 27.02.2013).

Aspen, J. (2013). Oslo – The Triumph of Zombie Urbanism. I El-Khoury, R. og Robbins, E. (Ed.) Shaping the City: Studies in History Theory and Urban Design. London: Routledge.

Atkinson, R. (2004). The evidence on the impact of gentrification: new lessons for the urban renaissance? International Journal of Housing Policy, 4 (1), 107–131.

Augé, M. (1995). Non-Places: An Introduction to Supermodernity. London-New York: Verso. Bourdieu, P. (1984). Distinction: A Social Critique of the Judgement of Taste. London-New York: Routledge.

Evans, G.(2005). Measure for Measure: Evaluating the Evidence of Culture’s Contribution Regeneration. Urban Studies, 42 (5–6), 959–983.

Falck et al (2011) The phantom of the opera: Cultural amenities, human capital, and regional economic growth. Labour Economics, 16 (6), 755–766.

Florida, R. (2002). The Rise of the Creative Class. And How It’s Transforming Work, Leisure and Everyday Life. New York: Basic Books.

Harvey, D. (1989). From Managerialism to Entrepreneurialism: The Transformation in Urban Governance in Late Capitalism. Geografiska Annaler, Series B, Human Geography, 71 (1), 3–17

Lees, L. (2003). Super-gentrification: The Case of Brooklyn Heights, New York City. Urban Studies, 40 (12), 2487–2509.

Miles, S. (2005a). Interruptions: Testing the Rhetoric of Culturally Led Urban Development. Urban Studies, 42 (5–6), 889–911.

Miles, S. (2005b). ’Our Tyne’: Iconic Regeneration and the Revitalisation of Identity in NewcastleGateshead. Urban Studies, 42 (5-6), 913–926.

Miles, S. & Paddison, R. (2005). The Rise and Rise of Culture-led Urban Regeneration. Urban Studies, 42 (5–6), 833–839.

Newman, P. & Smith, I. (2000). Cultural Production, Place and Politics on the South Bank of the Thames. International Journal of Urban and Regional Research, 21 (1), 9 24.

Smith, L. (2006). Uses of Heritage. London: Routledge.

Wilks-Heeg, S. & North, P. (2004). Cultural Policy and Urban Regeneration: A Special Edition of Local Economy. Local Economy, 19 (4), 305–311.