«Hvordan Drammen reiste seg – Hva seks byplansjefer forteller om byutviklingen 1980–2011» BULL – Nettverk for byutviklingens lange linjer, 2014

ISBN: 978-82-999861-0-6

Norsk byplanhistorie tilbyr få suksesshistorier. Boka «Hvordan Drammen reiste seg» er nettopp et forsøk på å oppsummere noe forbilledlig. BULL – Nettverk for byutviklingens lange linjer, ved redaktørene Terje Kleven, Inge Willumsen og Gustav Nielsen, står bak bokprosjektet. BULL samler pensjonister innen faget som mener de har noe å formidle, og formålet er ifølge organisasjonens hjemmeside å drive erfaringsutveksling mellom de eldre og yngre generasjoner av planleggere. Hva er da mer opplagt enn å begynne med Drammen, som i løpet av de nyliberalistiske siste tre tiårene er dyrket fram som norsk planleggings wonderby?

Metoden er tilforlatelige. Byplansjefer i Drammen fra perioden 1980–2011, seks i tallet, forteller kronologisk og solid om sine erfaringer. I tillegg har Terje Kleven beskrevet de fire «storylines» som nå konstituerer det politisk korrekte narrativ om det moderne Drammen: Først en «sliten og nedkjørt by», deretter oppfatningen om at «nok er nok», før man begynner «å drømme om Drammen» og deretter bejublet går fra «Harry til Hot».

En god historie om Drammen trengs. Årlig plages arkitektstudentene på AHO med obligatoriske 14 dobbeltforelesninger om verdens byplanhistorie. Etter industrialismen fortelles en historie om de beste intensjoner og vanskelige resultater. Det er en lettelse å komme fram til Cerda-planen for Barcelona som har styrt byens utvikling på en vellykket måte i mer enn 150 år. Norge er, etter Sverre Pedersen i mellomkrigstida, de storstilte sosialdemokratiske byutviklingsprosjektene på 1950- og 1960 tallet, og gjenbruksprosjekter fra det siste tiåret, fattig på forbilder som studentene kan begjære.

Det helt overordnet betydningsfulle i historien om Drammen er at byplanlegging virker, og at et team av dyktige planleggere som har tillit både lokalt og i statsadministrasjonen så definitivt kan gjøre en forskjell. Ulf Tellefsen forteller at et av hans første initiativ etter han tiltrådte som byplansjef i 1980 var å foreslå at prosjekter for byutvidelse (Konnerud-utbyggingen) skulle stoppes, i stedet burde man konsentrere seg om den byen som allerede var bygd. Beskjeden tilbake fra kommuneledelsen var at Tellefsen enten kunne trekke saken eller finne seg en ny jobb. Historien er trolig beskrivende for tankegods som Drammen lå under og reiste seg fra, blant annet ved hjelp av grundig modernisering av byutviklingsapparatet.

Hvilke åk Drammen for øvrig kastet av seg, er litt vanskeligere å fatte for en ikke-drammenser. Jeg kan ikke tro at denne vakre industribyen konstituert av Drammenselva, har stått overfor større problemer med å erstatte sine produksjonsarbeidsplasser og fornye sin bykultur enn andre av de talløse europeiske byene som har blitt konfrontert med samme utfordring. Jeg finner det også lite dokumentert at Drammen er transformert til noe «hotspot» for det Florida kaller den kreative klassen. Og jeg har faktisk heller aldri møtt et menneske fra en norsk industriby, som for eksempel fra Fredrikstad, som ikke er inderlig stolt av «byen vår», og ved nærmere ettertanke faktisk heller ikke en drammenser uten dyp kjærlighet til hjembyen. Kraften i bypatriotismen i Norge er stor.

Drammen i fugleperspektiv, med Bragernes til høyre for Drammenselva og Strømsø til venstre. Nederst i bildet ser vi en flik av Holmen med Drammen Havn.

Muligens dreier historien seg derimot om endring av Drammens omdømme i Oslo, og fremme av investorenes tro på at investeringer for gentrifisering av Drammen faktisk lønner seg. Også i boka fra BULL er det et underkommunisert faktum at Drammen gjennom de siste 30 årene har tatt rollen som en node i hovedstadsregionen. Byen har hentet næring fra regionens vekst, representert et noe billigere boligtilbud enn i Oslo, Bærum og Asker, tilbudt en multietnisk arbeidende befolkning som også har tatt lavstatusarbeidsplasser, bygd opp ei havn som stadig blir viktigere for tilførselen i regionen og fått tilført statlige arbeidsplasser.

En del av historien dreier seg om hvordan den moderniserte kommunale forvaltningen har håndtert prosjekter og benyttet det statlige virkemiddelapparatet. Derfor har en kunnet hente statlige midler til å rense elva og til å gjøre bredden grønn, mens gjennomgangstrafikken er kanalisert til statsfinansierte nye bruer og omgjøringsveger. I denne noden har vi i hovedstadsregionen kunnet hente bestilte hvitevarer i havna, se Martin Ødegaard spille for Strømsgodset, finne dannelse i utstillinger på et globalt orientert Drammen museum og deltatt på drammenslokaliserte Husbankens konferanser på Papirbredden.

Og sjøl om privat investeringslyst er vekket av omfattende offentlige satsinger for forskjønnelse, er deler av de nye utbyggingsprosjektene arkitektonisk sett så som så, og utbygginga av Strømsø, som allerede Sverre Pedersen lagte smukke planer for, er fortsatt en knute. Men du verden hvilket potensiale! Den viktigste erfaringen fra hvordan industribyen Drammen transformerte seg, gir trolig den underliggende fortellingen om de arealmessige, urbane, sosiokulturelle og arkitektoniske mulighetene som finnes i alle disse østlandske industribyene som nå nærmest vil konurbaniseres av InterCity-nettverket. Styr byveksten dit.

BULL er et godt tiltak, men prosjektet bærer i seg faren for å formidle selvtilfredshet. Skal publikasjonene deres bli interessante, må de i større grad formidle en både vitenskapelig og kritisk dimensjon, og ikke begrense seg til snille fortellinger som er fortalt før. Historien om hvordan Drammen reiste seg blir til tider slapp og bedøvende som en gjennomsnittlig rapport fra Miljøverndepartementets planavdeling – for tiden i exodus og under liberalistisk ledelse i moderniseringsdepartementet. Legg lista høyere. Nå dreier saken seg om å etablere teorier, prinsipper og praksiseksempler til bruk i den postliberale byplanlegginga.