I Frostatingsloven heter det: «At lögum skal land várt byggja en eigi at ulögum øyða», – «Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes».

Vi kan i 2015 markere at det er 50 år siden vi fikk et nasjonalt planlovverk som omfattet hele landet, med bygningsloven av 1965. Loven var et uttrykk for at de store endringene som preget det norske samfunnet på denne tiden – urbanisering, sentralisering, industrialisering og modernisering – skapte behov for en sterkere styring av samfunnsutviklingen på ulike nivåer.

Det nye lovverket ble støttet opp av andre tiltak og institusjoner fra omtrent samme tid: kommunereformen i 1964 som nær halverte antall kommuner, etterutdanningskurset Samplan i 1965, tidsskriftet Plan & Arbeid i 1966 (forløperen til dagens PLAN), Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) i 1967, Nordplan, det nordiske institutet för samhällsplanering i 1968 og distriktshøgskolene i 1969.

Disse tiltakene var ikke nødvendigvis direkte avledet av bygningsloven, men de var alle et uttrykk for den sterke plan- og kunnskapsoptimismen som preget tidsånden. Som Jan Sandal, tidligere ekspedisjonssjef i både Kommunal- og Miljøverndepartementet skriver her i bladet: «… vi hadde ståltro på at det meste var mulig gjennom god politisk styring og rasjonelle faglige metoder.»

Men om troen på planlegging var stor, var ikke resultatene av loven nødvendigvis like imponerende.

Generalplanleggingen som den nye loven påla alle kommunene, gikk til å begynne med svært tregt. Dette skyldtes både sterk sentralstyring av planarbeidet fra statens side og at mange kommuner, spesielt de små distriktskommunene, ikke helt så nytten av en så ambisiøs planlegging. Man lyktes heller ikke med integrering av fysisk og økonomisk planlegging, slik loven forutsatte. Her var ulike faglige tilnærminger ett av flere hindre for å utvikle en felles institusjonell forståelse.

Dessverre stod det ikke bedre til med de overordnede landsdels- og region-planene som loven også la opp til, og som skulle være styrende for kommunenes planlegging. Landsdelsplanene ble egentlig aldri noe mer enn en samling av regional statistikk, og regionplanleggingen avgikk stille ved døden utover på 1970-tallet. Erfaringene fra landsdels- og regionplanleggingen har vært at planer som ikke er koblet til politiske organ med vedtaks- og gjennomføringsansvar, er dømt til å mislykkes.

Fylkesplanen som fra slutten av 1970-tallet overtok ansvaret for planlegging på regionalt nivå, ble møtt med store forventninger. Men selv om de nye fylkeskommunene fikk egne planavdelinger, hadde likevel fylkeskommunen for lite myndighet og for få virkemidler til å fylle denne krevende rollen. Ja, fylkesplanleggingen ble raskt sammenliknet med kunsten «å ro uten årer».

Med plan- og bygningsloven av 1985 ble generalplanen skiftet ut med kommuneplanen, og den har nok truffet kommunenes planbehov bedre. Vi fikk også sterkere krav om medvirkning, og planleggingens fokus ble delvis snudd fra planen som produkt til planen som prosess. Kommuneplanarbeidet skulle nå være en bred samfunnsplanlegging og et redskap for samordning av kommunens samlede virksomhet.

Dette har ført til at det i dag er større politisk interesse for planlegging enn tidligere. Planlegging er ikke lenger et skjellsord, men noe kommunene i økende grad bruker som sitt utviklings- og styringsredskap. Spørsmålet er ikke om, men hvordan en skal planlegge.

Samtidig har vi etter 1985 opplevd en sterk dreining mot en markedsbasert planlegging med stort innslag av private planer, forhandlinger mellom kommune og utbyggere, og bruk av utbyggingsavtaler. Mange vil hevde at dette har svekket planleggingen som en demokratisk arena og styrket interessene til private utbyggere, særlig i byutviklingen.

Kanskje kan den nye kommunereformen som regjeringen arbeider med, fornye og vitalisere vår planlegging – spesielt på regionalt nivå. Hvis resultatet av reformen blir store kommuner som i større grad er tilpasset funksjonelle bo- og arbeidsmarkedsregioner, vil det kunne gi oss et bedre forvaltningsmessig fundament for en samordnet planlegging av byområdene våre. I dag skjer denne planleggingen ofte stykkevis og delt, med lite hensyn til overordnede mål og interesser. Den felles areal- og transportplanen for Oslo og Akershus, som er presentert her i bladet, er i så måte en spennende indikasjon på hva fremtiden kan bringe.