Det blomstrer og gror i Nord-Norge. Landsdelen er rik på både fornybare og ikke-fornybare ressurser. Med gode grep omgjøres disse til næring, arbeidsplasser og eksportinntekter. Samtidig ser vi en sterk befolkningsmessig sentralisering rundt de største byene, mens mange framtidige arbeidsplasser kan bli å finne andre steder. Økonomisk vekst og arbeidskraftbehov fører ikke uten videre til attraktive lokalsamfunn.

I denne artikkelen drøfter vi tilgangen til arbeidskraft, betydning av infrastruktur og tjenestetilbud og viser hvordan kommuner og regioner ruster seg for framtidens utfordringer. Vi er opptatt av hva som kreves for at sysselsettingsvekst skal kunne omsettes til regional utvikling og attraktive lokalsamfunn. Vi avslutter diskusjonen med å peke på hvilke utfordringer og dilemma dette reiser1.

Hvor kom sysselsettingsveksten?

Nord-Norge opplevde en vekst i sysselsettingen på 8 prosent, eller 17 800 sysselsatte, fra 2003 til 2013. Dette er betydelig lavere enn veksten i landet som helhet (14 prosent). Totalt har landsdelen 237 000 sysselsatte (i 2013). Hvis vi ser på enkeltnæringer, er det petroleumsutvinning- og mineralutvinning som har hatt størst prosentvis sysselsettingsvekst på henholdsvis 328 og 119 prosent. Dette er likevel små næringer i nord, og hvis vi ser på absolutte tall er det skapt adskillig flere nye arbeidsplasser innen bygg og anlegg og varehandel. Helse- og sosialsektorens er den største sektoren og står alene for knappe halvparten av sysselsettingsveksten, med 8 300 nye sysselsatte. Hvis vi tar med undervisning står disse to sektorene for over 50 prosent av all økning av sysselsettingen i landsdelen. Det er altså den offentlige sysselsettingen som står for det meste av veksten, og storparten av dette er kompetansearbeidsplasser.

Veksten ujevnt fordelt

Sysselsettingsveksten det siste tiåret har vært størst i Vest-Finnmark, Øst-Finnmark, Lofoten, Tromsø og Bodø med 10–14 prosent, mens Indre-Finnmark, Nord-Troms, Midt-Troms, Sør-Troms, Ofoten, Vesterålen og Salten (ekskl. Bodø) har så vidt hatt vekst (0–3 prosent). Det er særlig aktiviteten rundt oppbyggingen av petroleumsnæringen i Hammerfest og gjenoppstart av gruvedrift i Sør-Varanger som har bidratt til den sterke veksten i deler av Finnmark. Fiskeri og reiseliv er viktig for Lofoten. Veksten i Tromsø og Bodø omfatter et bredt og variert spekter av næringer. Den viktigste vekstimpulsen i disse byene er det offentlige, gjennom helse- og sosialtjenester og undervisning.

Økt innvandring har gjort veksten mulig

Nord-Norge har i dag 475 000 innbyggere (9,4 prosent av landets folketall). Folketallsutviklingen har vært positiv fra 2007, med en årlig vekst på 0,6 prosent, noe som er bare halve veksttakten av landsgjennomsnittet. Egenveksten har ikke vært nok til å fylle næringslivets og det offentliges behov for arbeidskraft, men innvandring fra utlandet har gjort sysselsettingsveksten i nord mulig. Yrkesdeltakelsen blant innvandrere øker, og det samme gjør antallet arbeidsinnvandrere, særlig fra Øst-Europa. Øker gjør også antallet utlendinger på korttidsopphold. Størsteparten av disse er å finne i bygg og anlegg, marine næringer (særlig fiskeindustri), annen forretningsmessig tjenesteyting og helse- og sosialtjenester. Innvandring er positivt med tanke på varig vekst, men utfordringen er å knytte denne arbeidskraften til lokalsamfunnene på en mer permanent basis. Andelen som pendler inn til nordnorske kommuner har økt på 2000-tallet, men det er flere som pendler ut. De fleste pendlerne er menn.

Arbeidsledigheten i nord er på vei ned mot landsgjennomsnittet. Blant menn er den fortsatt litt høyere enn ellers i landet, mens ledigheten og yrkesdeltakingen blant kvinnene er nær landsgjennomsnittet. De regionale forskjellene i arbeidsdeltakelse innad i landsdelen er også redusert, og flere kommuner har knapt arbeidsledighet. Det er dermed lite «arbeidsreserve» å finne her for de som trenger flere folk i jobb.

Aldrende befolkning og sentralisering

Befolkningen er blitt eldre de siste 20 årene, og det er grunn til uro for egenvekst og demografisk utvikling i kommunene. Aldersgruppen 20–39 år er en kritisk faktor for framtidig vekst, og særlig er andelen kvinner i denne aldersgruppen redusert. Samtidig har antallet fødsler gått ned. Den største endringen i befolkningssammensetningen er økningen i antallet middelaldrende og eldre, og befolkningspyramiden i nord er mer «topptung» enn i Sør-Norge.

Tromsø, Bodø og Vest-Finnmark er de regionene som har størst andel unge voksne (20–39 år). Tromsø og Bodø har også en god kjønnsbalanse, mens Hammerfest og Alta har mannsoverskudd i denne aldersgruppa. Demografien viser at Tromsø og Bodø, og til en viss grad Vest-Finnmark, har stort potensiale for vekst, og det er kun i disse regionene at fødselsoverskuddet bidrar til folketallsvekst. I de øvrige regionene er andelen unge voksne lav. Selv om kjønnsbalansen er god i flere regioner, opphever aldersstrukturen potensialet for egenvekst.

I tillegg bidrar flyttemønsteret både til å opprettholde folketallet i kommuner preget av nedgang i fødselstallet, samtidig som det også fører til at landsdelen sentraliseres. Tromsø og Bodø har hatt sammenhengende befolkningsvekst de siste 20 årene og nesten en tredjedel av befolkningen i nord bor i disse byene. Det siste tiåret har også Vest-Finnmark (Alta og Hammerfest) hatt betydelig vekst i folketallet. Indre Helgeland har hatt stabil folketallsutvikling og befolkningsveksten her er kommet i Mo i Rana. Stabilitet eller nedgang i folketallet preger de andre regionene i de siste 20 årene, selv om utviklingen i noen av disse regionene har vært mer positiv etter 2007.

Hard konkurranse framover

Sektorstudiene i «Kunnskapsinnhenting – verdiskaping i Nord» bygger på framskrivinger av forventet sysselsettingsutvikling i Nord-Norge fram til 2030. Det såkalte «referansealternativet» viser til forventet utvikling i ulike næringer basert på tidligere utviklingstrekk og er et nøkternt anslag for hvor mange nye sysselsatte som trengs for å fylle framtidens behov. For å dekke denne veksten trenges det i overkant av 25 000 nye sysselsatte. Naturlig (alders)avgang betyr alene at 38 prosent av dagens arbeidsstokk må erstattes med ny arbeidskraft fram til 2030. Dette utgjør ca. 90 000 nye sysselsatte.

Figuren under gir en fremstilling av disse utviklingstrekkene fordelt på næringer. Den viser at det er forventet nedgang i sysselsettingen kun i primærnæringene (jordbruk, reindrift, fiske, marine næringer, med tilhørende industri). Med stor pensjonsavgang vil det likevel være behov for en nyrekruttering på knappe 6 000 personer. Bygg og anlegg, varehandel, transport og reiseliv, forretningsmessig og finansiell tjenesteyting samt offentlig administrasjon er bransjer som hver for seg vil trenge rundt 10 000 nye sysselsatte. Det meste av dette er en følge av aldersavgang (rød del av søylen), men også som en følge av moderat vekst (blå del av søylen).

I petroleums- og mineralutvinning anslås et behov for 1 100 nye sysselsatte, innen industri 3 600, og innen fornybar energi 2 100. I tillegg er det laget utviklingsbaner som forutsetter særlig gunstig tilrettelegging for marin sektor og mineral-næringene. Disse «maks-alternativene» gir behov for ytterligere 6 000 og 2 200 nye sysselsatte i 2030 i disse to næringene, og disse vises ikke i figuren.

Forventet aldersavgang og prognoser for arbeidskraftbehov, etter referansealternativet, i ulike næringer i Nord-Norge, for 2030.

Arbeidskraftsbehovet forventes imidlertid å øke mest innenfor helse- og sosialtjenester. Dette skyldes både en aldrende befolkning og samhandlingsreformen, der kommunene har større ansvar for å følge opp syke. Behovet for mer arbeidskraft forsterkes ytterligere av at de store sektorene, helseog sosialtjenester, administrasjon og forsvar samt undervisning vil ha stor aldersavgang de nærmeste årene og mange har mulighet til å ta ut AFP. Dette vil forsere aldersavgangen. Samlet arbeidskraftbehov innen undervisning vil være på over 13 000 nye sysselsatte. Selv med et forsiktig anslag er veksten i helse og sosialtjenester beregnet til 11 000 nye stillinger i 2030 og aldersavgangen vil være rundt 22 000 sysselsatte. Samlet gir dette et arbeidskraftsbehov på nærmere 33 000 flere personer for helse- og sosialtjenester alene.

Prognosene viser at Nord-Norge samlet trenger rundt 117 000 nye sysselsatte fram mot 2030. Med økt vekst innenfor noen sektorer vil dette tallet bli høyere. Landsdelen går en hard konkurranse i møte.

Hvordan ruster regionene seg?

For å undersøke hvordan regionene møter utfordringene gjorde vi tre områdestudier: Sør-Varanger-, Nordreisa/Skjervøy og Sandnessjøen-regionen2. Disse tre regionene har opplevd sysselsettingsvekst i viktige sektorer som fiskeri, mineral, petroleumsrelaterte næringer og dels reiseliv og har hatt stabilt eller voksende folketall. De mangler også kvalifisert arbeidskraft. Funnene herfra er at pendling og innleide arbeidstakere på korttidskontrakter kan løse næringslivets behov. Et viktig spørsmål blir hva dette gjør med lokalsamfunnene og deres langsiktige mulighet til å trekke til seg arbeidskraft og innbyggere. I nordnorsk målestokk er dette middels store bo- og arbeidsmarkedsregioner som har greid seg bra det siste tiåret, og har forventning om fortsatt vekst. Utfordringer kommer til syne i kombinasjonene av vekst i viktige næringer, aldrende befolkning, innvandring og økt press på offentlige tjenester. Offentlige beslutningstakere, næringsliv og frivillige organisasjoner ser at dette er utfordringer som krever nye løsninger.

Infrastruktur

Behovet for bedre infrastruktur og kommunikasjoner vektlegges i alle de tre regionene. Dette berører både arbeid, utdanning, muligheter for et aktivt sosialt liv og transport av varer. I Sandnessjøen har de jobbet mye med å få på plass ferge- og båttilbud som gjør det mulig å dagpendle til byen for arbeid og skole og ut i øyene for arbeid. Det er også behov for et båt- og fergetilbud for å delta på aktiviteter på kveldstid i Sandnessjøen. Det er et langdrygt og omfattende arbeid å få gjennomført selv små ruteendringer, og ulike deler av regionen kan ha motstridende interesser.

Forutsigbarhet og fleksibilitet er en annen side av dette. Både fra Skjervøy og Herøy (i Sandnessjøregionen) påpeker oppdrettsbedrifter som er avhengig av ferge, behovet for forutsigbare rutetider og i noen tilfeller ekstra avganger, for å få fraktet produktene raskt til markedet. Gamle fartøy og hyppige driftsproblemer skaper trøbbel. God kvalitet krever rask levering av fisken. Om trailere må stå over en ferge, får det store økonomiske konsekvenser. Reiselivsbedrifter påpeker behovet for et stabilt flytilbud for å få sine gjester fort fram. Redusert kapasitet i vintersesongen vanskeliggjør vinterturisme. Også innbyggerne understreker at gode flyforbindelser både for fritidsreiser og jobb er viktig. Å forskyve rutetider eller endre stoppesteder er omstendelig og tidkrevende. Årlige trusler om kutt i rutetilbudet, under offentlige budsjettbehandlinger, oppleves utmattende og truende for de som jobber med lokal samfunnsutvikling.

Pendling

Sør-Varanger har hatt et meget stramt arbeidsmarked. Da Sydvaranger Gruver startet opp igjen fikk de midlertidig muligheter til å bruke «nordsjøturnus», med 12 timers skift i arbeidsukene og lange sammenhengende friperioder. Dette gjorde det lettere for bedriften å få tak i tilstrekkelig arbeidskraft fra utlandet eller andre steder i Norge. Arbeidstidsordningen var attraktiv, både for de som pendlet og «lokalt» ansatte. Etter hvert ble flere negative sider tydeligere. Lange arbeidsdager opplevdes som slitsomt, og sykefraværet økte i første rekke blant de lokalt ansatte.

Lokalsamfunnet ble påvirket av at mange hundre menn bodde på brakke, og ikke ble en integrert del av samfunnet, selv om brakkeriggene dempet presset i boligmarkedet. Arbeidstidsordningen bidro heller ikke til tilflytting, og noen bekymret seg over at kommunen gikk glipp av skatteinntekter. Denne turnusordningen ble avviklet i 2012. Over tid har andelen ansatte bosatt i kommunen økt, selv om det er delte meninger om bedriften har gjort nok for å bidra til det. Bedriften ønsker å doble produksjonen for å øke lønnsomheten. Den planlagte produksjonstiden vil da halveres fra 20 år til 10 år, og dette forsterker presset både i arbeidsmarkedet og i boligmarkedet. Selv om bedriften skulle greie å skaffe arbeidskraft, vil lokalsamfunnet stå overfor store utfordringer med hensyn til boligbygging og annen infrastruktur, for en sysselsettingsøking som er planlagt å vare i bare 10 år.

Mens innpendling oppfattes som lite ønskelig, er mange informanter langt mer positiv til utpendling. Det blir tatt for gitt at innpendlere bringer lite utvikling til regionen. Folk som bosetter seg etterspør offentlige og private tjenester, gjør innkjøp, bringer familie med seg og deltar i nærmiljøet. Lokalsamfunnene ønsker seg naboer og skattebetalere, framfor gjester. Samtidig som noen opplever at det er problematisk at arbeidstakere bor på brakke og ikke benytter lokalsamfunnets tilbud, oppleves det også som problematisk om de etterspør boliger i et allerede opphetet boligmarked.

Byggingen av Kåfjordbrua i Finnmark er på mange måter typisk for deler av arbeidslivet i Nord-Norge: Arbeidskraft hentes utenfra for en midlertidig periode; i dette tilfellet kom mange av arbeiderne fra Ungarn og var ansatt i det østerrikske entrepenørfirmaet Alpine Bau som hadde hovedentreprisen på prosjektet. Brua ble åpnet for trafikk i desember 2013 og inngår i en ny strekning av E6 mellom Hjemmeluft og Møllnes i Alta kommune. (Foto: Vigdis Nygaard)

Rekruttering

Rekruttering av alle typer kompetanse står høyt på dagsorden. I fiskeindustrien hentes store deler av den ufaglærte arbeidskraften fra utlandet, det ser vi både i Herøy og i Skjervøy. Når bedriftene engasjerer seg aktivt i rekrutteringen av utenlandsk arbeidskraft øker mulighetene for å få kvalifiserte og arbeidsvillige folk. Både i Skjervøy og Herøy samarbeider bedriftene og kommunen om å gi utenlandske arbeidere språkopplæring. En mer aktiv involvering både fra bedriften og kommunens side ser så langt ut til å resultere i at innvandrere velger å bosette seg i lokalsamfunnet.

Russere og finner er viktige innvandringsgrupper i Sør-Varanger og mange er godt etablert i lokalsamfunnet. De er særlig å finne i service, handel og helsesektoren. Mange er fagutdannet. Stabil arbeidskraft er etterspurt, og noen av arbeidsgiverne er opptatt av at det kan bli vanskeligere framover. For eksempel står sykehuset overfor et generasjonsskifte der mange lokalt forankrede fagfolk snart blir pensjonister.

Selv om rekruttering står høyt på dagsordenen både i næringslivet og det offentlige, ser vi at den planmessige, kreative og systematiske innsatsen på feltet varierer. Det mangler helhetlige strategier og tilnærminger både når det gjelder rekruttering generelt og hvordan bedrifter og offentlige myndigheter vil håndtere pendling, korttidsopphold og innvandring fra utlandet.

Etterspørselen etter faglært og spesialisert kompetanse, særlig til petroleumsrelaterte næringer, merkes både i Skjervøy og i Sandnessjøen. Det lokale næringslivet er kommet i en uvant og krevende konkurransesituasjon. Lønnsnivå og arbeidstidsordninger fra petroleumsnæringen påvirker konkurranseforholdet. Hvorvidt dette er negativt eller positivt, er det ulike oppfatninger om. I Skjervøy og Sandnessjøen kom det fram at deler av næringslivet ser mørkt på økt konkurranse om arbeidskraft. Flere opplever at de ikke har økonomiske muskler til å delta i konkurransen, og frykter for rekrutteringen. Andre trekker fram det positive ved at lokalt næringsliv kan få nye krevende kunder og kan vokse kompetansemessig på det. Mange ser også det positive i at tilfanget av arbeidsplasser blir mer variert. Høyere lønn og store internasjonale selskap gir nye karrieremuligheter og flere muligheter både for kvinner og menn med ulik utdanning og kompetanse. Arbeidsmarkedet kan bli både «dypere og bredere», ansporende for nytenkning og kan øke attraktiviteten til regionen som helhet.

Utdanning

Utdanningstilbudet regionalt oppleves i noen grad som en barriere for tilgang på kompetanse lokalt. I refleksjonene om kompetansesatsingen, både i Sandnessjøen, Skjervøy/Nordreisa og Sør-Varanger, inntar den videregående skolen en særskilt rolle. Foruten sykepleierutdanning i Sandnessjøen har disse tre regionene beskjedne og mer sporadiske desentraliserte tilbud innen høyere utdanning. I alle regionene understrekes det hvor viktig den videregående skolen er. For det første gis det fagutdanning, rettet inn mot behov i det lokale arbeidsmarkedet. Skolene er for det andre et viktig kompetansemiljø i seg selv. For det tredje gir det mulighet til å «holde på» de ettertraktede ungdommene. For det fjerde antar en at enda flere ungdommer vil velge bort utdanning om de mister et lokalt skoletilbud. For det femte er det allerede tegn til at familier med ungdommer flytter til steder med (bredere) videregående skoletilbud. Årvisse diskusjoner om hvorvidt videregående utdanningsprogram skal opprettholdes preger bildet. Det skaper usikkerhet og er utfordrende og utmattende for lokalsamfunn: langsiktighet og forutsigbarhet forventes også på dette området.

Mer differensiert boligtilbud

Behovet for å ha en større variasjon i boligtilbudet ble også understreket i alle de tre regionene. Både tilflyttere og unge fra regionen etterspør (mindre) leiligheter, og mange vil heller leie enn eie. Eneboliger er fortsatt viktig, men det dekker langt fra alles behov. Private utbyggere er gjerne tilbakeholdende med å bygge utleieenheter, og kommunene har begrenset vilje og økonomi til å gå tungt inn, selv om det jobbes aktivt med boligutfordringer i flere kommuner. I Herøy samarbeider kommunen og næringslivet om boligbygging, og om å få tilgjengelig, enten til utleie eller salg, tidligere helårsboliger som er omgjort til fritidsboliger.

Samarbeid

Gamle og etablerte motsetninger mellom steder og kommuner trekkes fram som hindre for en sterkere regiontenking og sterkere samarbeid på tvers av kommuner. Planberedskap framstår som et grep for å møte utfordringene. I Nord-Troms er det etablert et felles plankontor for flere kommuner, mens det på Ytre Helgeland arbeides med en felles næringsplan. Et poeng er at den lokale planleggingen i større grad enn før må innarbeide grep for at folk vil bo på stedet for en periode. Det må «planlegges for midlertidighet», selv om informantene ikke så lett så for seg hva dette konkret kan innebære.

Samarbeid oppfattes som helt nødvendig og må til på mange plan. Det omfatter samarbeid mellom kommuner, og disse samarbeidsformene vil bli endret gjennom kommunereformen. Mange ser også et behov for samarbeid mellom kommuner, bedrifter og frivillige organisasjoner, både i forhold til kompetanseutvikling og for å utvikle grep for at tilflyttere skal føle seg velkomne som innbyggere. Samarbeid mellom lokalsamfunn, næringsliv og grunn- og videregående skole om å gi unge mennesker kunnskap om mulighetene i det lokale næringslivet løftes også fram.

Mobilitet og stabilitet

Selv om pendling, sesongarbeid og mobilitet er en del av historien til nordnorske kystsamfunn, er det trekk ved den nye mobiliteten som synes krevende. Flere av de som kommer er utlendinger, og en god del har et kort tidsperspektiv. Tilflyttere kan oppleve at etablerte innbyggere ikke er interessert i å bli kjent med nye, og vica versa. I mange samfunn er det få møteplasser, mye av det sosiale livet foregår i familien og mer lukkede vennekretser. Lite sosial omgang skjer i det offentlige rom, og sentrumsområdene er «øde» etter at butikkene er stengt. Der det finnes et aktivt organisasjonsliv, kan dette være en inngang til inkludering i lokalsamfunnet.

Dette er komplekse utfordringer som må løses i et finmasket samspill mellom offentlige aktører, særlig kommunen, frivillig organisasjoner, enkeltpersoner og næringsliv. Alle de tre regionene ønsker seg flere innbyggere, av begge kjønn og i ulike aldersgrupper, samtidig som de viser manglende evne til å ønske velkommen og inkludere de som faktisk kommer. I institusjonelle informasjonsog inkluderingsordninger og i mønstrene for sosial omgang er det rom for forbedringer. Særlig synes dette å gjelde for tilflyttere fra andre land. Ulike omdømmeprosjekt pågår i de tre regionene og utgjør et potensial for forbedringer, selv om disse ofte fokuserer på tilbakeflyttere og innenlandske tilflyttere.

Hvordan rekruttere både til arbeidsplasser og lokalsamfunn?

Hovedbildet fra de tre regionene er at bedrifter og offentlig sektor i stor grad greier å rekruttere arbeidskraft; lokalt gjennom innvandring og tilflytting, ved pendling eller korttidsopphold. Noen typer spesialisert kompetanse er likevel vanskelig å skaffe (ingeniører, leger, psykologer). Et dilemma er at de i vesentlig mindre grad rekrutteres til lokalsamfunnene enn til arbeidsplasser.

Mens bedrifter kan bidra til midlertidighet gjennom sine rekrutteringsstrategier vil kommunene oppleve problemer med å håndterer rask vekst, utvikle tilstrekkelig plankompetanse og kapasitet, i form av boliger, annen infrastruktur og helse og omsorgstjenester.

Vi erfarte også at lokalsamfunnene er trege med å gjøre tilflytterne til «sine egne». Ulike typer innflyttere har ulike behov og ressurser. Integrering foregår på en rekke arenaer, og handler både om å ta del i arbeidsliv og andre deler av samfunnet. Noen har behov for språkopplæring, råd og veiledning om hvordan det norske samfunnet fungerer. Tilbakeflyttere kan ha andre behov enn de som kommer flyttende uten nettverk. Enslige menn har andre behov enn familier. Integrering vil stadig mer bli et anliggende for hele lokalsamfunnet, og spørsmålet er om ikke mange lokalsamfunn så vel som offentlige myndigheter må være kjappere til å gjøre seg kjent med de nye.

Utdanning tar tid. Derfor må det tenkes langsiktig om kompetansebygging. Det er behov for både fagutdanninger, høyere utdanning og ufaglærte, og utdanningstilbud må ses i sammenheng. Case-regionene vektla videregående utdanning. Høyere utdanning kan i langt større grad gis som desentraliserte og web-baserte tilbud, for eksempel gjennom studiesentra. For disse regionene er altså ikke tilgang på utdanning selvsagt, men likevel viktig.

Nord-Norge er ingen subsidiert region, men staten rår over rammebetingelsene som har lagt grunnlaget for lokalisering og veksten som har funnet sted de siste årene. Veksten i Vest-Finnmark skyldes vedtaket om å åpne Barentshavet for petroleumsaktivitet. Nasjonens satsing på grensesamarbeid har gitt andre vekstimpulser. Veksten i Bodø og Tromsø er i første rekke knyttet til helse- og sosialtjenester, undervisning og kompetansefeltet. Universitetene og spesialisthelsetjenesten er derfor avgjørende vekstimpulser for disse byene, og dette gir ringvirkninger til en rekke næringer. Hvordan myndighetene tildeler konsesjoner og regulerer oppdrett av laks og andre marine arter, fiske og bearbeiding av villfisk, uttak av mineraler og utslipp, eller bruk av areal til fornybar energi, organiserer utdanningstilbud og satser på infrastruktur i distriktskommuner, vil være helt avgjørende for den framtidige utviklingen i landsdelen. Dette reiser spørsmålet om det viktigste er å omgjøre ressursene til størst mulig inntekter på kort sikt eller å sikre levedyktige og attraktive lokalsamfunn der folk ønsker å bo? Dette krever samspill og samarbeid mellom myndigheter på ulike nivå, men også bedrifter og individer.

Selv om kunnskapen om hva som bidrar til å skape attraktive lokalsamfunn er fragmentert og mindre kumulativ enn hva en kunne ønske, er det noen overordnede temaer som peker seg ut:

  • Systematisk jobbing med stedskvaliteter og konkrete utfordringer.

  • God velkomst og integrering av nye innbyggere som et felles anliggende.

  • Ildsjeler og samfunnsentreprenører er avgjørende.

  • Målrettet arbeid med kompetanse og innovasjon, både i privat og offentlig sektor.

  • Skape gode koblinger mellom næringslivet og lokalsamfunnet.

  • Vektlegge infrastruktur som spiller sammen med de lokale behovene hos ulike grupper.

  • Tilgjengelige boliger, med ulik størrelse, til leie og eie.

  • Strategiske grep for bedret samarbeid; mellom kommuner, mellom styringsnivå og mellom næringsliv og kommuner.