Som pedagog og praktiker har jeg vært delaktig i arbeidsoppgavene til mange kollegaer og kursdeltakere, og gjennom dette har jeg fått litt innsikt i problemer som utfordrer lokal samfunnsutvikling. Jeg har vært med i ulike lokalsamfunns- og nærmiljøprosjekter i 30 år og har vært ansvarlig for flere kurs i forskjellige fylker i forbindelse med LUK-programmet de siste årene. Jeg er imponert over mye godt arbeid på lokalt hold, men jeg har også merket noen problemer, som jeg her vil drøfte.

Altfor ofte baseres lokal utvikling på kopiering av tiltak, programmer eller idéer som har vært gjennomført andre steder. På én måte er dette forståelig. Det er fristene å tro at andre har funnet en vellykket oppskrift og det bare er å bruke oppskriften én gang til. Dessverre gjøres dette ofte uten tilstrekkelig tilpasning til lokale forhold.

Lokal samfunnsutvikling må ta utgangspunkt i stedegne kvaliteter og ressurser, og etter hvert har vi fått verktøy til slike analyser. Telemarksforsking har utviklet en enkel modell for vurdering av attraktivitet.1 NIBR og Akershus fylkeskommune har sin veileder for sosiokulturelle stedsanalyser.2 I mine egne kurs bruker jeg et enkelt spørreskjema basert på «European Cities of the Future» og ESPONs arbeid med territorial capital.3 Vi jobber også med en aktøranalyse basert på en pentaheliks: det vil si «trippel heliks»-modellen som er kjent fra regional utvikling, der næringsliv, forskning og det offentlige går sammen for å fremme innovasjon.4

Innovasjon for fremtiden

Men disse verktøyene er alle analyser av nåsituasjonen og dagens muligheter. Hva vi mangler er gode metoder til å utvikle og fremme innovative handlinger for fremtiden. Det beste jeg har funnet til nå er Erik Lerdahls idérammeverk for kreative prosesser, men dette er en prosessveiledning for innovative tenkning generelt og ikke et verktøy for samfunnsutvikling.5 Bruken krever prosesskunnskap eller kyndig veiledning, og begge er ofte mangelvare på stedene som trenger hjelp mest.

Denne overgangen fra kunnskap om et sted til intervensjoner og tiltak som kan endre eller forbedre utvikling, er vanskelig. Her er et område der vi trenger flere gode verktøy, og spredning av disse.

Elefanten i rommet

Ikke alle steder i Norge kan vokse og bli allsidige lokalsamfunn med et bredt tilbud til innbyggerne, men som regel er det politisk uakseptabelt å si dette høyt. Både folkevalgte og fagfolk vil gjerne være positive og satse på utvikling av eget lokalsamfunn. De fornekter ikke nedgangen, men satser på å snu negativ utvikling og oppnå en slags stabilitet i det minste. Jeg har til gode å høre noen si at «nå skal vi redusere folketall og økonomisk virksomhet til et nivå i tråd med våre muligheter». Næringsliv må baseres på noe, og mange steder er dette grunnlaget utilstrekkelig. Og når alle småsteder satser på de samme nisjene, blir den innbyrdes konkurransen for sterk og færre kan lykkes.

Forveksler vi kanskje kvantitet og kvalitet? Er det ikke livskvalitet for de som bor et sted som er det viktigste, ikke hvor stort stedet er?

Kommunereformen kan muligens bidra i noen grad: små lokalsamfunn blir innlemmet i en bærekraftig kommune og blir dermed del av noe som kan overleve. Og selv om den egne utviklingen kanskje stopper opp, kan arbeidspendling hjelpe folk til å opprettholde bostedet sitt. Men vi får se hvor lenge eventuelt nye og større kommuner vil kunne tilby utkantene sine tjenester hvis disse selv mangler evnen til å bidra positivt.

Verktøy for «right sizing»: problem for vår tid

Det virker som det er akseptert at dersom et sted ikke vokser, så det forvitre. Stabilitet eller konsolidering på et lavere nivå, «down-sizing», ser ikke ut til å være gangbare alternativer. Selvfølgelig kan synkende folketall og få yrkesaktive i forhold til eldre skape problemer, men dette er midlertidige utfordringer som bør kunne løses.

Stedets kvaliteter er ikke avhengig av befolkningsvekst eller størrelse. Hoddevik ytterst på Stadlandet i Selje kommune, Sogn og Fjordane. (Foto: Susan Brockett)

Som planleggere har vi en stor verktøykasse for styring, kontroll og håndtering av vekst, nyetablering og transformasjon. Men vi mangler verktøy for håndtering av kontraksjon. Det fører til at fagfolk ofte snur ryggen til slike utfordringer og ser etter andre steder å jobbe. Kanskje vi i stedet burde kalle dette for «right-sizing», størrelsestilpasning, for å gi det et mer akseptabelt navn. En planlagt endring, også nedover, for å tilpasse befolkning og aktiviteter til stedets egenart og begrensninger.

Verdens befolkning kan ikke vokse evig. På et eller annet tidspunkt må veksten globalt stoppe opp og stabilisere seg på et bærekraftig nivå. For deler av kloden kan dette bety befolkningsreduksjon. Men står ikke mange norske lokalsamfunn i dag overfor akkurat samme oppgave? At de må håndtere en situasjon der nedgang blir fremtiden? I så fall kunne utkant-Norge betraktes som et verksted der vi utvikler verktøyene som allerede etterspørres i andre utkanter av Europa (tidligere DDR, deler av Finland og Sverige, Estremadura, Sicilia, etc.) og etter hvert også på andre kontinenter. Har ikke vi, som fagfolk, et ansvar for å utvikle gode planverktøy også for denne oppgaven?