Det hersker en akademisk og politisk forestilling om at det sosiale fellesskapet i små lokalsamfunn er mindre viktig enn før og at vi må planlegge for en fortsatt sentralisering av befolkningen. Ryktene om lokalsamfunnets død er imidlertid betydelig overdrevet, og jeg vil i denne artikkelen heller diskutere hvordan vi skal planlegge for gode og bærekraftige steder i framtiden.

Jeg var nylig på et seminar om utfordringer for rurale områder i Norden. En av sesjonene handlet om integrasjon av innvandrere i små lokalsamfunn. Under den obligatoriske diskusjonen etter innleggene lød det plutselig fra bakerste rad: «integrert i hva?» Det var enten stillheten som fulgte eller det enkle spørsmålet som fikk meg til å tenke: Produseres det nok kunnskap om hva et lokalsamfunn er i dag, hvordan livet fortoner seg der ute? Eller har vi fortapt oss i alle prosessene som påvirker lokalsamfunnet, enten det er migrasjon, innvandring eller globale produksjonsnettverk og mistet interessen for stedet i seg selv?

Fra det lokale til det globale

På 1960- og 1970-tallet var forskningen på lokalsamfunn omfattende. Sosiologer, geografer og sosialantropologer beskrev kulturelle og økonomiske endringer på små steder i studier av ensidige industristeder og fiskevær. De var opptatt av kunnskap om prosessene i lokalsamfunnet og trodde drivkreftene var å finne her. I dag må vi lete lenger for å finne slike studier. Det er i stedet lokalsamfunnets forhold til verden rundt som får oppmerksomhet. Her gjøres det rede for globale tendenser og forskjeller mellom land og regioner, men forskeren befinner seg vanligvis for langt borte fra vanlige folks tilværelse til å kunne si noe bestemt om hvordan forandringene blir opplevd og forstått av deg og meg.

Begrunnelsen for at en søker forståelse andre steder enn i stedet selv, ser ut til å være todelt: For det første sier de rådende teorier at steder i dag er innvevd i globale nettverk og sterkt påvirket av ikke-lokale prosesser. Å se bort fra dette er naivt. Til og med sosialantropologene er enige i det. I et forskningsprosjekt ledet av Thomas Hylland Eriksen fokuseres det på globalisering og sted, men heller ikke her ser det ut til at lokalsamfunnet skal få fremtre som kilden til endring. Det er ikke de interne prosessene som skal forklares, antropologene skal i stedet se på «hvordan folk i ulike lokalsamfunn reagerer på akselererte endringsprosesser» (Hylland Eriksen, Aftenposten 14.10.2014). Men lokalsamfunnet reagerer vel ikke bare?

Nedtoningen av det lokale kan altså begrunnes teoretisk, men ønsket om å skyve det lokale i bakgrunnen er også politisk motivert. Å respondere på globaliseringen ved å løfte fram tradisjoner, kulturarv og tilhørighet ble av mange utover 1990-tallet tatt som en form for proteksjonisme eller fremmedfiendtlighet (Massey 1994, Amin 2004). Dette lokale perspektivet kunne jo brukes til å etablere et skille mellom på den ene siden de som hører til i lokalsamfunnet, som har arvet tradisjonene og kan stedet og dets koder, og de som på den andre siden ikke gjør det. Og slik tenkning er politisk kontroversielt. Derfor vil ingen samarbeide med det nasjonalistiske partiet Sverigedemokraterna, til tross for at de fikk 13 % av stemmene i høstens valg til den svenske Riksdagen.

Spørsmålet er imidlertid om ikke forskeren har beveget seg for langt vekk fra lokalsamfunnet. Er det ingen forklaring å hente i de lokale prosessene? Det er liten tvil om at folk i deres hverdagsliv og lokalpolitikere og gründere fortsatt oppfatter lokalsamfunnet som noe meningsfullt i seg selv. Det er fremdeles slik at svært mange mennesker setter målet om å bli boende i lokalsamfunnet sitt høyere enn de fleste andre hensyn. Vi kan finne mange eksempler på at folk strekker seg langt for å kunne bevare sin lokalt forankrede livsstil. På Engesland i Aust-Agder har lokalbefolkningen startet aksjeselskap for å beholde bensinpumpe i bygda, og for ikke lenge siden gjorde de det samme med den lokale butikken. Så om ikke vi forskere får øye på lokalsamfunnet som meningsfullt i seg selv, så gjør i hvert fall de som bor der det. Lokalsamfunnet er ikke dødt, i hvert fall ikke på det følelsesmessige plan. Dette bør interessere forskere og planleggere mer.

Sentralisering?

Små rurale lokalsamfunn er heller ikke i ferd med å dø ved at de blir forlatt, slik vi kan få inntrykk av. Hvis distriktene i Norge er truet av noe så er det nok heller den avfolkings-fortellingen som legges til grunn i mye av politikken, som fort kan bli en selvoppfyllende profeti. Ekspertutvalget for kommunereformen stadfester eksempelvis at «Utviklingen i retning av sentralisering, som vi har sett de siste 30 årene, vil trolig også fortsette» (Vabo 2014, s. 127). Dette tas for god fisk av mange og setningen gjentas ordrett i innstillingen fra Kommunalog forvaltningskomitéen i juni i år. Det er blant annet denne antatte «uttynningen» av distriktene som ligger bak forslagene om å sentralisere tjenestetilbudet fordi befolkningsgrunnlaget etter hvert blir for lite for den lille skolen eller eldrehjemmet. Reformen setter seg samtidig fore å bremse sentraliseringen. Jeg mener det er grunn til å stille spørsmål også med dette dødsbudskapet.

Det er lett å foreta en kortslutning mellom begrepene urbanisering og sentralisering, altså at det settes likhetstegn mellom økningen i bybefolkningen, urbanisering, og «flukten fra landsbygda». Men dette er to forskjellige ting.

Figur 1. Folkemengde i og utenfor tettsteder. Sverige 1800–2010.

Hvis vi først ser på Sverige (figur 1), så ser vi at byene vokser fortere enn bygdene, altså urbanisering, men siden 1980 har det vært en stabil befolkning i spredtbygde strøk på rundt 1, 4 millioner.

Det samme ser vi i Norge (figur 2). Også i vårt land er det fortsatt urbanisering, men sentraliseringen, altså at det er en netto strøm av mennesker fra bygdene til byene, ser ut til å ha stoppet opp. Fra rundt år 2000 har befolkningen stabilisert seg rundt 1 million i spredtbygde strøk og prognosene til SSB tilsier at det vil forbli rundt der også fram mot år 2040, også hvis vi legger til grunn lav innvandring. Hvis det stemmer at utviklingen i Norge etter hvert blir som i Sverige blir spørsmålet ikke hva som bidrar til sentralisering, men hvorfor sentraliseringen har stoppet opp?

Figur 2. Folkemengde i og utenfor tettsteder. Norge 1700–2010.

Økt pendling

En viktig årsak er utbyggingen av veier, bruer og tuneller som har gjort det mulig å bli boende i distriktene selv om en jobber i byen. Veldig mange små steder i Norge har gjort seg avhengig av pendling. I småkommune-programmet er det 41 kommuner med, hvorav 14 har en utpendling på over 40 % (Distriktssenteret 2014). To tredeler av alle nordmenn har tilgang til mer enn 50 000 heltids arbeidsplasser innenfor 45 minutters reisetid med bil fra bostedet. Siden 1980 er reiselengden til arbeid økt med 25 %, noe som i hovedsak skyldes at veiene er blitt bedre. Flere av de som bor langt fra større byer har altså begynt å pendle. Folk kan i gjennomsnitt velge arbeid innenfor et mye større område enn de kunne for 20–30 år siden.

Patriotisk kapitalisme

Sentraliseringen stopper også opp fordi det er mange dyktige mennesker der ute. Ta for eksempel Husøy, på yttersia av Senja, kjent fra TV-serien «Da damene dro» og Husøydagan som er blitt den viktigste nasjonale arenaen for å diskutere fiskeripolitikk. Befolkningstallene her følger samme mønster som utkantene i Norge i figuren over, med nedgang fram mot år 2000 og en utflating og svak økning etter det opp til dagens 280 innbyggere. Folketallet vokser og den lokale hjørnesteinsbedriften, Brødrene Karlsen, går godt. Hvorfor har akkurat dette fiskeværet klart seg?

Svaret ligger mye i at det er lokale eiere her (Tjosaas, 2014). Det er et nært samspill mellom aktiviteten på sjøen og mottaket av fisk og industrien på land. Å overleve krever at en forstår dette samspillet og har evne til å tilpasse seg det. Hvis det er lite torsk en periode, er det fristende å legge ned produksjonen på land. Eierne driver imidlertid ikke bare en bedrift, men ser utviklingen på hele øya i sammenheng. Nedleggelse av filétindustrien for torsk betyr jo at det blir færre arbeidsplasser på land. I dette tilfelle ble det innkalt til folkemøte. Eierne forstår problemet og innser at de må gjøre noe. De bygger om anlegget for 40 millioner til bearbeiding av laks, og krisa på land er overstått.

I det lille fiskeværet Husøy i Troms vokser folketallet, og hjørnesteinsbedriften gjør det godt. En viktig årsak kan være sterke koplinger mellom stedet og næringslivet, som har lokale eiere. (Foto: H. Albrecht/Panoramio)

På andre siden av fjorden ligger Fjordgård. Rundt år 2000 var befolkningen og antall arbeidsplasser jevnstor med Husøy. Her er imidlertid fiskebruket eid av et eksternt konsern. Beslutninger som rammer Fjordgård tas ikke i Fjordgård. Konsernet har en diversifiseringsstrategi hvor en tørker fisk i det ene fiskeværet, fryser den i et annet og legger saltfiskproduksjonen til Fjordgård. Da saltfiskproduksjonen gikk med underskudd ble hjørnesteinsbedriften lagt ned, med dramatiske lokale konsekvenser.

Poenget er at på veldig mange steder med suksess, så finnes det sterke lokale koplinger mellom næring og stedet. Bygdesosiologen Reidar Almås har kalt dette for «patriotisk kapitalisme».

Gustav Witzøe som eier Salmar på Frøya, er opptatt av det lokale og investerer eksempelvis i utdanningstilbud lokalt. Jens Petter Ekornes insisterte i sin tid på at hovedkontoret til Ekornes skulle ligge i Sykkylven. Det var et poeng i seg selv. Også

Hans Petter Meland som står bak oppdrettseventyret Nova Sea på Lovund i Lurøy, har vært like opptatt av å hindre fraflytting fra hjembygda som av bedriften i seg selv.

I NIBR-prosjektet «Steds- og næringsutvikling i Lurøy kommune» kommer det fram at: En viktig tilleggsfaktor bak suksessen på Lovund er bedriftenes utvidede lokalsamfunnsansvar. Overskuddene reinvesteres ikke bare i lokale bedrifter, men også i mange fellesgoder. Gjennom samarbeid med sivilsektor og offentlige virkemiddelaktører (kommunalt og regionalt) har næringslivet bidratt avgjørende til realisering av slike fellesgoder (kystkultursenter, squashhall, svømmebasseng, treningssenter m.m.). Dette har styrket lokalsamfunnets kvalitet og attraktivitet. Dette tette samspillet mellom bedriftene og lokalsamfunnet har vært en viktig del av Lovunds «vinnerformel» (Schmith et.al. 2011, s. 8).

Budskapet her er ikke at kommunen og den offentlige planleggeren alltid bør være driveren for og den som styrer lokale utviklingsprosesser. Poenget er å ha en gjennomtenkt strategi for hvilken retning stedet ønsker å gå, men så må en være åpen for at det ligger sterke drivere i sivilsamfunn og næringsliv som en bør ha kapasitet for å håndtere.

Lokale eiere som reinvesterer overskudd i stedet ser ut til å være en viktig nøkkel. Planleggere bør for det første erkjenne at et sterkt momentum kan oppstå utenfor den formelle planleggingsarenaen. Dernest bør en forsøke å binde kapitalen til stedet, enten den er lokal eller global, forsøke å stimulere til patriotisk kapitalisme der denne ikke finnes i utgangspunktet. Å være strategisk handler jo ikke alltid om å være den sterkeste aktøren, men om å være den som vet retningen.

Ikke-planlagte lokalsamfunn

Utover disse tydelige eksemplene består selvsagt bygde-Norge av en broket forsamling av landbruksbygder, fiskevær, trebygder, matbygder, vintersportssteder, ensidige industristeder, sove-/pendlerbygder og ikke minst en mengde bygder som kombinerer mange av disse karakteristikaene. Det er imidlertid felles for alle disse stedene, og også de suksesshistoriene som er nevnt, at norske småsteders profil og identitet ikke er planlagt. Formell planlegging har ikke hatt noen sentral rolle. Det er ikke først og fremst politikerne og planleggernes visjoner som har formet norske lokalsamfunn. Det er bare blitt sånn.

Dette passer med Patsy Healeys bekymring for situasjonen i England. Her etterlyses den pro-aktive planleggeren som drar næringslivet og sivilsamfunnet mot seg, istedenfor at det er motsatt. Hvor er den strategiske planleggeren som makter å plassere seg selv i sentrum av de kreftene som påvirker stedet? Ofte havner han/hun på defensiven og blir henvist til å reagere på og forsøke å justere kursen. Og problemet er at både miljøet og demokratiske hensyn fort havner i bakgrunnen, så lenge kursen settes av de sterke gruppene og aktørene på eller utenfor stedet: «Planleggere responderer, i Storbritannia i hvert fall, til nye sosio-romlige realiteter. Men de bidrar foreløpig ikke til å forme måten vi skal tenke om disse» (Graham og Healey, 1999, p. 641).

Spørsmålet er om det kan fortsette slik, eller om utfordringene som møter lokalsamfunnet i fremtiden krever en mer handlekraftig og strategisk planlegging. Det å planlegge et lokalsamfunn i dag er en kompleks oppgave. Økt mobilitet, endringer i flyttebalansen og det moderne kunnskapsbaserte arbeidslivet har medført store endringer for små rurale lokalsamfunn. I kampen om å definere lokalsamfunnet er det mange aktører som vil være med. De ikke-permanente innbyggerne utgjør en større og mer innflytelsesrik gruppe enn tidligere. Det er også flere inn- og utpendlere, mens nyinnflyttede ofte utgjør like mange som folk med lange røtter til stedet. Vi er vitne til det fascinerende fenomenet at majoritetsbefolkningen mange steder er blitt en minoritet.

Sterke kapital- og utbyggerinteresser har stor innflytelse og arkitekters fokus på den fysiske stedsformingen ser ut til å ha stor oppslutning.

Spørsmålet blir da om lokale arbeidsplasser er viktig, eller er lokalsamfunnet primært til for rekreasjon? En ikke-planlagt utvikling har skapt mange norske lokalsamfunn som i stor grad er avhengig av utslippsfiendtlig pendling og unødvendig transport-arbeid. Hva er en bærekraftig utvikling på dette stedet? Pendling sikrer et mer allsidig studie- og arbeidstilbud, men er det ikke mer riktig å søke å begrense pendling og unødvendig transportarbeid ved å fortette, ved skape et konsentrert lokalsamfunn tilrettelagt for gange og sykkel? Vi burde kanskje forsøke å forhindre pendling fra slike steder, eksempelvis ved å ikke prioritere veiutbygging. Men det man da samtidig gjør er å se bort fra pendlingens betydning for at det i det hele tatt er mulig å bo mange steder.

I en slik kompleks setting er det lett å bli «stedsblind», altså at man ikke klarer å se stedet. Ikke rent visuelt selvsagt, men den kompleksiteten som et sted består av: aktørene, hverdagslivet, nettverkene og de økonomiske drivkreftene. Patsy Healey kritiserer planleggingen i vestlige samfunn fordi den ikke makter å gripe slike komplekse problemstillinger: «Mye av engelsk planlegging har dermed blitt «stedsblind» og er for overveldet over å respondere på de «støyende» stemmene som utfordrer politikken slik at andre krav drukner» (Healey et. al. 1999, s. 119). Planleggerne tenker for smalt og sektorisert, de håndterer avgrensede prosjekter og områder løsrevet fra omgivelsene.

Bevare bosetting og fysisk stedsforming

I møte med kompleksiteten ender planleggeren ofte opp med å forsøke «å temme» problemet. Og måten man gjør det på er å forenkle det. I Norge ser vi dette ved at man siden 1970-tallet har definert utfordringen for distriktene som et fraflyttingsproblem. Den overordnede målsettingen for distriktspolitikken har vært å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, og det finnes knapt en kommune i Norge som ikke har mål om å øke innbyggertallet. Dette er vel og bra, men det tar også fokus vekk fra slike ting som miljø, demokrati eller stedsprofil.

En annen måte å temme problemet på er ved å fokusere på fysisk stedsutforming og fortetting. For noen år siden ble det satt i gang en plansmie på Evje i Aust-Agder. I en uke hadde man dialog og arbeidsgrupper i befolkningen og kom fram til at man ønsket å utvikle et bilfritt sentrum. Man skulle fjerne parkeringsplassene utenfor butikkene, gjøre innkjøringen til sentrum vanskeligere for å forhindre gjennomgangstrafikk og lage et grønt landsbyaktig sentrum.

Når det ikke er slik i Evje i dag, tror jeg det skyldes minst to ting. Det ene er at man ikke fikk med seg handelsstanden på denne prosessen, så planen mistet forankring lokalt. For det andre tok ikke planen inn over seg at handel og service nærmest er hjørnesteinsbedrifter i Evje. Mye av grunnen til at man har fått til en vekst i Evje etter at forsvaret la ned sin virksomhet, er at handelen har vokst. På vei fra kysten og opp til fjellet kan man svinge inn til Evje på den ene siden av sentrum, gå i dagligvarebutikken, på polet, apoteket og kanskje en sportsbutikk, og så kjøre videre ut på andre siden. Å hindre slik trafikk blir omtrent som å legge ned hjørnesteinsbedriften. Økonomien havnet på mange måter i blindsonen i denne prosessen.

I 2010 ble det arrangert en ukeslang plansmie på Evje. Blant ønskene som ble fremmet var et bilfritt og grønt, landsbyaktig sentrum. Men sånn har det ikke blitt, kanskje fordi man ikke fikk med seg handelsstanden på denne prosessen, så planen mistet forankring lokalt (Illustrasjon: Allgrønn)

En siste mulig delforklaring kan være at når man lager små bylignende sentra på små steder, overser man også at mange flytter til eller bor i små lokalsamfunn fordi de vil bo spredt, ikke tett. De vil ha store tomter og langt til naboen, og utformingen av bygdesentrumet betyr egentlig svært lite for livskvaliteten.

Planleggere makter altså ikke å legge sterke føringer på utviklingen av norske lokalsamfunn. Så kan vi selvsagt fortsette slik, og la det skure. Planlegging kan nøye seg med å forsøke å respondere på prosesser som blir igangsatt av sterke krefter og aktører, enten i eller utenfor kommunen. Vi har på denne måten stabilisert bosettingen og skapt et mangfold av ulike steder. Dette representerer ikke bare et pessimistisk syn på muligheten til å planlegge samfunnet. Jeg mener problemet er større enn som så, og vil bruke resten av artikkelen til å synliggjøre dette.

Suksessen i Bykle

Hvordan kan vi sørge for at folks hverdagserfaringer får anledning til å påvirke utformingen av lokalsamfunnet? Økonomisk eller bosettingsmessig vekst sikrer ikke automatisk at utviklingen er demokratisk. Utviklingen i Bykle egner seg godt til å diskutere dette.

Nabokommunene Valle og Bykle ligger i øvre del av Setesdal i Aust-Agder. Begge kommunene har store kraftinntekter, men veksten i Bykle er likevel markert sterkere enn i Valle. Jeg satte innledningsvis opp en forskjell mellom forskere og planleggere som er opptatt av lokalsamfunnet i seg selv og de som retter blikket mot forholdet mellom stedet og omverdenen. I Valle er man i langt større grad enn i Bykle opptatt av å bevare og utnytte kulturarven; folkemusikk, sølvsmedkunsten, bunader og dialekt. I Bykle koker kultur i stor grad ned til opplevelser i naturen. Det er først og fremst den økonomiske aksen mellom stedet og verden rundt som aktiveres. Og det er denne forståelsen som dominerer og har gjort det lenge.

Bykle har investert mye mer i turisme enn Valle og lagt til rette for hytteutbygging. Dette startet allerede på 1960-tallet som en strategi for å skape noe mer ut av kraftinntektene. Det ble etablert et destinasjonsselskap i 1968 som skulle profilere Hovden som en merkevare, en destinasjon. Det har tydeligvis vært aksept for en høy grad av autonomi for en liten gruppe politikere, administrasjon, grunneiere og reiselivsaktører. Ordfører og rådmann satt sammen i 25 år av denne perioden og samarbeidet tett. Aktørene ser ut til å ha vært godt synkronisert, noe som har gjort dem til en maktfull kraft i konstruksjonen av lokalsamfunnet.

Turisme, sammen med kraftinntektene, dominerer i dag kommuneøkonomien gjennom sysselsetting i servicenæringer for hyttebefolkningen og turister. Destinasjonsselskapet på Hovden har 60 medlemmer fra hoteller, restauranter, entrepenører, grunneiere og turistbedrifter. Hovden er hovedattraksjonen for utenlandske turister på besøk på Sørlandet, med 50–60 000 utenlandske overnattingsdøgn årlig, hovedsakelig fra Danmark og Tyskland. Man har også nå lykkes med å bli den foretrukne partneren for Color Line. Et skigymnas ble etablert i 1990, noe som ytterligere styrker Bykles «image» som en skidestinasjon.

Vi kan altså si at Bykle har prioritert å utnytte naturen for å skape økonomisk vekst og arbeidsplasser. I Valle ser man ut til å holde hardere fast i kulturarven og tradisjonene. Bykle er også et godt eksempel på en planstyrt utvikling hvor noen få aktører i kommunen har klart å intervenere i de eksisterende nettverkene og «blitt den kraften som drar andre nettverk mot seg» (Healey, 1998, p. 130). Man har skapt en lokal avhengighet til nye nettverk (destinasjonsdiskursen), selv om denne ikke var den sterke i utgangspunktet. Når en skal bygge institusjonell kapasitet er dette viktig. Destinasjonsstrategien har blitt «det kraftfeltet hvori aktørene søker å handle» (ibid. 129), selv om denne i utgangspunktet var perifer.

Bykle har opplevd stor suksess og vekst og strategien fremstår som fornuftig. På 1960-tallet var fraflyttingstrusselen merkbar, og med utgangspunkt i et ulendt landskap med dårlig jordsmonn var kanskje satsingen på turisme helt riktig. Hvem vet hva alternativet hadde vært? Målt i arbeidsplasser og folketall er dette en suksess. Befolkningen i Bykle har vokst fra 35 til 75 % av Valles innbyggertall fra 1960 og til i dag.

Lokalsamfunn for hvem?

Hvis du reiser fra sørlandskysten, kanskje var du innom Evje på veien, så er Hovden det første stedet som er såpass snøsikkert at du finner åpne løyper fra midten av oktober til begynnelsen av mai. Dette gjør Hovden til en attraktiv destinasjon for langrenn og alpint, og dermed også for hyttebygging. Det meste av veksten i Bykle har skjedd på Hovden. Bykle har landets høyeste andel av hytter per innbygger (2,5), og de fleste er lokalisert i og rundt Hovden. Her finner du også det som nå markedsføres som Hovdenbyen, med skiheis, badeland, hoteller, kaféer, butikker, minibank og alt det som har vokst frem rundt turistindustrien.

Men sett fra det tidligere kommunesenteret, Byklebygda, så har veksten delvis skjedd på bekostning av deres egen utvikling. Hovden hadde en fjerdedel av kommunens innbyggere i 1970 og halvparten rundt år 2000. I dag har Hovden nesten dobbelt så mange innbyggere som Byklebygda. Da vi besøkte stedet var det diskusjon om å legge ned en avdeling i barnehagen i Byklebygda mens det skulle åpnes en ny på Hovden. Under et fremtidsverksted i juni 2010 i Bykle ble det hevdet at kommunen har kjørt seg fast i et turistspor (Vasstrøm 2010). Flere av deltakerne mente at også sentrum i Byklebygda må utvikles, ikke bare i Hovden, og noen mente sågar at kommunen tar for mye hensyn til hyttebesøkende i stedet for den lokale ungdommen og de bofaste.

Vi har sett et nokså usentimentalt brudd med den opprinnelige kulturen, byggeskikker, folkemusikk og folkedrakter, som ikke lenger er noen tydelig del av profilen til Bykle. Så kan man si at det er bare sånn utviklingen er, men man har valgt noe og valgt bort noe annet. Men god stedsutvikling kan ikke måles bare med økonomisk vekst og folketall, man må også spørre hvem sin utvikling dette er.

Veien videre

Når målet er befolkningsvekst i distriktspolitikken, økonomisk vekst i Bykle og fortetting av sentrum på Evje, så kan dette være riktige strategier. Mitt poeng er egentlig bare at man da forenkler et komplisert spørsmål og at man også bør reflektere over hva man velger bort.

Hovden i Bykle kommune har opplevd sterk vekst og er blitt en viktig skidestinasjon. Men god stedsutvikling kan ikke bare måles med økonomisk vekst og folketall, man må også spørre hvem sin utvikling dette er. (Foto: Elisabeth Høibo/Visit Sørlandet)

Selv om lokalsamfunnet ikke ligger på dødsleiet, mener jeg at vi som planleggere og forskere har en viktig jobb å gjøre. Vi bør søke å stimulere til «patriotisk kapitalisme» à-la Husøy. Vi bør også skaffe oss kunnskap om hvordan mennesker på stedet lever sine liv (taus kunnskap). Hvordan fortoner «dagliglivet til vanlige innbyggere» (Healey 2007, p. 280) seg, hvilke nettverk er de innvevd i, hvilke dominerer og hvilke er marginalisert? Problemet, og kanskje særlig i små lokalsamfunn, er ofte ikke at lokale planleggere ikke har kunnskap om folks hverdagsliv. Det er planleggingen som er problemet. Utfordringen er å omsette kunnskapen om de sosiale og økonomiske kreftene på stedet til strategier. Til slutt bør man forsøke å mobilisere befolkningen og disse nettverkene inn i kollektiv handling på vegne av stedet, hvor man søker å etablere en arena som fungerer som en «kraft som drar andre nettverk mot seg» (Healey et.al, 1999, p. 130) og som også sørger for at den «tause kunnskapen» informerer styringen av samfunnet.

Lokalsamfunnene er ikke døde, hverken følelsesmessig eller i harde tall. Det er likevel viktig at man i større grad forsøker å styre utviklingen. Da må kommunen sette seg selv i sentrum av prosessen. Ta grep og styre, uten å falle for fristelsen til å forenkle for mye.

Litteratur:

Amin, A. (2004): Regions unbound: Towards a new politics of place. Geografiska annaler, 86B (1): 33–44

Distriktssenteret (2014): Samfunnsutviklingskapasitet I småkommuner. En studie av 41 småkommuner. Jørn Cruickshank, Mikaela Vasstrøm, Roald Sand, Håkon Sivertsen og Margrete Haugum. Rapport 2014:14

Graham, S. and Healey, P. (1999): Relational concepts of space and place: Issues for planning theory and practice. European Planning Studies. Vol. 7, Iss. 5, p. 623–646

Healey, P. (2007): Urban Complexity and Spatial strategies. Towards a relational planning for our times. Routledge. London and New York

Massey, Doreen (1994): A Global Sense of Place in Space, Place and Gender. Minneapolis: University of Minnesota Press, 1994

Onsager, K., Schmidt, L., Stokke, K.B., Vestby, G.M. (2013): Utvikling og livskraft i kystsamfunn – En studie av tre små kystkommuner. NIBR-rapport 2013:12

Schmidt, L., Stokke, K.B, Onsager, K., Gundersen, K. og Sørlie, K. (2011): Livskraftige kystsamfunn. Stedsog næringsutvikling i Lurøy kommune, med hovedvekt på Lovund. NIBR-rapport 2011:30

Tjosaas, Sissel (2014): Felles fjord – ulik fremtid? En komparativ stedsstudie av to tilsynelatende like fiskerisamfunn på vei i hver sin retning. Masteroppgave. UiT Norges arktiske universitet

Vabo, I. et.al (2014): Delrapport fra ekspertutvalg. Kriterier for god kommunestruktur. Kommunalog moderniseringsdepartementet. Oslo

Vasstrøm, M. (2010) Lokale prosesser i Heiplanen. Arbeidsrapport Skov & Landskap 118:2010. København universitet; Biovidenskapelig fakultet