Dette nummeret av PLAN handler om lokal samfunnsutvikling og framtiden for lokalsamfunnet, og da burde vi kanskje begynne med å forklare hva vi mener med «lokalsamfunn». Begrepet må skilles fra «kommune», for bortsett fra svært små og enhetlige kommuner, for eksempel Utsira og Fedje som begge er øykommuner, er kommunen en politisk/administrativ overbygning som gjerne rommer flere lokalsamfunn og enda flere nærmiljøer. Men hva som mer konkret utgjør et lokalsamfunn er vanskeligere å definere, selv om vi vel forbinder ordet med et forholdsvis homogent, lite, tett og oversiktlig samfunn der folk kjenner hverandre og deler felles verdier. Mye av den offentlige nærmiljøpolitikken synes å bygge på en slik «romantisk» forestilling av lokalsamfunnet.

Diskusjonen om lokalsamfunnets utvikling må imidlertid ta utgangspunkt i dagens faktiske samfunnsforhold. Det betyr at vi må forholde oss til en virkelighet der de fleste yrkesaktive tilbringer mesteparten av sin tid andre steder enn i eget lokalsamfunn eller nærmiljø. Samtidig er lokalt næringsliv ofte knyttet til globale økonomiske systemer og avhengig av beslutninger som tas langt fra stedet. Befolkningen i dagens lokalsamfunn er dessuten mer kulturelt sammensatt enn tidligere på grunn av større mobilitet og innvandring, og også de «langtidslokale» har endret seg. Folk reiser mer, media gir oss hele verden rett inn i stua, og i «cyberspace» kan vi bevege oss som om det lokale ikke eksisterer. Ja, man kan faktisk bo et sted i dag nærmest helt uten å delta i lokale aktiviteter.

Men det lokale har ikke nødvendigvis mistet sin betydning. Tvert i mot kan lokal identitet og kultur bli mobilisert i møtet med fremmede impulser. Begrepet «glokalisering» brukes for å uttrykke at globalisering ikke er en enveisprosess, men kan nedfelle seg i lokale forhold. Som regel evner lokal kultur å ta opp i seg internasjonal kultur, samtidig som den beholder sitt særpreg. På samme måte tilpasser næringslivet ofte sine internasjonale produkter til lokale markeder, for eksempel når McDonalds i Norge serverer laksewrap fra Hitra.

Som Jørn Cruickshank skriver i sin artikkel her i bladet: Lokalsamfunnet er ikke dødt, i hvert fall ikke på det følelsesmessige plan. Folk oppfatter fortsatt lokalsamfunnet som noe meningsfullt, og mange strekker seg langt for å bevare en lokalt forankret livsstil. Likevel er det lokalsamfunnets forhold til verden rundt som får oppmerksomhet i dagens politikk og forskning, og ikke stedet og dets kvaliteter i seg selv. Cruickshank betegner dette som «stedsblind» planlegging, altså at man ikke klarer å se stedet. Ikke rent visuelt selvsagt, men den kompleksiteten som et sted består av: aktørene, hverdagslivet, nettverkene og de økonomiske drivkreftene.

Å lykkes med lokal utvikling handler om å åpne opp for det nye og uventede perspektivet på hva det lokale er og hvordan det lokale ressursgrunnlaget kan nyttes. Ikke nødvendigvis i stedet for det eksisterende, men som et nytt og skapende tillegg. Se for eksempel artiklene her i bladet om «Bygda 2.0» med bygging av en urban landsby på Trøndelagskysten, eller nettverket «The Happy End» i Norddal på Sunnmøre som er tuftet på lokal kultur og natur.

Bred deltaking er et annet kjennetegn på vellykket lokalsamfunnsutvikling. Ildsjeler er nødvendige, men engasjerte enkeltmennesker kan ikke alene bære en slik satsing over tid. De verdier eller ressurser som man ønsker å legge til grunn, må kunne favne om det kulturelle mangfoldet som et hvert lokalsamfunn består av. Sterke bånd mellom sted og næringsliv, med lokale eiere som investerer overskudd lokalt til fellesskapets beste, er en annen suksessfaktor. «Patriotisk kapitalisme» kaller Cruickshank et slikt samspill.

De fleste prosjekter om lokal samfunnsutvikling søker å fremme vekst i én eller annen forstand. Men alle steder i Norge kan ikke vokse. Mange steder vil oppleve tilbakegang, enten det gjelder folketall eller økonomisk aktivitet eller begge deler. Å si dette høyt er imidlertid politisk vanskelig. Dessuten mangler vi gode verktøy for å håndtere en slik samfunnsmessig kontraksjon på en god og planmessig måte.

Kanskje er det slik Susan Brockett spør i sin artikkel, at vi forveksler kvantitet og kvalitet. For er det ikke livskvalitet for de som bor et sted som er det viktigste, og ikke hvor stort stedet er?