Groruddalssatsingen er det mest ambisiøse stedsutviklingsprosjektet i Norge. Gjennom et 10-årig samarbeid mellom staten og Oslo kommune som startet i 2007 og varer ut 2016, skal 1 milliard kroner brukes for å bedre miljø og levekår i området. Satsingen har stor faglig bredde og omfatter alle de fire bydelene i Groruddalen – Alna, Bjerke, Grorud og Stovner – med til sammen nesten 140 000 innbyggere. Det utgjør vel en femtedel av Oslos totale folkemengde og tilsvarer innbyggertallet i Stavanger. PLAN har snakket med bydelsdirektør Tore Olsen Pran og seksjonsleder Halvor Voldstad i bydel Alna for å høre nærmere om erfaringene fra satsingen så langt og hvilke tiltak som er gjennomført.

Groruddalssatsingen er et bredt samarbeid mellom stat og kommune om miljøopprusting og levekårsforbedring for de nær 140 000 innbyggerne som bor i Groruddalen. Hva var bakgrunnen for satsingen, og hvilke problemer skal løses?

TOP: I forkant av satsingen ble det utarbeidet en omfattende oppstartsdokumentasjon som viste at mange opplever Groruddalen som et godt sted å bo og jobbe. Samtidig ble det dokumentert at området har mange utfordringer, både sosiale og fysiske. Levekårsforskjellene i Groruddalen er store, enkelte boområder har en til dels nedslitt bygningsmasse, flere lokalsentre tømmes for liv og innhold, hovedveier og banelinjer skjærer på langs gjennom dalen og gjør det vanskelig å ferdes på tvers, støy og luftforurensning gjør dalen til et mindre attraktivt bosted.

Er det selve området og dets kvaliteter eller mangel på slike som er problemet, eller befolkningen? Beboerne i Groruddalen kommer jo forholdsvis dårlig ut på viktige levekårsindikatorer som utdanning, arbeid og inntekt …

TOP: Det er vel en kombinasjon av flere forhold. Men det er viktig å slå fast at levekårsindekser ikke forteller alt om personlige ressurser. Også folk som mangler høyere utdannelse eller er uten arbeid, kan ha viktige ressurser som kan komme andre til gode, enten det er snakk om i idrettslag eller velforeninger. Selv om utdanningsnivået i Groruddalen er lavere enn mange andre steder i Oslo, flere er undersysselsatt og språkutfordringene er betydelige, finnes det likevel mange ressurssterke mennesker her.

Poenget med spørsmålet var at hvis det er befolkningens ressursmangel som er problemet, er dette selvfølgelig mye vanskeligere å gjøre noe med enn å foreta en fysisk oppgradering av veinettet eller grøntområdene. Slike fysiske tiltak kan da lett bli ren kosmetikk i forhold til mer grunnleggende problemer.

TOP: Problemene våre er komplekse. Og man skal i hvert fall ikke ha forventninger om at Groruddalssatsingen alene skal løse de store sosiale og økonomiske utfordringene vi sliter med. Det er viktig å få fram at de 100 millioner kroner som årlig bevilges til Groruddalssatsingen bare er et ganske marginalt ekstratillegg til det betydelig større beløpet som det offentlige hvert år bruker på tunge velferdsoppgaver som skole og utdanning, helse og omsorg, integrering, språkstøtte, sosialhjelp osv. Samtidig må en være klar over at de interne forskjellene i Groruddalen er store. I bydel Alna er for eksempel Hellerudtoppen nesten som Bygdøy rent levekårsmessig, og folk bor godt der. Så min tilnærming har vært at det lille ekstratilskuddet vi får gjennom satsingen skal settes inn i områdene som har størst behov for det: områder der boligprisene har utviklet seg negativt, som er støyutsatte eller der levekårsproblemene hoper seg opp. I vår bydel er det Furuset og Lindeberg som er prioritert, gjennom det vi kaller «områdeløft».

Områdeløftene er så vidt jeg forstår ett av fire programområder i Groruddalssatsingen. De tre andre er miljøvennlig transport, grønnstruktur, idrett og kulturmiljø, samt oppvekst, utdanning, levekår, kulturaktiviteter og integrering. Er bydel Alna aktiv innenfor alle disse områdene?

TOP: Programområdet for levekår dreier seg i hovedsak om prøveprosjektet med gratis kjernetid i barnehage for 4- og 5-åringer som er innført i de fire bydelene i Groruddalen pluss Gamle Oslo og Søndre Nordstrand. Styringsgruppen for dette ledes av vår bydel. Vi er også med i styringen av programområdet for grønnstruktur, og arbeidet med parker og grøntdrag har mer og mer blitt knyttet til områdeløftene, på den måte at det skal understøtte tiltak som gjennomføres i de vanskeligsstilte områdene. Programområdet for miljøvennlig transport har mest dreid seg om overordnet infrastruktur, som gangveier og sykkelveier, og har ikke vært like sterkt knyttet til områdeløftene. Her er det jo snakk om tiltak som «går på tvers» gjennom hele dalen.

HV: Alle bydelene i Groruddalen er representert i de fire programgruppene, hvor også berørte etater som Plan- og bygningsetaten, Bymiljøetaten og Utdanningsetaten er med der de har oppdrag. Fordelingen av budsjettrammene er kommet etter innspill fra blant annet bydelene. For eksempel har Verdensparken, som er et viktig prosjekt på Furuset, blitt finansiert med midler fra programgruppen for grønnstruktur. Og etter hvert som Groruddalssatsingen har gått seg til har man blitt mer og mer opptatt av samspillsgevinster mellom de fire programområdene.

Er bydelene likestilte med de andre aktørene? Her er jo både departementer og statlige etater involvert, foruten kommunens etater. Det finnes sågar et eget plankontor for Groruddalen. Hvordan er arbeids- og ansvarsdelingen mellom dere?

HV: Plankontoret er i hovedsak et sekretariat og et koordinerende organ, foruten å være informasjonskontor for Groruddalssatsingen, mens Samarbeidsutvalget for Groruddalen har hatt det endelige ordet. Det ledes av Byrådsavdeling for byutvikling ved kommunaldirektøren, og der sitter også bydelene. Generelt blir innspillene fra bydelene tillagt stor vekt.

Når stat og kommune samarbeider om et så omfattende prosjekt som Groruddalssatsingen, er det ikke da en fare for at det blir ganske toppstyrt? Hva gjør dere for å trekke beboere, lokale organisasjoner og foreninger, næringsliv og borettslag med i arbeidet?

Tore Olsen Pran (til høyre) og Halvor Voldstad (til venstre). Statuen i bakgrunnen viser Trygve Lie (1896– 1968), Grorud-beboer og norsk politiker og FNs første generalsekretær. Bildet er tatt utenfor Furuset senter. (Foto: Jens Fr. Nystad)

TOP: Vi prøver i stor grad å involvere befolkningen, men ulikt på ulike programområder. For eksempel er ikke folk trukket inn i spørsmålet om vi skal ha gratis kjernetid i barnehagen eller ikke. Det er bestemt fra politisk ledelse i Oslo kommune og fra departementet, og sånn må det være med de velferdspolitiske tiltakene. Heller ikke arbeidet med gang- og sykkelveier har vært dypt forankret i lokalbefolkningen. Dette styres gjennom ordinære planprosesser i kommunen. Men når det gjelder arbeidet med områdeløftene er det helt motsatt, her inviteres lokalbefolkningen inn når vi skal utvikle tiltakene. På Furuset har beboermedvirkningen blant annet skjedd gjennom deltakelse i spørreundersøkelser, work-shops og en lokal styringsgruppe.

Har det vært vanskelig å mobilisere lokalbefolkningen? Det er vel en god del beboere i Groruddalen som er forholdsvis svakt integrert i det norske storsamfunnet …

HV: Forestillingen om at folk i Groruddalen er lite integrert, samsvarer dårlig med de faktiske forhold. På Furuset finnes det mange aktive organisasjoner og nettverk som det har vært forholdsvis enkelt å trekke veksler på når vi har invitert til medvirkning.

Du må huske på at vi har holdt på her noen år. Vi driver med ungdomstiltak, språkopplæring, kvalifiseringstiltak for kvinner med minoritetsbakgrunn; i det hele tatt har vi mange kontaktpunkter med dem som bor her. I første del av arbeidet med områdeplanen for Furuset arrangerte vi ti work-shops i samarbeid med Plan- og bygningsetaten, derav syv med lokal ungdom. Dessuten har vi hatt tett kontakt med den lokale velforeningen og med borettslagene. 90 prosent av befolkningen på Furuset bor i OBOS-borettslag, og borettslagene har vært veldig konstruktive partnere. Vi har samarbeidet med dem om tiltak som har nådd bredt ut, blant annet noe vi kaller «bo sammen»-kurs der ca. tusen personer har vært med. En annen viktig aktør er Furuset idrettsforening, som forøvrig er 100 år. Foreningen har vært nødt til å tenke mye videre enn bare på hvordan Furuset Hockey skal drives, fordi rekrutteringsgrunnlaget deres her i lokalmiljøet har endret seg svært etter at Furuset ble bygd ut. Foreningen har vært kjempeaktiv i spørsmål som blant annet angår utvikling av lokal lederkapasitet blant ungdom. Det finnes også en flora av små, lokale organisasjoner som er forankret i minoritetsmiljøene, og som har vært gode samarbeidspartnere.

Kart over Groruddalen (Kilde: Plankontoret for Groruddalen, Oslo kommune)

Er det ingen grupper som har falt utenfor?

HV: Vi har helt sikkert ikke klart å få med oss alle, men vi har fått til ganske omfattende medvirkningsprosesser med bred deltakelse. Som i sin tur har skapt et lokalt eierskap til tiltakene som er gjennomført.

TOP: Jeg mener vi har klart å mobilisere langt flere unge mennesker enn det som er vanlig ved slike planprosesser. Der er det som regel sinte menn i 50-årene som ikke vil at noe skal endres, som deltar. Ved å være med på å trene opp ungdommer til å ta på seg lederoppgaver i lokalsamfunnet, for eksempel innenfor idrett, vil Furuset ha en langt sterkere ledelses- og organisasjonskapasitet enn før når områdeløftet avsluttes, og stå bedre rustet til å møte framtidens utfordringer.

Har denne kapasitetsoppbyggingen vært planlagt fra deres side, eller har det bare blitt sånn underveis?

TOP: Helt fra starten av da vi i samarbeid med Husbanken tok i bruk områdeløft som metodikk for lokal utvikling, har dette med å bygge opp ledelseskapasitet vært sett på som en nødvendig forutsetning for å få til en positiv utvikling som kan vare også etter endt prosjektperiode. Da må samfunnskapasiteten bygges opp med flere og sterkere organisasjoner, og flere mennesker må være aktive og ta ansvar.

Fortell kort om noen av de mer viktige tiltakene som er gjennomført i områdeløftene på Furuset og Lindeberg.

HV: Oppgradering av det offentlige rom, og da først og fremst de grønne friområdene, har vært et svært viktig tiltak. Videre er det gjennomført et stort prosjekt i samarbeid med borettslagene som ikke bare har dreid seg om å utvikle lederskap i styrene, men sette dem i stand til å jobbe med de mellommenneskelige og hverdagslige utfordringene man har i et område der de fleste bor i blokker sammen med mange andre. Vi holder som nevnt på med å lage en områdeplan for Furuset som vil legge nye premisser for utviklingen av området. I dag må området leve med rammer og reguleringer som ble vedtatt i 1970-årene da Furuset ble bygd ut, og som ikke alltid er hensiktsmessige med tanke på framtidig bruk. Dette planarbeidet har Plan- og bygningsetaten hovedansvaret for, innsatsen fra områdeløftets side har først og fremst vært å legge til rette for kommunikasjon med og medvirkning fra lokalsamfunnet.

Fra åpning av utstillingen i biblioteket på Furuset februar 2013, da forslag til områderegulering for klimaeffektiv byutvikling på Furuset ble lansert. På bildet ser vi fre venstre Kjell Veivåg (Miljø- og byutviklingskomiteen, Bydel Alna), Ellen de Vibe (direktør for Plan- og bygningsetaten, Oslo kommune), Tore Olsen Pran (bydelsdirektør, Bydel Alna), samt representanter for Ahmadiyyamoskéen på Furuset. (Foto: Planog bygningsetaten, Oslo kommune)

Er Furuset ferdig utbygd slik at planen hovedsakelig dreier seg om å bevare og reparere det bestående, eller er det også snakk om å legge til rette for ny utbygging?

HV: Begge deler. Det legges opp til en betydelig fortetting med ca. 2 000 nye boliger i et område med 3 800 boliger fra før og ca. 135 000 kvadratmeter ny næringsbebyggelse. Videre nye trafikale løsninger, nye forutsetninger for utviklingen av Furuset senter, samt bygging av nye skoler og nytt sykehjem.

Har noen av prosjektene dere har gjennomført på Furuset hatt spesiell stor betydning?

HV: Verdensparken har vel blitt et slags signalprosjekt, et «fyrtårn». Parken er tatt veldig godt imot av lokalmiljøet, og det har også skapt en viss oppmerksomhet og interesse utenfra. Dette er noe som har stor betydning for selvoppfatningen i et område som for ti år siden ble assosiert med helt andre ting.

TOP: Det kommer faktisk folk fra hele Østlandet for å bruke parkour-anlegget i Verdensparken, som er det første i sitt slag i Norge.

Parkour hva for noe …?

TOP: Parkour er en sport, eller kanskje riktigere en undergrunnssport som handler om å bevege seg over hindringer på kortest mulig tid. Hindrene kan være alt mulig, som gjerder, vegger, tak, biler, trær og så videre.

HV: Tenk deg en utendørs versjon av frittstående turn, men med flere akrobatiske elementer. Da har du parkour. Uten at vi hadde noe med det, så utviklet det seg et lite, men aktivt parkour-miljø her på Furuset som blant annet brukte taket på Gran skole til å turne. Under en såkalt trygghetsvandring som vi arrangerte i 2009, kom en av ildsjelene i dette miljøet bort til oss og sa: «Vi får kjeft fordi vi driver med parkour på skoletaket. Kan vi ikke heller bygge et anlegg nå som dere holder på med områdeløftet?» Vi tok forslaget hans med som ett av elementene i Verdensparken. Og nå står anlegget ferdig og skaper masse aktivitet.

Dere høres fornøyde ut. Betyr det at dere ser på områdeløftet som vellykket?

Verdensparken er et slags «fyrtårn» for områdeløftet på Furuset. Parken ble åpnet i 2013 og skal gjenspeile befolkningsmangfoldet i drabantbyen, der 2/3 av beboerne har utenlandsk bakgrunn. Bildet viser utsynet mot Gransdalen og Haugen, med Gran skole i forgrunnen. (Foto: Helge Høifødt/Wikimedia)

HV: Jeg tror i hvert fall det går an å si at Furuset i dag er noe helt annet enn hva området var for ti år siden, før Groruddalssatsingen startet. Tilbakemeldinger vi får fra beboerne er i stor grad positive. Men fortsatt er det mange problemer på Furuset som ikke er løst og som krever videre innsats, både når det gjelder det fysiske og det sosiale miljøet. Derfor er vi opptatt av at kommunens og bydelens fokus på området ikke må bli borte når områdeløftet avsluttes om to år.

Historien fra andre stedsutviklingsprosjekter er vel at når prosjektperioden er over, så blir det vanskelig å holde på engasjementet som er skapt og å få midler til drift av tiltakene som er gjennomført …

TOP: Det er alltid krevende å få tilstrekkelige midler til drift av kommunale anlegg. Her vil budsjettmessige prioriteringer og politiske vedtak måtte styre. Derimot føler jeg meg ganske trygg på at den lokale mobiliseringen av mennesker, som blant annet har skjedd gjennom Alnaskolen der ungdom har fått utvikle lederkompetanse, ikke blir borte selv om pengene tar slutt. Mange av tiltakene som vi har gjennomført, har nettopp dreid seg om å bygge opp mennesker, og effekten av dette forsvinner ikke så lett.

Er områdeløft en modell som kan egne seg også andre steder?

TOP: I bydel Alna ønsker vi å sette i gang et nytt områdeløft på Haugerud-Trosterud, og eventuelt ta en del av kostnadene selv. Selve metodikken skaper stor mobilisering av ressurser. For eksempel har områdeløftet på Furuset utløst betydelige investeringer innen privat sektor, ikke minst har borettslagene pusset opp for store beløp. Du må imidlertid ikke ha for store områder, og modellen egner seg ikke så godt for altfor små steder heller. Under 3 000 innbyggere blir for lite, tror jeg. Områdeløft har flere likheter med andre stedsutviklingsprosjekter som drives rundt om i landets kommuner, men det er noen viktige forskjeller. Stedsutviklingsprosjekter er gjerne design-drevet, det handler om å gjøre «pene» ting. Og de har som regel ikke noen investeringsramme; man mobiliserer folk til deltakelse og til å utvikle en idé, men uten å tenke på hvordan alt skal finansieres. Dette skaper ofte skuffelser og frustrasjon. Her skiller områdeløftet seg ut med klare tidsmessige og økonomiske rammer.

Alna har i likhet med nabobydelen Grorud opplevd en svak befolkningsvekst etter at Groruddalssatsingen startet i 2007, men i samme periode har det begge steder blitt færre etnisk norske beboere. Enkelte bruker uttrykket «hvit flukt» om denne utviklingen, og innvandrerandelen i begge bydelene har nå passert 50 prosent. Opplever dere dette som et problem?

TOP: Inntektsnivå og boligpriser har større betydning for befolkningssammensetningen enn Groruddalssatsingen. Innvandrerbefolkningen har gjennomgående en noe lavere inntekt enn resten av befolkningen og søker seg naturlig nok til områder der boligprisene er forholdsvis lave, mens høyinntektsgrupper har flere valgmuligheter på boligmarkedet. Sånn blir det lett når inntektsforskjellene er store og boligprisene er markedsstyrte.

Akrobatikk i parkour-anlegget i Verdensparken på Furuset. De viktigste elementene i treningsanlegget er betongmurer og trapp, plasstøpt gummidekke, plastpullerter og rails som både barn og litt eldre kan balansere på, hoppe over og teste ut. Sporten vokste fram i Frankrike på 1980-tallet og har siden spredt seg som en urban subkultur. (Foto: Bymiljøetaten, Oslo kommune)

Dette kan da ikke alene forklare den «hvite flukten» fra Groruddalen, det har kanskje også noe å si at den tidligere majoriteten er blitt en minoritet? Men tilbake til spørsmålet: Opplever dere utflyttingen av etnisk norske som et problem?

TOP: Ja, i den grad det medfører en utvikling som setter de offentlige tjenestene under press. Vi har for eksempel barnehager der alle barna har innvandrerbakgrunn, og da er det selvfølgelig svært krevende og kostbart å drive språkutvikling. På den annen side må jo den offentlige tjenesteproduksjonen møte den faktiske utviklingen i samfunnet. Så får vi heller sette inn ressurser hvis utfordringene blir for store.

Prognoser tyder på at innvandrerandelen i Alna og Grorud kan stige til vel 70 prosent i 2040 og til ca. 50 prosent i Oslo som helhet, mot 30 prosent i dag. Jeg skal la problemene som en slik utvikling generelt kan skape for det norske samfunnet og for Oslo ligge. Men hva med Groruddalen? Er det grunn til å frykte en «ghettoisering»?

TOP: Det vil i hvert fall bli snakk om nye og store utfordringer! Groruddalen har i løpet av 50 år utviklet seg fra 50 gårdsbruk til et samfunn med 150 ulike nasjonaliteter. «Den globale drabantbyen» var talende nok tittelen på en bok1 om Groruddalen og det nye Norge som ble gitt ut for to år siden, med bakgrunn i det såkalte Alna-prosjektet til Norges forskningsråd. Her så man på hva som bidrar til integrasjon og tilhørighet i den fleretniske bydelen vår. Norge er kanskje det land i verden som best kan håndtere en slik samfunnsmessig omvandling.

Men går det an å skape noen felles identitet når befolkningen er så ulik og sammensatt? Det er vel bare i «Kardemomme by» at alle er venner og snille og greie mot hverandre …

HV: Det er viktig å være klar over at en stor del av befolkningen på Furuset har lang botid i Oslo eller er født her. Dette skaper helt andre forutsetninger for integrering enn om vi hadde snakket om 50 prosent nyankomne innvandrere. Og hvis vi tenker på den «reisen» som mange av dem som kom til Oslo som arbeidsinnvandrere på 1970-tallet har foretatt, og som nå er besteforeldre og bor i Granstangen borettslag og kanskje har barn på universitetet, så bør vi være varsomme med å lansere «dystopier», bilder av framtidige skrekksamfunn. Oppslutningen om de felles institusjonene på Furuset vitner om både evne og vilje til å etablere lokalsamfunn med sterke felles verdier. Furuset idrettsforening er et veldig godt eksempel på dette. Det samme er biblioteket på Furuset som er den nest mest besøkte Deichmann-filialen etter Majorstua, og der en påfallende stor del av brukerne er under 30. Jeg kan nevne at det på FN-dagen nå i høst var et arrangement på biblioteket i samarbeid med Furuset frivillighetssentral og 6–7 lokale foreninger med nasjonalitetsbakgrunn. 900 besøkende kom innom i løpet av fire timer. Slike positive ting er viktig å ta med seg, og ikke bare de vanskelige utfordringene som det offentlige tjenesteapparatet møter hver eneste dag.