Vi lever i en verden som er felles. I denne verden skal vi kunne møtes og samhandle – i byens offentlige rom og bygninger, på arbeidsplasser og private hjem. De planlagte og bygde omgivelsene signaliserer hvem som anerkjennes som likeverdige borgere i samfunnet. Samspillet mennesker – omgivelser er tett og dynamisk og preges av samfunnsutvikling og menneskesyn. En av de store utfordringer i dag er hvordan vi kan legge til rette for at alle skal ha likeverdige muligheter for å delta i samfunnet og kunne trives og leve i sosiale relasjoner til andre.

Byens offentlige rom er viktige fordi det er her, i byene, vi lever, omgås og blir synlige som enkeltmennesker og i fellesskap. Men i byenes gater og rom er det mange barrierer og talløse hindringer. Jeg har lenge vært opptatt av hvordan fysisk og sosial tilgjengelighet kan gi flere muligheter for å ta del i samfunnet ut fra et mangfold av forskjellige individuelle utgangspunkt, interesser og planer. I forskningen er jeg både inspirert av politisk filosofi og av erfaringene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Hvem er alle?

I Norge kom de første nedsenkede fortauskantene inn i Vegnormalene i 1974 (Vegdirektoratet, 1974). Med denne fysiske utformingen i gaterommet kunne en person som bruker rullestol eller rullator, lettere ta seg frem. Veier kunne krysses i fotgjengerovergangen og den rullende fotgjengeren kunne være trygg på fortauet heller enn å risikere livet i veibanen sammen med bilister og syklister. Det tar tid å bygge om fotgjengeroverganger. I dag kan en rullende fotgjenger ofte, men ikke alltid, gå på fortauet, krysse gaten og komme opp på fortauet på den andre siden av gaten igjen. Men samtidig kan denne nedsenkede fortauskanten bli en ny barriere og hindring for andre. Inger-Marie Starholm, ortopedi-ingeniør og høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, forteller at for den som bruker beinprotese, er det vanskelig å manøvrere i skråstilte omgivelser. Dermed vil både en rampe og en skråstilt, nedsenket fortauskant kunne by på nye utfordringer for den gående med for eksempel beinprotese eller kneskade. Her vil helningsgraden være viktig for opplevelsen. Jeg fikk selv erfare dette da jeg i fjor skadet beinet og fikk problemer med bratte helninger. Den nedsenkede fortauskanten er kommet for å bli, men den må utformes på en måte som fungerer best mulig også for dem som ikke bruker rullestol eller rullator.

I mitt doktorgradsarbeid (Lid, 2012) intervjuet jeg fotgjengere med synshemming og bevegelseshemming. Noen brukte rullestol, og da ble særlig dette fremhevet som viktig. De la vekt på å kunne være én blant mange i byens gatebilde. Og at byens offentlige rom er tilrettelagt for bruk av mennesker i alle aldre, som går eller bruker rullestol, rullator og andre hjelpemidler. Det enkle lille grepet, å lage nedsenkede fortauskanter, har hatt en frigjørende virkning for mange mennesker. Vegnormalene og kommunenes standarder har slik en direkte påvirkning på hva en person kan gjøre og hvor denne personen kan være. Vi kan her se et verdigrunnlag for praktisk planlegging og utforming av byrom som legger vekt på likeverd og likestilling. Mennesker har samme grunnleggende menneskeverd og skal stilles likt når det gjelder muligheter.

Funksjonshemming oppstår i et samspill mellom mennesker og deres omgivelser. Variasjoner i funksjonsevne tilhører det menneskelig mangfold. Synshemming, hørselshemming, nedsatt bevegelsesevne og bruk av hjelpemidler preger menneskelivet og dets sårbarhet gjennom hele livsløpet, om enn på ulikt vis. Noen lever med nedsatt funksjonsevne gjennom hele livet og bruker hjelpemidler som manuell eller elektrisk rullestol, mobilitetsstokk eller høreapparat. Alle disse hjelpemidlene stiller krav til utforming av omgivelsene. Den som bruker høreapparat, er avhengig av at det er teleslynge i lokalene. Den som bruker rullestol eller rullator, trenger trinnfri adkomst til byrom og bygninger. Brukeren av en mobilitetsstokk, har behov for forutsigbare og sansbare elementer i de bygde omgivelser som kan angi gangretning og varsle mulige faresituasjoner i byrommet.

Sosiologen Richard Sennett fremhever at byen er sted for diversitet (Sennett 1993). Byområdene, nabolagene er forskjellige, og menneskene som befolker byene, er forskjellige. Byplanleggingens kunnskapsgrunnlag må derfor omfatte kunnskap om mennesker i deres forskjellighet og om stedene som historiske og geografiske steder og offentlige rom. Byens mennesker er borgere som deler det offentlige rom mellom seg etter visse reguleringer og politiske føringer. Byens rom er også steder hvor vi lærer å være borgere sammen med andre, en dimensjon som i dag utfordres av en økende privatisering av de offentlige rommene.

Forestillingene våre om «borgeren» har endret seg gjennom årene. På denne gamle husveggen i tyske München er mannen «bürger», kvinnen er «hausfrau». Legg merke til at gutten er sammen med sin mor, husmoren, men stirrer med lengsel henimot sin far, borgeren. (Foto: Ole A. Kvamme)

Planlegging som etisk praksis

Byplanlegging er en etisk relevant praksis som omhandler fordeling av goder, ressurser og negative følgevirkninger som forurensing og støy. Etikkens romlige dimensjon handler om at menneskers liv og samliv helt konkret finner sted. Vi lever ikke i cyberspace, men på jorden og i verden blant mennesker. Filosofen Martha Nussbaum forstår mulighet til samfunnsdeltakelse som en allmenn verdi (Nussbaum 2006 og 2004). Samfunnsdeltakelse tilhører samfunnsplanleggingens etiske og menneskerettslige dimensjon. Arkitektur og planlegging er viktige forutsetninger for at menneskers liv og samliv kan være mulig, og er slik all romlig planleggings normative utgangspunkt. Normen kan formuleres direkte på denne måten: Planlegg slik at alle menneskers liv og samliv kan finne sted! Å kunne ha muligheten til å delta på like vilkår med andre er slik forstått en dimensjon ved sosial rettferdighet. Her dreier det seg først om å bli anerkjent som samfunnsborger og regnet blant potensielle brukere av det som planlegges og bygges. Like mulighet til samfunnsdeltakelse omhandler dernest å kunne være med på å skape og forme den verden vi deler og lever i. Både å bli tatt hensyn til i planleggingen og kunne bidra til å skape og utvikle den verden som er felles, er uttrykk for samfunnsborgerskap.

Like muligheter til samfunnsdeltakelse som allmenn verdi peker henimot menneskets betydning helt konkret. Hvem skal kunne leve i verden? Svaret på spørsmålet er ikke én enkelt idé om mennesket, som le Courbusiers Modulor Man (Le Courbusier 1948, gjengitt i Weston 2011). Le Corbusier definerer her den menneskelige skalaen for bruk i arkitektur og teknikk, og gir dermed uttrykk for modernismens ens-formighet forstått på den måten at modernismen bærer i seg en tro på énhet. Den politiske filosofen Hannah Arendts kritikk av moderniteten tar nettopp utgangspunkt i at mennesker ikke er ensartet i form og liv (Arendt 1996). Vi er ulike og har ulike evner til å fungere. Menneskelig mangfold er ikke bare et kulturelt mangfold, men også et kroppslig og individuelt mangfold. Arkitektur og planfagene må forholde seg til denne pluraliteten fordi disse profesjonene har i oppgave å planlegge og bygge for at mennesker skal kunne bo og leve. All bygging har slik menneskers boende som formål (Heidegger 2000 [1951]).

En inkluderende forståelse av samfunnsborgerskap

Den blinde fotgjengeren er alltid i mindretall blant et flertall av seende, som også rullestolbrukere er i mindretall sammenlignet med dem som går på beina. Planlegging som etisk praksis kan derfor ikke bygge på en etikk som retter seg mot å finne løsninger flest mulig er tilfreds med. Planlegging etter plan- og bygningsloven handler derfor også om å ivareta hensynet til særskilt sårbare grupper. I byrommet er fotgjengere mer sårbare enn bilister og eldre, og mennesker med nedsatt funksjonsevne er ekstra sårbare. De hvite sebrastripene i fotgjengerovergangene er et synlig uttrykk for at fotgjengere skal tas hensyn til i gatebildet. Helt trygg er man ikke noen steder, men når en fotgjenger skal krysse gaten, er fotgjengerovergangen et tryggere sted å gjøre dette enn andre steder. Planleggeren bør bestrebe seg på å finne ut av hvilke behov bybrukere har, og så forsøke å legge til rette gjennom planlegging for at borgerne får en likeverdig tilgang til byliv. Politiske og akademiske forståelser av funksjonshemming og menneske er viktig for plan- og arkitekturfaget fordi disse profesjonene må vite noe om hvordan mennesket er, altså om de grunnvilkår som preger menneskelivet og om hvordan samfunnsborgeren forstås, hvem som anerkjennes som samfunnsborger. Steder brukes når livet finner sted. Kvalitet i byrommene innlemmer estetikken som integrert i byggingens formål. Tilgjengelighet er også en dimensjon ved by-kvalitet, byens brukere skal ha tilgang til byens offentlige rom. Bruk av byen er menneskers bruk og bygger derfor på en humanisme, en forståelse av det menneskelige liv og menneskers grunnvilkår.

Det norske ordet «offentlig» har rot i det tyske ordet «offen», som betyr åpent. På engelsk brukes begrepet «public space», som viser til dem som skal bruke stedet, altså folk. Et offentlig rom er for mennesker, det skal være åpent tilgjengelig og har betydning for demokratiet. De offentlige rom er også regulerte offentlige steder og gror som regel ikke tilfeldig frem. Særlig i urbane områder, med høyt press på arealene, styrer regulering etter planog bygningsloven bruk, funksjon og tilgang. Ulike interesser reguleres av lovverket som legger føringer for arealplanlegging og detaljregulering. I urbane strøk er de offentlige rom og sosiale møteplasser gater, plasser, torg og parker. Filosofen Jürgen Habermas hevder at den borgerlige offentligheten «står og faller med allmenn tilgjengelighet». Han argumenterer for at en offentlighet der bestemte grupper er utelatt fra å delta, ikke kan forstås som en offentlighet. Overført på byens offentlige steder kan vi si at offentlige steder som ikke er allment tilgjengelige på en grunnleggende måte, heller ikke kan forstås som offentlige (Habermas 2005).

Gir det mening å snakke om en rett til byens offentlige rom?

Kan retten til byliv gjelde som en allmenn rettighet? Urbanisten Henri Lefebvre hevder at omgivelsene ikke er gitt, men produseres av menneskers handling og samhandling (Lefebvre 1991). Han understreker at retten til byen må fortolkes som en rett til sosialt byliv, urbant liv. Premisset er at byens offentlige steder er felles. Ingen eier dem og ingen bestemmer over dem, men alle skal i prinsippet kunne føle seg velkomne som innbyggere og samfunnsborgere. Lovgivningen gir føringer for fysisk og romlig planlegging og utforming i by. Endringer i plan- og bygningsloven som innlemmer hensynet til universell utforming og tilgjengelighet, tar sikte på at flere skal få tilgang til byliv som kvalitet og ressurs. Fysisk utforming gir sosiale føringer ved å signalisere hvem som er tiltenkt å bruke stedene. Erkjennelsen av at mennesker med funksjonsnedsettelser har vært ekskludert fra byrommene, fører nå til endringer i utforming av de offentlige byrommene for å legge til rette for allmenn bruk på en bedre måte enn tidligere.

Hvordan kan vi arbeide henimot en mer inkluderende by som støtter opp menneskers muligheter til å delta i samfunnet som likeverdige borgere? Svaret på et slikt spørsmål er, i min optikk, ikke en standard eller en norm. I stedet vil jeg peke på prosesser og tverrfaglig samarbeid. Hvis vi i et demokrati er enige om et verdigrunnlag og enige om målet, er spørsmålet hvordan man kommer dit. Slik jeg har forsket i og på universell utforming de siste årene, ser jeg et problem ved at det i for stor grad er blitt tolket som et terskelbegrep og en minstestandard som skal oppnås og gjennomføres overalt. Det er i for liten grad fokusert på hvilke prosesser som kan være egnet for å oppnå inkluderende omgivelser.

Økonomen og filosofen Amartya Sen viser i boken The idea of justice til det han kaller capability based reasoning, som kan oversettes med mulighetsbasert argumentasjon (Sen 2009). Sen, som også har samarbeidet med Nussbaum om å utvikle rettferdighetsteorien Capabilities approach (Lid, 2012), trekker her frem byplanlegging og arkitektur som sentrale betingelser for å ha mulighet til å fungere. En undersøkelse av hvilke mulighetsbetingelser som kan støtte opp under enkeltmenneskers deltakelse kan styrke de demokratiske planleggingsprosessene. Denne slags prosesser er tverrfaglige fordi kunnskap både om menneske og omgivelser og samspillet mellom menneske og omgivelser er viktig. Men i tillegg til det tverrfaglige inkluderer denne type prosesser også brukerperspektivet. Kommunale råd for funksjonshemmede vil være viktige samarbeidspartnere. Vi kan etter hvert forhåpentlig få erfaringer av hvordan gode prosesser kan gjennomføres i praksis. Medvirkning har lenge vært et element i planlegging etter plan- og bygningsloven. Hensynet til universell utforming, som er et forholdsvis nytt hensyn, betyr at flere skal inviteres inn som parter i disse planprosessene.

Likeverdig tilgjengelighet til byrommet som mulighet

Hvordan ser det samfunnet ut hvor mennesker ikke diskrimineres og ekskluderes på grunnlag av funksjonsevne? I 2011 ble en offentlig plass i Oslo tildelt Norsk Design- og Arkitektursenters Innovasjonspris for universell utforming. Schandorffs plass er et moderne parkanlegg som forbinder Fredensborgveien og Akersgata. En av de største utfordringene var en høydeforskjell på syv meter. Da plassen fikk innovasjonsprisen for universell utforming begrunnet juryen tildelingen på denne måte:

«Utformingen av Schandorffs plass er gjennomtenkt til minste detalj. Plassen er tilgjengelig for alle. Den har gode, nedfreste kontraster i stein, et funksjonelt og estetisk fint gelender, naturlige ledelinjer, merkede trappetrinn, elegant utjevning av stor høydeforskjell og tiltalende hvileplasser. Bruken av rustet stål fungerer godt mot øvrige materialer og vegetasjon. Beplantning med små busker gir god oversikt og et tiltalende, luftig utseende. Den skulpturelle formen på gangveien gir dette byrommet identitet, og bidrar til å skape en naturlig helhet av eldre bygninger og moderne byliv.» (Kilde: www.norskdesign.no)

Plassen er, så vidt jeg kjenner til, ikke evaluert i ettertid. Den ble donert til Oslo kommune ved ferdigstillelse. Dette betyr at vedlikehold ikke har vært en del av planlegging og bygging. Ser vi nærmere på juryens begrunnelse, byr denne på en påstand. Juryen hevder at «Plassen er tilgjengelig for alle». Dette er vanskelig, om ikke umulig, å belegge. Det som kan sies, er at plassen har gode bruksmuligheter og en utforming som fremmer mange menneskers bruksmuligheter ved å ha en god gangvei med slak stigning, trapp med gelender og benker. Begrepet «alle», slik det brukes av juryen, bidrar imidlertid til å usynliggjøre at noen kanskje ikke opplever gode brukskvaliteter på dette området. Dette kan for eksempel være personer som har vansker med å gå på en lengre gangvei og bruke trapp, eller det kan være allergikere. Poenget mitt er ikke at plassen burde vært bedre utformet, men at gode brukskvaliteter kan fremheves uten samtidig å påstå at alle vil ha glede av disse kvalitetene.

Min forskning tyder på at det er vanskelig å tenke seg at et område eller et produkt eller en tjeneste skal kunne brukes av alle. Vi er forskjellige og har forskjellige forutsetninger, ønsker og planer. Men idealet om at alle skal ha likeverdig tilgang til goder og ressurser er viktig og godt. Idealet er derfor at alle mennesker i størst mulig grad skal kunne bruke det som er offentlig, som for eksempel et byrom. Da kommer vi ikke utenom prosesser som også omfatter evalueringer og forbedringer.

Figur 1: Universell utforming er ikke et mål i seg selv, målet er å oppnå likeverdige muligheter til samfunnsdeltakelse. I arbeidsprosessen er det nødvendig å begynne med en problemforståelse og evaluere tiltak og endringer som gjennomføres. relevante faglige og individuelle perspektiv må inkluderes for å kunne identifisere barrierer som kan hindre deltakelse for enkeltmennesker. (Lid 2013, s. 21)

Den norske politikken for universell utforming har så langt dessverre sviktet på to viktige punkt. En har ikke i tilstrekkelig grad lyktes i å se universell utforming i sammenheng med andre kvaliteter, som bærekraftig utvikling, sosial bærekraft, estetikk og lokal stedstilpasning. Dernest har det ikke vært gjort nok for å styrke kunnskapsgrunnlaget for universell utforming. I stedet har vi fått en slags best practice-politikk hvor noe som er gjennomført et sted forsøkes brukt også andre steder. Samtidig underkommuniseres at det å arbeide med universell utforming krever både teoretisk, praktisk og teknisk kunnskap.

Lefebvre tolker retten til byen som en rett til byliv. Dette innebærer å kunne leve i og prege byens rom og utforming. Det er et dynamisk forhold mellom byen, dens politikere og innbyggere. Planleggernes oppgave er å tenke helhetlig og integrere ulike hensyn i en samlet plan slik at også detaljplanleggingen holder god kvalitet. Universell utforming, som har til hensikt å oppnå likeverdig tilgjengelighet, er viktig i lys av retten til byen. I dag er det en stor utfordring å styrke kunnskapsgrunnlaget og samtidig fortolke sosial bærekraft i lys av et omfattende og konkret menneskesyn.

Schandorffs plass i Oslo. Østengen & Bergo AS var landskapsarkitekter for plassen, byggherre var Höegh Eiendom AS. Ved ferdigstillelse ble plassen donert til Oslo kommune. (Foto: Østengen & Bergo AS)

På et overordnet, prinsipielt nivå handler universell utforming om verdigrunnlag og etikk. Her er like muligheter og rettigheter viktig, forankret i en forståelse av mennesker som likeverdige. På et mesonivå kommer universell utforming til uttrykk i form av forskrifter og standarder. Profesjonsgrupper har her et ansvar for å bruke sin kunnskap i fortolkning og konkret gjennomføring av universell utforming for eksempel i bygg og uteområder. Kvalitetene brukbarhet og likeverdig tilgjengelighet er viktigst på mikronivået hvor enkeltmenneskers mulighet til å kunne benytte seg av det som er universelt utformet er målestokken for kvalitet.

Planlegging for alle: norm, drøm eller virkelighet?

Hvordan forestiller myndighetene seg de mennesker som skal bo i universelt utformede byer og bygg? Det er grunn til bekymring for at universell utforming reduseres til tekniske løsninger, noe jeg diskuterer i boken Universell utforming: verdigrunnlag, kunnskap og praksis. (Lid 2013). Her argumenterer jeg for at universell utforming bør arbeides med i inkluderende, tverrfaglige prosesser og ikke som en minstestandard. En helhetlig tilnærming er viktig for å ivareta både verdigrunnlag og kunnskapsgrunnlag som forutsetninger for god praksis. I den norske diskusjonen om TEK 10 har faktorer som boligpolitikk, økonomi og boligkvalitet vært lite fremme. Bortsett fra noen få studier (Schmidt og Guttu, 2012), har det heller ikke vært mye forskning på forskriften, hverken som grunnlag for å utarbeide forskriften eller i etterkant. TEK 10 gir svært detaljerte beskrivelser for eksempel av utforming av offentlige uterom, som er basert på forhandling mellom interessenter heller enn forskning og kunnskapsutvikling. Dermed er det en fare for at vi ender opp med en kamp om utformingen i stedet for et systematisk arbeid for å bedre dagens løsninger.

Lovgivning og retningslinjer kan bidra til å oppnå kvalitet. Jeg mener også det er gode grunner for å snakke om en rett til byen og en rett til byliv. Spørsmålet er hvordan kvalitet forstås og på hvilke måter en rett til samfunnsdeltakelse kan praktiseres. Estetikk er en helt grunnleggende kvalitet ved offentlige bygde omgivelser. Ordet rommer helt bokstavelig ordet etikk og peker slik mot en etisk dimensjon ved det sansbare. Estetikk er ikke over-flatediskusjoner om stygt eller pent og personlig smak. Estetikk kommer av det greske ordet aisthesis, som betyr sansing. Sansingen er kroppslig, som Merleau-Ponty har vist (Merleau-Ponty 1994). Det er som kroppslige vesen at mennesker sanser. Å gå på et fortau og i en gate med eller uten hjelpemidler er en sanselig opplevelse som involverer hele kroppen og alle sanser.

I boken Inclusion and Democracy diskuterer filosofen Iris Marion Young hvordan perspektiver fra flere mennesker, særlig grupper som hittil har vært lite fremtredende, kan få større innflytelse. I dag er inkludering og tilrettelegging blitt viktig gjennom økt bevissthet om eksklusjon, fysiske og sosiale barrierer som hindrer samfunnsdeltakelse. En kamp om rettigheter og anerkjennelse har ført frem og gitt en ny nasjonal og internasjonal lovgivning. Vi har fått ny plan- og bygningslov, en diskriminerings- og tilgjengelighetslov, og i 2013 ratifiserte Norge FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Nå er mye av det juridiske og politiske grunnlaget på plass, og det blir viktig å arbeide grundig med hva dette betyr for praksis. Hvordan skal byplanleggingens prosesser for medvirkning gjennomføres for at kunnskapen det nå er bruk for kan utvikles? Hvem bør inviteres inn og bli hørt i prosesser for å styrke kunnskapsgrunnlaget for praksis?

Det er tid for å lære av det som er gjort og evaluere både konkrete gateområder, byrom, bygg, forskrifter og retningslinjer. Hva fungerer og hva fungerer ikke så godt, og for hvem? Innlednings-eksempelet om nedsenkede fortauskanter viser at god tilgjengelighet ikke er enkelt. Like fullt er det av stor viktighet. Et byrom er ikke offentlig før det er allment tilgjengelig. For byplanlegging og arkitektur betyr dette at den menneskelige skalaen ikke kan formuleres og beskrives i form av ett abstrakt menneske. Men det betyr at en menneskelig skala må bli tydelig i form av en konkret og pluralistisk humanisme. Mennesket er planleggingens og byggingens mål, og fordi mennesker er forskjellige er dilemmaer ikke til å unngå. Disse dilemmaene krever grundig, systematisk og inkluderende arbeid for å oppnå bedret tilgjengelighet til byens offentlige rom.

Fra sofisten Protagoras har vi lært at mennesket er alle tings mål. Hver generasjon arkiktekter og planleggere må gjennomtenke hva dette betyr for deres virke og praksis. (Foto: Ole A. Kvamme)

Referanser:

Arendt, H. (1996). Vita activa: det virksomme liv. Oslo: Pax.

Habermas, J. (2005). Borgerlig offentlighet: dens fremvekst og forfall: en undersøkelse omkring et av det borgerlige samfunns grunnbegreper. Oslo: De norske bokklubbenene.

Heidegger, M. (2000 [1951]). Bauen Wohnen Denken Gesamtausgabe (Vol. 7). Frankfurt am main: Vittorio Klostermann GmbH.

Lefebvre, H. (1991). The production of space. Oxford: Blackwell.

Lid, I. M. (2012). Likeverdig tilgjengelighet?: en drøfting av menneskesyn og funksjonshemming med vekt på etiske problemstillinger knyttet til universell utforming, mangfold og deltakelse. (no. 43), Unipub, Oslo.

Lid, I. M. (2013). Universell utforming: verdigrunnlag, kunnskap og praksis. [Oslo]: Cappelen Damm akademisk.

Merleau-Ponty, M. (1994). Kroppens fenomenologi. Oslo: Pax.

Norsk designråd (2011). «Scahndorffs plass» http://www.norskdesign.no/jurykjennelser-2011/schandorffsplass-article19595-8815.html lastet ned 17.09.2014

Nussbaum, M. C. (2004). Hiding from humanity: disgust, shame, and the law. Princeton, N.J.: Princeton University Press.

Nussbaum, M. C. (2006). Frontiers of justice: disability, nationality, species membership. Cambridge, Mass.: Belknap Press of Harvard University Press.

Schmidt, L., & Guttu, J. (2012). Små boliger: universell utforming, bovaner og brukskvalitet (Vol. 2012:1). Oslo: NIBR.

Sen, A. (2009). The idea of justice. Cambridge, Massachusetts: the Belknap Press of Harvard University Press.

Sennett, R. (1993). The conscience of the eye: the design and social life of cities. London: Faber and Faber.

Young, I. M. (2000). Inclusion and democracy. Oxford: Oxford University Press.

Vegdirektoratet. (1983). Vegutforming i byer og tettsteder: Oppbygging av veg- og gatesystemet veg og gate-geometri, bylandskap, vegetasjon, miljøforhold, vegutstyr m.m. . Oslo: Vegvesenets håndbokserie.

Weston, R. (2011). 100 ideas that changed architecture. London: Laurence King.