Folk som arbeider i kreative yrker, som forskere, designere, arkitekter, leger, ingeniører og kunstnere, har en tendens til å klumpe seg sammen i hovedsteder og andre store byer. «Den kreative klasse», for å bruke Richard Floridas begrep, søker seg til storbyene fordi de kan tilby attraktive og etterspurte bostedskvaliteter, blant annet et rikt fritids- og kulturtilbud. I det post-industrielle samfunnet flytter nemlig arbeidsplassene etter folk, ifølge Florida, og ikke som tidligere folket etter arbeidsplassene. Bildet av den kreative klasse, som unge, mobile personer som velger å bo i tolerante metropoler der de bidrar til et innovativt og vekstkraftig næringsliv, må imidlertid nyanseres betydelig for Norges (og Nordens) del.

Boken The rise of the creative class fra 2002 gjorde den amerikanske samfunnsgeografen Richard Florida berømt for en vid leserkrets. Florida la vekt på stedskvaliteter, eller det han kaller people climate, for den kreative klasse som sentralt for utvikling av kunnskapsbasert næringsliv. Floridas perspektiv er å se på hvor kreative personer ønsker å bo og arbeide. Byer og regioner som makter å trekke til seg kreative personer stiller sterkt i konkurransen om arbeidsplasser. Tanken er at der mange kreative slår seg ned, kommer også bedrifter som er avhengige av denne type arbeidskraft. Etter mer enn ti års forskning konkluderer fortsatt Florida og kolleger med at den kreative klasses valg av bosted spiller stor rolle for hvor kunnskapsbasert næringsliv utvikles i vestlige land (Mellander mfl. 2014).

Den kreative klassen som en viktig produksjonsfaktor

Bakgrunnen for oppmerksomheten om hvor de kreative ønsker å bo er i korte trekk som følger: Næringslivet blir stadig mer konkurranseutsatt, blant annet som følge av tiltakende globalisering. I land med høyt kostnadsnivå kan bedrifter ikke konkurrere gjennom lave priser alene. For å være konkurransedyktige må bedrifter blant annet være tidlig ute med nye produkter og tjenester, selge på kvalitet, organisere seg smart og være flinke til å ta i bruk ny kunnskap. Argumentet er at jo mer konkurranseutsatt og kunnskapsbasert økonomien blir, desto viktigere er det for bedrifter å utnytte kunnskap til innovasjon. Personer som kan bidra i innovasjonsprosesser blir dermed sentrale for bedriftene. Personer som arbeider i kreative yrker, som forskere, ingeniører, kunstnere, arkitekter, ledere og andre som arbeider med problemløsning, blir av Florida betegnet som den kreative klasse. Disse gruppene utgjør 30–40 prosent av sysselsettingen i flertallet av vestlige land, ifølge Florida.

Et kjernepunkt i argumentasjonen til Florida er at bedrifter i kunnskapsbaserte næringer ofte velger å lokalisere seg der det er størst muligheter for å få tak i kreative personer. Kunnskapsnæringene anses som svært mobile i den forstand at bedrifter i næringen sjelden er bundet opp i en stor maskinpark som er vanskelig å flytte på, eller til naturressurser. Tilgang på mennesker med den rette kompetansen er derimot en viktig produksjonsfaktor.

Stedskvaliteter bestemmer

Ut fra studier i USA hevder Florida at den kreative klasse særlig søker mot store byer. Det bekreftes av studier i andre land, også i Europa (Boschma og Fritsch 2014). De kreative yrkesutøverne velger seg ut byer med bestemte stedskvaliteter. Bostedspreferansene deres bidrar dermed til at kunnskapsbaserte næringer konsentreres til bestemte byer, og denne konsentrasjonen stimulerer også annen næringsutvikling i slike områder.

Den økte betydningen av kreativitet, innovasjon og kunnskap for næringsutvikling har ifølge Florida åpnet for at eksentriske, alternative og bohemaktive personer integreres sterkere i verdiskapingen. Det er personer som besitter egenskaper som er viktig for utvikling av nye produkter og tjenester. Spesielt forskningsavdelinger og nystartede bedrifter anses å ha nytte av slike persongrupper, som tidligere ble ansett som mer marginale i verdiskapingen.

Richard Florida besøkte Norge for første gang, da han holdt foredrag på konferansen Citisense i Larvik i 2008. «Skriblen» på bildet på ble tegnet opp under foredraget hans og illustrerer Floridas syn på «Why place matters»;, eller hvorfor valg av bosted er viktig. (Illustrasjon: Skrible/Torhild Eide Torgersen)

Toleranse og flerkultur som stedskvaliteter

Florida (2002) fremhever forhold som åpenhet, toleranse, mangfoldighet og flerkultur som attraktive stedskvaliteter for den kreative klasse. Dette er egenskaper som kan gi ulike typer impulser og idéer til personer som lever av å være kreative. De gjør det også mulig for mange ulike typer personer å etablere seg i et område. Florida peker videre på tilgang til kultur- og fritidsaktiviteter som viktig, og at den kreative klasse trekkes til autentiske steder og steder der det er mye folkeliv og energi i gatene.

Florida har benyttet noen indikatorer for å måle slike stedskvaliteter som tiltrekker den kreative klasse, som har fått mye oppmerksomhet. For eksempel bruker han en «smeltedigel»-indikator og en «bohem»-indikator. Dette er indikatorer som måler andel innvandrere og andel kunstnere eller bohemer, som Florida kaller dem, i befolkningen i et område. Kunstnerne kan spille en viktig rolle som kreative ansatte i bedrifter som for eksempel lever av god design og innovativ aktivitet. Innvandrere kan ha noe av den samme rollen, og USA har tiltrukket seg mange dyktige studenter og fagpersoner fra andre land. I en oppfølger til 2002-boken uttrykker Florida (2005) bekymring for at USA etter terrorangrepet 11. september 2001 gjorde det mer komplisert for utenlandske studenter og innvandrere å etablere seg i USA. Disse gruppene har tradisjonelt stått bak en stor del av nyetableringene og veksten i kunnskapsnæringene i USA.

Signaleffekt

Innvandrere og kunstnere tenkes imidlertid ikke først og fremst som «dynamoer» i utviklingen av en mer kreativ økonomi. Tanken er heller at områder som tiltrekker seg slike personer, er generelt åpne og tolerante overfor et mangfold av individer. Mange kunstnere i et område blir for eksempel sett på som et signal om at miljøet er attraktivt også for andre typer av kreative personer. Relativt mange innvandrere brukes som tegn på områder der det er forholdsvis enkelt for nykommere å finne et sted å bo og arbeide. Argumentet går på at steder med en mangfoldig sammensetning av persontyper og nasjonaliteter utgjør attraktive miljøer for mange unge, høyt utdannede mennesker.

Florida omtaler perspektivet sitt som de tre T-er. Den første T-en står for toleranse, som er en viktig kvalitet ved steder der kreative yrkesutøver ønsker å bo. Den andre T-en er talent, som kjennetegner medlemmer av den kreative klassen. Den tredje T-en står for teknologi, som er resultatet i form av kunnskapsbaserte bedrifter og arbeidsplasser.

People climate versus business climate

Ut fra teorien sin argumenterer Florida for betydningen av det han kaller people climate; gode steder for kreative mennesker å bo og arbeide. Han avgrenser seg i noen grad fra Michael Porter og andre klyngeforskere som er opptatt av business climate, det å skape gode vilkår for nyskaping innen dominerende næringer i et område. Florida sier imidlertid at begge, både kvaliteter for mennesker og bedrifter, er viktige. Men han rendyrker betydningen av de kreative menneskene og deres bostedsvalg for næringsutviklingen. Argumentet er at bedrifter i bestemte næringer i stor grad lokaliserer seg der de finner kreative medarbeidere, og ikke slik vi ofte tenker: at bedrifter og arbeidsplasser kommer først og deretter trekker til seg arbeidskraft og befolkning. Argumentet har fått stor innflytelse på tenkning om næringspolitikk i mange land og områder. Essensen i næringspolitiske tiltak blir da å skape egenskaper ved steder som er attraktive for en favorisert gruppe av kunstnere og andre kreative yrkesutøvere. Det å skape de riktige egenskapene kan skje gjennom blant annet støtte til småskala kunst- og kulturaktiviteter, festivaler, oppgradering av nedslitte bygninger og boområder og tilrettelegging av sykkelstier og fritidsaktiviteter. Det innebærer en utvidelse av mer tradisjonelle strategier innenfor næringspolitikken til også å omfatte stedsutvikling og kulturpolitikk.

Designere og kunstnere blir gjerne regnet som del av den kreative klasse, slik Richard Florida bruker begrepet. Og i valg av bosted legger de vekt på det han kaller «people climate» og søker seg til de større byene. (Foto: Westerdals Høyskole)

Mangeartet kreativ klasse

Den kreative klasse avgrenses av Richard Florida til personer som arbeider i yrker der ledelse og problemløsing er en sentral del av arbeidshverdagen. Det skilles mellom tre hovedgrupper av yrker. Det som betegnes som den kreative kjernen omfatter personer innenfor et fåtall akademiske yrker, som medisinske yrker. De kreative profesjonelle omfatter et bredere sett av yrker. Her inngår for eksempel ledere, jurister, ingeniører og sosionomer. Den siste gruppen er det Florida betegner for bohemene, som i stor grad omfatter kunstnere, ansatte i kulturnæringer og design.

Den kreative klasse er altså stor og heterogen. Det er dermed ikke å vente at medlemmer av denne klassen har samme preferanser for hvor de vil bo og arbeide. Asheim og Hansen (2009) inndeler den kreative klasse på en noe annen måte for nettopp å få fram poenget om ulike preferanser for bosted. Deres inndeling baseres på hvilken kritisk kunnskap som personer må besitte for å gjennomføre innovasjonsprosesser. Én type sammenfaller med bohemene hos Florida. Det er kunstnere, filmskapere og designere som er opptatt av å treffe bestemte målgrupper med for eksempel produktdesign og markedsføring. Slike personer velger bosted ut fra people climate, ifølge Asheim og Hansen. Kriterier som åpenhet, toleranse, kulturtilbud og nettverksbygging til andre «bohemer» er viktig for deres bostedsvalg.

Det andre ytterpunktet hos Asheim og Hansen er personer som deltar med opparbeidet, praktisk kompetanse i innovasjonsprosesser. Det typiske eksemplet er ingeniører. Asheim og Hansen finner at disse i stor grad velger bosted ut fra business climate. De trekker til steder der det er spennende arbeidsmuligheter heller enn spennende bosteder. Den siste gruppen er personer som bruker vitenskapelige kunnskaper i innovasjonsprosesser. Det er personer som i stor grad velger bosted ut fra people climate, dog ikke like ensidig som «bohemene».

Mye kreativ klasse i Oslo vest

En studie kartla lokaliseringen av den kreative klasse i Norge på første halvdel av 2000-tallet, riktignok avgrenset til yrker i privat sektor (Isaksen 2005). I grove trekk viser studien at den relative størrelsen på den kreative klasse i ulike regioner minker i takt med synkende sentralitet i regionene.

Ikke overraskende er den kreative klasse sterkt overrepresentert i Oslo-regionen. Nesten 200 000 personer kan her sies å tilhøre denne klasse ut fra kriteriene som ble brukt (Andersen mfl. 2010a), mens antallet på landsbasis utgjør drøyt 460 000 i alt. Tallet for Oslo-regionen er omtrent 50 prosent høyere enn forventet ut fra landsgjennomsnittet. Overrepresentasjonen er imidlertid sterkt konsentrert til Asker og Bærum foruten Oslo.

Det samme mønsteret vises i de andre nordiske landene; den kreative klasse er konsentrert til hovedstadsregionene (Andersen mfl. 2010a). Ulikt statistikkgrunnlag gjør imidlertid en direkte sammenlikning litt usikker. Andersen mfl. beregnet størrelsen på den kreative klasse til ca. 425 000 personer i København-området, 400 000 i Stockholm og 275 000 i Helsinki. Omgjort til relative størrelser betyr det at noe over 40 prosent av de yrkesaktive i Stockholm og Helsinki kan regnes som kreative, i Oslo og København noe under 40 prosent.

Storbyer og ingeniørsteder

Hvis vi holder oss til Norge var det kanskje noe overraskende de mindre regionene Kongsberg og Arendal som hadde relativt flest medlemmer i den kreative klasse utenfor Oslo-regionen. I absolutte tall utgjorde det henholdsvis 6 000 og 11 000 personer (Isaksen 2005). Kongsberg var faktisk på høyde med Oslo kommune når det gjelder relativ andel av sysselsatte i kreative yrker. Kongsberg og Arendal er ingeniørtunge steder med mange ansatte i verkstedindustri og elektronikkindustri, og det er nok først og fremst antallet ingeniører som fører til topp-plasseringene for de to regionene.

Blant de mindre regionene topper Ulsteinvik på Sunnmøre med klart høyest andel personer i den kreative klasse, som utgjorde drøyt 3 000 personer. Her er det særlig skipsingeniørene som bidrar til høy skår. Dette mønsteret synes å bekrefte oppfatningen hos Asheim og Hansen at ulike deler av den kreative klasse har ulike preferanser, der blant annet ingeniører tiltrekkes av et spennende business climate.

Storbyregionene Bergen, Stavanger og Trondheim har en lavere andel kreative yrkestakere enn Oslo, Kongsberg og Arendal, men likevel en høyere andel enn de aller fleste andre norske regioner. I absolutte tall var det snakk om 46 000, 35 000 og 28 000 personer. Tromsø med omtrent 7 000 personer i den kreative klassen skårer derimot forholdsvis lavt i denne sammenheng, til tross for at regionen er blant de med høyest andel personer med høyere utdanning. Det avspeiler nok at Tromsø har mange med høyere utdanning i spesielt offentlig sektor, men forholdsvis få i de kreative yrkene i privat sektor.

Gammel vin på ny flaske?

Floridas teori har fått stor oppmerksomhet, mye på grunn av en svært pedagogisk og populær framstillingsform. Tankene er imidlertid ikke helt nye i norsk sammenheng. Det såkalte PTD-programmet (privat tjenesteyting i distriktene) til Kommunal-departementet rundt 1990 foregrep Floridas tankerekke. Særlig kompetansebasert tjenesteyting skulle trekkes mot distriktene ved hjelp av en strategi for stedsutvikling. I det lå å skape attraktive steder, for eksempel gjennom kulturaktiviteter, som folk ønsker å bli boende i eller flytte til. Videre var tanken at ønsket om å bo et sted skulle utløse fantasi og vilje til å skape nye arbeidsplasser på stedet.

Samfunnsgeografen Kristian Aasbrenn skrev i 1991 (s. 163) at «menneskelig fantasi, skapertrang og skaperkraft hevdes å være vår tids viktigste produksjonsfaktorer. I årene framover kan bolyst vise seg å være en minst like viktig utviklingsfaktor som eksistensen av råvarer var det i den perioden industrisamfunnet tok form». Richard Florida ble verdensberømt for å skrive det samme, med litt andre ord, ti år senere.

PTD-programmet la særlig vekt på å trekke såkalte ressurspersoner til distriktene, personer med høyere utdanning som kunne ha en liten kompetansearbeidsplass med på lasset. Videre var tanken at personer og bedrifter kunne trives på et lite sted når de kan ha kontakt med kunder, samarbeidspartnere og kunnskapsmiljøer gjennom bruk av IKT. PTD-programmet så en årsaksrekke fra stedsutvikling til tiltrekning av ressurspersoner til utvikling av kompetansebasert tjenesteyting.

Ikke for distriktene?

Programmakerne bak PTD-programmet var fremsynte når de foregrep kjernen i Floridas budskap. Floridas teori er dermed prøvd ut, riktignok i liten målestokk og på svært små steder i norske distrikter. I sum var ikke resultatene all verdens. PTD-programmet revitaliserte ikke norske distrikter eller distriktspolitikk, selv om det teoretiske grunnlaget for programmet var fornuftig. Forsøkene med stedsutvikling ble kanskje gjennomført på for små steder, som manglet stedskvaliteter knyttet til toleranse, mangfold, allsidig kulturtilbud og frodig gateliv som den kreative klassen skal tiltrekkes av.

Erfaringene fra PTD-programmet antyder også at bolyst ikke er nok for å tiltrekke ressurspersoner og få vekst i kunnskapsnæringer i distriktene. Kreative personer kan få til utrolig mye hvor som helst og mot mange odds, men jevnt over trenger bedrifter også andre forutsetninger for å vokse enn en flink entreprenør. Kanskje overvurderte PTD-programmet også mulighetene for å minske avstandsfriksjonen med hjelp av 1990-tallets teknologi. Det finnes eksempler på bedrifter som klarer seg godt uten et næringsmiljø i nærheten, men særlig i mange kunnskapsnæringene er det viktig «å være der ting skjer».

Blant de mindre regionene i Norge har Ulsteinvik på Sunnmøre høyest andel personer i den kreative klasse. Men her er det særlig skipsingeniørene som bidrar til høy skår, noe som kan bekrefte at ulike deler av den kreative klasse har ulike preferanser, der blant annet ingeniører tiltrekkes av et spennende «business climate». (Foto: Ulstein Group)

USA-sentrert teori

PTD-programmets erfaringer peker på at Floridas teori ikke nødvendigvis er relevant i alle sammenhenger. Florida utviklet sin teori ut fra samfunnsforholdene i USA, som blant annet kjennetegnes av høy mobilitet for personer og bedrifter. Norske arbeidstakere er nok tradisjonelt mer trofaste mot sine arbeidsgivere enn det som har vært vanlig i Amerika. Det avspeiler delvis at byene i Norge er langt mindre med færre alternative arbeidsplasser for høyt utdannede. Siden USA har et femtitalls millionbyer kan høyt utdannede nykommere på det amerikanske arbeidsmarkedet finne arbeid i kreative næringer en rekke steder. Når jobbmulighetene er mange kan nykommere legge vekt på stedskvaliteter ved valg av bosted. I norske byer er de regionale arbeidsmarkedene langt mindre, og nykommere må i langt større grad skjele etter hvor arbeidsplassene finnes, og ikke kun etter hvor det kan være spennende å bo.

Det flerkulturelle er en annen faktor som synes å ha ulik betydning i amerikanske metropoler og i norske byer. I USA, der en stor andel av forskerne og ingeniørene kommer fra andre land, har innvandrere betydd mye for framveksten av høyteknologisk industri. I Norge er spesielt ikke-vestlige innvandrere mindre integrert på arbeidsmarkedet og går også i stor grad inn i yrker uten spesielle krav til kunnskap. Det norske mønsteret for ikkevestlige innvandrere avviker dermed betydelig fra bildet som tegnes av noen typer innvandrere på det amerikanske arbeidsmarkedet.

People climate for ulike livsfaser

Et annet spørsmål er om den kreative klassen i Norge legger vekt på samme stedskvaliteter eller people climate som Florida finner i USA. Andersen mfl. (2010) analyserte dette spørsmålet for de nordiske landene. Her konkluderes det med at ulike byer og regioner har ulike sterke kvaliteter – og kvaliteter som er attraktive for bestemte grupper av personer.

Hovedstedene har mest av de kvalitetene som fremheves av Florida; som åpenhet, flerkultur og mangesidig kulturtilbud. Hovedstedene i Norden konkurrerer i noen grad med hverandre om å tiltrekke seg unge, mobile «kreative», og der Floridas stedskvaliteter er med å avgjøre konkurransen.

Mellomstore byer og tradisjonelle industriregioner kan ikke konkurrere med hovedstedene på den typen kvaliteter. De mellomstore byene har likevel noen storbykvaliteter når det gjelder kulturtilbud og arbeidsmarked og framstår samtidig som tryggere og mer oversiktlige. I mindre byer og industriregioner vurderes gode oppvekstsvilkår for barn og rimeligere bosteder som viktige kvaliteter. Det gjør at områder utenfor hovedstedene har noen attraktive kvaliteter for småbarnsforeldre.

Business climate viktigst

Andersen mfl. (2010b) finner at stedskvaliteter er viktig for å trekke den kreative klasse til hovedstedene. Men i alle typer regioner er likevel business climate, mulighetene for å finne spennende jobber, og gjerne for to i et hushold, viktigste tiltrekningsfaktor.

Dette betyr at en må være varsom med å overføre koblingen mellom den kreative klasse og byvekst fra Floridas USA-baserte teori direkte til norske eller nordiske forhold. People climate er ikke enerådende som vekstskaper i våre byer. Vi må også ha i mente at den kreative klasse er mangesidig og har ulike bostedspreferanser, som delvis er annerledes enn de Florida fremhever som sentrale.

En kreativ økonomi?

Den kreative klasse er svært ujevnt fordelt geografisk i Norge som i mange andre land. Men betyr opphoping av kreative personer i enkelte storbyer noe for næringslivets innovasjonsevne og vekst?

Spørsmålet rører ved en annen problematisk side ved Floridas teori, nemlig påstanden om at vi nå er i en kreativ periode i verdensøkonomien som gir den kreative klasse økt betydning. Det fremholdes at «growth in the knowledge and creative age is powered by concentrations of creative people organized in and around creative cities» (Florida og Mellander 2014, s. 310).

Økonomisk vekst er ujevnt fordelt mellom land og regioner. Men å forklare det ene og alene med hvor den kreative klasse velger å bosette seg, er for enkelt. Forenklingen bunner i den underliggende sammenhengen som Florida synes å bygge på: Kreativitet gir innovasjon i bedrifter, som fører til økt konkurransestyrke, flere arbeidsplasser og vekst.

Innovasjon er mer enn kreativitet

Kreativitet er unektelig en viktig innsatsfaktor i innovasjonsprosesser, men kreativitet leder ikke automatisk til innovasjon. Innovasjoner er nye eller vesentlig endrede produkter, tjenester, produksjonsprosesser, organisasjonsformer eller markedsførings-modeller som er lansert på markedet eller tatt i bruk. Vitenskapelig kunnskap er sentralt i noen innovasjonsprosesser, mens praktisk, erfaringsbasert kompetanse nesten alltid må inkluderes. Utvikling av et nytt produkt kan kreve kompetanse til å lage prototyper, produksjon kan kreve erfaring i å sette opp effektive produksjonslinjer, lansering kan kreve kunnskap om brukerbehov eller spesielle kundegrupper, og så videre.

Poenget er at innovasjoner, eller nytt næringsliv, ikke vokser fram av kreativitet alene. Ingen land eller regioner kan leve av kun den kreative klasse. De kreatives idéer og kunnskap må kobles med annen type kompetanse for å gi innovasjoner. Selv om Oslo-området har en svært høy andel mennesker som kan sies å tilhøre den kreative klasse, har ikke området særlig flere innovative bedrifter enn andre deler av landet (Isaksen 2013). Noe av forklaringen kan nettopp være at det meste av vareproduksjonen, og praktisk kunnskap om produksjon, finnes andre steder i landet eller utenfor Norges grenser. Avstanden til praktisk kompetanse kan hemme innovasjonsprosesser i Oslo, eller føre til at nye idéer settes ut i livet i andre deler av landet eller i utlandet. Kongsberg og Ulsteinvik fremstår som vel så innovative næringslivsmessig som Oslo.

Kreative mennesker er en styrke for en regions næringsutvikling. Poenget er imidlertid at flere kreative ikke alene er noen oppskrift på innovasjon og vekst. Det kreves også andre typer kompetanse for å gjøre kreative idéer om til arbeidsplasser, bedrifter og vekst.

Litteratur:

Andersen, K. V., Hansen H. K., Isaksen, A og Raunio, M. (2010a), Nordic City Regions in the Creative Class Debate – Putting the Creative Class Thesis to a Test. Industry and Innovation, 17, 2: 215–240.

Andersen, K. V., Bugge, M., Hansen H. K. , Isaksen, A og Raunio, M. (2010b), One Size Fits All? Applying the Creative Class Thesis onto a Nordic Context. European Planning Studies, 18, 10: 1591–1609.

Asheim, B. og Hansen, H. K. (2009), Knowledge Bases, Talents and Contexts: On the Usefulness of the Creative Class Approach in Sweden. Economic Geography, 85, 4: 425–442.

Boschma, R. og Fritsch, M. (2014), The location of the creative class in seven European countries. I I Mellander, C., m. fl. (red.), The Creative Class Goes Global. Routledge, London (s. 227–240).

Florida, R. (2002), The Rise of the Creative Class. Basic Books, New York.

Florida, R. (2005), The Flight of the Creative Class. HarperCollins, New York.

Florida, R. og Mellander, C. (2014), The creative class around the world. I Mellander, C., m. fl. (red.), The Creative Class Goes Global. Routledge, London (s. 308–312).

Isaksen, A. (2005), Den kreative klassen og regional næringsutvikling i Norge. Arbeidsnotat 22/05. NIFUSTEP, Oslo.

Isaksen, A. (2013), Innovative regioner. I Abelsen, B., Isaksen, A. og Jakobsen, S-E (2013) (red.), Innovasjon – organisasjon, region, politikk. Cappelen Damm Akademiske, Oslo (s. 152–174).

Mellander, C., Florida, R., Asheim, B. T. og Gertler, M. (2014) (red.), The Creative Class Goes Global. Routledge, London.

Aasbrenn, K. (1991), Stedsutvikling – nøkkelen til utvikling av livskraftige stedssamfunn. I Almås, R. (red.), Åtte perspektiver på bygdeutvikling. NLVF-publikasjon 3/91.