«Stadtluft macht frei», byluft gjør deg fri, het det i middelalderens Tyskland. Byen var den gang et fristed fra stavnsbånd og livegenskap, og folk søkte beskyttelse bak byens trygge murer fra føydale fyrster. Ifølge middelaldersk rett kunne en livegen som hadde oppholdt seg mer enn ett år og én dag i en by, ikke lenger kreves tilbake av sin herre. Han var blitt en fri mann.

Byen har alltid vært et sivilisatorisk prosjekt og et laboratorium for kulturelle og sosiale endringer og politiske omveltninger. Den har gitt borgerne frihet fra de yrkesmessige og økonomiske begrensningene som fantes i det tradisjonelle landsby- og bygdesamfunnet. Og fram til midten av 1800-tallet nøt byene og deres borgere godt av næringsfrihet og omfattende privilegier, såkalte kjøpstadsrettigheter, som gav dem monopol på handel og annen næring innenfor et gitt område, omlandet. Men frihet betød ikke nødvendigvis likhet. Ulikhetene i tidligere tiders byer var neppe særlig mindre enn på landsbygda.

I dag byr ikke byen lenger på samme type frihet eller trygghet, kanskje snarere tvert om. Bylivet gir likevel fortsatt større spillerom for individualitet og personlige livsprosjekter enn det man finner på mindre og mer konforme steder. På mange måter har utviklingen av byen og individualismen gått hånd i hånd. Det urbane liv preges ofte av høyere toleranse for sosialt, etnisk og kulturelt mangfold enn i mer rurale samfunn, men også en større grad av ulikhet mellom innbyggerne. Dette gjenspeiler seg i stor og økende variasjon av livsstiler, identiteter, holdningsmønstre og preferanser i byen. I sin tur kan dette mangfoldet gi grobunn for kulturutvikling, innovasjon og nyskaping.

Men dagens bysamfunn er ikke bare frigjørende eller inkluderende. Byen kan være utestengende og ekskluderende, ja også segregerende. Noen ekskluderes på grunn av andre menneskers sosiale eller kulturelle fordommer, andre stenges ute av økonomiske årsaker. Særlig boligbygging i privat regi har en tendens til å skille bybefolkningen fra hverandre rent geografisk etter betalingsevne. Og dagens store byutviklingsprosjekter fører ofte til at også selve byrommet med plasser, parker og gater, som i utgangspunktet er alles felleseie, blir «privatisert», i den forstand at enkelte grupper kan føle seg uvelkomne.

Folk kan også selv velge å stenge storsamfunnet ute, altså et slags frivillig «indre eksil». Dette gjelder blant annet enkelte innvandrergrupper som ikke ønsker å la seg assimilere inn i den norske væremåten, men heller vil leve i samsvar med egen kultur i Norge, i mer eller mindre «parallelle samfunn» der kontakten med det norske samfunnet er begrenset. Skjønt nytt er dette egentlig ikke. Det har vel alltid vært slik at ulike grupper og sjikt av befolkningen har kunnet leve hele sitt liv i samme by, uten særlig nær kontakt og nesten uten å støte på hverandre.

Det store sosiale og kulturelle mangfoldet i byen, med vekt på individualitet, uenighet og forskjeller, er en dynamisk og kreativ kraft som kan bringe samfunnet videre. Men økende sosial segmentering og segregering krever stor toleranse, med gjensidig aksept og respekt mellom befolkningsgruppene. Hvis ikke kan spenningene i bysamfunnet øke og i verste fall utløse konflikter, vold og kriminalitet.

Jens Fredrik Nystad Redaktør