Commitéen for det Indre i Norges første frie Storting (1814–16) uttalte at Norge måtte stole på fiskeriene for å opprettholde sin handelsbalanse og håpet at disse ville «forblive Norges viktigste Guldgrube». Stortinget uttalte også: «Fiskeriene i Norge udgjør uden tvivl en av Statens viktigste Næringskilder, og med Hensyn til den uudtømmelige Kilde hvorfra dette Erhverv udskyder, næst Agerdyrkningen maaske den viktigste. Det maa altsaa være af den yderste Viktighed – at fremelske denne Næringsgren, – end og ved vel affattede og riktig anvendte Love.» Men hvordan står det til med denne nasjonale «gullgruven» i dag? Jeg våger påstanden at havressursene våre trues av rovdrift, dårlig forvaltning og ikke minst privatisering.

Av Henning Røed

Det som Norges første frie Storting forsto, var at fisk og fiskeprodukter hadde vært Norges viktigste eksportprodukt gjennom det meste av de siste tusen år. I lang tid utgjorde fisk over 80 prosent av eksportverdien. Seinere kom også trelast og sjøfart inn som viktige eksportnæringer. Men selv på 1800-tallet kunne verdien av fiskeeksporten i lange perioder overstige 50 prosent.

Mye av fisken ble fisket nordover. I Lofoten, men etter hvert også i Troms og Finnmark. En del historikere har antydet at uten fiskeriene her oppe hadde kanskje ikke de to nordligste fylkene vært særlig bebodd, og ei heller blitt en del av Norge.

Sjømat var selvfølgelig også viktig som mat, og særlig for kystbefolkningen. Mens folk i innlandet blandet bark i brødet i kriseår, brukte fiskerne og kystens befolkning tørket fisk i brødet. Det var betydelig mer næringsrikt. Ofte kunne kystbefolkningen også finne seg annet spiselig i fjæra. Sagaene nevner da også at vi nordmenn spiste tang – rødalgen søl er blant annet nevnt i Egil Skallagrims saga.

Også i moderne tid har fiskeriene vært trukket frem som viktig for bosetningen i nord. Under den kalde krigen var dette en viktig faktor. Med Sovjetunionens fall og fremveksten av glasnost virker det som om en del politikere har glemt bort dette, og ikke lenger er klar over at Russland fortsatt er en av verdens tre store stormakter. Mens enkelte politikere har snakket om «lys i husan», virker det som om andre ikke lenger ser Russland som noen trussel mot Norge. Dette har skjedd samtidig som en lett får inntrykk av at NATOs nordflanke ikke er så viktig som før for USA.

Særlig Høyre og Fremskrittspartiet ser ut til å legge mindre vekt på bosetning i nord. De har fokus på privatisering, og nå særlig privatiseringen av fiskeressursene. Man kan lett få inntrykk av at dette er deres viktigste ideologiske sak. Det kan virke som om ordet privatisering har den samme gjenklang i disse miljøene som ordet rettferdighet har hatt innen arbeiderbevegelsen.

Geografiske og marinbiologiske forutsetninger

Medregnet fiskevernsonene rundt Svalbard og Jan Mayen har Norge verdens 14. største økonomiske sone. En slik økonomisk sone regnes fra fastlandet og 200 nautiske mil ut fra kysten, eller til man møter andre lands soner. 200 nautiske mil er rundt 370 kilometer, det vil si nesten like langt som avstanden mellom Oslo og Ålesund. Vårt økonomiske havdomene er på nesten to millioner kvadrat-kilometer. Legger vi til fastlandet og kontinentalsokkelen, blir flateinnholdet på bortimot 2 400 000 kvadratkilometer. «Landet/Vannet» vårt er dermed større enn det samlede landarealet av Irland, Storbritannia, Frankrike, Spania, Portugal, Belgia, Nederland, Danmark, Sverige, Tyskland, Finland, Østerrike, Sveits, Italia og litt av Hellas. Kort sagt er hav-Norge omtrent like stort som Vest-Europa.

Råderetten over disse havområdene gjør oss geografisk sett til en stormakt, og det aller beste med det enorme havriket er at det rommer noen av verdens grunneste og mest produktive havområder.

Figur 1: Norges maritime grenser. (Kilde: Kartverket)
Norge er en av verdens største fiskeeksportører, og særlig hvis vi måler etter eksportverdi. Hvert år eksporterer landet vårt over 600 kilo fisk per nordmann til en verdi av ca. 50 milliarder kroner. (Foto: regjeringen.no)

Dersom slike områder inneholder nok næringssalter, vil mye sollys kunne produsere masse plankton og gi opphav til store mengder fisk og andre arter. Våre havområder i Nordsjøen, langs kysten og i Barentshavet tilfredsstiller disse kravene. De er næringsrike og grunne, og på de tidene av året da midnattssolen stråler bortimot døgnet rundt, er også de nordligste områdene særdeles produktive.

Vår kontroll over disse havområdene er den viktigste grunnen til at vi er blitt en fiskeristormakt. Eierskapet gjør det også mulig for oss å bli en stormakt innen alle typer av marin næringsutvikling. De naturlige forutsetningene er der, de avhenger kun av hva vi gjør ut av dem. Etter at mesteparten av den produktive jordoverflaten nå er utnyttet, har vi fortsatt store muligheter til å utnytte «vannet» vårt. Hittil har vi jordboere bare plasket lett i overflaten av dette enorme havriket og knapt nok innsett at det skjuler langt mer enn bare fisk og sjømat.

Verdens nest lengste kystlinje

Lenge har vi nordmenn brukt havet som farled, og i alle fall i nordeuropeisk sammenheng var vi svært tidlig ute med sjøfart og skipsbygging. Lange fjorder og kyst, og et kupert landskap med mye fjell, var nok en hovedårsak til at vi måtte bruke havet som transportåre. Det gjorde at vi tidlig utviklet oss til å bli den fremste sjøfartsnasjonen i vår del av verden. Seinere stagnerte denne utviklingen, og skipsflåten vår forfalt i mange hundre år – trolig mest fordi verdens første «multinasjonale selskap» lenge hadde bortimot fullstendig kontroll med den omfattende norske fiskeeksporten. De tyske hanseatene tjente nemlig meget gode penger på norsk fiskeeksport, og den var en bærebjelke i deres handelsimperium. I mange hundre år fraktet de og deres etterkommere vår fisk til resten av Europa, og det virker nærmest som om de behandlet Norge som en råvarekoloni. Ett av resultatene ble at Norge lenge ikke hadde behov for en egen stor skipsflåte.

Vi nordmenn har også verdens nest lengste kystlinje. I luftlinje er den 2 600 kilometer lang, og rundt 100 000 kilometer når vi regner med strandlinjen av fjordene og øyene. Bare Canada har lengre kystlinje enn oss. Dersom vi ikke regner med øyene, befinner vi oss fortsatt på 7. plass, men kystlinjen vår er likevel lengre enn både USAs, Kinas og Storbritannias. Bare Canada, Indonesia, Grønland/ Danmark, Russland og øyriker som Filippinene og Japan har da lengre kyst enn oss. På mange måter er havene våre, og det som finnes i dem, vår aller største ressurs.

550 milliarder kroner i året

I over tusen år har Norge vært blant verdens største fiskeeksportører, og særlig når det gjelder eksportverdi. I 2010 var vi nest størst etter Kina, med en eksport av fisk på over 50 milliarder kroner. I 2013 var denne eksportverdien øket til over 60 milliarder kroner. Også når det gjelder oppfisket mengde, holder vi oss gjerne inne blant de ti største landene. I mesteparten av disse tusen årene har fiskeeksporten som nevnt utgjort over åtti prosent av landets eksportinntekter. Med disse inntektene har vi kunnet skaffe oss fremmed valuta til import av korn og andre livsviktige varer. Uten denne eksporten ville livet ofte blitt vanskeligere.

Fisk utviklet seg tidlig til å bli et av de første virkelig store handelsproduktene i Nord-Europa. Med tørrfisk av torsk hadde Norge et produkt som bortimot solgte seg selv, i perioder til meget høye priser. Grunnen var enkel, nemlig at den katolske kirken stilte strenge krav til hva folk kunne spise i fastedagene. I nærmere halvparten av årets dager utgjorde fisk korrekt fastemat for mange titalls millioner katolikker rundt om i Europa. Mange av de katolske landene fisket lite eller kom sent i gang med sine egne fiskerier. Norge satt derfor på en veritabel gullgruve – Europas største fiskeressurser.

Så seint som i rekordåret 1977 dro 30 000 norske fiskere opp rundt 3,2 milliarder kilo fisk. Det tilsvarer nesten en halv kilo fisk per innbygger på planeten. I tillegg produserer norske lakseoppdrettere over én million tonn oppdrettslaks per år. Det vil si at vi hvert år eksporterer landet vårt over 600 kilo fisk per nordmann. Holder vi oss på dagens eksportnivå, vil vi kunne oppnå en eksportinntekt på 5 000 milliarder kroner de neste 100 årene. Dette er inntekter i samme størrelsesorden som pengene vi har spart opp fra oljeutvinningen. Men allerede i 1999 anslo en ekspertgruppe nedsatt av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) og Norges Tekniske Vitenskapsakademi (NTVA) at vi kunne få en produksjon innen sjømat på 75 milliarder innen 2010 og 250 milliarder innen 2030. Men utviklingen gikk raskere enn utvalget forutsa, og rapporten måtte derfor oppdateres i 20121. Da trodde man på en verdiskapning på 550 milliarder kroner i 2050. Det utgjør 110 000 kroner for hver nålevende mann, kvinne og barn. Da monner det!

Svein Ludvigsen (Høyre) var fiskeri- og kystminister i Kjell Mange Bondeviks andre regjering 2001–2005. Som fiskeriminister ga Ludvigsen trålerrederne anledning til å kjøpe seg evigvarende, strukturerte fiskekvoter. Dette skapte sterke reaksjoner fra opposisjonen, som hevdet at de små kystsamfunnene risikerte å miste levegrunnlaget når kvotene ble solgt videre til de store fiskebåtrederne som hovedsakelig tar fangsten til utlandet. (Foto: Scanpix)

Enorme verdier på spill

Fisk og annet levende i havet utgjør kanskje det nærmeste vi kan komme en evighetsmaskin – en fornybar kilde til rikdom for landet vårt. Men samtidig er fiskeressurser sårbare for hard beskatning. Innen jordbruk og andre næringer får man som oftest mer igjen jo større innsats man legger ned, men slik er det ikke nødvendigvis innen fiske. Politikere, forvaltere, forskere og fiskere klarte nesten å utrydde den norske silda på slutten av 1960-årene. Og i 1980-årene lot politikerne fiskerne lenge overfiske torskebestandene. Passer vi egentlig godt nok på de viktigste fiskeriressursene og de viktigste artene?

Dagbladet anslo verdien av de evigvarende torskekvotene til trålerrederne til noen titalls milliarder kroner i 2005. Dersom vi tar utgangspunkt i hva dagens torskekvoter er, og hvor mye retten til evigvarende kvoter er blitt solgt for på Island, kan vi få en idé om hva torskeressursene kan være verdt. I 2013 kan norske fiskere fange opp mot 500 000 tonn torsk i nord – det er det samme som 500 millioner kilo torsk. Da islendingene privatiserte sin fisk, ble deres evigvarende torskekvoter betalt med opptil 300 kroner pr. kilo. Vi vet også at deres torskebestand som regel vil være mindre ennvår egen, og prisen lavere. Med den prisen de oppnådde, er verdien av torskekvoter i nord for evig tid minimum verdt 150 milliarder kroner (500 millioner x 300 kroner).

De store fiskebåtrederne er blitt Norges nye adel. Kvotepolitikken har favorisert et fåtall store aktører på bekostning av blant annet kystfiskeflåten, og har ført til en markedssituasjon som er konkurransehemmende. (Foto: Fiskebåt/Havfiskeflåtens organisasjon)

Ibsens sitat, «evig eies kun det tapte», kan lett bli virkelighet for det store flertallet i Norge. Vi tar det for gitt at det er vi som er de virkelige eierne av fiskeressursene, men det kan lett ende opp med et «evig» eierskap av ibsensk type.

Samme hvor mye jeg har lett, har jeg ikke funnet noen som har dristet seg til å sette en verdi på de norske fiskeressursene. Jeg har derfor gjort et røft overslag og håper at det kan stimulere til en diskusjon blant økonomer og andre om verdien av fiskeressursene.

Basert på torskens viktighet i fiskeriene har jeg anslått torskeressursene til å utgjøre ca. 50 prosent av verdien av all norsk fisk, selv om dette vil variere en del fra år til år. I gode år vil silda trolig utgjøre rundt 25 prosent av verdien og resten av fiskebestandene de siste 25 prosent. Over har jeg beregnet verdien av såkalte evigvarende torskekvoter til 150 milliarder kroner, basert på hva islendingene betalte for slike kvoter. Retten til å fange 100 basistonn «evigvarende» sildekvoter i dag kan ifølge Fiskeribladet Fiskaren selges for rundt 50 millioner kroner. Det tilsvarer en verdi på noe over 120 kroner kiloen. Med norsk sild i toppform kan det bety det en verdi på rundt 120 milliarder kroner (én milliard kilo x 120 kroner). Dersom vi da setter verdien av evige kvoter for resten av artene til ytterligere 120 milliarder, skulle vi få en total verdi av norske fiskerier på nærmere 400 milliarder kroner.

Så mye kan altså stå på spill i en privatisering. Dersom disse ressursene var blitt solgt på det åpne markedet, ville dette kunne gitt hver eneste norsk borger bortimot 80 000 kroner.

De evigvarende kvotene som Svein Ludvigsen (Høyre) ga trålerrederne i sin tid som fiskeriminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering 2001– 2005, kan ha vært verdt 45 milliarder kroner med dagens bestander og kvoter. Men fiskeressursene våre er ikke blitt solgt, de er blitt gitt bort. Hvorfor?

Ranet av gullgruven

Våren 2005, under Ludvigsen og Bondevik II-regjeringen, gikk det brått opp for en del mennesker i Norge at det foregikk en snikprivatisering av fiskeressursene. Fiskebåtredere og fiskere med kvoter vil nok påstå at kvotene deres er blitt gjort stadig mer private og omsettelige, og det lenge før mars 2005. Og de har rett, for dette har vært en langsiktig prosess som har involvert fiskeriministre særlig fra Høyre, men også fra Arbeiderpartiet. Ministerne har enten «flyttet gjerdestolpene» til allmenningen eller ignorert at disse er blitt flyttet. Flyttingen har skjedd «på nattestid» og så gradvis at flertallet i Norge ikke har hatt den minste anelse om det som har skjedd: At noen har forsøkt å innskrenke retten til å kunne bli fisker til en stadig mindre klikk av fiskebåtredere, og at det brede flertallet er blitt forsøkt stengt ute fra fiskeriene.

Til slutt, under Svein Ludvigsen, kulminerte dette med innføring av såkalte evigvarende strukturerte kvoter. Og det er jo også derfor Ludvigsen har fått mye av skylden for privatiseringen. Det er nemlig en enorm forskjell på å kunne «påregne» årlige kvoter og å få kvoter som gjelder for evig tid. De fleste av oss har ikke noe forhold til evigheten, men det å gi noen noe «for evig» sender ekstremt sterke signaler.

Stengingen av allmenningen

For trålerne har stengingen av allmenningen skjedd helt fra den første trålloven kom i 1908, med viktige endring i 1936 og 1939. For ringnotfiskerne kom dette med deltakerloven i 1972. Denne er også blitt gjort gjeldende for en rekke andre fartøygrupper.

I kystflåten kom såkalte «evige» eierrettigheter inn etter kollapsen i torskebestanden i 1989, da det kom adgangsbegrensninger for kystfiskebåter i 1990. Denne begrensningen medførte at fiskerne måtte ha løyve for å drive fiske, noe som ble gitt til alle som den gangen var innenfor det som kalles «lukket gruppe». Denne gruppen fiskere reguleres med årlige, garanterte fartøykvoter, som kan omsettes, og som også blir omsatt i stort monn. Det finnes også en «åpen gruppe», der alle som erverver seg båter under elleve meter, fortsatt kan etablere seg. Disse fisker på en felles kvote, og fisket stoppes når denne kvoten er oppfisket. Dette betyr at mesteparten av fisket i Norge er lukket for de viktigste artene, slik som torsk, hyse, sei, sild, makrell, lodde og kongekrabbe. Minst 95 prosent av det som fanges, er begrenset med kvoter, som kan kjøpes og selges innenfor gitte rammer i de forskjellige gruppene. Alle som ønsker å kjøpe seg kvoter fra dem som har fått dem «gratis» av fellesskapet, må betale for dem. De som solgte seg ut av fisket, solgte som oftest kvoter de hadde fått «vederlagsfritt» av staten ved innføringen av adgangsbegrensningen.

På 2000-tallet åpnet Svein Ludvigsen og Høyre for at flere grupper kunne slå sammen kvoter, og at disse tilleggskvotene som fiskerne fikk, ble gjort evigvarende. En såkalt strukturering for evigheten. Fiskerne vil nok påstå at grunnkvoter eller basiskvoter som alle fartøyer med kvoterettigheter har, også er evige. Men forskjellen er at før Ludvigsen kom med sine tidsuavhengige (evige) kvoter, fikk de som strukturerte kun beholde de ekstra kvotene i maksimalt 18 år. Det er stor forskjell på å få disponere noe i 18 år og for alltid.

Fiskerimyndighetene på sin side legger vekt på at det er viktig at kvotene gis hvert år. Dermed kan de endre kvotene både innad i en gruppe og mellom grupper. En stor del av rettssakene om de evigvarende kvotene har derfor handlet om fiskerimyndighetens behov for handlingsrom.

Det store bankranet

Før Svein Ludvigsen og Bondevik II-regjeringen i 2005 ga bort evigvarende torskekvoter til et trettitall rike rederfamilier, hadde disse rederfamiliene, som andre, vært avhengige av å få årlige kvoter. Nå skulle derimot de og deres arvinger eie kvotene for evig tid. Dette betydde blant annet at de kunne la etterkommerne arve dem, og de kunne pantsette dem, samt at kvotene, som andre kvoter, kunne selges. De som fikk minst, fikk trolig torskekvoter verdt noen hundre millioner kroner, mens de som fikk mest, fikk torskekvoter for flere tusen millioner. Blant de siste var Kjell Inge Røkke og Akerkonsernet. Kvotene som rederne fikk «gratis», kunne selges den neste dagen med superprofitt.

Trålerrederne vil sikkert argumentere med at de også «eide» trålkvotene før dette, siden de kunne omsette dem. Og at det eneste Ludvigsen åpnet for, var at de kunne slå flere kvoter sammen, og at tilleggskvotene også ble gjort evigvarende. På samme måte som fiskerne hadde sett på basiskvotene sine som «evige». Det skulle vært interessant å se hvordan trålerrederne får dette til å rime med havressurslovens paragraf om at fiskeressursene ligger til fellesskapet. De må i så tilfelle mene at vi andre har gitt dem kvotene til evig tid, men det har vi ikke. Ingen har nemlig spurt oss om vi vil gi bort disse fiskeressursene.

Norges nye adel

Vanligvis består en privatisering i at bedrifter, eiendom eller ressurser selges fra staten til private interessenter, men i dette tilfellet gis milliardverdiene bort gratis. Staten (du og jeg) har nemlig ikke mottatt en eneste krone for de verdifulle fiskeressursene. I 2005 var Dagbladet en av de få avisene som kommenterte det som holdt på å skje. På lederplass skrev de: «Presangen fra staten til en liten norsk fiskerielite har en verdi på flere titalls milliarder kroner, omregnet i fangstverdi. Og kvotene kan omsettes. Fiskeriministeren tilbakeviser at han gjør nasjonale fiskekvoter til privat eiendom. På samme måte er Ludvigsen den siste i dette landet som benekter at fiskekvoter, retten til å fiske, kan kjøpes og selges.»

Ifølge Dagbladet hadde altså disse kvotene en verdi på noen titalls milliarder kroner. Høyre, som var hoveddrivkraften bak forslaget, forsto at det ikke var særlig lurt å kalle milliardgaven for en privatisering, så de kalte det en «ny strukturordning». Et lurt uttrykk som skjulte at dette dreide seg om å overføre evig eierskap over store verdier fra fellesskapet til noen få rike fiskebåtredere.

Denne privatiseringen ble gjennomført uten noen bred debatt på Stortinget, og uten at det fantes noe langsiktig flertall for ordningen. 2. mars 2005, få dager før de evigvarende kvotene ble innført, tok Marit Arnstad fra Senterpartiet opp privatiseringen med statsminister Bondevik i spørretimen. Bondevik benektet at dette var en privatisering, men det var ikke bare Dagbladet som var uenig i det. Samtidig som de tvang saken gjennom i Stortinget, måtte de borgerlige være klar over at de ikke hadde noen varig støtte i Stortinget for å gi bort evigvarende torskekvoter. Samme høst var det stortingsvalg, og det lå i kortene at en ny regjering ville oppheve dem. Dermed ville de evigvarende tilleggskvotenes videre skjebne overlates til rettsapparatet. Under høyesterettssaken stilte jo også regjeringsadvokatene spørsmålet om en mindretallsregjering kunne endre på en så viktig del av norsk politikk, og dermed overlate til Høyesterett å avgjøre i ettertid hva som var rett og riktig. For min egen del vil jeg legge til spørsmålet om hvorvidt disse partiene legger opp til amerikanske tilstander, med en høyesterett som i etterhånd må foreta viktige politiske avgjørelser?

Da den rødgrønne regjeringen vant valget i 2005, innførte de en strukturpause fra oktober samme år. I 2007 fulgte de opp anbefalingene fra et utvalg og begrenset eiendomsretten til kvotene til 25 år. Trålerrederne var ikke fornøyd med å få eie tilleggskvotene i «bare» 25 år, og reder Eivind Volstad gikk til sak mot staten. Saken dreier seg imidlertid ikke bare om kvoterettighetene til fiskebåtreder Volstad, men også om alle andre trålerredere i samme situasjon. Det gjorde advokaten til Volstad klart: «Det naturlige vil være at styresmaktene endrer forskriften til å likebehandle alle som er i en parallell situasjon til Volstad.»

Nå tapte Volstad til slutt saken i Høyesterett med ni mot åtte stemmer. Men i februar i år ble det kjent at han vil bringe saken inn for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Også den politiske plattformen til den blåblåregjeringen, som åpner for at strukturerte fiskekvoter skal være tidsubegrensede, skaper usikkerhet om kvotesystemet. Men spørsmålet er om Solbergregjeringen vil innføre denne type endringer av norsk fiskeripolitikk gjennom forskrifter, og uten å ha noe stabilt flertall i Stortinget bak seg. Regjeringsplattformen åpner også for strukturering i lukket fartøygruppe under 11 meter, altså sjarkbåter, med evige kvoter. Men dette gikk Fremskrittspartiets landsmøte nylig i mot. Også Finnmark Høyre er mot. Saken er nå ute på høring.

Konklusjon

Hva blir effekten av at eierskapet til fiskekvoter og oppdrettsanlegg flyttes vekk fra våre nordligste landsdeler? At de flyttes vekk fra fisk og merder. At de flyttes sørover til Vestlandet, til Aker brygge eller til og med utenfor landets grenser? Slik flytting og samling av eierskap til kvoter og konsesjoner betyr at også skatteinntekter og profitt flyttes sørover. Vekk fra kystkommunene i nord. Selv om mye lakseoppdrettet fortsatt vil skje i nord, vil ikke nødvendigvis eierne bo der. Og skattepengene blir ikke der, men ender der selskapet har sitt hovedkontor. Ofte i Austevoll eller i Ålesund. Mens eierne stadig oftere kan bo i London, i Kina eller på Kypros.

Men tilhører ikke disse ressursene hele det norske folket? Er ikke dette viktig felleseiendom? Privatisering av de norske fiskeressursene vil bety at befolkningen i Norge kun kommer til å eie disse på papiret. Og hva skjer dersom eierskapet flyttes utenfor landets grenser, ved at oppdrett og kvoter selges til utlendinger? Hva vil dette medføre for nasjonen Norge?

Dersom det i fremtiden skulle komme til konflikter mellom Norge og for eksempel Russland om fiskerettighetene i nord, spørs det om andre nasjoner vil ta hensyn til et fåtall private eiere og deres rettigheter. Siden vi andre kun vil være eiere på papiret er det også et åpent spørsmål om vi andre vil være villige til å ta en konflikt om utnytting av disse ressursene. Dette vil bli ytterligere forsterket dersom eierne er utlendinger.

Det kan virke som om privatiseringskåte politikere ikke har tenkt på konsekvensene. Som om de er helt forblindet av sine «prinsipper» om privatisering. Som om dette har gitt dem tunnelsyn, slik at de har mistet evnen til å se de lange linjene i historien.

Vi nordmenn skal også leve av fisk og fiskeeksporten i nye tusen år. Eller kanskje er det ikke snakk om Vi? Kanskje er det De. De 50 familiene som nå mener at de eier det meste av fiskeressursene. Dersom disse familiene også kan få domstolene med på eiendomsretten, har vi mistet eiendomsretten til fisken. Som nevnt vant felleskapet i Høyesterett kun med 9 mot 8 stemmer, da de «evigvarende kvotene» fikk redusert sin levetid til 25 år. Fiskebåtreder Volstad har gått videre med sin sak til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Hva skjer hvis de gir ham støtte? Dersom vår felles fiskeressurs blir privatisert som en følge av dette og den nåværende regjeringens politikk, betyr det i så tilfelle at vi står overfor norgeshistoriens største og mest vellykkede ran av felles eiendom.

Norges første frie Storting forsto utmerket godt at fiskeriene var ekstremt viktige for landet vårt. De hadde også forståelse for at næringen måtte utvikles videre, blant annet ved at de selv laget gode lover for næringen. I de neste 200 årene styrket vi nordmenn vår eiendomsrett til fiskeressursene i havene rundt oss. Først i de nære kystområder, og fra 1975 til all fisken som finnes ut til 200 nautiske mil fra land. I de siste 30 år har Høyre prøvd å ta denne retten fra fellesskapet – oss andre. Høyrefolk liker for øvrig ikke å kalle evigvarende kvoter for evigvarende, men foretrekker det mer diffuse begrepet «tidsubegrenset». Hvem tror de egentlig at de lurer?

For å sitere fra avslutningen av boka Fiskehistorier: «Bør det ikke være grenser for hva en regjering kan gi bort av et lands nasjonalformue, og særlig uten å spørre landets befolkning om hva de ønsker? De to folkeavstemningene om norsk EEC/EU-medlemskap viste at det var et stort skille mellom hva de ledende partiene og folket ønsket. Skal en regjering, valgt for fire år, kunne gi bort en evighetsmaskin verdt hundretalls milliarder kroner?»