«Hvordan kan du kjøpe eller selge himmelen – varmen fra jorden? Vi eier ikke luftens renhet eller glitteret i vannet.»

Dette var indianerhøvdingen Seathl’s svar da den amerikanske regjeringen i 1855 ønsket å kjøpe landområdene til stammen i den nåværende delstaten Washington.

Hvordan er det så med eiendomsretten til norske naturherligheter? Ja, hvem er det egentlig som «eier» Norge? PLAN prøver i dette nummeret å gi noen svar, ved å se på eierskapet i næringslivet, inntektsfordelingen i befolkningen, og forvaltningen av viktige fellesressurser som natur, arealer, fisk og fossekraft.

«Den norske modellen» er et begrep som ofte brukes for å beskrive samfunnsforholdene våre. Viktige kjennetegn er blant annet stor offentlig sektor og lave innteksforskjeller. Men er det norske samfunnet virkelig så egalitært som vi gjerne vil tro, ikke minst i et år da vi feirer vår grunnlov og vårt demokrati? Svaret er ikke entydig.

Som Rolf Aaberge og Jørgen Modalsli viser her i bladet, er inntektsforskjellene i Norge mindre nå enn for 100–150 år siden. Den gangen var de rikeste betydelig rikere relativt sett enn de er i dag. Forskjellene har imidlertid økt de siste 20–30 årene, men fortsatt er inntektene jevnere fordelt hos oss enn for eksempel i USA.

Den norske staten er største eier i flere av Norge viktigste industriselskaper, spesielt innenfor olje og gass. Til sammen eier likevel ikke staten og kommunene mer enn vel 15 prosent av næringslivet målt etter verdiskaping, og det offentlige eierskapet har minsket betraktelig de siste ti årene til fordel for utenlandsk eierskap. I dag står utenlandsk eide bedrifter for vel 25 prosent av verdiskapingen i vårt næringsliv (se artikkelen til Erik W. Jakobsen).

Staten, gjennom Statskog, er landets største største grunneier og eier en femtedel av fastlands-Norge. Den resterende del er stort sett privateid, med landbruket som viktigste eier (se artikkelen til Geir Inge Gundersen). Heldigvis gir allemannsretten oss lov til å ferdes i utmark på privat eiendom.

Nå er ikke offentlig eierskap i seg selv noen garanti for at fellesskapets interesser ivaretas. Sigmund Hågvar fortviler i sin artikkel over hvordan det norske landskapet ødelegges av vannkraft- og vindkraftindustrien, med støtte fra Oljeog energidepartementet og NVE, mens allmennheten ikke når fram med sine interesser.

Siden 1909 har vannkraftutbygging i privat regi vært underlagt såkalt hjemfall, en ordning som innebærer at eierskapet går vederlagsfritt tilbake til staten etter endt konsesjonsperiode (se artikkelen til Svein Ivar Angell). Prinsippet om hjemfall og konsesjonslovene som det er del av, skulle hindre utenlandsk oppkjøp av norske fossefall, men først og fremst regulere utnyttelsen av naturressursene og sikre at avkastningen kommer fellesskapet til gode. Dagens utbygging av vindkraft (og småkraft) er derimot ikke underlagt statlig hjemfall.

Fiskeressursene er i havressursloven definert som «fellesskapets ressurser». Likevel ga staten under Bondevik II-regjeringen bort «evigvarende» fiskekvoter til et lite antall fiskebåtredere, kvoter som attpåtil var omsettelige og kunne selges med stor fortjeneste (se artikkelen til Henning Røed). Den rødgrønne regjeringen innførte senere en tidsbegrensning på 25 år for disse kvotene, et vedtak som Høyesterett har stadfestet. Men saken er meldt inn for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og utfallet er uvisst.

Fortsatt er det mange ubesvarte spørsmål om «eierskapet» til Norge, som senere nummer av bladet forhåpentligvis vil kunne belyse: Hvordan forvaltes det statlige eierskapet i næringslivet? Hva bør staten eie, og hva bør staten ikke eie? Har det offentlige i det hele tatt oversikt over alle sine eiendeler (kfr. avsløringen av skandaløse mangler i forvaltningen av kommunalt eide kunstverk i Oslo kommune)? Kan begrepet «allmenningens tragedie» lære oss noe om utnyttelsen av felleseide ressurser? Og hva med retten til «det offentlige rom»? For i dette rommet er åpenbart ikke alle like velkomne …

Jens Fredrik Nystad Redaktør

Redaksjonens adresse