«Økt produksjon av energi» framstår i dag som det viktigste svaret på spørsmålet om hva Norge skal gjøre nasjonalt med klimaproblemet. Dette er imidlertid et svært problematisk svar, og da tenker jeg ikke bare på de som prøver å framstille økt olje- og gassproduksjon som et klimatiltak. Også økt produksjon av fornybar energi er problematisk; i miljødebatten oftest begrunnet ut fra andre hensyn enn klima. Jeg skal imidlertid la den debatten ligge. Mitt poeng er at økt produksjon av fornybar energi også kan være problematisk ut fra et klimahensyn. Og for å bygge opp under det poenget vil jeg først se bakover og oppsummere viktige sider ved energi- og miljødebatten i Norge tilbake til 1960-tallet.

Av Carlo Aall

(Et energi- og miljøpolitisk bakteppe: Fra 1960-tallet til utgangen av 1990-tallet

Energi har alltid vært et sentralt tema i den norske miljødebatten, men innretningen og vektlegging har variert. På 1960-tallet oppsto kritikken fra miljøhold av målet om økonomisk vekst der det ble stilt spørsmål ved om et slikt mål er forenelig med overordnede miljømål. Denne debatten ledet fram til en rekke ulike forsøk på å etablere systemer som skulle supplere brutto-nasjonalprodukt som viktig beslutningsgrunnlag; eksempelvis naturressursregnskap, alternative indekser og ulike varianter av miljø- og bærekraftindikatorer.

På 1970-tallet oppsto diskusjonen om miljøkonsekvensene av energiproduksjon, i første omgang knyttet til vannkraft og atomkraft. Ut av denne diskusjonen kom to viktige resultater: I 1975 sa det norske Stortinget i realiteten nei til atomkraft i Norge. Uten et slikt nei er det trolig at Norge i dag ville hatt 12–15 reaktorer fordelt på 4–5 atomkraftverk. Videre ble det knesatt to prinsipper når det gjelder vannkraftutbygging: (1) At de mest verdifulle vassdragene skulle vernes mot vannkraftutbygging (styrt gjennom i alt fire verneplaner), og (2) at vannkraftressursene skulle sees under ett slik at de minst kontroversielle og mest lønnsomme prosjektene bygges ut først (styrt gjennom Samla Plan for vassdrag).

Et sentralt poeng i debatten om både vannkraftog atomkraftutbygging var stridighetene omkring energiprognoser. Fra miljøhold ble det rettet sterk kritikk mot det de betegnet som «prognosemakeri» fra utbyggersiden, at nye utbyggingsprosjekter ble forsøkt begrunnet med urealistiske forutsetninger om vekst i energibruken. Denne kritikken fikk etter hvert gjennomslag, og nye prognoser ble lagt til grunn med langt lavere forutsetninger om vekst i energibruken.

I 1973 opplevde Norge – og resten av den vestlige industrialiserte verden – det som for ettertiden har fått betegnelsen «oljekrisen». Krisen kom som en følge av at organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC) iverksatte en oljeboikott og en kraftig prisøkning som straffereaksjon overfor land som støttet Israel under Yom Kippur-krigen i 1973. Oljeprisen ble økt med 70 prosent i oktober 1973, deretter fulgte en ny økning på 130 prosent i desember. I desember 1973 ble det også iverksatt en midlertidig blokade av all utskipning av olje til havner i USA og Nederland. I Norge ble det i en periode i 1973 innført tidsbegrensninger på salg av bensin og forbud mot bilkjøring i helgene.

Internasjonalt førte oljekrisen til et nærmere energisamarbeid mellom de vestlige land gjennom opprettelsen i 1974 av Det internasjonale energibyrå (IEA). Den aktualiserte også utviklingen av alternative energikilder (særlig kjernekraft) og intensiverte oljeletingen utenfor de arabiske landene. Et annet viktig resultat av oljekrisen var at det oppsto en stor interesse for energiøkonomisering (ENØK) i oljeimporterende land (som den gangen også omfattet Norge). Både statlige, regionale og lokale myndigheter styrket sin ENØK-kompetanse og opprettet omfattende ENØK-programmer utover 1970-tallet. Det nye Olje- og energidepartementet bygget opp et eget ENØK-kontor for å bistå det regionale og lokale arbeidet.

Under «oljekrisen» i 1973 ble det i en periode innført forbud mot bilkjøring i helgene. Slik så det ut på E18 Drammensveien ved Vækerø i Oslo lørdag 9. desember kl. 15.30 – ingen trafikk, ingen biler å se. (Foto: Ivar Aaserud/Scanpix)

Alt i 1969 – fire år før «oljekrisen» – ble olje tatt opp av Nordsjøen, på Ekofiskfeltet med plattformen Ocean Viking. I 1971 startet prøveproduksjonen. Etter hvert som man ble klar over dimensjonene i oljeforekomstene på norsk sokkel, oppsto to viktige energipolitiske debatter: Hvor mye olje som skulle utvinnes, og hvorvidt Nord-Norge skulle skjermes for oljeutvinning. Debattene knyttet seg til både miljøhensyn og økonomiske vurderinger av hvor mye oljepenger den norske økonomien kunne tåle. Prinsippet om et produksjonstak for norsk oljeutvinning ble nevnt i den etter hvert mye omtalte Stortingsmelding nr. 25 for 1973-74, fremlagt av daværende finansminister Per Kleppe. Meldingen hadde laget et regneeksempel på årlig produksjon av 90 millioner tonn oljeekvivalenter (m.t.o.e.) frem mot 1980 (olje og gass til sammen) og vist at det med datidens priser ville gi inntekter som – etter vurderingene gjort i meldingen – med litt anstrengelse kunne innpasses i økonomien. I Stortinget ble dette tatt bokstavelig, slik at man i mange år ble hengende med politiske standpunkter om 90 (Ap/ Høyre), 70 (KrF) og 50 (SV/SP/V) m.t.o.e.. Taket på 90 m.t.o.e. ble imidlertid raskt nådd (i 1988). I 2003 var så langt den høyeste registrerte årsproduksjon med 310 m.t.o.e. Nivået har gått noe ned de siste årene.

I 1987 – over et tiår etter «oljekrisen» – lanserte Brundtlandrapporten målet om en bærekraftig utvikling. Alt da rapporten ble lansert oppsto diskusjonen om hva målet «egentlig» innebar, og det har blitt hengende ved rapporten og det etterfølgende arbeidet med å få til en bærekraftig utvikling at forholdet mellom bærekraftmålet og målet om økonomisk vekst er uklart. Er disse målene i konflikt med hverandre eller kan begge målene – med noen justeringer – oppnås samtidig?

Men én ting var klart formulert i Brundtlandrapporten, og det var rapportens energimål.

Første drivverdige funn av olje i norsk sektor av Nordsjøen ble gjort ombord på boreplattformen «Ocean Viking» i august 1969, og funnet ble siden en del av Ekofiskfeltet. Den norske oljealderen var i gang. (Foto: Norsk Oljemuseum)

Rapporten presenterer to energiscenarioer: et høyog et lavenergiscenario. Lavenergiscenarioet innebærer «en nedgang i energiforbruket pr. innbygger i industriland på 50 prosent og en økning på 30 prosent i utviklingsland»1. Rapporten peker videre på: «Kommisjonen tror ikke det finnes noe annet realistisk alternativ for verden i det 21. århundre [enn lavenergiscenarioet]»2. Dette er interessant av to grunner: For det første gjeninnføres energiforbruk (ikke bare energitilgang) som et sentralt tema i rike industrialiserte land. For det andre gjeninnføres et mål om å redusere energiforbruket; men denne gangen ikke ut fra et nasjonalt forsyningssikkerhetsperspektiv (som på 1970-tallet), men ut fra et globalt miljø- og utviklingsperspektiv.

Klimapolitikk styrer – eller styrer ikke – energipolitikken?

Utover på 1990-tallet kom klimaproblematikken for alvor på den internasjonale dagsorden, og etter hvert ble også energidebatten påvirket av dette. FNs internasjonale klimapanel (IPCC) var instrumentell i å sette denne dagsorden, særlig gjennom deres såkalte hovedrapporter. Disse oppsummerer kunnskapen om klimaproblemet og kommer med anbefalinger om hva som bør gjøres av klimatiltak. Klimapanelets første hovedrapport kom i 1990 og tjente som grunnlag for FNs rammekonvensjon om klimaendring (klimakonvensjonen) fra 1992 – samme år som FNs hand-lingsplan for bærekraftig utvikling (Agenda 21) ble vedtatt. I 1995 kom den andre hovedrapporten, tredje kom i 2001, den fjerde kom i 2007 og den femte (delt opp i ulike underrapporter) kom i fjor høst og vil bli sluttført i år.

Brundtlandrapporten fra 1987, «Our Common Future», lanserte målet om en bærekraftig utvikling.

Selv om klimaproblemet har vært kjent lenge i miljødebatten – ikke minst som følge av den vekten problemet ble tillagt i Brundtlandrapporten – var det først i overgangen til dette årtusen at klimaproblemet for alvor kom høyt på dagsorden; noe som etter hvert også har kommet til å sette sitt preg på energidebatten og energipolitikken i Norge og utlandet – og da først og fremst som argument for en sterk satsing på utbygging av fornybar energi. I noen grad har klimaargumentet også blitt brukt for å støtte en økt satsing på atomkraft. Men kanskje mer interessant er det å registrere hvordan klimaproblemet ikke har klart å påvirke energidebatten og energipolitikken. Dette har gitt seg utslag på to områder:

  • Produksjonen av fossil energi

  • Forbruk av energi

Mål om reduksjon i produksjon av fossil energi eller reduksjon i forbruk av energi har ikke fått politisk gjennomslag, hverken internasjonalt eller i Norge. En uttalelse til Dagens Næringsliv den 1.12.2011 av daværende olje- og energiminister Ola Borten Moe illustrerer det første poenget: «Åpning av nye felt eller utvinningstakten på eksisterende brønner vil ikke styres av hensynet til klimaet». En avgrensning gjort i Lavutslippsutvalgets rapport «Et klimavennlig Norge» (NOU 2006: 18) illustrerer det andre poenget (min utheving): «Utvalget har vurdert hva som kan være store kilder til norske utslipp fram mot 2050, og har vist hvilke tiltak som bør iverksettes for å redusere disse utslippene. En radikal omlegging av norsk livsstil i en mer klimavennlig retning ville kunne redusere framtidige utslipp mye. Utvalget har likevel ikke valgt å anbefale dette, blant annet fordi vi mener det vil være en umulig politisk oppgave å realisere»3.

Utflating av energibruken, men likevel …

Produksjonen av fossil energi har økt (i alle fall frem til 2005), og det investeres mye i å holde oppe produksjonen på norsk sokkel samt at norske oljeselskap har økt sin aktivitet i utlandet. Produksjonen av fornybar energi har også økt mye, både i Norge og knyttet til norske selskaper i utlandet. Men hvordan har det det så gått med det norske energiforbruket? Her er det en overraskende utvikling – om vi avgrenser oss til energiforbruket til oppvarming og «drift» av norske boliger og hytter. I 1990 forventet de aller fleste at energibruken i husholdningene ville fortsette å øke, som den hadde gjort siden 1945. Så seint som i 1998 presenterte et offentlig utvalg, i NOU 1998:11 «Energi- og kraftbalansen mot år 2020», et hovedscenario der husholdningenes forbruk av elektrisitet var forventet å øke med 25 prosent fra 1996 til 2010. I virkeligheten har husholdningenes energibruk ligget flatt siden 1996, til tross for at ikke bare befolkningsveksten, men også velstandsveksten, har vært noe høyere enn forutsatt i det samme scenarioet.

Hvorfor så denne uventede utviklingen, som vises i figur 1? Dette spørsmålet stilte også Norges vassdrags- og energidirektorat seg. Og svaret var noe overraskende. En studie gjennomført av Vest-landsforsking viser for det første at utflatingen ikke er på grunn av – men på tross av – de (få) tiltak som myndighetene har gjennomført for å stimulere til energisparing i norske husholdninger. Den viktigste grunnen er at gjennomsnittlig boligstørrelse har stabilisert seg, som igjen skyldes tre forhold: (1) økte boligpriser, særlig i de største byene; (2) endrede preferanser i retning av mindre boareal; (3) en økende andelen ikke-vestlig innvandrere som etterspør vesentlig mindre boliger enn resten av befolkningen. Den nest viktigste grunnen er at nordmenn elsker å pusse opp boligene sine, og av det kommer ofte en gunstig miljømessig bieffekt i form av redusert energiforbruk.

Om vi ser bort fra energiforbruk til transport (som fortsatt øker, ikke minst om vi tar med våre utenlandsreiser med fly) og energibruk utløst av vår import av varer, så er Norges samlede energiforbruk i ferd med å flate ut; det gjelder også energiforbruk til ulike næringer. Et tilsvarende bilde ser vi i andre rike industrialiserte land. Sluttbruk av energi i Tyskland har for eksempel gått ned med om lag 10 prosent fra 1990 til i dag, men også globalt – om vi regner energiforbruk pr. innbygger – tyder statistikken på at energiforbruket stabiliserer seg. Legger vi til at de nye befolkningsprognoser antyder at vi globalt også kan bevege oss mot en stabilisering av befolkningen på om lag 10 milliarder, innebærer dette at vi kan nærme oss et «flatenergisamfunn». Det er også mulig å se for seg at et slikt «flatenergisamfunn» – til og med kombinert med et relativt høyt energiforbruk pr. person – også kan være et «fornybarenergisamfunn», vel og merke hvis dette er et «solenergisamfunn».

Er vi da likevel (og i en miljøpolitisk forstand «uforskyldt») på vei mot en bærekraftig framtid?

Verden brukar i dag litt over 500 exajoule (EJ) primærenergi årlig. Norge eksklusive kontinentalsokkelen brukar nær 1 EJ primærenergi eller ca. 200 gigajoule (GJ) pr. person. Om 10 milliarder mennesker anno 2050–2100 skal bruke like mye trenger vi 2000 EJ globalt. Hvordan kan dette forbruket dekkes?

Utgangspunktet må være at fossil energi ikke er bærekraftig, allerede fordi den ikke er fornybar, men ellers også på grunn av nettopp klimavirkningene. Kjernekraft er av flere grunner heller ikke en bærekraftig løsning. Risikoen for reaktorhavari er kanskje den minst viktige grunnen. En forskergruppe ved Harvard universitet har regnet ut det teoretiske potensialet for vindkraft til 2470 EJ dersom hele landjorda, minus skogkledde, bebygde og isdekte områder, og alle havområder innen 50 nautiske mil fra land blir gjort til en sammenhengende vindmøllepark; men en slik løsning er knapt ønskelig4. Det praktiske og miljøforsvarlige nyttbare potensialet for vind- og bioenergi er trolig i området noen få hundre EJ/år i hvert av tilfellene. Potensialene for gjenværende vannkraft og ny bølge- og tidevannsenergi samt konvensjonell geotermisk energi er langt mindre. Det er videre gode grunner til skepsis overfor nye teknologier for utnytting av jordvarme på flere kilometers dyp på grunn av store miljøulemper knyttet til utvinningen.

Figur 1: Utvikling av den temperaturkorrigerte energibruken i norske husholdninger 1950–2009 og hovedårsaker til at energibruken har flatet ut siden 1990.

Til sammen vil de formene for fornybar energi nevnt over ikke kunne levere noe i nærheten av 2000 EJ pr. år, selv om vi aksepterer betydelige miljøulemper av å utvinne denne energien. Vi står da igjen med solenergi som alternativ energikilde. Solenergien som når jordoverflaten utgjør 3 700 000 EJ årlig. En halv promille av denne energien er dermed i teorien nok til å dekke det samlede globale energibehovet beskrevet over. Direkte så vel som indirekte utnytting av solenergi har små miljøulemper sammenlignet med andre energikilder. Det er stor tilgang på silisium som også kan tenkes substituert av flere uorganiske eller organiske materialer. Andre materialer som inngår i solcellemoduler er dels rikt tilgjengelige og kan dels substitueres. Silisium-forbruk i solceller er fallende, og det er demonstrert teknologier som kan redusere forbruket vesentlig mer. 90–95 prosent av materialene i solceller kan gjenvinnes, og flere selskap gjør nå dette.

Prisen på produksjon av strøm fra solceller har – i motsetning til de fleste andre energiformer – falt dramatisk de siste årene. Ny vindkraft koster i dag ca. 50–70 øre/kWh ved gode plasseringer. Større solkraftanlegg i sør-europeisk eller tilsvarende klima ligger nå i samme kostnadsområde, og her faller kostnadene fremdeles sterkt. Ny gasskraft koster til sammenligning ca. 40 øre/kWh – uten avgifter eller rensing. Bio- og solenergi til varme er allerede billigere enn fossile brensel i mange tilfeller. Hydrogen til transport, basert på sol- eller vindkraft, blir fremdeles mye dyrere enn tilsvarende mengde fossile drivstoff. Det gjelder derimot ikke elektrisitet til bruk via batteri.

Solenergi kan i teorien dekke hele det globale energibehovet, med små miljøulemper sammenligner med andre energikilder. Også i vårt land har bruk av solenergi stort potensial. Det foreløpig største solcelleanlegget i Norge åpnet i fjor på Høgskolen i Hedmark, Campus Evenstad. Anlegget dekker 566 kvadratmeter av taket på Låven på Evenstad og kan levere 64.000 kilowattimer pr. år. (Foto: Statsbygg)

Rike land bruker i dag ca. 4 prosent av brutto nasjonalprodukt på energi av alle slag. Om energikostnaden øker med 50 prosent ville det svare til å gå glipp av det som før finanskrisen ble regnet som ett års normal økonomisk vekst. Det er med andre ord både teoretisk, praktisk og økonomisk mulig å se for seg et lavutslippssamfunn basert på fornybar energi, og da med solenergi som selve ryggraden, der det også er mulig med et energiforbruk pr. person om lag som nordmenn har i dag – altså et høyenergisamfunn.

Må vi i tillegg redusere energiforbruket?

Trenger vi da å bruke mindre energi, slik Brundtlandrapporten konkluderte? Ett godt argument for dette er at lavere energiforbruk er den billigste og raskeste veien til å redusere bruken av fossile energikilder – og det bør vi helst gjøre fort. Et annet argument er at jo mindre elektrisitet vi bruker totalt, desto bedre er forutsetningene for å kunne etablere balanserte regionale kraftsystemer der bruk av solenergi inngår. Men det viktigste og ofte glemte argumentet er likevel at et høyenergisamfunn nærmest pr. definisjon vil være et samfunn som også gjør stort krav på andre ressurser, for eksempel areal, som igjen kan ha store negative miljøkonsekvenser på andre områder enn «klima» – ikke minst for det biologiske mangfoldet.

Det aller meste av energien verden bruker går til ett av tre formål, med grovt sett like store deler: (1) industriproduksjon – der 70 prosent av energien blir brukt til å gjøre råvarer om til halvfabrikata (sement, glass, kjemiske råvarer osv.); (2) transport; (3) drift av bygninger og huslige aktiviteter. Det er nære koblinger mellom (1), (2) og (3) ettersom en svært stor del av halvfabrikata går med til å produsere bygninger, transportmidler og transport- eller energiinfrastruktur, og en stor del av varetransporten gjelder råvarer og halvfabrikata.

Hvis vi ønsker et høyenergisamfunn (med påfølgende store miljøkonsekvenser), så er det fordi vi:

  • Fremdeles vil ha et høyt og økende forbruk av primære råvarer.

  • Vil øke omfanget av transporten av personer og gods.

  • Vil ha stadig flere/større bygninger, eventuelt stadig stigende komfortkrav i disse.

I motsett fall har vi ikke bruk for mer energi. Tvert imot kan vi i rike land klare oss med langt mindre enn vi bruker i dag.

Og hva bør vi gjøre?

Selv om man skulle være enig i at energiforbruket i de rike landene på sikt må ned for å redde klimaet og ta vare på de andre aspektene ved målet om en bærekraftig utvikling, så vil mange hevde at det likevel er viktig å øke produksjonen av fornybar energi – så får man heller etter hvert arbeide med å få til en nedgang i produksjonen av fossil energi og en nedgang i energiforbruket i den rike del av verden. På denne måten vil man – ifølge denne logikken – bidra til å gjøre samfunnet mer robust for å tåle den langt mer dramatiske omleggingen som etter hvert må komme, til både et lavutslipps- og lavenergisamfunn. Men kanskje skjer ikke dette, kanskje blir ikke samfunnet mer robust likevel?

Det er ikke gitt at det å legge til rette for at samfunnet kan bruke mer energi, gjør samfunnet bedre i stand til senere å omstille seg til å klare seg med mindre energi. På førstesiden i Aftenposten 6. juni 2013 kan vi lese følgende hovedoppslag: «Norge svømmer over i vannkraft. Nye kraftsubsidier frister mange til å starte med strømproduksjon. Nesten 1000 små vannkraftverk står i kø for godkjenning. Det kan gi Norge svært billig strøm fremover». Fornybareventyret i Norge blir litt som å prøve å kurere alkoholisme ved å drikke mer øl, men fortsette å drikke like mye sprit. Da kan man faktisk gjøre vondt verre.

Økt produksjon av fornybar energi – hvis dette er det eneste man gjør – kan også fungere som en sovepute. Utviklingen det siste tiåret i Norge, med stadig økende utslipp av klimagasser kombinert med en massiv satsing på å øke produksjonen av fornybar energi – gjør at satsingen på fornybar energi framstår som – nettopp – en sovepute, en unnskyldning for å slippe å gå løs på de to viktigere og mer kontroversielle oppgavene: å redusere norsk produksjon av fossil energi og å redusere norske utslipp av klimagasser. Det er her fokuset må være framover, ikke på det å tilføre Norge enda mer energi. Og da kan en dreining av energifokuset fra økt produksjon til redusert forbruk være et svært viktig bidrag.

Litteraturliste:

Hille, J., Simonsen, M., Aall, C. (2012): Trender og drivere for energibruk i norske husholdninger. Rapport til NVE. VF-rapport 13/2012. Sogndal: Vestlandsforsking

Verdenskommisjonen for Miljø og Utvikling (1987): Vår Felles Framtid, Oslo: Tiden Norsk Forslag (Brundtlandrapporten)

Miljøverndepartementet (2006): Et klimavennlig Norge, Norges Offentlige Utredninger (NOU 2006: 18)