De flestes forestillinger og meninger om den historiske utviklingen av inntektsforskjellene i det norske samfunnet stammer fra anekdotiske framstillinger i historiebøker og skjønnlitteratur. Selv om disse framstillingene ikke er spesielt presise, gir de en pekepinn på at utviklingen har gått i retning av mindre inntektsforskjeller; både fordi flere er i lønnet arbeid, flere har fått høyere utdanning hvilket også har bidratt til å redusere lønnsforskjellene, og fordi de rikeste for 100–150 år siden var relativt sett mye rikere enn de rikeste er i dag. De rådde altså over en større andel av totalinntekten i samfunnet.

Av Rolf Aaberge og Jørgen Modalsli

Når et samfunn gjennomgår perioder med økonomisk vekst, vil selvsagt den økonomiske velferden til innbyggerne være avhengig av hvordan de økte inntektene fordeler seg på individene i samfunnet. I mange samfunn går mesteparten av inntektene til en innflytelsesrik minoritet, mens i land som Norge blir inntektene jevnere fordelt blant innbyggerne. Men som vi skal belyse mer presist nedenfor, har det de siste 20–30 årene også skjedd en endring i retning av økte inntektsandeler til de rikeste både i Norge og andre vestlige samfunn. Isolert sett vil en økning i inntektsandelene til de rikeste føre til økende inntektsulikhet, men utviklingen i inntektsulikhet avhenger også av hvordan inntektene blir fordelt blant resten av innbyggerne. Dette kommer vi nærmere inn på i artikkelen.

I tillegg til å beskrive utviklingen for hele landet skal vi benytte historiske serier av inntektsdata fra skattestatistikken til å beskrive endringer i inntektsforskjellene mellom folk som har levd henholdsvis i de store byene, i kommuner som i tidligere tider var dominert av landbruksvirksomhet, kystkommuner dominert av fiske, landbruk og handel og typiske industrikommuner. På den måten vil vi få et bredere bilde av utviklingen av inntektsforskjellene i Norge.

Inntektene «på toppen»

Hvor stor del av den samlede inntekten i samfunnet går til de 1 prosent med høyest inntekt?

Den økte konsentrasjonen av inntekter i toppen av inntektsfordelingen har fått stor oppmerksomhet i mange vestlige land de siste årene. Ikke minst i USA pågår det en intens debatt om de svært høye inntektene «på toppen» reflekterer markedsmekanismer og avkastning på talent som også skaper økonomisk vekst, eller om det heller er snakk om en omfordeling uten økonomisk vekst fra de med lavere til de med høyere inntekt (Journal of Economic Perspectives 2013). I Storbritannia, Frankrike og andre europeiske land har fokuset også dreid seg om forholdet mellom kapital- og arbeidsinntekter. Piketty (2014) hevder at grunnleggende trekk i samfunnet drar oss mot en framtid med svært ulik inntektsfordeling, der kapitaleierne vil sitte igjen med en stor del av inntektene i samfunnet.

Økende inntektsandeler til en rik elite kan, som påpekt av Atkinson og Piketty (2007), være bekymringsfullt av flere grunner. Råderett over store økonomiske ressurser vil kunne gi de rikeste betydelig makt; også på bekostning av demokratiske institusjoner både i eget og andre land. Men en viss grad av inntektsulikhet vil en uansett finne i alle samfunn, noe som gjør at inntektsandelen til de 1 prosent med høyest inntekt nødvendigvis må være vesentlig større enn 1 prosent. Hvis dette skyldes resultatet av ulike valg og offer blant innbyggerne, oppfattes forskjellene som akseptable blant folk flest. Men økte forskjeller som skyldes høye lederlønninger og bonuser eller lav beskatning av inntektene og formuene til de rikeste i samfunnet, blir ikke oppfattet som like legitime og skaper ofte debatt.

De aller rikeste

Utviklingen i toppinntektene i Norge er beskrevet og diskutert av Aaberge og Atkinson (2010) og Aaberge, Atkinson og Modalsli (2013a, b). På grunnlag av data fra en kombinasjon av publiserte, historiske data og statistiske registre fra nyere tid fant de at inntektsandelen til de 1 prosent rikeste falt fra 1870-årene til slutten av 1980-årene og at den deretter økte betydelig. På slutten av 1800-tallet mottok de 1 prosent rikeste over 20 prosent av den totale inntekten i Norge. Andelen falt fram mot første verdenskrig, til i overkant av 10 prosent i 1910. Dette skyldes økonomiske nedgangstider i årene 1908–09; bare 10 år etter det mer omtalte Kristiania-krakket1 som førte til et fall i inntektsandelene til den rikeste 1 prosenten fra 20 prosent i 1896 til 15 prosent i 1902. Under første verdenskrig var det høy inflasjon, som svekket kjøpekraften til lønnstakere og personer med store finansformuer. I noen sektorer, som sjøfart og eiendom, steg imidlertid eiernes inntekter svært mye. Totalt sett førte endringene i denne perioden til en økning i inntektsandelene til de rikeste.

Som for andre europeiske land hadde andre verdenskrig en betydelig effekt både på nivået og fordelingen av inntektene i det norske samfunnet. For eksempel falt inntektsandelen til de 0,5 prosent rikeste fra 9,4 prosent i 1938 til 6,4 prosent i 1948, mens den for de 1 prosent rikeste falt til 9 prosent av totalinntekten. Denne utviklingen fortsatte fram til tidlig i 1990-årene da inntektsandelen til de 1 prosent rikeste var 4 prosent av totalinntekten. De første 30–40 årene etter andre verdenskrig var karakterisert av planøkonomisk styring av økonomien, kombinert med sterk progressiv beskatning av lønnsinntektene med meget høye topp marginalskattesatser (opp mot 80 prosent). Vendepunktet i utviklingen av toppinntektsandelene tidlig i 1990-årene skyldes blant annet dereguleringen av kapitalmarkedet (lettere å låne penger) i midten av 1980-årene, men ble forsinket av økonomiske nedgangstider og bankkrise. Uten bankkrisen og de internasjonale nedgangstidene er det grunn til å anta at dereguleringen av kapitalmarkedet sammen med effekten av utbyggingen av oljenæringen ville ha til ført til at vendepunktet ville ha kommet i midten av 1980-årene.

I 1990-årene økte inntektsandelene til de rikeste mer i Norge enn i de fleste andre europeiske landene. Dette skyldes også til en viss grad effekten av 1992-skattereformen hvor skattebasen ble utvidet og kapitalinntekt ble beskattet med en sats på 28 prosent uansett beløpets størrelse, noe som førte til økt skatterealisering av slik inntekt og dermed at den ble mer synlig i statistikken. De store toppene i 2000 og 2005 gjenspeiler tilpasninger til skattereformer i 2001 og 2006, der en endring av reglene gjorde det lønnsomt å ta ut utbytte fra selskapene årene før. Disse tilpasningene gjør at vi strengt tatt ikke kan påstå at det har skjedd store endringer i inntektsandelen til den rikeste 1 prosenten etter tusenårsskiftet, men at den har vært stabil på rundt 8 prosent, det vil si omtrent på samme nivå som i begynnelsen av 1950-årene. For de 10 prosent rikeste har vi hatt en tilsvarende U-formet utvikling, selv om økningen etter 1990 relativt sett ikke har vært like sterk som for de 1 prosent rikeste.

Figur 1: Andelen av inntekt til de øverste 1 prosent i Norge, Sverige, Storbritannia og USA, 1875–2012.

Figur 1 viser at utviklingen i Norge har store likhetstrekk med andre vestlige land. Både i Sverige, Storbritannia og USA har andelen til den rikeste 1 prosenten falt fra over eller nesten 20 prosent tidlig på 1900-tallet til under 10 prosent i etterkrigstiden. Mens Sverige, som Norge, har hatt en økning fra begynnelsen av 1990-årene, begynte denne økningen tidligere i Storbritannia og USA. Økningen har vært noe mindre i Sverige enn i Norge. I USA er toppinntektsandelen nå 19 prosent, mens den ikke har vært så høy i Norge siden tidlig på 1900-tallet.

Beskrivelsen ovenfor viser hvor stor andel av inntekten som går til de som er i toppen i et gitt år og hvordan denne andelen har endret seg over tid. Men i forhold til bekymringer om konsentrasjon av makt er det vel så viktig å avklare om det er de samme individene som utgjør toppinntektsgruppene over tid. Aaberge mfl. (2013a) har på grunnlag av registerdata av inntekter for hele befolkningen i perioden 1967–2012 funnet at det har vært stor grad av permanens blant toppinntektstakerne i Norge, men at det skjedde en større tilstrømming av nyrike i 1990-årene enn det som var vanlig i perioden 1967–1989.

Toppinntektsandeler og inntektsulikhet

Utviklingen i inntektsfordelingen kan belyses på flere måter. Toppinntektsandeler gir presis informasjon om en viktig del av fordelingen, men kan ikke brukes som mål på inntektsulikheten i samfunnet. På samme måte som gjennomsnittet gir informasjon om det generelle inntektsnivået i samfunnet, trenger vi et summarisk mål for å oppsummere inntektsforskjellene. Det mest benyttede målet for inntektsulikhet er Gini-koeffisienten, som er lik forholdet mellom gjennomsnittet av inntektsforskjellene til alle innbyggerne og gjennomsnittsinntekten deres. Gini-koeffisienten kan ta verdier mellom 0 og 1; jo mindre verdi, desto mindre er de relative inntektsforskjellene i samfunnet. Denne egenskapen er en følge av at Gini-koeffisienten tilfredsstiller et normativt prinsipp som kalles overføringsprinsippet, det vil si at Gini-koeffisienten alltid faller i verdi som følge av en inntektsoverføring fra en rikere til en fattigere person, så lenge ikke mottakeren av overføringen blir rikere enn giveren.

Figur 2: Utviklingen i næringsstrukturen for et utvalg av norske kommuner.

2

Fra 1967 og fram til i dag finnes det data for inntektene til alle personer i Norge som kan brukes som grunnlag for å regne ut Gini-koeffisienten for hvert av årene fram til 2012. Utviklingen i inntektsulikheten målt ved Gini-koeffisienten for perioden 1967–2012 følger langt på vei utviklingen i toppinntektsandelene, men vendepunktet med økende ulikhet kom noen år før økningen i toppinntektsandelene. Økningen er imidlertid langt svakere enn for toppinntektene, først og fremst fordi hovedtyngden av innbyggerne har hatt en relativt stabil og lik utvikling i inntektene. Økningen i inntektsulikheten er derfor i hovedsak drevet av økningen av inntektsandelene til de rikeste i samfunnet, men også til en viss grad av økning i andelen med lave inntekter som følge av økt innvandring og lavere arbeidsmarkedsdeltakelse blant enkelte grupper av innvandrere.

Har by og land gått «hand i hand»?

Det sterke fallet og den senere økningen i toppinntektsandeler faller sammen med en tilsvarende utvikling i andre vestlige land, slik den er beskrevet i Atkinson og Piketty (2007, 2010) og Piketty (2014). Historisk sett har det vært store forskjeller i næringsstruktur mellom by og land og mellom ulike deler av landet. Vi skal nedenfor belyse i hvilken grad dette kan ha påvirket fordelingene av inntektene blant innbyggerne i et utvalg av kommuner som hører til i forskjellige deler av landet. Ved likningen for 1911 var for eksempel 70 prosent av skatteyterne bosatt i landkommuner, men i den øverste inntektsklassen, de med inntekt over kr 5 000 (svarer til kr 274 000 i 2012), var 74 prosent bosatt i bykommunene. Gjennomsnittlig inntekt på landsbygda var 45 prosent av gjennomsnittsinntekten i byene (SSB 1915).

Ser vi på skattestatistikken for 2012 er forskjellen nesten helt borte. Bykommunene har i dag halvparten av skattyterne, og i den øverste inntektsklassen, de med inntekt over kr 500 000, er 53 prosent bosatt i byene. For personer med inntekt på kr 300 000 og høyere er fordelingen by/land 51/49, eller nesten helt lik.3 Gjennomsnittsinntekten (for de som hadde inntekt) i bykommunene i 2012 var bare 5 prosent høyere enn i landkommunene.

Slike forskjeller i inntektsstrukturen danner bakgrunnen for en masteravhandling av Fjære (2014), hvor det gis en beskrivelse av inntektsutviklingen mellom 1884 og 2010 for et utvalg norske kommuner. Som vist i figur 2 spenner utvalget av kommuner over en betydelig variasjon i både næringsstruktur, geografi og sentralitet – både tidligere og i dag. Betegnelsene av de forskjellige kommunegruppene vil for noen av kommunene være mer treffende tilbake i tid enn de er i dag.

I dag dominerer tjenesteproduksjon den økonomiske aktiviteten i nær sagt alle kommuner. Historisk sett har det vært mer variasjon. Landbrukskommunene har tradisjonelt sett hatt høy sysselsetting i primærnæringene. Industrikommunene har vært mer ulike, men alle har hatt en svært stor andel av sysselsettingen i industrivirksomhet over kortere eller lengre perioder. I kystkommunene har fiske, maritime næringer og handel vært viktig. Norges (i dag) fem største byer utgjør den siste kategorien.

Gjennomsnittsinntekten i utvalget på 16 kommuner, justert for prisendringer og målt i 2012-kroner, har gått fra kr 18 400 i 1884 til kr 221 400 kroner i 2012, det vil si at den økonomiske velstanden i gjennomsnitt er 12 ganger så høy i dag som i 1884.4 Men det er også store forskjeller mellom kommunegruppene. Mens skattebetalerne i landbrukskommunene i 1884 hadde en gjennomsnittsinntekt på bare kr 7 840 (målt i 2012-kroner), var den dobbel så høy i industrikommunene og tre ganger så høy i kystkommunene og i byene.

Inntekten i utvalget av landbrukskommuner relativt til byene steg fra under 33 prosent i 1884 til 39 prosent i 1895. Nesten 50 år seinere hadde imidlertid andelen falt til 30 prosent, det vil si si at den økonomiske utviklingen i første halvdel av 1900-tallet ikke bidro til inntektsutjevning mellom de undersøkte landkommunene og de store byene. Etter krigen lukket gapet seg raskt; i 1975 var gjennomsnittsinntekten i landbrukskommunene økt til 65 prosent av byene. Senere har imidlertid forholdet vært relativt stabilt, og aldri høyere enn 85 prosent.

Sett over tid har industrikommunene hatt mindre variasjon; selv på slutten av 1800-tallet var inntektene 70–80 prosent av bykommunene. Med unntak av enkelte år med store svingninger har forholdet vært stabilt på rundt 90 prosent i etterkrigstiden. Kystkommunene, hvor 3 av 4 ligger i Nord-Norge, hadde inntekter på nivå med byene fram til begynnelsen av 1900-tallet. Deretter hadde de en dårligere inntektsutvikling enn bykommunene og etter hvert stabiliserte inntektene seg på omtrent samme nivå som landbruks- og industrikommunene i utvalget.

Som vi har vist ovenfor har det vært store endringer i forskjellen mellom gjennomsnittsinntekten til innbyggerne bosatt i henholdsvis landkommuner, kystkommuner, industrikommuner og de store byene. Vi skal nå se nærmere på hvordan inntektene har vært fordelt innenfor de enkelte kommunene og hvordan inntektsulikheten har endret seg over tid. Ved å kombinere fordelingstabeller fra skattestatistikken med informasjon fra fattigstatistikken har Fjære (2014) gitt anslag på inntektsulikheten målt ved Gini-koeffisienten for de fleste kommunene (se fotnote 3) tilbake til 1890-årene. For landkommunene har det vært mer begrenset informasjon hvor det tidligste estimatet er fra 1937. Fra og med 1967 er det benyttet årlige registerdata for alle innbyggerne i de aktuelle kommunene for å tallfeste Gini-koeffisienten i perioden 1967–2012. Endringene for de enkelte kommunene er vist i figur 3.

Vi ser at mønsteret med U-formen fra toppinntektene også er synlig for utviklingen av inntektsulikheten innad i kommunene. Særlig for industrikommunene og de større byene finner vi et fall i ulikheten fra 1890-årene og fram til 1950-årene. Seriene før og etter 1967 er ikke helt sammenliknbare; vi kan derfor ikke utelukke at ulikheten fortsatte å falle fram til 1960-årene. Men som vi ser fra figur 3 begynte ulikheten å øke for noen av de store byene allerede på slutten av 1960-årene. For andre kommuner er det derimot lite endring i ulikheten (målt ved Gini-koeffisienten) i etterkrigstiden. Særlig tydelig er dette for landbrukskommunene og noen av kystkommunene.

Fordeling: Mer enn kontantinntekt

I analyser av inntektsfordeling blir det vanligvis ikke tatt hensyn til betydningen av offentlige tjenester. De tradisjonelle analysene fokuserer på private disponible inntekter, som er definert inklusive offentlige kontantoverføringer og fratrukket skatter. Fordelingen av velferd i befolkningen avhenger imidlertid både av innbyggernes private disponible inntekter og av hvor mye offentlige tjenester innbyggerne mottar.

Ved sammenlikninger mellom ulike grupper i befolkningen er det viktig å ta hensyn til at ikke alle grupper mottar like mye offentlige tjenester. For eksempel mottar barnefamiliene støtte gjennom subsidierte barnehageplasser og utdanning til barna, mens de eldre mottar betydelig mer helsetjenester og pleie- og omsorgstjenester enn andre grupper i befolkningen. Tjenestetilbudet for personer bosatt i ulike deler av landet kan også variere fordi kommunene har forskjellige økonomiske rammebetingelser og prioriterer forskjellig mellom ulike tjenesteytende sektorer. En rekke studier utført i SSB viser at den offentlige tjenesteproduksjonen har en gunstig effekt på inntektsfordelingen i Norge, men at fordelingseffektene er minst like store i EU-landene.

Figur 3: Gini-koeffisient (der 0 er full likhet og 1 er full ulikhet) over tid i et utvalg av kommuner. Se note 2 for liste over kommunene.

Vi har i denne artikkelen konsentrert oss om inntekt, ikke formue. Som påpekt ovenfor er formue mer ulik fordelt i befolkningen enn de årlige inntektene, men begrensninger i data gjør det til en krevende oppgave å beskrive endringer i formuesfordelingen. Selv om det også er problemer knyttet til måling av inntekt, er måleproblemene betydelig større for formue. Særlig gjelder dette verdsetting av bolig tilbake i tid; for de aller fleste boliger har likningsverdien av boligene vært mye lavere enn salgs- og bruksverdien. Fra 2009 har Statistisk sentralbyrå tallfestet boligverdier basert på salgssummer og ulike kjennetegn ved boligen. Denne informasjonen er avgjørende for å kunne gi en pålitelig beskrivelse av formuesfordelingen i framtiden. Epland og Kirkeberg (2012) fant på grunnlag av disse dataene at boliger utgjorde 65 prosent av husholdenes formue i 2009, at de 1 prosent mest formuende eide 21 prosent av formuen, og at formuene var betydelig mer ulikt fordelt enn de årlige inntektene.

Roine og Waldenstrøm (2014) har på tross av måleproblemene brukt historiske skattedata for å sammenlikne endringer i formuesfordelingen over tid. De finner at andelen av formuen eid av de 1 prosent rikeste var i overkant av 37 prosent tidlig på 1900-tallet, for så å falle til rundt 25 prosent i 1960 og til 17 prosent i 1993. Deretter har det, som for inntekt, vært en svak stigning. Denne utviklingen har likhetstrekk med det som observeres i andre europeiske land, men som også Roine og Waldenstrøm påpeker kan måleproblemene ha ført til at deres anslag for formuesulikheten i tidligere tider har vært for lav. Med Waldenstrøm på laget i et nystartet forskningsprosjekt håper vi imidlertid å kunne produsere en mer pålitelig beskrivelse av endringer i formuesfordelingen fra slutten av 1700-tallet og fram til i dag.

Referanser:

Aaberge, R og A B Atkinson (2010): «Top Incomes in Norway». I: Atkinson og Piketty (red): «Top Incomes – A Global Perspective». Oxford University Press.

Aaberge R, A B Atkinson og J Modalsli (2013a): «The ins and outs of top income mobility». SSB Discussion Paper 762, Statistisk sentralbyrå.

Aaberge R, A B Atkinson og J Modalsli (2013b): «Er rike mennesker alltid rike?» Økonomiske Analyser 4/2013.

Atkinson A B og Piketty T (2007): Top Incomes over the Twentieth Century. Oxford University Press.

Atkinson A B og Piketty T (2010): Top Incomes – a Global Perspective. Oxford University Press.

Epland J og Kirkeberg M I (2012): «Wealth Distribution in Norway: Evidence from a New Register-Based Data Source». SSB Rapporter 35/2012.

Fjære, J F (2014): «Income development in Norwegian Municipalities». Masteroppgave, Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo

Journal of Economic Perspectives (2013): Symposium on The Top 1 Percent. Tilgjengelig på http://www.aeaweb.org/articles.php?doi=10.1257/jep.27.3

Piketty T (2014): Capital in the Twenty-First Century. Harvard University Press.

Roine J og Waldenström D (2014): «Long run trends in the distribution of income and wealth». Uppsala Center for Fiscal Studies Working paper 5 (Kommer i Handbook of Income Distribution vol 2, 2014).

Søbye E (1999): «Kristianiakrakket 1899», Samfunnsspeilet 1999/1, Statistisk sentralbyrå.

Statistisk sentralbyrå (1915): Indtægts- og formuesforhold efter skatteligningen 1911 i forbindelse med Folketællingen 1910. NOS VI 24.