Skal vi tro kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner, står vi foran en omfattende kommunereform. Den skal gi oss færre og større kommuner som kan ta ansvar for flere og mer krevende velferdsoppgaver. Og samtidig skal reformen styrke lokaldemokratiet.

Det er 50 år siden forrige kommunestrukturreform, som var basert på Scheikomitéens arbeid. Da ble antall kommuner redusert fra 747 til 454. Noen kommunegrenser ble senere flyttet tilbake, men kommuner har også blitt slått sammen, slik at vi i dag har 428 kommuner i Norge. Mellom disse er det stor variasjon når det gjelder folketall: Oslo er størst med 635.000 innbyggere, Utsira minst med 210.

Siden Schei-komitéens tid er kommunikasjonene våre bygd ut, bosettingsmønsteret er forandret, og nye bo- og arbeidsmarkeder har utviklet seg på tvers av dagens grenser. Flere av byregionene våre sliter med en uhensiktsmessig kommuneinndeling som hindrer god planlegging av transport, boligbygging og næringsutvikling. Samtidig har nye lovpålagte oppgaver skapt en kommunerolle som krever styring og samordning innenfor større og mer kompetente enheter. Dagens kommunestruktur er derfor utdatert etter manges mening. Kartet stemmer ikke med terrenget.

Det har de siste tiårene vært flere forsøk på å reformere forvaltningsstrukturen. I 1992 foreslo Christiansen-utvalget omfattende endringer i kommune- og fylkesinndelingen, blant annet at kommunene skulle ha minst 5000 innbyggere. Men motstanden i Stortinget var stor, og forslaget ble ikke fulgt opp. I stedet vedtok de folkevalgte i 1995 at endringer i kommuneinndelingen skal bygge på frivillighet. Også Erna Solbergs forsøk på å reformere kommunestrukturen, som kommunalminister 2001–2005, løp ut i sanden. Heller ikke regionreformen til hennes etterfølger i Kommunaldepartementet, Åslaug Haga fra Senterpartiet, som tok sikte på å erstatte de 19 fylkene med færre og større regioner, førte til noe.

Har så den blåblå regjeringen og Jan Tore Sanner en bedre sjanse til å lykkes? Eller blir det nok en gang «opp som en løve og ned som en skinnfell»?

Som det framgår av intervjuet med Sanner her i bladet, så vil han ikke tegne noe nytt kommunekart. Det skal kommunene selv gjøre. Og han vil ikke høre snakk om tvang. Sanner har – klok av skade etter tidligere forsøk på å tvinge igjennom endringer i kommuneinndelingen – forstått at regjeringen må ha kommunene på lag hvis den skal få gjennomført reformen.

Men er det virkelig mulig å gjennomføre en slik reform uten bruk av tvang? De fleste forslag til sammenslåinger har jo havarert fordi det ble nei-flertall i folkeavstemninger, senest nå i vinter i Bjugn i Sør-Trøndelag, som valgte å si nei til å slå seg sammen med nabokommunen Ørland.

Erfaringer fra de finske kommunereformene viser at det er mulig å få til endringer i kommuneinndelingen uten tvang, men som Siv Sandberg skriver her i bladet: Frivillighet er ingen optimal styringsmekanisme hvis målet er å få en enhetlig kommunestruktur. I verste fall kan det øke skillet mellom ressurssterke og proaktive kommuner og de ressurssvake og reaktive kommunene.

Rett før bladet gikk i trykken ble første delrapport fra regjeringens ekspertutvalg lagt fram. Utvalget anbefaler at kommunene bør ha minst 15.000–20.000 innbyggere for å sikre god oppgaveløsning. Og videre at kommunestrukturen bør nærme seg det utvalget kaller «funksjonelle samfunnsutviklingsområder». I praksis vil dette bety en reduksjon fra dagens 428 kommuner til ca. 100 store regionkommuner, noe det vil være svært vanskelig å få til på frivillig basis.

Kommunalministeren var da også raskt ute med å betegne ekspertutvalgets måltall for minste kommunestørrelse for «unaturlig». Kommunereformen må ta hensyn til landets mangfoldige geografi, mener han, og generelt vil Sanner heller snakke om oppgaver enn kommunestørrelse. I det hele tatt har han valgt en svært pragmatisk tilnærming til det «vepsebolet» han befinner seg i.

Hvis Sanner greier å dreie debatten bort fra innbyggertall og kommunegrenser til oppgaver og tjenester, så kan han kanskje lykkes med sin strategi for å gjennomføre reformen. Han må nok lokke med noen gulrøtter, både overføring av nye oppgaver til kommunene og løfte om mindre statlig styring og kontroll. Uansett vil oppgaven kreve alle hans evner som politisk balansekunstner.

Men det er mange snubletråder. Ikke minst spørsmålet om hva som skal skje med fylkeskommunen hvis vi får større kommuner med ansvar for flere oppgaver. Dette vanskelige spørsmålet har regjeringen valgt å skyve foran seg …

Jens Fredrik Nystad

Redaktør