EUs vanndirektiv, som Norge er i gang med å gjennomføre, har ambisiøse målsetninger om god vannkvalitet, helhetlig forvaltning og bred medvirkning. Denne artikkelen presenterer erfaringer fra Skjerstadfjorden i Nordland som har kommet frem i forbindelse med forskningsprosjektet WAPABAT.1 Lokalt engasjement kan ha vesentlig påvirkning der det finnes ildsjeler som evner å mobilisere lokale krefter og kunnskap. Det bør være et mål i det videre arbeidet med gjennomføringen av vanndirektivet å få til reell medvirkning i de formelle planprosessene og dra veksler på erfaringsbasert kunnskap i det regionale og lokale arbeidet med planer og tiltak for bedre vannmiljø.

Helhetlig vannforvaltning og god vannkvalitet er viktig, ikke bare i våre ferskvannsressurser, men også langs kysten og i fjordene. I 2000 lanserte EU et nytt vanndirektiv som ble innført i Norge i form av vannforskriften av 2007. Formålet med vannforskriften er å sørge for at alle vannforekomster, fra fjell til fjord2, kan oppnå en god økologisk status. For å få til dette må man først klassifisere og kategorisere vannressursene etter hva slags tilstand de er i, og dette danner så grunnlaget for tiltak for å forbedre kvaliteten. I den forbindelse utarbeides det regionale planer etter plan- og bygningsloven for alle vannforekomstene.

Vannregioner

Innføringen av vannforskriften har vært utfordrende. Det er ingen enkel oppgave å koordinere åtte forskjellige departementer, et utall ulike sektorinteresser, kommuner og andre berørte parter og få til meningsfull medvirkning på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå (Stokke og Indset 2012, Sandkjær et al 2013, Klausen, 2012). Som følge av forskriften er Norge blitt delt opp i 11 vannregioner med et vannregionutvalg hvor alle relevante statlige organer og kommuner er representert, med fylkeskommunene som vannregionmyndighet. Det er også etablert referansegrupper der interesserte parter og frivillige organisasjoner kan delta. Hver vannregion er videre delt inn i vannområder, og mange regioner har valgt å ha egne prosjektledere på vannområdenivå, der et viktig ansvar er å sørge for lokal medvirkning, lokal forankring og få fram lokal kunnskap. Men det er ikke alltid like enkelt å få dette til i praksis.

Vannmiljøutfordringer

Hver vannregion er blitt pålagt å utarbeide en rapport som tar for seg «vesentlige vannforvaltnings-spørsmål». Dette er en viktig milepæl på veien mot en ferdig forvaltningsplan og tiltaksprogram. Dokumentet omhandler virkningene av fysiske inngrep som vassdragsregulering, utslipp fra industri, landbruk, gruvedrift og avløp, for å nevne noen av de viktigste påvirkningene. Langs fjordene og kysten er også oppdrettsnæringen en vesentlig påvirker, på grunn av forurensning fra anleggene, rømt oppdrettsfisk og lakselus. Ifølge en risikovurderingsrapport fra Havforskningsinstituttet (2012) fører lakselus og genetisk påvirkning fra rømt oppdrettsfisk til at bærekraftsituasjonen er særlig problematisk i tilknytning til villaks og sjøørret – langs hele kysten fra Rogaland til og med Troms.

Oppdrett er en vesentlig sektor i Nordland, og det er anerkjent at anleggene påvirker vannkvaliteten i form av utslipp av organisk materiale, rømt fisk og lakselus, selv om det er faglig uenighet om det potensielle omfanget av disse problemene. I dokumentet Vesentlige vannforvaltningsspørsmål fra Nordland kommer det fram at det blant annet er en reell uenighet mellom Fiskeridirektoratet/fylkeskommunen og Fylkesmannen i Nordland om dette temaet.

Folkelig engasjement for friske fjorder

I tillegg til det som allerede er nevnt, er også arealbeslag en vesentlig konsekvens av oppdrettsnæringa, men fordi vannforskriften i liten grad har fokusert på hvordan man skal integrere arealforvaltning inn i arbeidet med forvaltningsplanene, er det et relativt oversett tema. Derfor har lokale ildsjeler tatt skjeen i egen hånd – slik som Per Arne Mikkelsen fra Øynes i Fauske kommune, som er en del av Skjerstadfjorden vannområde i Nordland. Enkelte steder i Nordland er forurensning og arealbeslag fra lakseopp-drettsindustrien et hett tema blant kystbefolkningen. I Skjerstadfjorden begynte mange grunneiere og lokale fiskere å bekymre seg for det de oppfattet som negative bivirkninger av oppdrettsanlegg, og de henvendte seg gjentatte ganger til fylkeskommunen og fylkesmannen om det de så på som et økende problem. Etter en tid dannet de en egen arbeidsgruppe som skulle arbeide mer målrettet med dette. Gruppa kalte seg «En frisk Skjerstadfjord».

Mikkelsen selv forteller historien om etableringen av «En frisk Skjerstadfjord» slik:

Kona mi er fra Bindal, som er den sørligste kommunen i Nordland, og da vi kom dit på ferie, så lå det et 800 meter langt torskeoppdrettsanlegg i fjæra der vi har hytte. Vi har ikke fulgt med i timen når det gjelder lokalbehandling i kommunestyret der siden vi ikke bor der, og det har liksom ikke vært noe snakk om det. Da begynte vi å undersøke hvor kan vi finne kunnskap om dette, vi er nødt til å få en oversikt over hva det er som skjer, hva har skjedd, åssen kan vi ta tak i dette her? Vi så jo etter hvert at alle fiskeplassene var ødelagt, og fortøyningene – ja, alt av de fine områdene som vi hadde der, de er borte, fiskeplassene, oppvekstområdene, der vi visste det var torsk, alt det var ubrukbart på grunn av arealbeslag, fortøyninger og slikt. De tok jo omtrent hele fjorden – Ja så begynte vi da. I november, vi kom tilbake [til Fauske] samme året, så begynte vi å følge litt mer med der. Og da kom vi over at det var til behandling konsesjoner i Valnesfjord og konsesjonen for et oppdrettsanlegg rett i fjæra der vi bor på Øynes. Vi følte oss rett og slett forfulgt av oppdrett.

Flere henvendte seg til nærmiljøutvalget i Valnesfjord, og det viste seg etter hvert at det var bred interesse for dette i lokalsamfunnet. Ifølge Mikkelsen begynte man etter hvert å gå på tvers av kommunene rundt fjorden, og da «var vi ikke lenger stuereine». De dannet en egen arbeidsgruppe som så det som sin oppgave å drive informasjonsvirksomhet og også påvirke kommunene rundt Skjerstadfjorden. I gruppa er både grunneiere, fiskere og friluftslivinteresser representert.

De fant etter hvert ut at kommunene satt på hver sin kant og forvaltet de samme områdene – den samme fisken, og det samme vannet – men uten å ta hensyn til hverandre. Gruppa begynte å grave litt, fant ut mer om hva som foregikk i de tre kommunene – Fauske, Saltdal og Bodø – og oppdaget at det ikke var noen samkjøring når det gjaldt kystsoneplanlegging. Bodø satt på det meste som hadde med kystvannforvaltning å gjøre, men det var ikke noe samarbeid med de andre kommunene om arealplanlegging.

«En frisk Skjerstadfjord» foreslo for kommunene at de skulle begynne å samarbeide om felles arealplaner, blant annet for Skjerstadfjorden. De fikk gjennomslag for forslaget, selv om én av kommunene, Saltdal, var litt avventende. Gruppa fikk hjelp av lokale kystfiskere til å utarbeide et sjøkart, et ressurskart for hele Skjerstadfjorden, som viste fiskeområder og oppvekstområder, gyteområder, koraller og annen relevant informasjon basert på lokalkunnskap og erfaring. Dette ble så presentert for kommunene og Fiskeridirektoratet slik at de kunne innarbeide denne kunnskapen i sine kystsoneplaner. Ifølge Mikkelsen hadde ikke kommunene selv tatt noe initiativ, men etter hvert har de begynt å henvende seg til gruppa med spørsmål om råd og innspill. Så over tid har gruppa fått en stemme og innflytelse.

Frivillig engasjement, voksende nettverk og samarbeid

Fra en sped begynnelse med en liten gruppe av interesserte ildsjeler har arbeidet til «En frisk Skjerstadfjord» vokst til å nå ut til mange andre fiskere opp og ned langs hele den nordlige kysten. Mikkelsen forteller:

Vi begynte å se litte grann på å samordne dette her og tok kontakt med Fiskeridirektoratet, Fylkesmannens miljøvernavdeling og Havforskningsinstituttet, og så jo det at her er det brist både på kunnskap og alt som er vedrørende miljø og miljøpåvirkninger. Altså, dette her er vi nødt til å se på, vi var jo klar over at det ikke var bra. Og så begynte vi å ta kontakt og oppdaget at både fiskere og grunneiere satt rundt i sofakroken hver for seg og var helt fortvila og tvinna tommeltotter.

Det begynte altså å danne seg et større nettverk av bekymrede fiskere. Etter et møte i Narvik i 2011 ble «Kystnettverket-Nord» etablert, hvor formålet er å dele erfaringer, råd og tips. De har hatt møter, og det er oppdrett som har vært hovedfokus, og én av de tingene de har oppnådd hittil er å bidra til å få torskeanlegg ut av fjordene, for eksempel Skjerstadfjorden og Bindalsfjorden. Poenget er ikke at de er imot fiskeoppdrettsindustrien, men de ser at forurensing og arealbeslag har store negative konsekvenser for lokale fiskere, friluftsliv og grunneiere, og at det truer lokale kystfiskeres arbeidsplasser. I tillegg er de bekymret over den genetiske påvirkningen fra rømt fisk. Som Mikkelsen selv uttrykker det:

Problemet er at torsken, han gyter jo i mæra. Den gyter jo fritt over alt, du får ikke stoppa det der. Skal du ha noe kontroll på det, så må man ha det på land, eller at du får det i lukka anlegg. Også er det jo dette med rømming og påvirkninga av villtorskstammene. Torsken er utrolig aktiv med rømningsforsøk, titalls ganger mer rømningsvillig enn laksen. Den går og forsøker seg på merdene hele tida. Problemet er at villtorsken er på utsida fordi at det er mat, så han vil gjerne inn, og den andre vil ut.

Lakseoppdretterne er fortsatt i Skjerstadfjorden, og flere av torskekonsesjonene er blitt kjøpt opp av lakseoppdretterne og søkt om endring fra torsk til lakseoppdrett. De lokale fiskerne har fått til en avtale med lakseoppdretterne om en tenkt linje i fjorden, og utenfor denne linjen skal det ikke være noen nyetableringer. Noen av torskeoppdrettsanleggene lå utenfor der, men de har fått garanti fra oppdretterne om at ett av anleggene med torsk som det ble søkt om konsesjonsendring for, likevel ikke blir tatt i bruk fordi det blir for tett på villaksen.

Panorama over Skjerstadfjorden i Nordland. (Foto: Rolv Sigurdsen)

Ifølge Mikkelsen har «En frisk Skjerstadfjord» vært med og forhandlet fram dette sammen med de lokale fiskeoppdretterne, og hovedmålet er at det ikke skal bli noen nye lakseetableringer lenger ute i fjorden. De fokuserer på lokaldemokrati og kommunalforvaltning; det er der vi må sette inn støtet, ifølge Mikkelsen selv. De har brukt tekstmeldinger for å få tak i andre lag og foreninger for å spre informasjon og få folk til å komme på banen når det gjelder høringsuttalelser m.m., i det hele tatt å få vekket det lokale initiativet og få med andre frivillige. Reaksjonene så langt har vært veldig gode – de lokale fiskerne og oppdretterne har utarbeidet og skrevet under på en samarbeidsavtale når det gjelder arealbeslag og fiskeområder. Dermed har man fått til et fungerende samarbeid og også en utredning om en felles forvaltningsplan for hele Skjerstadfjorden. Mikkelsen forteller engasjert at de var aktive for å få bystyret i Bodø kommune til å snu, knyttet til at man ikke skulle gi nye konsesjoner før de hadde fått på plass et miljøoppfølgingsprogram på oppdrett. De jobbet også for at det nasjonale kartleggingsprosjektet om marint biologisk mangfold og fiskeriinteresser skulle komme i gang før tiden. Det skulle etter planen ikke starte før i 2014, men det var liten vits i at kartleggingen skulle komme etter at man hadde satt i gang miljøoppfølgingsprogrammet.

Erfaringene fra Skjerstadfjorden viser at vann og vannforvaltning er noe som engasjerer lokalt. Det viser også at man gjennom nettverksbygging og kunnskapsinnhenting kan makte å få gjennomslag for sine synspunkter. I seg selv er enkeltpersoner og organisasjoner fra sivilsamfunnet ofte en svak gruppe, med få ressurser tilgjengelig, blant annet når det gjelder økonomi, kunnskap og tid. Deres involvering må som hovedregel skje i form av dugnad på fritiden. Cars et al. (2002) bruker begrepet mobiliseringskapasitet for å belyse evnen til et lokalsamfunn til å handle kollektivt og oppnå resultater. To sentrale elementer i dette er relasjonelle ressurser og kunnskapsressurser. Med relasjonelle ressurser menes de relasjonene og nettverkene den enkelte aktør har, både innad og mot andre grupper og personer. Med kunnskapsressurser menes evnen til å få fram aktuell kunnskap og formidle dette på en saklig måte overfor de aktuelle beslutningstakere. Både relasjonelle ressurser og kunnskapsressurser ser ut til å være viktige forklaringer på hvorfor nettverket «En frisk Skjerstadfjord» har fått betydelig gjennomslag.

Samordna vannforvaltning: Slipp fram lokale krefter!

Basert på erfaringene fra arbeidet til «En frisk Skjerstadfjord», kan man gjøre seg noen betraktninger. En klar melding er at man i større grad enn det som har vært praksis hittil i gjennomføringen av EUs vanndirektiv, bør trekke veksler på lokalkunnskap og ressurser. En annen lærdom er at formelle nettverk og arbeidsmåter ikke alltid fanger opp alle berørte interesser. Det er ikke sikkert at de som er «helt fortvila og tvinner tommeltotter i sofakroken» nås gjennom de vanlige informasjonskanalene, og da kan det være på sin plass å tenke utenfor boksen når det gjelder hvordan man kommuniserer med berørte parter, og hva som skal til for å få til virkelig deltagelse.

Etableringen av regionale og lokale referansegrupper kan være et viktig virkemiddel for å oppnå reell medvirkning, men da er det viktig at det tydelig formidles hva formålet med dette er og hvilke muligheter som eksisterer for reell innflytelse. I Nordland uttrykte en representant fra Forum for natur og friluftsliv at den regionale referansegruppen er viktig når det gjelder å få informasjon, men at den ikke fungerer når det gjelder å få til reell innflytelse. I forbindelse med en spørreskjemaundersøkelse om medvirkning ble vi kontaktet av en lokal organisasjon som er med i den regionale referansegruppen i en annen vannregion, i Sogn og Fjordane, som uttrykker et avvik mellom hvilke forventninger om innflytelse man hadde lokalt og hva som ble resultatet. I den forbindelse vises det direkte til ordlyden i vannforskriften § 22: «Representanter for berørte rettighetshavere og private og allmenne brukerinteresser skal være nært knyttet til vannregionutvalget gjennom en referansegruppe.» Det er tydelig at denne paragrafen og ellers formidling av medvirkningsambisjonene knyttet til vannforskriften har gitt større forhåpninger om innflytelse enn det man faktisk opplever å ha fått.

En annen lærdom er at for å få til integrert vannforvaltning, må kommunenes arealplanleggere trekkes med i det lokale og regionale planarbeidet knyttet til vannforskriften i sterkere grad enn det som nå er tilfellet.

Referanser:

Cars, G, P. et al. (2002). Urban Governance, Institutional Capacity & Social Milieux. Ashgate, England.

Hanssen, Gro Sandkjær og Hovik, Sissel (kommer 2013): EUs vanndirektiv og medvirkning. Kart og plan (utkommer desember 2013)

Klausen, J.E. (2012): Økosystembasert regionalinndeling. I: Hanssen, G. S., Klausen, J. E. og Langeland, O., red.: Det regionale Norge 2050. Oslo: Abstrakt

Stokke, K. B. og Indset, M. (2012): Møtet mellom EUs vanndirektiv og statlig sektoransvar. Helhetlig vannforvaltning gjennom konsensusbygging og nettverk? Kart og Plan, Vol. 72, pp. 270–280