Siste gang det var snakk om å endre kommunegrensene i Norge var i 1992. Da la det statlig oppnevnte Christiansen-utvalget fram sitt forslag til ny kommune- og fylkesinndeling, som blant annet innebar at ingen kommuner skulle ha mindre enn 5000 innbyggere. Stortinget fulgte imidlertid ikke opp forslaget, men fattet i stedet i 1995 «frivillighetsvedtaket», altså at endringer i kommuneinndelingen skal baseres på frivillighet og ikke tvang. Sekretær for Christiansen-utvalget var Geir Vinsand, som den gang var ansatt i Kommunaldepartementet. I dag jobber han i konsulentfirmaet NIVI Analyse og er fortsatt glødende opptatt av kommunestruktur. PLAN har snakket med Vinsand for å høre hans syn på arbeidet med ny kommunereform og hvorfor kommunegrenser er et så vanskelig tema i Norge.

Trenger vi egentlig en ny kommunereform? Hvilke behov skal i så fall dekkes, og hvilke problemer skal reformen løse?

Dette er et stort spørsmål, og for å svare må jeg ta utgangspunkt i konkrete utfordringer ved ulike sider av kommuneinstitusjonen vår. Noen av de tyngste reformbegrunnelsene knytter seg til kommunens rolle som tjenesteprodusent og ansvarlig for lovpålagt velferdsproduksjon.

Mener du at kommunene våre ikke klarer å løse tjenesteoppgavene de har?

La meg gi et konkret eksempel: Barnevernstjenesten i Rødøy kommune i Nordland består av to personer, som hver er i 50 % stilling. Samtidig er de NAV-kontor. Det går imidlertid ikke an å dekke barnevernlovens mange krav med ett årsverk. Det er ikke noe feil med Rødøy, men det er noe alvorlig galt med velferdspolitikken som pålegger så små kommuner så store velferdsoppgaver.

Kan det ikke tenkes at ressursene de bruker på barnevernet er tilpasset behovet i kommunen …

Nei! Og det sier jeg fordi jeg har vært med på å reorganisere barnevernet blant annet i forbindelse med interkommunalt samarbeid. En rekke evalueringer tilsier at det gir en mye bedre tjeneste for utsatte barn og unge. Barnevernstjenester med under fem årsverk bør være ulovlig, og jeg mener det bør siktes mot tjenester med minst 20–30 årsverk over hele landet. Ta Værnesregionen i Trøndelag som eksempel. Her inngår Tydal kommune med 800 innbyggere. Før den interkommunale barnevernstjenesten ble etablert med 30 årsverk, hadde de ingen barnevernssaker. Men tjenesten hadde ikke vært i arbeid mer enn et halvår før det ble oppdaget 10–15 til dels svært alvorlige barnevernssaker i Tydal.

For å gå tilbake til Rødøy: Mitt poeng er ikke at det er noe galt med de to personene som jobber med barnevernssaker, men de burde vært del av en større organisasjon. Da er jeg sikker på at tjenestene for de svakeste hadde blitt bedre – med bedre rettssikkerhet og større grad av likhet i tjenestetilbudet i forhold til resten av landet.

Er dette spesielt for det kommunale barnevernet?

Nei, det virkelig bekymringsfulle er at det finnes en rekke andre oppgaveområder i kommunene som har det på samme måte, for eksempel teknisk sektor. Hele teknisk sektor i Indre Namdal består av 27 årsverk, fordelt på seks kommuner som til sammen dekker et dobbelt så stort område som Østfold fylke. De har vel ansvar for rundt 30 lovpålagte oppgaveområder, men de mangler fagkompetanse på VAR, plan, bygg, eiendomsforvaltning, matrikkelføring, osv. osv.

Vi risikerer å få en polarisering mellom kommunene – ikke bare når det gjelder befolkningsutvikling, men også når det gjelder standard på velferdstjenestene. Dette er en hovedbegrunnelse for å gjøre noe med kommunestrukturen.

Skaper også andre sider ved kommunenes rolle behov for en reform?

Ja, ta kommunen som myndighetsorgan. Den er ansvarlig for forvaltningsloven, og den fordeler rettigheter og plikter mellom mennesker og mellom lokalsamfunn. Hvis vi skal sikre oss god rettstrygghet i den kommunale forvaltningen kan vi ikke ha små kommuner. Dette går for eksempel på byggesaksbehandling, barnevern, sosialtjenester og eldreomsorg. Her er det i mange småkommuner «one man, one show» på hele linja. Og hvis du er uenig med «Pedersen» eller «Siri» eller «Pål» eller hvem det måtte være som tar beslutninger, så er du hardt ute å kjøre.

Er det ikke da et tankekors at innbyggerne i små kommuner gjennomgående er mer fornøyde med de kommunale tjenestene enn de er i større kommuner?

Dette er et veldig populistisk og lite faglig argument. Opinionsundersøkelser gir uttrykk for subjektiv tjenestekvalitet. Hva innbyggerne for tiden er fornøyd med er selvfølgelig én viktig dimensjon, men etter min mening må vi legge vekt på den objektive tjenestekvalitet. Og vi bør bekymre oss over utsatte grupper og marginaliserte og sterkt personifiserte forvaltninger.

Samtidig er det ingen tvil om at det er store kvaliteter ved små og nære samfunn og de «varme hender». Men dette er et argument på institusjons- og brukernivå; kvalitetene forsvinner ikke med en stor kommune. Erfaringer fra de seneste kommunesammenslutningene viser at tjenesteproduksjonen i liten grad sentraliseres. Den må uansett være der innbyggerne er, enten det dreier seg om grunnskolen eller eldreomsorgen.

Men er det egentlig småkommunene som er hovedproblemet i dagens kommunestruktur?

Nei, det største reformbehovet knytter seg ikke til små kommuner som Værøy og Røst, men til fler-kommunale byområder som Nord-Jæren, Drammen, Tønsberg, Moss og ikke minst Hovedstadsregionen. Dette går på kommunens rolle som plan- og utviklingsorgan.

Vi diskuterer i dag erfaringene fra den danske kommunalreformen i 2007, men i stedet burde vi se på den danske reformen fra 1970. Da innførte nemlig danskene prinsippet om «ett bysamfunn, én kommune». Stortinget burde vedta en lov mot å ha flere fullverdige generalistkommuner, som altså er plan- og utbyggingsmyndigheter, innenfor ett og samme by- eller tettstedsområde. Den sammenhengende tettbebyggelsen i og rundt Oslo er for eksempel delt mellom 11 kommuner, som hver har ansvaret for plan- og bygningslovgivningen innenfor sin bit av tettstedet, i tillegg til 3 fylkeskommuner – og uten noen overordnet regional myndighet. Dette forvaltningssystemet grenser til idioti.

Hvis vi ikke klarer å skape en velfungerende kommunestruktur som kan samordne utbyggingsmønsteret i våre større byområder, er jeg redd for at vi får mer statlig intervensjon, slik for eksempel den svenske regjeringen nylig har grepet inn i Stockholms planlegging med beskjed om at her skal det bygges 80.000 nye leiligheter. Og på den måten overstyrer hele lokalsamfunnet.

I NIVI har vi kartlagt plankompetansen i kommunene, også i distrikts-Norge. Vi har for eksempel undersøkt hele Sør-Trøndelag, alle de 24 kommunene utenom Trondheim, og vi finner ikke planfaglige miljøer i noen av dem. Selv en forholdsvis stor kommune som Melhus med 16.000 innbyggere, har bare 2,5 årsverk på dette feltet.

Har ikke kommunene også en viktig demokratisk funksjon? Og scorer ikke småkommunene høyt på denne dimensjonen?

Jo, demokrati er en viktig side ved kommune-instituttet vårt. Men den norske demokratidebatten dreier seg fremst om nærhet, om de små og tette samfunn. Nesten ingen snakker om kommunens stilling i samfunnet i forhold til staten. Vi har vært mest opptatt av det lille lokaldemokratiet, og imens har kommunene blitt velferdsstatens «søppelkasser» – et sted der alle vanskelige saker og kasus havner som andre- og tredjelinjetjenestene ikke vil ta seg av. Kommunene er på en måte blitt forvaltere av avmakten. De har måttet se på at det bygges opp kompetanse i fylkeskommunen, i regional stat, NAV, Bufetat, osv. Faktisk arbeider det nå flere i Bufetat enn i hele den kommunale førstelinjetjenesten!

Geir Vinsand (Foto: Jens Fr. Nystad)

Det demokratiske underskuddet som du er opptatt av, dreier seg altså om statlig overkjøring av kommunene. Og kanskje først og fremst da de små og kompetansesvake kommunene …

Ja, og jeg er også opptatt av at dagens kommunestruktur ikke lar oss utnytte potensialet for desentralisering av makt og myndighet. Dette potensialet er like stort i dag som det var på 1950-tallet da Stortinget nedsatte en desentraliseringskommisjon. Det var den gangen tanker om å snu «makt-trekanten» i Norge på hodet, altså få sterkere kommuner som kunne bære fram grunnskole, sykehus, helse osv. Det var velferdskommunen som skulle bygges. I stedet har vi de siste 20–30 årene bygget opp en veldig fragmentert og fjern statsforvaltning og en frikoplet fylkeskommunal forvaltning.

Hvilke oppgaver bør da etter ditt syn desentraliseres fra statlig og fylkeskommunalt nivå til kommunene?

Tre oppgaveområder bør vurderes. For det første: regional stat. Det finnes i dag 40 regionale statsetater, og tendensen går i retning av sentralisering og mindre samordning både internt mellom etatene og i forhold til kommunenivået.

Hvis vi oppretter såkalte regionkommuner, altså én Valdres-kommune og én Lofoten-kommune, så kan vi gjøre mye med den regionale statsforvaltningen. Jeg tenker konkret på Bufetat som jeg ville lagt ned og i stedet overført til de nye regionkommunene. Det å bygge egne forvaltningsområder, slik Bufetat har gjort, gir svære transaksjonskostnader og mye «spill» mellom forvaltningsnivåene. Etter mitt syn er det unødvendig og tullete å legge institusjonsbarnevernet og forsterhjemsomsorgen til et eget forvaltningsnivå med 4000–5000 ansatte.

Jeg ville også ha gått igjennom hele NAV. Dagens NAV-kontor er for små, de bør organiseres med utgangspunkt i felles bolig- og arbeidsmarkedsområder, og førstelinjen bør få økt myndighet til å fatte vedtak. Jeg ser også for meg at kommunene bør få et tyngre ansvar for å sikre mobilisering i sosialpolitikken og arbeidsmarkedspolitikken. I kommunene i Nordland, for eksempel, stiller NAV i dag opp med tre årsverk i førstelinjen. Jeg ville heller ha større regionale NAV-kontorer med 10–15 årsverk, og med større grad av lokal politikerstyring.

Videre er det behov for å se på fylkesmannsembetet. Den forrige regjeringen sa at den skulle gjenreise miljøvernpolitikken i kommunene. Men de kommunale fagmiljøene innenfor naturforvaltning, vilt, fiskestell osv. er fortsatt svake. For eksempel er det bare 17 årsverk på dette feltet i hele Sør-Trøndelag. Kapasiteten og kompetansen finnes hos fylkesmannen. Spørsmålet vi bør stille er om denne kompetansen heller bør overføres til større og sterkere regionkommuner, for eksempel Fosen eller Orkdalsregionen for å holde oss i Sør-Trøndelag.

Jeg oppfatter at du har som premiss at alle kommuner skal ha ansvar for de samme oppgavene, altså prinsippet om generalistkommuner …

Yes!

… men det er jo noen som mener at problemene du har nevnt med mangel på kompetanse, dårlig rettighetsstyring, myndighetskontroll osv. kan løses ved å frita enkelte av de små kommunene fra tunge oppgaver som større og mer kompetente kommuner kan ivareta. Men dette tror kanskje ikke du noe på?

Vi har jobbet mye med og forsket masse på det vi kaller avlastningsstrategier for småkommunene. Og kommunaløkonomisk ville dette ikke være noe problem, småkommunene står bare for en veldig liten andel av landets befolkning. De kunne fredes alle sammen om så var. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag har gått inn for å lage et eget småkommune-institutt som gir dem et mindre mandat, med fritak fra de tyngste velferdslovene, matrikkelloven og plan- og bygningsloven. For eksempel kunne Leka kommune fritas for slike oppgaver, som i stedet kunne ivaretas av de større nabokommunene Nærøy eller Vikna. Strategien kalles «oppgave-differensiering». Men jeg tror ikke det er i småkommunenes interesse å bli en slik unntaksforvaltning. De er bedre tjent med å ha et likeverdig lokaldemokrati og likeverdige velferdstjenester innenfor en større regionkommune.

Kan interkommunalt samarbeid være et alternativ til regionkommuner?

I prinsippet ja, men i så fall må det sterkere forpliktelser til. Det er den klare erfaringen vi kan trekke av de mange forsøkene med interkommunalt samarbeid rundt om i landet. Men løsningen innebærer et visst brudd med prinsippet om generalistkommuner, særlig hensynet til direkte demokrati og finansiering.

Hva med samkommune-modellen som er prøvd ut i Nord-Trøndelag?

De to samkommunene i Nord-Trøndelag, Innherred og Midtre Namdal, er de eneste eksemplene jeg kjenner til der kommuner har klart å utvikle interkommunalt samarbeid som kan være et reelt alternativ til kommunesammenslutning. Jeg vet at det også kommer en evaluering av den såkalte verts-kommune-modellen som er prøvd ut i Værnes-regionen, med politiske nemder. Jeg tror imidlertid ikke at resultatet vil bli like positivt som for samkommune-modellen.

Du har så langt ikke sagt noe om økonomiske gevinster ved en ny kommunereform …

Økonomi er i første omgang ikke hovedsaken med reformen. Hensikten er økt demokrati, mer likeverdige velferdstjenester og bedre samfunnsplanlegging i byene. Imidlertid vil større kommuner også gi innsparingsmuligheter, men de kommer ikke med en gang. Strukturreformer medfører det vi kaller «pukkelkostnader», altså midlertidige kostnader, men på sikt tilsier erfaringer fra interkommunalt samarbeid et innsparingspotensial på 10–30 prosent i administrative funksjoner i kommunene. Dessuten er storkommuner mer robuste enn små kommuner og kan bedre stå imot trangere økonomiske tider, for eksempel hvis det blir nødvendig å skjære ned på de kommunale budsjettene. Gevinstene ved effektivisering i teknisk sektor og en mer effektiv samfunnsplanlegging i byene er ikke lett å beregne, men de er store.

Må ikke også det kommunale inntektssystemet endres hvis vi skal opprette store regionkommuner?

Først må vi ha klarhet om hva slags kommune-modell vi skal ha her i landet, og hvilke oppgaver kommunene skal ha ansvaret for. Deretter kan kommunestrukturen avledes, og først da kan vi begynne å revidere kommuneloven og det kommunale inntektssystemet.

Du ønsker å beholde generalistkommunen, men hvilke andre nasjonale prinsipper bør ligge til grunn for kommunereformen etter ditt syn?

Vi må ha generalistkommuner, men de må gjøres bredere og ta ansvar for en større del av velferdsoppgavene. Vi må for all del unngå etablering av for mange ulike forvaltningsnivåer og heller satse mer på vertikal integrasjon av velferds- og regionalpolitikken, altså bygge sammen kommune og fylkeskommune og desentralisere fra regional stat. I tillegg må morgendagens kommuner være store nok til å kunne sørge for den horisontale samordningen i våre bysamfunn.

Skal hovedprinsippet for selve kommuneinndelingen være funksjonalitet?

Ja, den moderne generalistkommunen må i størst mulig grad falle sammen med det som er felles bo- arbeidsmarkedsregioner. Men kan selvfølgelig diskutere hvem som faller innenfor eller utenfor pendlingsomlandet til slike BA-regioner, men jeg kan ikke se at det er noe annet dugelig prinsipp for den geografiske inndelingen av kommune-Norge. Jeg ser også for meg sentrerte kommuner, med et sterkt kommunesenter.

Men Oslo kan vel bli veldig stor hvis et slik prinsipp skal følges? Og må vi ikke da lage en under-kommunal inndeling, slik at «vinninga går opp i spinninga»?

Nei, overhodet ikke! Det finnes geografiske situasjoner som kan danne unntak fra prinsippet om å la kommunegrensene sammenfalle med BA-regionene. Og Oslo er et slikt unntak. Bare tettstedet har jo over 1 million innbyggere, og hvis vi ser på det enda større pendlingsomlandet til Oslo, omfatter det rundt 75 kommuner i seks ulike fylker. Og det blir selvfølgelig altfor stort. Vi må heller innenfor denne storbyen lage funksjonelle regionkommuner med samme styringsstruktur som Oslo, og så får de i fellesskap løse de overgripende oppgavene i et likeverdig samarbeidssystem.

Unntak bør muligens også gjøres for de tre tvillingbyene i landet, altså Fredrikstad-Sarpsborg, Skien-Porsgrunn og Stavanger-Sandnes. De danner alle felles bo- og arbeidsmarkedsregioner, men det er snakk om historiske byer med sterke tradisjoner som har vokst sammen. De kan slås sammen og få samme oppgaver og styringsmodell som Oslo. Alternativet er fortsatt splittelse og mindre regionalt oppgaveansvar. Her bør nok Stortinget tenke seg godt om.

Så er det kommunene vi kan kalle «de ufrivillige små» i den forstand at de har lite folketall og ligger mer eller mindre isolert for seg selv med lang reiseavstand til nærmeste senterkommune, og med kanskje bare 3–5 prosent pendling. Hva gjør vi med dem? Vi kan la dem inngå i større regionkommuner og ha som overordnet mål å utvikle disse til fellesbo- og arbeidsmarkedsområder ved hjelp av distrikts- og regionalpolitikken: bygge ut kommunikasjonene og sørge for skikkelige IKT-løsninger og gode velferdstjenester.

Du vil ikke ha det du kaller turbinrørkommuner, lottokommuner, krumtappkommuner eller éninstitusjonskommuner uten viktige saker. Hva mener du med dette?

Vi kan jo begynne med lottokommuner. Uttrykket er ikke myntet på Verdal, men på kommuner som har vunnet i naturens lottospill og som får store naturressursskatter dalende ned fra himmelen fordi de fått en ilandføringsterminal, for eksempel Aukra i Romsdal. Kommunen har 3000 innbyggere og hadde tidligere et samlet budsjett på 140 millioner kroner. I dag får kommunen 140 millioner hvert år i eiendomsskatt fra anlegget. Og videre utbygging kan gi kommunen ytterligere 100 millioner med dagens skattesystem.

Er dette så galt da?

Ja, det er aldeles galskap! Dette dreier seg om et stort samfunnsprosjekt som Stortinget har vedtatt og som er kjempet fram gjennom prosesser der det var mange andre ilandføringsalternativer, men man samlet seg altså om Aukra. Skatteinntektene burde selvfølgelig vært gjenstand for en regional fordeling. I stedet har Aukra fått servert en enorm «lottogevinst», mens nabokommunen Midsund befinner seg i ROBEK-registeret på grunn av svak økonomi. Den ene i himmelen, den andre i helvete, men begge med ansvar for de samme velferdsoppgavene. Dette er ikke balansert samfunnsutbygging og kan ikke forsvares.

Turbinrørkommuner er vel da vannkraftversjonen av det samme – altså Bykle, Modalen, Eidfjord …

Ja, det er kommuner som er «spytta» rundt et turbinrør og som lever godt av konsesjonsavgifter og eiendomsskatt fra kraftselskapene. Også her er den administrative inndelingen avgjørende. Ta for eksempel Eidfjord kommune som i 1977 klarte å skille seg fra Ullensvang, som er «tørr som en sviske». Det betyr at alle kraftinntektene fra Hardangerjøkulen i dag renner ned i Eidfjord, og der kommer de bare 950 innbyggere til gode. Vi burde hatt systemer som kunne fordele disse inntektene bedre regionalt. Lokale ulemper skal selvfølgelig kompenseres, men dagens system er helt ute av proporsjoner.

Hva er så en krumtappkommune?

Det er en kommune som kommer hardt ute å kjøre hvis rådmann «Knut» dør. For Knut er ikke bare rådmann, men også brannsjef, barnevernsleder og oppvekstsjef. Han holdt nemlig på å dø, han ble sliten av å fly etter barnevernsbarn i nabokommuner og rundt forbi, han drev kulturell aktivitet og han samlet alle etatsjefsstillingene i én og samme person fordi kommunen skulle spare penger. Dette er den positive varianten av en krumtappkommune. Det er den negative varianten jeg er livredd for, der kommunen driftes som om det var ens egen butikk. Som forvalter svære økonomiske midler, som i verste fall kan går til svogere og svigere. Jeg har rett og slett ikke tillit til enkelte kommunale ledere som jeg har truffet i småkommunene.

… og éninstitusjonskommuner uten viktige oppgaver?

Det er kommuner hvor det er vanskelig å samle kommunestyret fordi det ikke skjer noe i kommunen. Den har ett senter, én skole og ett sykehjem. Rådmannen kan dra det meste fordi mange funksjoner er sentralstyrte. Det er rett og slett ikke nok «mat» for kommunestyret å være uenige om, selv om hele distriktet kan være preget av avfolkning og sentralisering. Jeg synes dette er både trist og alvorlig for vårt lokaldemokrati – kommunene på denne måten som forvalter av avmakten.

Hva slags alternativer ser du for deg som resultat at den prosess som regjeringen nå har satt i gang med tanke på gjennomføring av en ny kommunereform?

Jeg har laget meg to ulike scenarier for hva som kan komme ut av regjeringens reformarbeid. Det ene scenariet er at dette blir en myk reform eller en «de som vil, får lov»-reform, litt tilsvarende den pågående finske kommunereformen. Signalene som er kommet fra politisk hold er at hverken fylkeskommunen eller regional stat skal provoseres, og det skal ikke settes noen grense for innbyggertall på kommunene våre.

Altså «Kardemommeloven»-alternativet…

Det jeg vet er at en «de som vil, får lov»-reform blir veldig dyr, særlig hvis den kombineres med nye nasjonale økonomiske incentiver. Det blir i mange tilfelle feil kommuner som slår seg sammen, det kommer til å ende i seriefusjoner, prosessen vil ta lang tid, og vi vil oppleve voksende ulikheter i velferdstjenestene.

Alternativet er å si at nå lager vi en nasjonal reform som innebærer en samlet gjennomgang av kommunestruktur og oppgavefordeling i hele landet. Altså en styrt kommunalreform med forankring i Stortinget.

Er det ikke da et problem at regjeringen fokuserer utelukkende på kommunenivået, mens fylkesnivået forbigås i stillhet …

Det kan du kanskje si. Jeg mener likevel at regjeringen har gjort et klokt grep rent prosessuelt. I første fase må Stortinget ta stilling til om vi skal ha generalistkommuner eller om interkommunalt samarbeid skal være et alternativ, og hva slags mål som skal gjelde for kommunene gitt dagens oppgavefordeling. I neste fase skal det være en gjennomgang av forvaltningsstrukturen i landet, oppgavefordelingen og fylkeskommunens rolle. Og jeg tror også at det blir nødvendig å gå igjennom oppgaveporteføljen og strukturen til regional statsforvaltning. Vi kan ikke gjennomføre en kommuneinndelingsreform i Norge uten å ha en krystallklar forestilling om hvordan vi skal løse de regionale oppgavene i våre bysamfunn, og hvem som skal ha ansvaret. Er det primærkommunene våre som skal løse disse oppgavene, eller skal vi bygge opp egne regionale forvaltningsenheter over kommunene?

I denne forbindelse kan det vært interessant å høre ditt syn på fylkeskommunen – har den noen framtid?

Hvis vi ikke klarer å gjennomføre noen ny kommunereform, så vil vi trenge større og bredere fylkeskommuner. Da er vi fort tilbake til reformen som Erna Solberg prøvde å gjennomføre da hun var kommunalminister for ti år siden. Vi får en «smal» kommunemodell der bykommunene blir nødt til å akseptere overstyring fra enten fylkeskommunen eller staten, sannsynligvis begge.

Hvis vi derimot får opprettet regionkommuner som resultat av reformprosessen, så er jeg helt sikker på at vi kommer til å se annerledes på fylkeskommunen. Dens største svakhet er at den mangler forankring blant innbyggerne, ikke at den ikke løser oppgavene sine. En annen svakhet er at fylkeskommunen ikke består av territorier som er naturlige kommunesamfunn. Se på Nord- og Sør-Trøndelag, se på Agderfylkene, Hedmark og Oppland, Oslo og Akershus, se på Haugalandet eller Hålogaland. Fylkesgrensene er i mange tilfeller ganske håpløse i forhold til de funksjonelle og romlige mønstre som samfunnsutviklingen har skapt.

Selv om vi skulle få store regionkommuner, tror jeg at vi står foran en periode med større differensiering i måten vi organiserer de fylkeskommunale og regionale statsoppgavene. Vi burde få flere byfylker, som Bergen og Stavanger, med fullt ansvar for regionale oppgaver.

Du høres egentlig overraskende optimistisk ut når det gjelder hva som kan komme ut av arbeidet med den nye kommunereformen. For har ikke erfaring lært oss at vi ikke skal vente oss noen ting? «Opp som en løve, ned som en skinnfell» er vel en god beskrivelse av tidligere reformprosesser …

Geografien i Norge er forandret, og folk tenker annerledes i dag enn før. Og når innbyggerne i små kommuner skjønner hvor dumt det er å kombinere små enheter med store oppgaver, så kommer de til å gå i tog for å få større enheter. Samfunnsutviklingen har skapt nye fellesskap, og disse fellesskapene kan krones med nye kommunestyrer.

Vi har et oppmagasinert reformbehov. Og hvis den moderne generalistkommunen, som sammenfaller med bo- og arbeidsmarkedsregionene, ikke blir vedtatt av Stortinget, vil den uansett tvinge seg fram gjennom lokalt styrte prosesser og bruk av forsøksinstituttet. Og det skal vi i NIVI gjerne være med på.