Jan Sandal Kolofon forlag, 2013 ISBN: 9788230010549

Jan Sandal har skrevet bok, «Distrikts-Norge – hva nå? Veivalg i distrikts- og regionalpolitikken». Det har han gjort som pensjonist etter over tretti års virke i Kommunal- og regionaldepartementet og Miljøverndepartementet, avbrutt av sju–åtte år som planlegger, regionutvikler og fylkesadministrator i Oppland.

Det er godt at slike bøker blir skrevet. Ikke minst det å ha vært ekspedisjonssjef i 25 år gir et svært solid faglig og administrativt utgangspunkt for å skrive ei slik bok. Men boka har også ei tydelig og engasjert politisk vinkling. Sandal er nemlig nå aktiv arbeiderpartipolitiker på både kommunalt og fylkesommunalt nivå.

Boka favner med sine 220 sider og seks kapitler såvel fortid som nåtid og framtid. Den både presenterer, diskuterer og ikke minst konkluderer med hensyn til hva han sjøl mener om temaet distrikts- og regionalpolitikk. Og han kommer med klare karakteristikker om hvordan de ulike politiske partiene behandler temaet.

Etter først å presentere et globalt makrobilde i kapittel 2, gir boka oss i kapittel 3 en poengtert gjennomgang av distrikts- og regionalpolitikkens historie. For Sandal er dette ei suksesshistorie og noe vi faglig og politisk skal være stolte over. Kapittel 4 omhandler så de viktigste forutsetninger for norsk distrikts- og regionalpolitikk. Dermed har Sandal skrevet seg fram til bokas hovedkapittel; «Veivalg og aktuelle politiske alternativer. Hvilke regionale konsekvenser.»

Kapitlet begynner med å presentere fire ulike veivalg, nemlig veivalg I «Som før», II «Mer robuste regioner», III «Fritt frem», og IV «Mer vern». Deretter foretar han et møte mellom disse ulike veivalgene og ulike partiers distrikts- og regionalpolitikk. Eller gjør han det kanskje like mye i motsatt rekkefølge? For veivalgene er nemlig skrevet ut, og navnsatt, slik at de egner seg svært godt til å systematisere og karakterisere distrikts- og regionalpolitikken til de ulike politiske partiene. «Som før» og «Fritt frem» faller i stor grad sammen med de politiske prosjektene til henholdsvis Senterpartiet og Høyre/Fremskrittspartiet.

Dette bekrefter at boka fra side 1 blir et varmt forsvar, politisk som faglig, for det norske distrikts- og regionalpolitiske prosjektet: «Det er neppe tvil om at norsk distrikts- og regionalpolitikk har vært en unik suksess målt i forhold til den regionale utviklingen i andre sammenliknbare land» (side 216).

Boka er tilsvarende advarende med hensyn til de blåblå-partienes politiske prosjekt, på de to siste sidene 222 og 223: «… dette er starten på en stor snuoperasjon». Den rødgrønne regjeringas arbeid for å redusere sosiale og geografiske forskjeller skal reverseres, fordelingstenkninga skal droppes, «de rike, de store i samfunnet og de større byområdene skal få mer», osv. Sandal avrunder det hele med å slå fast at det er nesten ikke til å tro at de gamle distriktspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti kan ha «trolovet» seg til å støtte en politikk som «… etter hvert (vil) gjøre Norge til et ganske annet land enn det vi er glade i og stolte over».

Er det noe Sandal virkelig oppriktig viser i denne boka, er at han er glad i Norge, folket som geografien, og i den nordiske samfunnsmodellen. Han skriver seg systematisk gjennom de ulike utfordringene vi som nasjon nå står ovenfor, ikke minst distrikts-Norge, blant annet på grunn av globaliseringa og ungdommens verdipreferanser. Det er opplagt at et så stort land (det 8. største i Europa målt i areal) med en så liten og spredt bosatt befolkning (det 28. største i Europa etter folketall), vil komme under press i en stadig mer globalisert og konkurransepreget verdensøkonomi. Samtidig hevder Sandal at det ikke enkelt kan argumenteres for at norsk distriktspolitikk har kostet for mye ressurser. Tvert imot: «Selv den mest omfattende analysen som har vært gjort, utredningen fra Effektutvalget, kunne ikke gi noe entydig svar som kan belegge den ene eller den andre konklusjonen» (s 15).

Når det gjelder konsekvensene av en blåblå distrikts- og regionalpolitikk, er ikke Sandal mye i tvil. Vi trenger bare å krysse grensa til Sverige for å se hvor galt det kan gå, ikke minst fordelingsmessig. Mer generelt viser han til «Nyere internasjonal forskning (Wilkinson R og Pickett K 2009) (som) tyder på at med vårt utviklingsnivå ender alle opp som tapere med en slik politikk, også de rike med det dårligere samfunn en da får» (s 209).

Hva blir så veien videre slik Sandal foreskriver det, utover det å klokt videreføre, oppdatere og foredle rådende politikk? Jo, svaret er ganske så entydig å satse på det han i boka presenterer som Veivalg II «Mer robuste regioner», ett av i alt fire mulige veivalg. Det overrasker vel ikke at dette er et veivalg som stemmer mest overens med Arbeiderpartiets distrikts- og regionalpolitikk (eller var det omvendt?) Dette Veivalg II har i seg ei forutsetning om både en kommunereform med en reduksjon i kommunetallet til om lag 200 kommuner og en fylkesreform med store landsdelsregioner.

Dette er en godt argumenterende bok for en sosialdemokratisk distrikts- og regionalpolitikk, uten tvil. Men det blir for enkelt å avfeie den som bare ei politisk ytring publisert inn i siste valgkamp for å bidra til ei ny rødgrønn regjeringsperiode med et sterkt vitalt Arbeiderparti. Boka representerer også et viktig bidrag inn i fagdebatten på området.

God lesing!