En stadig mer omfattende urbanisering preger vår tid. Mer enn halvparten av jordas befolkning bor allerede i byer, og andelen er ventet å stige til 70 prosent i 2050, eller nærmere 7 milliarder mennesker. Av denne urbane befolkningen vil trolig rundt 80 prosent bo i ikke-vestlige byer. Såkalte megabyer, med over 10 millioner innbyggere, vil ta imot en stor del av den forventede befolkningsøkningen.

Det er viktig å være klar over at veksten i byenes folketall i dag først og fremst skyldes naturlig tilvekst og ikke flytting fra landsbygda, slik tilfellet var tidligere. Den positive sammenhengen mellom urbanisering og økonomisk vekst som vi har vært vant til å ta for gitt, holder heller ikke lenger, slik Hans Skotte og Sven Erik Svendsen peker på her i bladet. Byer i mange afrikanske land kan nemlig oppvise en betydelig befolkningsvekst uten at landets økonomi vokser.

Med byveksten vokser også slumbefolkningen, spesielt i Afrika og Sør-Asia. For selv om tusenårsmålet til FN om å løfte 100 millioner ut av slummen innen 2015 er oppfylt, har langt flere nye slumbeboere kommet til. Store «uformelle» bosetninger brer seg i og rundt byene i Sør, der mennesker bor uten tilfredsstillende tilgang til bolig, vann, strøm eller kloakk.

De er uformelle i den forstand at de ikke er akseptert av myndighetene som permanente boområder, de er ofte bygget ulovlig, beboerne risikerer utkastelse eller at boligene deres rives. Og ettersom det ikke er noen entydig sammenheng mellom byvekst og økonomisk vekst, kan slummen bli en fattigdomsfelle det er vanskelig å komme ut av.

Nærmere én milliard mennesker lever under slike uverdige boforhold, forteller May Sommerfelt til PLAN. Hun leder Shelter Norway som hjelper lokale boligorganisasjoner i Øst-Afrika å bygge små og billige boliger for fattige.

Både FNs tusenårsmål om fattigdomsreduksjon og menneskerettighetserklæringen omhandler retten til en adekvat bolig. Vann og avløp, sanitærforhold, elektrisitet, avfallshåndtering, transport, kommunikasjon og andre typer grunnleggende infrastruktur får derimot mindre fokus. Men som Therese Staal Brekke og Synne Bergby understreker, er god infrastruktur nødvendig for å gi folk et fullverdig liv. I samarbeid med Habitat Norge bringer vi en serie små artikler om infrastruktur i dette nummeret.

Med tanke på den sterke veksten i byene i Sør og den utbredte urbane fattigdommen, skulle en tro at byutvikling stod sentralt i norsk bistandsarbeid. Så er ikke tilfelle. «Urbanblind» er uttrykket Erik Berg bruker om norsk bistandspolitikk, der mye av støtten går til skogreising og utvikling av landsbygda.

Men har vi egentlig noe faglig å bidra med i «løsningen» av byproblemene i Sør? Ifølge David Jordhus-Lier ligger utfordringen i at «den formelle byen» ikke evner å kommunisere med sine marginaliserte innbyggere i «den uformelle byen», enten det er lavkastehinduer i Mumbai, palestinere i Jerusalem, Andes-indianere i Lima eller svarte sørafrikanere i Cape Town. Ja, eller romfolk i teltleir ved Sognsvann for den saks skyld, legger han til. For også vi har de siste årene fått en føling med «uformelle bosetninger», uten at vi har klart å finne en god måte å håndtere «problemet» på.

Visse byer i Sør ligger i front når det gjelder nytenkning om deltagende planlegging, mener Jordhus-Lier. Så kanskje burde våre byplanleggere dra sørover for å lære hvordan vi kan møte «den uformelle byen» her hjemme …