Det er viktig for norsk bistand når forskerne Henrik Thune og Leiv Lunde i boka «Hva Norge kan gjøre i verden» (2013) påpeker at makten ikke bare flytter seg østover mot Kina eller sørover mot Brasil og India. Den flyttes også ovenfra og nedover, bort fra stater og ned til et vell av ulike politiske grupper, nettverk og sosiale bevegelser på utsiden og undersiden av verdens diplomati og statspolitikk. Dette er den «statsløse politikken». Forfatterne viser til at makten vil eies av flere og at antallet økonomiske og politiske gravitasjonsfelt i verden øker. De vil ligge i byer med en voksende middelklasse. Boka konkluderer med at bistandspolitikken må erstattes av en «globaliseringspolitikk» med satsing på nærings- og arbeidsliv.

Problemet er at statlige myndigheter både i utviklede land og utviklingsland, FN og internasjonale utviklingsbanker ser slike analyser som en trussel. Fordi «statens» hegemoni må bevares, neglisjeres byers fattigdom og miljømessige forfall. «Makten» tar ikke innover seg at fattigdommens urbanisering ikke stanses av «forebyggende» bygdeutvikling. Globale klimaproblemer er skapt i byer og må løses her. Urbanisering er en nødvendig følge av økonomisk utvikling og en forutsetning for videre vekst, også på bygda. Byenes befolkningstetthet og konsentrasjon av menneskelig aktivitet bærer kimen til en global, bærekraftig utvikling.

Irrelevant fattigdomsmål

Manglende vilje til handling gjenspeiler seg i Det internasjonale tusenårsmålet om urban fattigdom, vedtatt av FN i 2000. Det går inn for å løfte 100 millioner slumbeboere ut av ekstrem fattigdom før 2020. Kina alene klarte målet på få år. Det er irrelevant også fordi det før 2020 vil komme til 570 millioner nye slumbeboere (UN-Habitat 2013). Diskusjonen i FN om tusenårsmålene etter 2015, inkludert nye «bærekraftsmål», tar heller ikke opp situasjonen til disse «jordens fordømte», inkludert voksende generasjoner av arbeidsløs ungdom. FNs fattigdomsindikator på 1,25 USD per dag underslår også omfanget av urban fattigdom.

Minimal urban bistand

Urban blindhet reflekteres i internasjonal bistand. For perioden 1970 til 2000 anslås overføringene til byer til 60 milliarder USD. Dette utgjør 4 % av totale overføringer. Verdensbanken og de regionale utviklingsbankenes generelle urbane utlån fra 1981 til 1998 utgjør 20–30 % av totalen. Til fattigdomsrettede tiltak som bolig, vann, sanitære forhold i byer var tallet 11 % for Verdensbanken og 8 % for Asia-banken (IIED, 2001). Selv om private investeringer til urban infrastruktur økte raskt på 1990-tallet, gikk bare 5 % til tiltak mot fattigdom. Tallene er identiske for 2000–2010. En undersøkelse av norsk bistand (Scanteam 2007) anslår urbanstøtten til 5 %. «Aksen» har vært UDs multilaterale byinnsats på NOK 100 millioner årlig hvor samarbeidet med FNs bosettingsprogram er hovedkomponenten (land, bolig, klima, likestilling, ungdom). Støtten er under vurdering.

Urbanbistand – del av helheten

Når et økende flertall av verdens befolkning bor i byer, får det konsekvenser for utviklingspolitiske valg, praktiske prioriteringer og løsninger. Byer i de fleste land i verden har fått delegert betydelig selvstyre. I det ligger muligheter som internasjonal bistand overser. I framtida må det velges mer helhetlige tilnærminger hvor urbane perspektiver integreres. Å utvikle ny «operasjonell» kunnskap om slumområdene blir viktig for tunge finansielle og normative utviklingsaktører som Verdensbanken og FN. Oppgaven er vanskelig fordi verden befinner seg i minst fire parallelle kriser; en finansiell-, en klima-, en energi- og en matvarekrise.

De utspiller seg i byer. 70 % av alle konflikter skjer urbant.

La oss se på noen av de virkemidlene som internasjonalt utviklingssamarbeid bruker. Organisasjonene nevnt nedenfor er støttet av Norge innenfor UDs byinnsats:

Politikkdialog

Politikkdialog stat til stat koordinert av FN eller Verdensbanken er sentral som premiss for langsiktig bistand. Den gir mulighet til å inkludere urbane spørsmål i nasjonale utviklings- og fattigdomsstrategier, inkludert budsjett- og sektorstøtte. Men urbane utfordringer reflekteres knapt i strategiene: få prioriterer byer.

Byutviklingsstrategier – begrenset oppfølging

«Cities Alliance» har laget 250 byutviklingsstrategier. Ingen enkeltstrategi på bynivå er fulgt opp på grunn av manglende finansiering. Verdensbanken har derimot gitt lån til Uganda til et «14 byer program» koordinert av Alliansen. Det baseres på en nasjonal bystrategi og samarbeid mellom statlige og lokale myndigheter samt frivillige organisasjoner og næringsliv.

Styrket lokalt selvstyre?

Politikkreformer for fattige og kapasitetsbygging som styrker lokalt selvstyre og forvaltning er viktig. Økonomiske ressurser må følge desentraliseringen dersom den skal virke. De uteblir ofte. Derfor har Verdensbanken gått i spissen for sub-nasjonale lån direkte til regioner, by-korridorer eller grupper av byer. Ett av formålene er å styrke den delegerte makten i det lokale selvstyret.

En annen tilnærming er kompetansebyggende samarbeid eller «twinning» mellom byer – også sørsør. For eksempel mellom Durban (Sør-Afrika) og Lilongwe (Malawi) eller Rio de Janeiro (Brasil) og Maputo (Mosambik). Den internasjonale kommuneorganisasjonen (UCLG) står bak. Huairou Commission organiserer kvinner i slumområder for å fremme klimatilpasning og forebygging av naturkatastrofer. Men: det blir oftest med punktinnsatsene.

«The housing dividend»

Nesten én milliard mennesker i slummen trenger nytt eller forbedret husvær. Utvikling av tomter, infrastruktur, boliger og sosiale tjenester kan sikre arbeid og inntekt for folk. Det er mulig å mobilisere lokal kapital til slike formål og å utnytte naturressurser som basis for bygge industri. Samfunnsøkonomiske virkninger av slik innsats har vist seg betydelig, men politisk vilje til å utnytte mulighetene stanses ofte av «tradisjonell rasjonalitet».

Nasjonale finansieringsordninger for bolig og infrastruktur – «husbanker» – er etablert i noen middelinntektsland. De betyr ofte store transaksjonskostnader og korrupsjon. Brasil, India og Sør-Afrika har likevel oppnådd resultater særlig gjennom lokale organisasjoner. Generelt bygges det for få og for dyre boliger. Det arbeides også med å revidere gamle byggeforskrifter. At Nairobis hustak skal tåle vekten av en meter snø, er krav etter en kolonial byplanlegger fra Coventry.

Makten vil eies av flere

Som påpekt av Thune og Lunde står et mangfold av organisasjoner, bevegelser og grupper på gate- og nabonivå fram som forkjempere for fattiges rettigheter og som leverandører av sosiale tjenester. Nylige protester i Egypt, Spania, Tyrkia og Brasil tyder på at de er sterke nok til å påvirke nasjonal politikk. Limet og dynamoen er sosiale media. Nasjonale overbygninger er likevel viktige for løpende dialog og press på statlige myndigheter. De gjør det formelt enklere å motta bistand utenfra.

«Slum Dwellers International» (SDI) har i en rekke land ledet an for «dialog uten konfrontasjon» med myndighetene. Imponerende resultat er oppnådd med hensyn til bolig, vann- og sanitærfasiliteter. Den økonomiske basisen er kapital fra kvinnelige sparegrupper i slummen.

Vekst uten fordeling?

Bysentra og satelitter, «smart-» og «eco-cities» er på tegnebrettet i Afrika og modelleres som Dubai og Shanghai. Etter boligfinanskrisen er kontinentet «the last frontier« for mange eiendomsinvestorer, arkitekter og entreprenører. Økonomisk vekst antas å ville skje i store og middelstore byer i framvoksende økonomier som vil motta massive investeringer til eiendomsutvikling, telekommunikaasjon og infrastruktur (McKinsey Inst.). Mens elitenes «fantasy cities» planlegges, fortrenges slummens elendighet fra utviklingsagendaen. «Divided we stand».

Internasjonal bistand, som indikert av Sveriges utviklingsminister Gunilla Carlsson, Thue og Lunde, er opptatt av å tilrettelegge lån og garantiordninger for næringslivet. Det blir neppe i slummen norsk kapital – inkludert Oljefondet – investerer.