Både FNs tusenårsmål om fattigdomsreduksjon og menneskerettighetserklæringen omhandler urbane fattiges levekår og retten til en adekvat bolig. Vann og avløp, sanitæranlegg, elektrisitet, avfallshåndtering, transport, kommunikasjon og andre typer grunnleggende infrastruktur får derimot lite fokus. Men infrastruktur er nødvendig for at et område skal fungere over tid, bygges opp for kommende generasjoner og gi beboerne fullverdige liv.

Infrastruktur er «usynlig», og lett å bortprioritere fremfor tiltak som bygging av boliger eller skole. Slum er ikke en del av den «formelle» byen, er ikke tilknyttet infrastruktur-nettet og faller utenfor arealplanlegging. Områdene er ofte planlagt til andre formål og blir sett på som midlertidige boligområder. I virkeligheten har mange slike «uformelle» boligstrøk utviklet seg over flere generasjoner, likevel har innbyggerne svært sjeldent formelt eierskap til tomtene. Myndighetene fraskriver seg alt ansvar for slumområder som huser tusener av innbyggere, og planlegger ikke for infrastrukturen.

Men hva er tak over hodet verdt om ikke nødvendig infrastruktur er til stede? Hvordan kan ulik infrastruktur tilpasses urbane områder som er tettere og mer sammensatte enn den formelle byen? Det er store lokale forskjeller også i uformelle områder, men felles for dem er beboernes evne til å skaffe seg en bolig av materialer de måtte ha for hånden og så oppgradere boligen med tiden. Derfor er det ofte ikke boligene som er det største problemet, men mangelen på infrastruktur. I tett bebygde og befolkede områder fører dette til både kritiske helse- og sikkerhetsproblemer.

Ifølge «State of the world Cities 2012/2013» er ikke nødvendig infrastruktur kun et spørsmål om å sikre en viss levestandard, men et direkte bidrag til bærekraftig utvikling og økonomisk vekst. Bygging av bærekraftige byer trenger investeringer i form av blant annet fornybar energi, effektiv utnyttelse av elektrisitet og vann, hurtig, forutsigbar og rimelig offentlig transport, og forbedret avfallshåndtering.

Med dette som bakgrunn arrangerte Habitat Norge i 2013 fem seminarer og en dagskonferanse om infrastruktur – om tilgang på rent vann, offentlig transport, elektrisitet, avfall, kommunikasjon og sanitære forhold. I dette nummeret av PLAN presenterer vi noen av hovedproblemstillingene som var knyttet til disse temaene (se side 26–47).

Habitat Norge er en frivillig organisasjon etablert i 1988, med formål å skape mer bevissthet og interesse for globale urbane utfordringer og bosettingsspørsmål. Vi er en tematisk underavdeling av Norsk Bolig- og Byplanforening.

Vårt mål er å synliggjøre utfordringer i dagens byer og arbeide for at disse får et økt politisk fokus. Habitat Norge jobber for å etablere seg som en sentral aktør og plattform for formidling om internasjonale urbane tendenser, og samtidig fremheve gode løsninger på urbane utfordringer som bidrar til en bærekraftig og miljøvennlig utvikling.

De siste årene har Habitat Norge gjennomført årlige konferanser som har tatt for seg ulike temaer knyttet til byer i dag; krig i by, matvaresikkerhet, ungdom i by, og i fjor seminarrekken om infrastruktur. I 2014 vil søkelyset rettes mot urbane flyktninger.

Habitat Norges arbeid utføres av et frivillig styre: Ivar Winther, Mari Kråkenes, Tonje Flatmark Sødal, Henrik Lindblom, Julia Øverås, Therese Staal Brekke og Synne Bergby.