Vi forstår ikke hva som skjer i byene i Sør hvis vi legger våre egne faglige erfaringer til grunn. Derfor har vi, og våre bistandsmyndigheter, lett for å konsentrere oss om det vi tror vi forstår og mener å kunne gjøre noe med. Byene blir for vanskelige, til tross for den helt avgjørende rolle de vil spille for vår felles framtid. I denne artikkelen vil vi forsøke å trekke noen hovedlinjer med vekt på boligspørsmålene i byene i Sør. Ettersom vi kjenner forholdene i Afrika best, og det er her vi står overfor de største utfordringene, vil mesteparten av referansene være knyttet til dette kontinentet.

Ved siden av klimautfordringene vil urbanisering være vårt århundres klareste særtrekk, sier Doug Saunders i Arrival City

Saunders, Doug (2010) Arrival City: How the Largest Migration in History is Reshaping Our Word Willam Heinemann, London.

Allerede bor over 3,5 milliarder mennesker i byer, og veksten vil fortsette. Hvert år øker bybefolkningen med noe over 60 millioner, eller tilsvarende Frankrikes befolkning. Midt i vårt nye århundre vil om lag 70 % av verdens antatt 9,6 milliarder bo i byer. Omkring 80 % av disse vil bo i ikke-vestlige byer

Der ingenting annet er anført er statistiske data i denne artikkelen hentet fra UN-Habitat State of the World’s Cities 2006/07, 2010/2011 og 2012/13 i tillegg til UN-Habitat Global Report on Human Settlement 2003 og 2009 og WHO; Global Health Observatory. http://www.who.int/en/

Urbanisering uten økonomisk utvikling?

Selv om denne statistikken inkluderer Kina, har vi ingen garanti for at det urbaniseringseksperimentet landet står midt oppi, fortsatt vil medføre økonomisk vekst. I dag vet vi at den historiske sammenhengen mellom et lands urbaniseringsgrad og dets økonomisk posisjon faktisk ikke er universell

Glaeser, Edward L. (2013) World of Cities: the Causes and Consequences of Urbanization in Poorer Countries, Working Paper 19745A, National Bureau of Economic Research, Cambridge, MA.

Byer i mange afrikanske land kan nemlig oppvise en betydelig befolkningsvekst uten av det gir landet økonomisk vekst. Dette er dramatisk ettersom FNs befolkningsprognoser viser at det afrikanske kontinentet vil ha tre ganger så mange innbyggere, eller samme befolkning som India og Kina til sammen, ved slutten av vårt århundre. Bare i årene frem til 2050 vil Uganda ha tredoblet sin befolkning, fra 34 til 104 millioner. For Nigeria viser tallene 160 millioner i dag, 440 i 2050 og over 900 millioner innbyggere ved neste århundreskifte. Bybefolkningen vil i gjennomsnitt fordobles hvert 16. år i Afrika sør for Sahara, ifølge FNs prognoser.

Urbanisering og slum

Med byveksten vokser slumbefolkningen, spesielt i Afrika og Sør-Asia. Afrika sør for Sahara forventer en gjennomsnittlig byvekst på 4,6 % og omtrent den samme veksten i slumbefolkningen (4,5 %). Uansett hvor usikre underlagstallene er, og de har vært gjenstand for betydelig kritikk

Jerven, Morten (2013) Poor Numbers: How We Are Misled by African Development Statistics and What to Do about It Cornell university Press, New York, signaliserer de en voldsom utfordring for fremtiden, for oss som verdensborgere og for oss som fagfolk.

Selv om tusenårsmålet til FN om å løfte 100 millioner ut av slummen allerede er oppfylt, har langt flere kommet til. Slumbefolkningen har totalt sett økt. I dag bor omkring én milliard mennesker i det FN definerer som slum, det vil si der husholdningen lever under ett eller flere av følgende begrensninger: i midlertidige boliger, i boliger med mer enn 3 mennesker per rom, boliger uten rimelig tilgang til vann eller sanitæranordninger eller i boliger uten sikkerhet mot vilkårlig utkastelse. Rett nok har statistikkene og prognosene et nokså skjørt grunnlag og kan derved vise sprikende tall, men hovedmeldingen klar: Afrika sør for Sahara har en dobbelt så stor slumbefolkning i sine byer (rundt 70 %) som Latin-Amerika eller mesteparten av Asia (30– 35 %). Unntaket her er Pakistan og India (oppunder 60 %). Til tross for at andelen slumbeboere i India synker, stiger det absolutte antallet. I 2017 vil det bo over 100 millioner i indiske slumområder. Dette til tross for at myndighetene for 5 år siden proklamerte at landet skulle være «slumfritt» allerede i 2014.

Tilsvarende – helt meningsløse – utspill har vi hørt fra flere afrikanske statsledere i land der majoriteten av bybefolkningen bor i slumområder. Det er innbyggerne i de «formelle» bydelene som er i mindretall. Uten at det synes å gjøre noe med måten byplanleggere eller nasjonale myndigheter forholder seg til byutviklingen på. Derfor endres heller ikke strategiene. Den nasjonale eliten – herunder også planleggerne – styrer fortsatt utvikling mot sine mål i kraft av den økonomiske og politiske makt de har, en posisjon som nettopp byene har gitt grunnlag for. Flertallet er stort sett bare gjenstand for «stemme-sanking», eller på engelsk: «vote farming».

Selv om eliten stort sett former sin politikk fra landets hovedstad, som normalt er landets største by, er det ikke bare denne som vokser. Det er de mellomstore byene, fra 100.000 til 500.000 som tar imot flest innflyttere – og hvor de nye slumområdene oppstår. Og ettersom det ikke lenger er noen entydig sammenheng mellom migrasjon til byene og økonomisk vekst, er slummen blitt en fattigdomsfelle. Slummen som mellomfase i den antatte «klassereisen» som Doug Saunders viser til, kan lett bli – og blir for millioner – en livslang og ydmykende sisyfos-tilværelse. I erkjennelsen av veksten av disse sekundærbyene og for å være i forkant av utviklingen, har blant annet Verdensbanken og Cities Alliance konsentrert nye byutviklingsprogrammer nettopp her. Men det kan vise seg å være «too little – too late». De erfaringene man gjør her må tolkes, kodifiseres, formidles – og anvendes andre steder. Det kan fordre profesjonell nyorientering som det ikke er særlig tradisjon for. I hvert fall ikke i det offentlige Afrika.

Det er imidlertid ikke slummens attributter, men virkningen av dem som er det vesentlige. Rice

Rice, James (2008) «The urbanization of poverty and urban slum prevalence: the impact of the built environment on population-level patterns of social well-being in the less developed countries» I Research in Sociology of Health Care, Vol 26, 205–234, og Unger & Riley

Unger, Alon & Lee W Riley (2007) «Slum Health: From Understanding to Action» I PLOS Medicine, Vol 4, 10, e295, www.plosmedicine.org

og andre viser nemlig at det ikke er fattigdommen, men slumtilværelsen som gir de største utslagene. For her er barnedødeligheten og underernæring hos barn større enn i de formelle bydelene, ja, tidvis større enn på landsbygda. Livet til slumbefolkningen er kortere og flere blir drept gjennom kriminelle handlinger. Analfabetismen og arbeidsløsheten er høyere, men også mulighetene for å få formelt arbeid er langt lavere for folk som bor i slummen sammenlignet med de som kan vise til adresse i formelle bydeler. Som vi vil se nedenfor gir byene normalt, og i gjennomsnitt, sine innbyggere bedre helse, lengre liv, større lesekyndighet og bedre økonomi enn folk som bor på landsbygda. Men det gjelder ikke uten videre folk som må leve sine liv i slummen.

Figur 1: De ulike kontinenters forventende befolkningsutvikling i løpet av 2000-tallet. Afrika i blått.

Byenes økonomiske fundament og funksjon

Figur 2: Den internasjonale utviklingen av antall slumboere 2000-2010. Source: UN-Habitat GUO data, 2010.

Skal vi løse opp i tanketrådene for bedre å forstå slumutviklingen i Sør, må vi holde oss til noen overordnede spor. Først byenes rolle i den nasjonale og globale økonomien, herunder også den voksende intranasjonale ulikheten og korrupsjon. Dernest må vi også kritisk gå gjennom måten vi tolker boligog byutviklingen på gjennom de «moderniseringsteoriene» vi har utviklet i Nord for å forklare «hva som skjer i Sør».

Figur 3: Slumbefolkningen som andel av samlet befolkning i afrikanske land 2005.

Edward Glaeser, Harvard-økonom og forfatter av Triumph of the City

Glaeser, Edward L (2011) Triumph of the City: How Our Greatest Invention Makes Us Richer, Smarter, Greener, Healthier, and Happier Macmillan, London,

eksemplifiserer i et intervju med The European (20.12.2011) urbaniseringens tradisjonelle økonomiske posisjon slik: «If you compare countries that are more than 50 % urbanized with countries that are less than 50 % urbanized, incomes are five times higher in the more urbanized countries and infant mortality rates are less than a third in the more urbanized countries.» Skjøter vi på utsagnet med beregningene som viser at 60 % av verdens BNP stammer fra 600 urbane sentra og at utviklingen går i retning av at ¼ av disse blir å finne utenfor Vesten i løpet av de neste 15 år, og at byene i Sør har en langt høyere pro capita produktivitet enn nasjonen de er en del av

http://www.theatlanticcities.com/jobs-and-economy/2014/01/why-big-cities-matter-developing-world/6025/

får vi belegg for den mest åpenbare forklaringen på urbaniseringen: forventingen om et bedre liv. Men nå vet vi at for mange kan dette bli en klassisk fattigdomsfelle, en «urbanisering av fattigdommen». Likevel oppleves det av de fleste som bedre enn det de forlater.

Figur 4: Urbanisering og inntekt. Afrika sør for Sahara har faktisk urbanisering uten økonomisk vekst.

At den uangripelige utviklingssannheten om positiv sammenheng mellom urbanisering og økonomisk vekst likevel ikke holder stikk over alt og alltid, er som å oppdage en poppersk «svart svane». Den kommer kanskje fra landsbygda. Kimiori Matsuyama

Matsuyama, Kiminori (1992) «Agricultural productivity, comparative advantage, and economic growth» I Journal of Economic Theory, Volume 58, Issue 2, Pages 317–334

forklarte allerede på 90-tallet at byveksten i dag hviler på helt andre forutsetninger enn de som hittil har ligget bak urbaniseringen. Byer har historisk vokst fram i lukkede økonomier der det lokale landbruket produserte det økonomiske grunnlaget for, og maten til, den voksende bybefolkningen. Han viste at byene som vokser fram i dag, på grunn av den økonomiske globaliseringen, ikke lenger er avhengig av omlandet. «De eksporterer mineraler og mottar u-hjelp», som han synes å si. I en skjermet økonomi skaper et voksende landbruk grunnlaget for byveksten. En klassisk «pull-effekt». I en åpen økonomi, derimot, utarmes landbruket og befolkningen skyves til byene. En klassisk «push-effekt». Det er nok av eksempler på at den økonomiske globaliseringen har ført til at lokale matvareprodusenter rundt byene i Sør taper i konkurransen med importert, subsidiert mat fra over-skuddslagre i Nord. Denne forklaringen stemmer dessuten godt overens med Erik Reinerts hovedargumenter i How Rich Countries Got Rich … and Why Poor Counties Stay Poor

Reinert, Erik S (2007) How Rich Countries Got Rich … and Why Poor Counties Stay Poor, Constable, London.

Dette kan være en vesentlig forklaring på at vi i dag, hovedsakelig i lavinntektsland, ser klare tilfeller av byvekst uten økonomisk vekst, jfr. figur 4.

Denne urbaniseringen av fattigdommen – som norsk utviklingspolitikk ikke synes å la seg påvirke av – blottstiller samtidig den ufattelige økonomiske ulikhet som har vokst fram i byene i Sør (jada, også i Nord), spesielt i løpet av de siste 20 årene

Oxfam UK (2014) Working for the Few; political capture and economic inequality, Oxfam Oxford http://www.oxfam.org/en/policy/working-for-the-few-economic-inequality

Denne «utviklingsattributten»

Kfr Rostow, W.W. (1960 1.ed) The Stages of Economic Growth; A Non-Communist manifesto, Cambridge University Press; Cambridge – og Deng Xiaopings (angivelige) utsagn «La noen bli rike først».

kan også bidra til å forklare hvorfor vi i dag har «growth without growth» ettersom økonomisk vekst hemmes av mangel på fordelt kjøpekraft. Det visste til og med salige Henry Ford. Johan Galtung forklarer «utvikling» som resultat av (det spente forholdet mellom) produksjon og fordeling. I dag er fordelingen så skjev at ulikheten representerer «a major threat to [the] global economy» ifølge Klaus Schwab, grunnlegger og styreformann i World Economic Forum i Davos 1 Når eliten importerer luksusvarer fra Vesten eller plasserer milliardene i oversjøiske skatteparadis, heller enn å sette dem i omløp og derved skape innenlandsk etterspørsel, er utviklingskonsekvensene åpenbare. Global Financial Integrity i Washington anslår at bare i 2011 ble ufattelige 6 billioner eller 6000 milliarder kroner flyttet fra utviklingsland til skatteparadis rundt om i verden, omkring ti ganger så mye som all offentlig «utviklingshjelp» 2 Ikke rart utviklingsresultatene uteblir.

Figur 5: Offentlig forbruk pro capita i utvalgte byer (fra Environment and Urbanization Brief 28, 2013).

Institusjonelle svakheter og byutvikling

I land i Sør ser vi offentlig armod, korrupsjon og manglende (offentlig) kompetanse som sammenhengende dimensjoner. Samlet kan disse fenomenene betraktes som «institusjonelle svakheter», eller hva vi på bistandsnorsk kaller «dårlig styresett».

Til tross for usikkert tallgrunnlag og at ulike land har ulik praksis når det gjelder finansiering av offentlig tjenester i byene, gir figur 5 et entydig bilde av forskjellen i handlingsrom mellom bymyndighetene i Sør og Nord. Myndighetene i Nairobi, for eksempel, forvalter omkring 1/3000-del av hva vi kan bruke på hver av våre byers innbyggere. Å snakke om offentlig innsats for slum-sanering er spilt møye under slike forhold. Selv om det bak alt dette selvfølgelig også ligger politisk u/vilje.

Figur 6: Internasjonale FN- eksperters vurdering av de viktigste hindre for økonomisk utvikling. Den blå kolonnen er korrupsjon.(State of the World’s cities 2012/13)

Uten å gå tungt inn i korrupsjonsdiskusjonen, er det åpenbart at den er både årsak til og resultat av den økonomiske ulikheten og den offentlige fattigdommen og bidrar således til å holde de økonomisk ressurssvake nede. I vår sammenheng slår dette spesielt sterkt ut for byutvikling og boligreising. Det er ingen skjult hemmelighet at enkelte velger å bli planleggere fordi det gir muligheter til betydelige ekstrainntekter. Og ikke la oss gå i fellen: Korrupsjon og bestikkelser er en kulturell mailaise, ikke bare et økonomisk anliggende. Den korrumperer rettsvesenet, den «fristiller» politiet, den forkvakler helsevesenet i like stor grad som den svekker skolevesenet. Det skjer på alle nivå i samfunnet, like mye i den uformelle økonomien som i den formelle. Der store deler av økonomien er å betrakte som «uformell», er i realiteten store deler av samfunnsmekanismen «uformell». Offentlig korrupsjon og korrupsjon i forretningslivet er utrykk for «det uformelle i det formelle». Slumbeboerne som både er fattige og «uformelle» faller derfor utenfor i kampen om offentlige tjenester eller private investeringer. Dette hører også med til forklaringen bak slumveksten, godt hjulpet av politisk u/vilje.

Når vi trekker manglende kapasitet og kompetanse inn i diskusjonen, er det fordi land i Sør har få utdannede fagfolk, samtidig som mye av den kunnskapen de forvalter, spesielt knyttet til byplanlegging og boligutviklingen, er gammeldags og lite relevant i forhold til de utviklingsutfordringene som den voldsomme urbaniseringen skaper. Halvparten av landene i Afrika har ingen høyere utdannelse av arkitekter/planleggere. Mens det i Norge fins én utdannet arkitekt per litt over 1000 innbyggere, har for eksempel Burkina Faso én arkitekt per 200.000 innbyggere, i Kenya er det én per 60.000. Egypt er landet i Afrika med størst arkitekt/planleggertetthet, én per 2.500

Tallene stammer fra en undersøkelse den sør-afrikanske arkitekten Rodney Harber gjorde for Den Afrikanske Union for ca 10 år siden.

De velutdannede holder for det meste til i storbyene. De mellomstore byene som vokser mest, har normalt ikke folk med planleggerkompetanse i det hele tatt.

I et møte med en av innenriksministrene fra Øst-Afrika for blant annet å drøfte planleggerutdanningen i landet, var vedkommende langt mer opptatt av å få norsk støtte til å sende lokale studentene til Norge slik at de kunne «lære seg hvordan virkelige byer skal planlegges». Det er ikke bare nordpå vi ikke forstår byutfordringene i Sør, mange lokale politikere gjør det heller ikke.

Vi lever alle «i historien». I Afrika betyr det for mange å leve i etterlevningen av den ufattelige fornedrelsen og utarmingen som slavehandel og kolonialisering medførte, og som fremdeles er med på å forme identitet og selvforståelse. På slutten av 1950-tallet, like før koloniene ble selvstendige, var befolkningen sør for Sahara (minus Sør-Afrika og Rhodesia) på om lag 200 millioner. Lesekyndigheten blant disse var på 13 % og hvert år ble det bare uteksaminert 8.000 elever fra videregående skole. Tre fjerdedeler av alle ansatte i offentlig forvaltning var utlendinger

Meredith, Martin (2005) The State of Africa (p 151), The Free Press, London.

I mangelen på noe bedre ble den koloniale forvaltningsstrukturen beholdt selv om den ingenlunde kunne bemannes med kompetent arbeidskraft. Det samme med lovgivningen til tross for at den i all hovedsak var kopiert fra kolonimaktenes hjemland. Da myndighetene i Zimbabwe i 2005 rev boligene til innpå 700.000 mennesker i «Operation Murabatsvina», var det et politisk tiltak som ble gjennomført i ly av nettopp lovgivning fra kolonitiden, i dette tilfellet den britiske Town and Planning Act fra 1947.

Byforståelse, tradisjoner og strategier

FN har rettet sterk kritikk mot den planleggingspraksis som fremdeles rår i byer med sterk vekst og stor ulikhet, både fordi den er urettferdig, men også fordi dagens planmodeller og mye av lovgivningen er ineffektiv. Den evner ikke å møte utfordringene man står overfor i Sør. For fremdeles utarbeides gigantiske masterplaner, solgt inn av internasjonale konsulenter, det vil si våre yrkeskolleger, til behag for forfengelige ledere på jakt etter forestillinger om hvordan «virkelige byer skal planlegges».

Inne i disse illusjonene bor det folk (se figur 7). Flertallet i Kigali holder til i ikke-planlagte bosettinger stort sett uten strøm, innlagt vann eller trygghet mot vilkårlig utkastelse. Tilsvarende gigantomaniske byplaner er også utarbeidet for en rekke store afrikanske byer, blant annet Lagos, Nairobi, Accra, Kinshasa og Dar-es-Salaam, og kan bare forstås som uttrykk for en forstoppet byutviklingsforståelse underbygd av økonomisk ulikhet. Det er ikke lenger snakk om «gated communities» for de rike, vi er på vei mot «gated cities» for de rike.

Figur 7: Kigali Conceptual Master Plan 2013 utarbeidet av OZ Architects, Denver.

Thomas E. Wheeler, Strategic Planner, Land Use Management and GIS Dept., Republic of Rwanda, uttaler til arkitekten: «I strongly recommend the Kigali Conceptual Master Plan as an exemplary master plan that truly addresses the vision and development needs of an emerging city such as Kigali»

Folk som lever i de «uformelle bosettingene», i slummen, eller i «popular settlements», er også brikker i et politisk begrepsspill med røtter i vår del av verden. I over hundre år har ikke selvbygging, eller «self-help/aided self-help» funnet tilhørighet i noen bestemt politiske ideologi. Vi vet ikke helt hvor vi politisk skal plassere bevegelser som bygger hus på egen hånd, kfr. utspillet fra Rod Burgess allerede i 1982: «Self-help housing Advocasy: A Curious form for Radicalism»

Burgess, Rod (1982) «Self-Help Housing Advocacy, A Curious Form of Radicalism. A Critique of the Work of John F.C. Turner» I Ward. P (ed) Self-Help Housing: A Critique, Mansell Publishing Ltd, London.

Selv om størsteparten av boligreisinga både i USA og i Hellas etter andre verdenskrig var resultat av «aided self-help», var det først med John Turners 60-tallsartikler og bøker tuftet på erfaringer fra Peru at selvbygging ble anerkjent som en utviklingsstrategi. Dette falt sammen med den voldsomme urbaniseringen av Latin-Amerika, «ungdomsopprøret» i Nord og økt satsning på «u-hjelp» til land i Sør.

Således ble de «uformelle boligområder» som bredte seg i og rundt byene i Sør sett på som «folkelig urbanisering», en nødvendig reaksjon på myndighetenes manglende evne til å tilrettelegge for en koordinert byutvikling. Dette har i stor grad formet den forståelsesramme som planleggere, arkitekter og bistandsindustrien, men også myndighetene i Sør har lagt til grunn for boliginnsats i byene. Den kan brukes i alle politiske fasonger, begrunne alskens strategier, også til å frikjenne myndighetene for ansvar og forpliktelser. For «folkelig urbanisering» er per definisjon uavhengig av nasjonale myndigheter og passer således som hånd i hanske i en neoliberal «small government» og privatisert verden. Det er derfor en slags skjebnens ironi at det er i Lima i Peru der Turner formet sine teorier om blant annet kollektiv mobilisering nedenfra, at privatisering av tomtegrunn nå utgjør den eneste bolig- og byutviklingsstrategien for de fattige. Her har Hernando de Sotos idéer

Soto, Hernando De (1989) The Other Path: The Invisible Revolution in the Third World. HarperCollins og (2000) The Mystery of Capital: Why Capitalism Triumphs in the West and Fails Everywhere Else. Basic Books

blitt realisert gjennom verdens største privatiseringsprogram, COFOPRI. Resultatet er blitt «død byutvikling» og fremvekst av en spekulasjonskultur som går gjennom alle samfunnslag, skal vi tro den engelske utgaven av Le Monde Diplomatique, sept.2013.

Tilgang til bebyggbare områder eller rettigheter til land, er en grunnleggende dimensjon i slumutviklingen. De etableres som oftest i byenes periferi, på områder som enten tilhører det offentlige eller oppfattes som ubrukte «fellesområder» som i afrikansk tradisjon tilhører den som «bruker det». Etter hvert som byene vokser, vil disse områdene vokse inn i selve by-organismen. Det gjelder de som har avklarte eiendomsforhold. Folk i områdene hvor dette ikke er klart, lever med en vedvarende trussel om utkastelse. Den formelle eieren, han med papirene, står som regel fritt til å sette folk på gata dersom han finner en mer lukrativ måte å bruke området på. Slik ble omkring 1,6 millioner mennesker i verden satt på gata, hovedsakelig fra slumområder bare i perioden 2007–2008

COHRE (2009) Global Survey on Forced Evictions No 11 Center on Housing Rights and Evictions, Geneva

Generelt ser vi slum vokse fram i områder som ikke brukes av den bokførte eieren. Det mest spektakulære eksemplet på dette er den «vertikale slummen» i Torre David – etablert i en bankbygning som ble stående tom i sentrum av Caracas, Venezuelas hovedstad.

Figur 8: Torre David – en uferdig bankbygning i Caracas, Venezuela – nå okkupert av 750 familier. (Foto: Marcela Estrada)

Ser vi på egenskapene til de områdene som bebygges, er det som oftes områder som ellers er ubrukelige til «vanlig byutvikling», det vil si elveskråninger, våtmark, potensielle flomområder, inn mot veier, gater og jernbane. Etter hvert som klimaendringene gir ekstremvær, ser vi hvordan beboerne i disse «ikke-områdene» blir spesielt hardt rammet, men også bidrar til å forstyrre den overordnede økologiske balansen som også rammer de som bor i de «formelle» byområdene innenfor. Slik økonomisk ulikhet i dag betraktes som en trussel mot verdensøkonomien, slik også med de globale miljøkonsekvensene, de som fremtrer i kjølvannet av den økonomiske «laissez-faire»-politiken som rår i våre store byer. Vilkårene i slumområdene angår alle.

Finnes det en realistisk tilnærming?

Det som hittil er anført er ment å gi en bedre forståelse av hvordan og hvorfor slumområdene har kunnet utvikle seg og hva de mest fremtredende konsekvensene er. Skal vi som fagfolk bidra til å bedre livsvilkårene for det flertall som er henvist til å bo i disse uplanlagte, underbetjente – og helsefarlige boligområdene, må vi anvende en tilnærming som forutsetter innsats både nedenfra og ovenfra. De økonomiske realitetene tilsier at vi uansett tiltak er avhengig av å mobilisere de ressursene som også finnes i slummen. Det gjelder først og fremst den sosiale kapitalen, og her har organiseringen av slumbeboere, spesielt i Asia og i det Sørlige Afrika, vist resultater.

Samtidig fordrer byveksten koordineringtiltak ovenifra og utformingen av boligstrategier rettet mot de fattige. Uten slike «top-down»-initiativ vil heller ikke «bottom-up»-tiltakene ha mulighet for å lykkes. Og vi snakker aldeles ikke om de meningsløse fantasiplanene som produseres. Nei, det er hva vi ser i enkelte byer i Latin-Amerika. Der har man anerkjent at byene er flerfoldige, at slumområdene ikke lar seg fjerne, de er den del av den moderne byen og kan bare forbedres. Derfor har man som i Medellín, Colombia satt i gang et omfattende tiltaks- og investeringsprogram rettet nettopp mot de fattigste byområdene. Disse har hittil vært så vellykket at UN-Habitat har valgt nettopp Medellín som vertsby for årets World Urban Forum.

At byer i Latin-Amerika har valgt en slik strategi hviler også på at den store bymigrasjonen for det meste er over, mens man i Afrika og Asia nå ser den i hvitøyet. I Afrika synes man altså å ha valgt å følge den kinesiske byplanlegginsmodellen. Helt galt, mener den sørafrikanske planleggingsprofessor Vanessa Watson. I rapporten Who Will Plan Africa’s Cities?

Watson, Vanessa & Babatunda Agbola (2013) Who Will Plan Africa’s Cities? Africa Research Institute, London

understreker hun nettopp behovet for en stedegen forståelse av byutviklingen i Afrika, hvor flertallet bor i uformelle og fattige byområder. Vi må gjøre lover, regelverk og planleggingsprosessene relevante hvis de skal være effektive i Afrikas urbane virkelighet, sier hun. Det innebærer også at planleggerutdannelsen må ta utgangspunkt i denne virkeligheten, ikke i en fordums kolonial virkelighetsforståelse.

Her kan vi i Norge faktisk yte et bidrag. Kanskje ikke med referansekunnskap, men gjennom å utnytte vår langt mer fordomsfrie og uavhengige måte å utvikle kunnskap på enn hva som er tilfelle ved de fleste universitetene i Sør. Men Norge har offisielt ikke funnet det interessant å bidra til at undervisningsinstitusjonene i Sør og spesielt i Afrika skal bygge opp slik kunnskap. De vanskelige konseptuelle og faglige utfordringene og de avsindig vanskelige praktiske tiltakene som må til for å møte urbaniseringsflodbølgen, må de ta seg av selv. Da heller gi støtte til kunnskap om skogreising på landsbygda.

Men det er i byene det likevel skjer. Det er her de politiske idéene utvikles og praktisk politikk realiseres. Det er her de nye institusjonene vokser fram, vokse fram. «Byer er ikke bygninger», skriver Glaeser i Triumph of the City, «de er arena for nye idéer». Hvis folk i slumområdene skal bedre sine kår kan det bare skje gjennom egen innsats og i samarbeid med aktører som forvalter kunnskap og politisk vilje – slik at nye idéer kan bli praktisk politikk.

Figur 9: Detaljstudie av Torre David i Caracas. Byggingen ble stanset i 1994 på grunn av bankkrisen i Venezuela, og den store bolignøden i landet førte til at det uferdige bankbygget ble overtatt av husokkupanter i 2007. De bebor de 28 nederste etasjene. Det finnes flere barer og små butikker i bygget, og også en tannlege uten lisens. (Foto: Ángela Bonadies/Juan José Olavarría)