Norge trenger et innovativt og omstillingsdyktig næringsliv for å sikre grunnlaget for verdiskaping og konkurransekraft i en stadig mer globalisert og kunnskapsintensiv økonomi. I så måte er det bekymringsfullt at såkalte innovative næringer sysselsetter relativt færre i vårt land enn hos våre naboer og viktigste handelspartnere, og at norsk næringsliv gjennomgående bruker mindre ressurser på forskning og utvikling (FoU) enn sine utenlandske konkurrenter. Det er blant annet derfor Norge fører en aktiv nærings- og innovasjonspolitikk som skal fremme nyskaping og stimulere til næringsutvikling, både i byene og i mer perifere deler av landet.

Et av virkemidlene i denne politikken er VRI-programmet («Virkemidler for regional FoU og innovasjon») til Norges forskningsråd, som er den største satsingen på regional innovasjon i norsk nærings- og arbeidsliv. Det skal utvikle kunnskap om og evne til samhandlings- og innovasjonsprosesser i regionene, og fremme forskningsbasert innovasjon. VRI ble opprettet i 2007 som et tiårig program og driver prosjektarbeid i alle landets fylker, både i form av samhandlingsprosjekter og forskerprosjekter.

Mye av innsatsen i VRI-programmet dreier seg om å fremme samarbeid mellom FoU-institusjoner, bedrifter og regionale myndigheter, og å knytte bånd til andre nasjonale og internasjonale nettverk som Arena-programmet, Norwegian Centres of Expertice (NCE) og Regions of Knowledge.

Idéer om klynger og nettverk som «motor» for regional utvikling har stått sentralt i den næringspolitiske debatten i senere tid. Særlig har begrepet «klyngeutvikling» blitt en viktig del av innovasjonspolitikken og fått nasjonalt gjennomslag blant annet gjennom VRI-programmet. Begrepet knytter positiv samfunnsutvikling til et tett samspill mellom forskning, utdanning og innovasjon, også kalt «kunnskapstriangelet». Både Norges og EUs forsknings- og innovasjonspolitikk har denne «triangelpolitikken» som utgangspunkt.

Dette nummeret av PLAN ser nærmere på noen av resultatene fra VRI-programmet. En hovedkonklusjon fra forskerprosjektene er at samarbeid ikke nødvendigvis stimulerer til innovasjon, men at innovasjon heller bør forstås i en bredere ramme av samspill der også dynamikken mellom rivalisering, regulering fra en tredje part, brudd i fastlåste samarbeidsrelasjoner, dyrking av særpreg, tilfeldigheter og andre forhold har stor betydning (se Gulbrandsen mfl.). Og selv om deltakelse i nettverk generelt blir sett på som positivt, er norske bedriftsledere noe mer forbeholdne når det gjelder deltakelse i offentlig støttede nettverk. Uansett er det nødvendig at noen tar på seg oppgaven med å være drivere i et slikt samarbeid for at det skal bli vellykket (se Ramstad Johansen mfl.).

Det pekes videre på at modellen med regionale innovasjonssystemer (RIS) kan bli for snever i perifere regioner med få eller ingen relevante FoU-miljøer som bedriftene kan samarbeide med. Modellen må i større grad tilpasses de lokale forholdene i ulike regioner (se Karlsen mfl.). Endelig er spørsmålet om hvordan distriktene kan rekruttere og holde på høyt utdannet arbeidskraft kritisk. Tilgang på nødvendig kompetanse kan lett bli en flaskehals for distriktsbedrifter. Her anbefaler forskerne flere tiltak knyttet til både boligpolitikk, bedriftskultur, kompetansemiljø og det de kaller «nisjerekruttering» (se Båtevik mfl.).

Mot denne bakgrunn er det kanskje overraskende at det faktisk er ganske små forskjeller i innovasjonsrater mellom by og land i Norge (se Leknes og Thesen), til tross for at det finnes betydelige regionale forskjeller i det vi kan kalle innovasjonsressurser (FoU-investeringer, andel med høyere utdannelse, næringsdiversitet etc.). Her skiller Norge seg fra de fleste andre europeiske land. Dette norske «regionparadokset» tegner godt for innovasjonskraften i distriktene, og for politiske mål om en jevn geografisk fordeling av vekst. På den andre siden reiser det spørsmål om hvordan norske storbyer evner å dra nytte av sine fortrinn, slik at de i større grad kan fylle rollen som økonomisk «motor» på linje med storbyer i andre land.