Offentlige ordninger som skal fremme innovasjon og næringsutvikling, vektlegger ofte samarbeid som et sentralt virkemiddel. Målet er at universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter skal samarbeide med bedrifter, og bedriftene skal også samarbeide med hverandre. Kommuner, fylkeskommuner og en rekke statlige organer legger til rette for, og deltar aktivt i, denne samhandlingen. Perspektivet er gjerne at det ikke er nok samarbeid, de som allerede samarbeider kan gjøre det mer og bedre, og gjennom samhandling løses problemer, nye muligheter formes og en innovativ fremtid sikres for bransjer og regioner. Bak denne «jo mere vi er sammen»-tankegangen ligger en rekke antakelser og forutsetninger som det altfor sjelden rettes søkelys mot. Her ser vi kritisk på noen av disse forutsetningene, og vi ønsker å bidra til en bedre diskusjon av virkemidler og perspektiver i forsknings- og innovasjonspolitikken. Vi mener det er relevant å forstå innovasjon i en bredere ramme av samspill der også dynamikken mellom rivalisering, regulering fra en tredje part, brudd i fastlåste samarbeidsrelasjoner, dyrking av særpreg, tilfeldigheter og andre forhold er av stor betydning.

Det er ingen tvil om at samarbeid er helt sentralt i innovasjon. Store spørreundersøkelser blant bedrifter over hele Europa – de såkalte Community Innovation Surveys (CIS) – er gjennomført en rekke ganger, og resultatene er entydige: Samarbeid er svært utbredt, så utbredt at det nesten er vanskelig å finne bedrifter som utvikler nye produkter, nye prosesser og endrede arbeidsformer helt på egen hånd. De gode idéene og kunnskapskildene er gjerne eksterne heller enn interne. Problemene som oppstår i slike utviklingsprosesser løses som oftest i tett interaksjon med kunder, brukere og leverandører, men også forskningsmiljøer. Idealet er nå åpen innovasjon, som innebærer en mer systematisk tilnærming til å utnytte ekstern kunnskap og kompetanse hos aktører utenfor bedrifter, offentlige miljøer, idéelle organisasjoner og andre som er involvert i innovasjon.

Vi vet også at det er store forskjeller mellom regioner når det er snakk om innovasjon. Noen regioner er mer innovative enn andre, og hva kjennetegner verdens mest myteomspunne region, Silicon Valley, om ikke et tett og dynamisk samarbeid mellom mennesker og organisasjoner på tvers av alle slags sektorgrenser og andre skiller? Ofte er slikt samarbeid knyttet til én eller noen få næringer slik at regioner fremstår som spesialiserte med noen sterke og dominerende næringer. Det er imidlertid sterke indikasjoner på at regioner med et relativt variert og solid næringsliv er særlig innovative. Interaksjon mellom ulike aktører, næringer og former for kunnskap synes særlig viktig. Innovasjon kan forstås som et resultat av nye kombinasjoner av eksisterende kunnskap (Schumpeter 1934), og sterke og innovative næringsmiljøer (og bedrifter) er nettopp kjennetegnet av en evne til å kombinere kunnskap fra ulike, ikke like, kilder.

Regionalt innovasjonssamarbeid i Norge

Aktivitetene innenfor Forskningsrådets VRI-program (Virkemidler for regional FoU og innovasjon) illustrerer at innovasjonsprosesser er svært forskjellige i ulike næringer. Selv om samarbeid generelt er viktig, er det store forskjeller mellom de tette koblingene til brukeren i programvareutvikling og samarbeidet mellom bedrifter, sykehus og universitetsmiljøer innen legemidler. Dette gjelder både omfang, hva det samarbeides om, og hvordan samarbeidet forløper.

Innen olje- og gassektoren stilles svært strenge sikkerhets- og kvalitetskrav til utstyret og prosessene som tas i bruk. Dette fører til begrenset risikovilje knyttet til det å implementere nye og mer radikale innovasjoner, og som et ledd i dette er innovasjonsprosessene i stor grad knyttet til samarbeid og samhandling mellom kunde og leverandør. I disse relasjonene deles erfaringsbasert kunnskap, og denne formen for kunnskapsdeling er i innovasjonsforskningen ansett å være relatert til småstegendringer heller enn større, radikale innovasjoner. Også helsesektoren er preget av strenge krav og omfattende regulering. Samtidig har en gode erfaringer i den medisinsk-tekniske klyngen i Osloområdet med å koble helserelaterte prosjekter med kunnskap og løsninger fra dataspillindustrien. Slik kobles to svært forskjellige næringer med sikte på å løse store helseutfordringer.

Industridesign er et annet eksempel. Designaktivitet blir stadig viktigere i Norge, blant annet for å tilføre produkter og tjenester merverdi og for å forbedre utviklingsprosesser. Næringen er kjennetegnet av sterke samarbeidsrelasjoner mellom designer og kunde, siden førstnevnte er avhengige av kunnskap om produktet som skal designes (blant annet bruksområder, utviklingsprosesser og marked). De er avhengige av å «kjenne sin kunde». I tillegg leverer designere ofte tjenester til en rekke ulike sektorer og bransjer. Samarbeidet er med andre ord preget av kontekstspesifikk kunnskap som ofte bygges opp for å tjene et spesifikt prosjekt, og slik kunnskap blir bygget opp innen en rekke næringer og bransjer. Ettersom designere ofte arbeider på kryss av ulike næringer kan de også spille en viktig rolle i å koble ulike aktører, nettverk og kunnskap. Slike grensekryssende relasjoner kan være viktige i utviklingen av innovative løsninger, og i noen tilfeller kan dette implisere mer radikale endringer og tydeligere brudd med det etablerte.

Erfaringer fra nordnorske bioteknologibedrifter (Sand mfl. 2012) illustrerer hvordan nyskaping og innovasjon er et resultat av kombinasjoner av såkalte «kunnskapsbaser.» Innovasjonsarbeidet i bedriften ArcticZymes i Tromsø representerer et «teknologiskyv» ved at nye kuldetilpassede enzymer «forskes frem» og erstatter tidligere produkter og teknologier. Innovasjonsprosessen kan på den ene siden forstås som lineær basert på forskning internt i bedriften, men med tette koblinger til kunnskapsmiljøer ved Universitetet i Tromsø (Karlsen mfl. 2010, Sand mfl. 2012). Interaksjon og samhandling med kunder og leverandører er imidlertid sentralt for hvorvidt bedriften kan løfte en idé frem til et kommersielt, salgbart produkt. Det å forstå hva kunden ønsker er kritisk ettersom produktutvikling er avhengig av å identifisere en mulig anvendelse i et marked. Utvikling av slik markedskunnskap og kjennskap til kunder er såkalt ikke-kodifisert og syntetisk kunnskap (altså ikke basert på en vitenskapelig, kodifisert kunnskapsbase) som anvendes til inkrementell tilpasning av produkter. Med andre ord er forskningssamarbeid alene ikke tilstrekkelig.

Fra empirisk fenomen til normativt utgangspunkt

Samarbeid er med andre ord et sentralt kjennetegn ved de fleste innovasjonsprosesser. Dette tjener som utgangspunkt for svært mange av tiltakene som skal fremme innovasjon, industrivekst og regional utvikling. VRI-programmet er et godt eksempel i så måte, og programmet er den største satsingen på regional innovasjon i norsk nærings- og arbeidsliv med en sterk forskningskomponent. Programmene Arena og Norwegian Centers of Expertise (NCE) har liknende innretninger, og legger mer vekt på å styrke innovasjonssamarbeid mellom relaterte bedrifter i en region. I VRI anvendes en rekke virkemidler som alle har samarbeid som sentral premiss. Gjennom kompetansemegling får bedrifter og offentlig sektor hjelp til å finne riktige partnere i utviklingsprosjekter. Satsing på mobilitet skal fremme samarbeid ved at personer flytter på seg på tvers av organisatoriske grenser. Bedriftsprosjekter er til en viss grad rettet mot nettverk av bedrifter, og i Forprosjektene, som VRI kan medfinansiere, forutsettes det samarbeid med et forskningsmiljø i instituttsektoren, ved en høyskole eller et universitet. Dialog og medvirkning er merkelapp på en serie prosesser i VRI som alle innebærer en eller annen form for organisert samarbeid.

Idéer om klynger og nettverk som motor for regional utvikling har stått sentralt i den næringspolitiske debatten i Norge de siste 20 årene. Særskilt har begreper som «klyngeutvikling» blitt en viktig del av innovasjonspolitikken. Forskningspolitisk har klyngetenkningen fått nasjonalt gjennomslag gjennom blant annet VRI-programmet. Erfaringer viser at deltakelse i slike nettverk er tidkrevende både for bedrifter og forskningsmiljø, og at deltakelsen kan anta symbolske former uten at aktørene bidrar verken med innhold eller aktiviteter. En årsak er at resultater av en slik investering (særlig av tid) kan være usikkert. Selv om det kan være forståelse for at læringspotensialet kan være godt, er gevinsten for bedrifter uforutsigbar og kan ligge langt frem i tid. Idéelle forutsetninger om hvem – og hvor mange – som bør samarbeide kan føre til at et samarbeid oppleves som unaturlig og kontraproduktivt.

Bak satsinger som VRI ligger ikke bare empirisk forskning som påviser sammenhenger mellom innovasjonsgrad og samarbeid. Også mer normative og ideologiske perspektiver er viktige. Teorier som «triple helix» og «innovasjonssystemer» har rettet søkelyset mot relasjoner mellom aktører og behovet for å styrke dem, og ikke minst belyser de negative konsekvenser av manglende samhandling. I politiske dokumenter har dette manifestert seg som kunnskapstriangelet. Dette knytter på et mer overordnet nivå positiv samfunnsutvikling til et tett samspill mellom forskning, utdanning og innovasjon. Norges og EUs forsknings- og innovasjonspolitiske dokumenter har i stor grad denne «triangelpolitikken» som utgangspunkt.

Men skal offentlige virkemidler alltid legge til rette for og belønne samarbeid? Hvilke forutsetninger ligger til grunn for en slik politikk? Her vil vi stille spørsmål ved tre kritiske forutsetninger: at det ikke er nok samarbeid, at det alltid har positive effekter, og at det er samarbeidet med forskningsmiljøer som er spesielt viktig.

Er det for lite samarbeid?

Om vi begrenser oss til samarbeid mellom bedrifter og forsknings- og utdanningsinstitusjoner, er det da rimelig å hevde at det er for lite av det i Norge? En større gjennomgang av mange ulike datakilder konkluderte med at dette ikke er tilfelle (Gulbrandsen & Nerdrum 2009). De store norske foretakene og de mest kunnskapsintensive har stort sett alltid hatt et svært tett samarbeid både for å delta i forskning og for å knytte til seg gode og relevante kandidater. Selv med lav forskningsinnsats i næringslivet og få industrilokomotiver, ligger de fleste indikatorer for samarbeid i Norge omtrent på OECD-gjennomsnittet.

Det er riktignok indikasjoner på at samarbeidet ikke er særlig omfattende mellom foretak med lav formalkompetanse, de fleste av dem små, og universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter. Men siden 1980-tallet har det vært en rekke store forsøk på å styrke dette samarbeidet uten at det i vesentlig grad slår ut i statistikken. Her kan det nok skje aktiviteter som statistikken om formelle samarbeidsavtaler og overføring av midler ikke fanger godt opp, men det kan likevel være grunn til å spørre seg om det er viktig å prøve å få langt flere bedrifter (og offentlige virksomheter) til å samarbeide med forskningsmiljøer. Forskning fra Tyskland og Frankrike har for eksempel vist at sterkere samarbeid mellom offentlige forskningsinstitusjoner og private bedrifter kun i moderat grad fører til økt innovasjon, og spesielt for prosessinnovasjoner er effekten lav – den er faktisk fraværende (Robin & Schubert, 2013).

Også norske undersøkelser har pekt på betydelige utfordringer som kan gjøre det urealistisk å øke samarbeidet betraktelig fra dagens nivå. Det er blant annet funnet at forskningsinstitusjoner og bedrifter kan ha forskjellig syn på sentrale aspekter ved innovasjonsaktivitet, noe som kan være med på å «forkludre» samarbeidsrelasjonene. Forskningsmiljøene og næringslivet har ofte forskjellig innganger til tidsperspektiv (langt perspektiv versus kort perspektiv), ulike holdninger til hvilken kunnskap som er viktig (forskningsbasert versus erfaringsbasert), ulikt syn på kunnskapens anvendbarhet (kunnskap som en verdi i seg selv versus kommersialisering) og ulike meninger om hvordan innovasjon skal organiseres (lineær/lukket prosess versus interaktiv/åpen prosess) (Njøs et al., 2013). Det er med andre ord ikke gitt at alle former for samarbeid umiddelbart fører til innovasjon – de færreste gjør det – uten at samarbeidet kan beskrives som mislykket. Disse utfordringene er imidlertid godt kjent av aktører som allerede er engasjert i samarbeid, og forskjellighetene og spenningene kan håndteres på produktive måter. Tillit er et viktig element; det tar tid å bygge opp og fordrer tålmodighet i virkemiddelbruken.

Med andre ord viser empirien både at det finnes mange gode samarbeidsrelasjoner i Norge og andre steder, samtidig som det eksisterer en rekke spenninger og barrierer som kan forklare hvorfor det virker svært vanskelig å utvide samarbeidet til stadig nye aktører, regioner og sektorer. Det mangler ikke gode eksempler på innovasjon som et resultat av samarbeid mellom forskning og næringsliv. Ulstein Bridge Vision, som i september ble nominert til Forskningsrådets innovasjonspris og som i 2012 vant DNBs pris for beste nasjonale innovasjonsidé, er et slikt. De samarbeidende partene i prosjektet er Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Ulstein Gruppen, Kwant Controls og Høgskolen i Ålesund, og prosjektet har finansiering fra Forskningsrådet. Sammen har aktørene utviklet en ny skipsbro som skal redusere risikoen for menneskelige feil, og den nye broen karakteriseres som en radikal innovasjon.

Eksempelet er godt og kan bidra til å belyse hvordan ulike aktører sammen kan finne radikalt nye løsninger også innenfor tradisjonelle næringer. For innovasjonspolitikken er imidlertid utfordringen ikke mangelen på suksesseksempler, men snarere mangelen på en mer systematisk forståelse uavhengig av de gode eksemplene – samt en vurdering av om slike prosesser er realistiske for alle – eller om det sågar kan ha utilsiktede konsekvenser. Og hvor i den offentlige debatten finner vi eksemplene på det som ikke fungerte?

Kan samarbeid ha negative effekter?

Det finnes etter hvert en betydelig litteratur om mulige negative effekter på den offentlige forskningen av for tett samspill mellom bedrifter og offentlig sektor. Mange av bekymringene er tilbakevist – det er ofte ikke noen motsetning mellom kvalitet og relevans, selv om det finnes en del kritiske røster til de mange forsøkene på å bygge inn bestemte former for relevans i forskningsprosjektene allerede før de settes i gang. Noen studier tyder på at samarbeid med brukere kan gjøre forskningen mindre åpen – det kan bli flere krav til eierskap og hemmelighold som på lang sikt gjør det vanskeligere for forskerne å samarbeide seg imellom. Med andre ord kan det være spenninger mellom ulike typer samarbeid.

En annen utfordring er knyttet til hva slags kunnskap en har bruk for. Fra et innovasjonsperspektiv vil det være naturlig å hevde at offentlig forskning først og fremst skaper et kunnskapsgrunnlag som ulike aktører i samfunnet kan trekke veksler på ved behov. Denne beredskapsfunksjonen kan styrkes med god kontakt mellom forskning og samfunn, og mye tyder på at mange av de beste forskerne også har omfattende kontakt med relevante interessegrupper utenfor forskningen. Men en beredskapsfunksjon forutsetter også at fagmiljøene har mulighet til å engasjere seg i aktiviteter som ikke bare tar dagens behov som utgangspunkt. Dette har både en instrumentell og en mer etisk side. For eksempel fikk Universitet i Bergen nylig kritikk fra egne ansatte da de fornyet sitt forskningssamarbeid med Statoil (se http://studvest.no/nyhet/mener-statoil-forskning-er-uetisk). Hvis alle norske petroleumsforskere samarbeider med Statoil, er det da ekspertise og perspektiver som i for liten grad bygges opp i det norske kunnskapssamfunnet? Dette spissformulerte og retoriske spørsmålet indikerer et behov for i større grad å diskutere grenseoppganger og løsninger fra et annet perspektiv enn forskningens frihet eller nytte for bestemte politiske mål.

Selv om bedrifter kan ha godt av å samarbeide og at det skapes arenaer hvor de kan lære av hverandre og utveksle erfaringer, finnes det også her grenseoppganger der det mangler en tilstrekkelig åpen diskusjon og refleksjon rundt. Foruten ulovlig samarbeid om pris og annet, er det også andre områder hvor bedrifter ikke kan og bør delta i tette nettverk sammen. Er det ikke også slik at bedrifter vokser gjennom konkurranse og krevende kunder? Og klarer virkemidlene å fange opp dette i tilstrekkelig grad? Det er i dagens situasjon kanskje ikke tilstrekkelig refleksjon rundt hvordan bedrifter kan (og bør) håndtere samtidig samarbeid og konkurranse seg imellom.

Ulstein Bridge Vision er et helt nytt skipsbrokonsept utviklet av Ulstein Gruppen, i samarbeid med Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), Høgskolen i Ålesund og Kwant Controls. Målet har vært å gjøre skips-operasjoner offshore tryggere. Blant de spektakulære delene av konseptet er håndbevegelsesstyrt infografikk, der vinduet brukes som display. Konseptet vant i 2012 DNBs pris for beste nasjonale innovasjonsidé. (Foto: Ulstein Gruppen)

Tette og langvarige samarbeidsrelasjoner kan også føre til «innlåsing» av innovasjonsarbeidet, det vil si at man i for liten grad evner å fornye perspektivene; de involverte partene kan bli for opphengt i etablerte måter å gjøre ting på. Balansegangen er sentral – omtalt i litteraturen som «relatert variasjon» – og forskningen peker på viktigheten av åpenhet og det å hente impulser og innspill fra kilder (både geografisk og næringsmessig) som er forskjellig fra en selv og den kunnskapen og de nettverkene en allerede besitter. Balansegangen mellom sterke og svake bånd er derfor viktig for innovasjon, og innen nettverkslitteraturen blir særlig de svake båndene sett på som sentrale for å hente nye impulser, ny informasjon og nye idéer.

Samtidig må naturligvis slike relasjoner ha et visst innhold. En kan tenke seg «tomme» samarbeid uten reelt innhold, med andre ord at de kun har en symbolsk betydning for de involverte aktørene og skal synliggjøre at eksempelvis universiteter og høyskoler tar samfunnsansvaret og den regionale rollen på alvor. I mange av VRI-prosjektene finnes representanter for forskningsmiljøer som uttrykker en viss skuffelse over mangel på respons fra bedrifter. De ønsker å engasjere seg, og fagmiljøet deres henter legitimitet gjennom sitt samfunnsengasjement, men i praksis er det vanskelig å få til. Samtidig peker flere bedrifter på at de ikke har personlige kontakter i FoU-miljøer, noe som gjør det utfordrende for dem å bygge relasjoner og eventuelle samarbeid – bedriftene er i mange tilfeller «misfornøyde» med forskningsmiljøene, mens forskningsmiljøene ofte er «misfornøyde» med bedriftene. Dette kan gi opphav til uheldige, og unyanserte, forestillinger av forskningsmiljøer som lite tilgjengelige, relevante og nyttige på den ene siden, og bedrifter som lite interessante fra forskningsmiljøenes side.

Er forskningssamarbeid spesielt viktig?

En rekke av virkemidlene som skal fremme regional innovasjon og utvikling understreker betydningen av samarbeid mellom forskningsmiljø og bedrifter. Det er en utbredt forestilling om en symmetrisk og komplementær relasjon mellom forskningen og næringslivet, hvor forskningsmiljøene kan forske frem svar på bedriftenes utfordringer. Lik en lineær innovasjonslogikk blir nyskaping og innovasjon redusert til et spørsmål om å tilføre tilstrekkelig med FoU-innsats for å få en ønsket output i form av patenter eller produkter i bedrifter. Som vi allerede har nevnt, viser erfaringene fra norske bedrifters arbeid med utvikling et annet bilde. Når bedrifter driver med en eller annen form for utvikling (produkter, prosesser, teknologi eller forretningsområder) er det i første rekke i samarbeid med andre bedrifter i betydningen kunder og leverandører, og ikke FoU-miljøene. Erfaringer fra VRI (Bye mfl. 2010) peker snarere på en asymmetrisk relasjon der de viktigste hindringene for å ta i bruk forskning i egen utvikling er knyttet til manglende ressurser, at bedriftene ikke vet hvor de skal henvende seg for å få til et samarbeid eller at eksisterende støtteordninger ikke dekker bedriftens behov. Erfaringene tyder på at det ikke er egenskaper ved selve forskningen, eller manglende nytteverdi, som gjør bedriftene reserverte.

Problemet med innovasjon er ofte ikke mangel på idéer, men manglende evne til å sette dem ut i livet og manglende kompetanse hos dem som arbeider med innovasjon i praksis. Det trengs noe mer enn samarbeid om forskning og utvikling. I beste fall kan forskningssamarbeid løse problemer, synliggjøre muligheter og skape arenaer for læring, men i verste fall blir forskningssamarbeid et steg bort fra et helt nødvendig fokus på kunder og marked. Det er et entydig budskap fra innovasjonslitteraturen at forskning er viktig, men slett ikke alltid som en direkte problemløser eller kilde til idéer for nye innovasjoner. Det kan være grunn til å spørre om regional utvikling og innovasjon kan bli et «gissel» for en ren forskningspolitisk agenda vel så mye som at forskningen fanges i et ensidig nytteperspektiv.

Selv om «alle» er enige i at den lineære innovasjonslogikken ikke er en god beskrivelse av hvordan innovasjon faktisk foregår, kanskje unntatt når forskningsmiljø og bedrifter inngår i veletablerte samarbeidsrelasjoner og i enkelte kommersialiseringsprosesser, er det langt derfra til en omforent forståelse av hvilke funksjoner forskningsmiljøene kan fylle i innovasjonsprosesser. I mange tilfeller kan for eksempel den kompetansen som små industribedrifter uten egne ingeniører har bruk for i løsningen av et konkret problem, være enklest tilgjengelig i et teknologisk forskningsmiljø. Er forskerne interessert i slike enkle anvendelsesoppdrag, med marginal produksjon av ny kunnskap? Er bedriften interessert i å være med på et prosjekt som øker risikoen i forhold til et rent høstingsprosjekt? Er det offentlige programmet så fokusert på å rekruttere bedrifter til forskningssamarbeid at det ikke matcher behovene? Eller kan slike konsulentoppdrag gis en regi som legger grunnlaget for et mer utforskende samarbeid ved en senere anledning? Tanken om forskningssamarbeid reiser med andre ord en rekke utfordringer knyttet til insentiver og organisering av forskningssektoren.

Når middelet blir målet

Innovasjon er ikke bare et resultat av samarbeid. I møtet med markedet blir bedriftene møtt av forventninger og krav, og krevende kunder og signaler fra markedet er viktige drivkrefter. Intens konkurranse mellom tilbydere av teknologi og tjenester fører til at man presser hverandre til stadig å komme med nye løsninger. Gitt viktigheten av markedets etterspørsel, vil dette også innebære at bedrifter og organisasjoner kjemper en kamp mot hverandre for å komme med løsninger (varer og tjenester) som er bedre enn de foregående. Hvordan man løser denne «kampen for tilværelsen» varierer, men da er vi tilbake til samarbeid eksempelvis med leverandører, kunder eller forskningsmiljøer. Slike samarbeid kan ta en rekke ulike former (bedrifter, næringer, regioner, næringsklynger og organisasjoner er forskjellige), men selv om man samarbeider med noen, konkurrerer man også med andre – og man har krevende kunder som er med på å drive utviklingen videre. Det dreier seg altså langt på vei om den samtidige forekomsten av samarbeid og rivalisering.

Det er heller ikke kun nye eller forbedrede produkter og tjenester som inngår i forståelsen av innovasjon, men en større tilrettelegging av miljøer og arbeidsplattformer som kan danne grunnlaget for innovasjon. I dette er altså samarbeid med andre aktører – like og forskjellige – en viktig brikke, men den er langt fra tilstrekkelig.

Virkemidlene for innovasjon bør derfor tilrettelegges under en bredere forståelse der man tar inn over seg at innovasjonsaktivitet er mer enn bare samarbeid – også konkurranse, krevende kunder og ikke minst ikke-planlagte hendelser og rene tilfeldigheter spiller inn. Begrepet «samspill» dekker komplekset i større grad enn «samarbeid», da førstnevnte også har i seg tilfeldigheter og konkurranse-dimensjonen. Målet må være å skape innovasjon med grunnlag i systemenes dynamiske karakter, og da trenger vi en bredere og mer nyansert tilnærming enn den ofte endimensjonale «jo mere vi er sammen»-tenkningen.

Samtidig er det nok fortsatt helt nødvendig å styrke samarbeidet mellom de som utformer innovasjonspolitikken og de offentlige programmene, og de som har erfaring med å bistå bedrifter og andre i å styrke innovasjonsevnen gjennom samarbeid og på andre måter. Den siste gruppen omfatter både praktikere og innovasjonsforskere som kan bidra til «å destillere» ut kunnskap og oversette mellom praksis og policy og tilbake igjen. Innovasjonsforskere har en viktig, men også svært krevende oppgave nå som innovasjon er blitt et sentralt mål på så godt som alle samfunnsområder. For innovasjoner i innovasjonspolitikken bør vel være forskningsbasert?

Referanser:

Robin S. and Schubert T. (2013) Cooperation with public research institutions and success in innovation: Evidence from France and Germany, Research Policy 42, 149–66.

Njls R., Jakobsen S.-E., Fosse J. K. and Engelsen C. (2013) Challenges to Bridging Discrepant Knowledge Bases: A Case Study of the Norwegian Centre for Offshore Wind Energy, European Planning Studies, 1–22.

Gulbrandsen, M. og L. Nerdrum, 2009, University-industry relations in Norway. I Fagerberg, J., D. Mowery & B. Verspagen (red.), Innovation, Path-Dependency, and Policy: The Norwegian Case. Oxford University Press: 297–326.

Bye, G. (red.), Olsen, T.H., Gunnarsson, D., Bæck, U-D. K., Moilanen, M. og F. Olsen (2010): «Vi vil, vi vil, men får vi det til?» Samhandlingen mellom næringsliv og FoU-miljø i Troms. Norut Tromsø og Høgskolen i Harstad, Norut rapport 4/2010.

Karlsen, J., Isaksen, A. & Spilling, O. (2011): The challenge of constructing regional advantages in peripheral areas: The case of marine biotechnology in Tromsø, Norway. Entrepreneurship and Regional Development, Volume 23, Numbers 3–4, pp. 235–257.

Sand, Y. (red.)E. Bullvåg, G. Bye, A. Espelien, E. Mikkelsen, M. Moilanen, S. Myhr, K. Voll og S. Østbye (2012): Et kunnskapsbasert Nord-Norge. Sluttrapport. Universitetet i Tromsø, Universitetet i Nordland, Norut,

Schumpeter, J. A. 1934. The theory of economic development: An inquiry into profits, capital, credit, interest, and the business cycle. University of Illinois at Urbana-Champaign’s Academy for Entrepreneurial Leadership Historical Research Reference in Entrepreneurship.

Om Ulstein-prosjektet: http://www.designresearch.no/projects/ulstein-bridge-concept/news