Norsk byplanlegging har uten tvil mange internasjonale forbilder. Men like fullt er den provinsiell, i betydningen navlebeskuende. Den overser sammenhengen med verden utenfor bygrensa.

En by

er ikke et fungerende samfunn i kraft av seg selv. Den er integrert i et omland, et omland som i dagens globaliserte økonomi faktisk omfatter hele verden.

La oss som en allegori betrakte byen som et stort hus. Tenk deg et menneske plassert i dette huset, gjerne smakfullt innredet og med vakker utsikt. Samt tilgang til «hele verden» gjennom internett og annen datateknologi. Men, for det er et viktig «men» her: Hvis ikke den lykkelige beboer får tilgang på luft utenfra, dør han etter noen timer. Har han ikke tilgang til vann, holder livet bare noen få døgn. Uten mat kanskje to til tre uker.

Alle disse helt vitale elementer kommer fra kilder utenfor byen. Byborgeren er kort og godt ett hundre prosent avhengig av verden utenfor byen. Simpelthen for å kunne leve.

Tilsvarende gjelder byens bebyggelse og tekniske infrastruktur. Alle materialer importeres.

Slik kan vi fortsette listen av byens grunnleggende avhengighet av verden utenfor bygrensen. Innenfor rammen av et kort innlegg må jeg imidlertid begrense meg, og velger de tre basisbehovene luft, vann og mat.

Det er så banalt at man nesten kan skjems over å nevne det. Trolig er det også derfor det så godt som aldri står på byplanleggernes dagsorden. Men: Det er på dette helt banale nivå at det er tvingende nødvendig å restarte våre planfaglige drøftinger av relasjonen by/land.

For oss nordmenn er matforsyningen ikke bare byens, men hele nasjonens akilleshæl. Den må derfor settes i sentrum for norsk debatt om byplanlegging. Men la meg ta tingene i rekkefølge.

Luft

vil aldri bli mangelvare. Men den kan bli så forurenset at den tar liv. Og så mettet av CO2 at den forårsaker dødelige klimaendringer. Byer og tettsteder er de som både direkte og indirekte produserer mest forurensing. Med «indirekte» mener jeg for eksempel at byer genererer et stort transportbehov og dermed trafikk til og fra, men mest mellom dem.

Denne interurbane transporten krever samtidig bygging av bedre infrastruktur. Selv et relativt rimelig inngrep som firefelts veg og tosporet jernbane beslaglegger eksempelvis en korridor på mellom 100 og 120 meters bredde langs Mjøsa. Ikke bare ødelegger dette mye natur- og kulturlandskap. Det raserer samtidig de verdiene som hittil har gjort strøket attraktivt å bo i.

Og når bygdefolk på grunn av slik utbygging så gir opp sine bosteder og flytter til byen, får urbanistene samtidig «bevis» for at folk trives bedre i byen enn på landet …

Hva har så dette med CO2-problematikken å gjøre? Jo (1) at sentraliseringen av ovennevnte grunner, og motsatt av det byplanleggere tror, genererer trafikk. Og (2) at vår stadig mer urbane livsform samtidig gjør matproduksjon helt avhengig av mekanisering/industrialisering. Og dermed av oljebasert drivstoff. Samt ikke å forglemme; med økt sentralisering kan denne avhengigheten ikke reverseres.

En kanskje viktigere faktor i dette meget innfløkte problemkomplekset, altså fortsatt luftforurensing, er skogen. Den har som bekjent stor renseeffekt. Arealbruken må planlegges med dette hensynet inkludert. Samtidig har skogen stor økonomisk verdi. Både som råstoff for papir- og bygningsindustri, og som fornybar energikilde. Men som næringsgren er den ekstremt oljeavhengig.

Tilsvarende gjelder fiskerinæringene.

Med andre ord, når våre planleggere innbiller seg selv og andre at framtidens løsning på luftforurensingen (les CO2-utslipp) er økt sentralisering, så er det først og fremst et eksempel på perspektivløs tenking. Sentralisering kan like gjerne øke samfunnets totalbehov for oljeavhengig drivstoff, som motsatt.

Vann

har i løpet av min levetid utviklet seg til å bli en global knapphetsressurs. Det dør mange millioner mennesker hvert år, spesielt barn, rett og slett av mangel på vann. Samtidig er vann blitt den største knapphetsfaktoren i verdens landbruk. Landbruket kjemper her dels med industrien (spesielt betongindustrien som alene forbruker mer vann enn landbruket), og med byen. Nesten overalt på kloden finner vi storbyer som kjemper en tøff kamp mot sitt eget omland om vannressurser. Spørsmålet er eksistensielt: Mat eller konsumvann?

Når det gjelder Kina, for å ta et eksempel, er problemet så stort at landet tviholder på Tibet, rett og slett for å sikre nok vann for Kinas byer. (Mat kan de jo i kraft av sin kapital dyrke i Afrika og Russland).

Her i landet er vi velsignet med mer enn nok vann for elementære behov. Derfor er det lite vi forstår av problemstillingene på global basis.

Men vann har også en betydelig og jevnt stigende kommersiell verdi som hydroelektrisk energikilde. Ikke minst for eksport. Og som erstatning for olje. Derfor blir våre vassdrag underlagt et tekniskkommersielt regime som ikke styres lokalt.

I samlet sum betyr dette at vannet i alle landets bygder og villmark får en stadig større verdi for by-Norge. Mens det er det rurale Norge som må ta alle ulempene, som neddemte arealer og endret vannhusholdning, samt kraftgater og «monstermaster». Alt dette endrer mange av basisverdiene i det rurale Norge. – Og pengeinntektene? Ja de går med få unntak for en og annen rik «kraftkommune», stort sett ut av bygdene.

Kort oppsummert: Vann som ressurs er lokalisert utenfor by og tettsted. Det er her vi har nedbørfeltene og magasinene. Bønder, bygdefolk, industri og byfolk er alle like avhengige av vann. Men flertallet av nordmenn, og dermed rikets politiske makt, er konsentrert til by og tettsted. Så lenge disse innbyggerne (les stemmegiverne) tror at vann og strøm kommer fra ledninger, synes det umulig å vekke interesse for kildene. Som altså i sin helhet ligger utenfor byen. Og dermed også utenfor byplanleggernes forestillingsverden.

Mat

produseres ved hjelp av fotosyntese, både i hav og på land.

I et slags «rettferdighetsperspektiv» kan selvsagt vi nordmenn si at vår fiskeeksport gjør oss til netto eksportører av mat, selv om vi importerer langt mer enn 50 % av det vi spiser. Men vi kan ikke leve av fisk alene. Vi er helt avhengige av å få størsteparten av vårt næringsbehov dekket av mat produsert på jord. Det gjelder enten vi ser det i et nødsperspektiv (altså matvaresikkerhet i en krisesituasjon) eller i et velferdsperspektiv.

La oss ta fisken først. I samlet sum skaffer fisken nesten like mye inntekter til landet som oljeindustrien. Den fiskes i havet eller fôres opp der, i oppdrettsanlegg. Moderne havfiske kan godt drives som bynæring. Men mærene for oppdrett kan ikke ligge for tett innpå hverandre; også der de ligger på land må de ha tilgang til saltvann. Og krever en viss avstand mellom inntakene/ utslippene. Begge typer oppdrett krever altså bosetting langs kysten.

Fordi nordmenn i stadig høyere grad bosetter seg i bymessige strøk og nesten ensidig søker til innendørsbaserte yrker, er fiskeindustrien blitt avhengig av innvandret arbeidskraft. Men kan vi derfor late som om kystbosettingen ikke er interessant for oss fysiske planleggere?

Når det gjelder jordbruk så må det drives der jorda er. Altså spredt over store deler av landet.

Vi kan selvsagt velge å erstatte vårt såkalt «urasjonelle» landbruk med import, og la våre bønder flytte til byen. Det betyr i så fall at vi samtidig gjør oss ekstremt sårbare for internasjonal markedsmakt. I praksis at vi underordner oss en stadig sterkere, og mer og mer mafia-dominert internasjonal agribusiness. Helt frivillig!!

Dagens vekst- og utbyggingsideologi medfører at vi i all stillhet allerede er godt i gang med nedbyggingen av landbruket vårt. Det skjer ved utallige små lokale beslutninger om omdisponering av dyrket/dyrkbar mark til fordel for utbygging. Med tanke på framtiden har denne nedbyggingen av matjord større betydning for rikets sikkerhet enn en eventuell nedbygging av forsvaret i samme målestokk. Men politisk gjemmer vi oss bak urealistiske vedtak om opptrapping av landbruket.

Vi tror, de fleste av oss, inkludert planleggerne, at denne nedbyggingen av jord er framtidsrettet. Den skaffer vekst i næringsliv, byer og tettsteder. Men hvor mye verdt er egentlig denne formen for vekst i en verden hvor kombinasjonen rask folkeøkning og global oppvarming gjør sult til et stadig større problem?

Disse to utviklingstrekkene skaper mer og mer uro rundt om i verden. Problemene i Midtøsten kan tjene som eksempel. De startet, bør vi huske, med en sultdemonstrasjon. At vi i Vesten valgte å kalle oppstanden som fulgte for «Den arabiske våren», forteller mye om hvor «uttafor» vi egentlig er. Vi har åpenbart glemt sannheten i det gamle ordtaket at «når krybba er tom, bites hestene». Det problemet kan ikke løses hverken med våpen eller forhandlinger …

Vel. La oss i det minste erkjenne at norsk utbyggingspolitikk er like kynisk korttenkt som global agribusiness.

Maten og olja

I samme gate kommer det faktum at dagens matproduksjon (med små unntak) er avhengig av oljebasert drivstoff. Næringen vil simpelthen ikke kunne makte en rask overgang til muskelbasert produksjon. Blant annet fordi bygdene i dag har for få innbyggere å sette inn om et slikt behov skulle oppstå. Heller ikke ville vi kunne erstatte dagens oljebaserte foredling og distribusjon med muskel-basert. Vi bor rett og slett for langt unna produksjonsstedene.

Drivstoffbehovet er ennå mer markant i fiskerinæringene.

Begge disse matproduserende primærnæringene er altså grunnleggende avhengige av oljebasert drivstoff. Både for produksjon, foredling og distribusjon.

Landbruket, inkludert foredling og distribusjon står, mener fagfolk, for ca. 40 % av alt menneskeskapt CO2-utslipp i verden. I tillegg kommer så fiske og fiskeoppdrett.

Sett under ett er dette en klar indikasjon på at alene forsyningen av mat til verdens byer er blitt så oljeavhengig at den genererer like store utslipp som byene selv. Fortetting, kollektivtransport og liknende er selvsagt verdifulle bidrag til reduksjon av CO2-utslipp i verden. Men ikke av utslagsgivende betydning.

Slik kunne vi fortsette

videre utover den materielle behovsrekken. Byens behov for bygningmaterialer, som stål, betong og tre, eller for interurbant vegnett, for datakommunikasjon osv. osv. er eksempler på andre varer og tjenester som byen er avhengig for å kunne fungere. Også disse livsviktige nødvendigheter er basert på tilførsler fra eller disposisjonsrett over arealer i verden utenfor bygrensa.

Kort sagt: Byplanleggere som ikke inkluderer det vi noe upresist kaller «landsbygda» og «kysten» i egen planhorisont, demonstrerer samtidig klar mangel på vilje til å forstå hva en by er. Og avskriver seg dermed – helt frivillig! – all mulighet for reell planlegging av byens fremtid. Utfordringene er tross alt blitt langt mer kompliserte enn på Harald Hals’ tid …