Vi sitter idag på tilstrekkelig kunnskap til å tenke radikalt innenfor byplanlegging. Det betyr å vende tilbake til tradisjonelle løsninger for byutforming.

Modernismen som stilbevegelse er ikke lenger dominerende innenfor arkitektur og byplanlegging, men den er heller ikke erstattet med noe radikalt nytt. Dens avvisning av tradisjon er fortsatt ikke forbigått. Bevegelsen, som vokste frem under foreningen av beundring for storindustriens enorme produktivitet og estetiske prinsipper fra den kunstneriske avant-garde i Europa, hadde opprinnelig som uttrykkelig mål å endre samfunnsstrukturen gjennom nye urbane prinsipper «tilpasset den nye tid». I ordene til design- og arkitekturbevegelsen L’Union des artistes modernes (UAM) som samlet flere av de viktigste modernistiske arkitekter mellom 1929 og 1958:

«Vi må reise oss mot alt som uttrykker rikdom, mot alt som er velskapt, og mot alt vi har arvet fra bestemor. Vi må pådytte viljen og motarbeide øyets vane.»)1

Vår egen Olaf Bull var klarsynt nok til å se konsekvensene av denne holdningen til by og bebyggelse da han på 1920-tallet advarte om at «Funkis utløser vår trang til eleganse, men ikke vår trang til erindring.»2

De modernistiske pionérene hadde også klare idéer om hvordan et bymiljø burde utformes for å imøtekomme en forestilling om moderne menneskers behov. Allerede i en bok om byutvikling fra 1903 kunne man lese at den gode by krevde «helhetlige og rene omgivelser» og at estetikken skulle tjene som «sosial reformator».3 Der byen under opplysningstiden ble betraktet som en organisme, med behov for respirasjon og sirkulasjon,4 fikk modernismens forkjempere idéen å forme urbane miljøer etter modell fra industrien.

Spesielt innflytelsesrikt ble den såkalte Athentraktaten, oppkalt etter byen den fjerde konferansen for Congrès International d’Architecture Moderne (CIAM) ble avholdt i 1933, med Le Corbusier i spissen. Resultatet ser vi overalt i Europa hvor det er bygget i større skala i etterkrigstiden: sonebebyggelse, funksjonalistiske fasader, transportkorridorer, lamellblokker og drabantby, som om byen var en maskin. Norske byplaner var intet unntak, noe både gjenoppbyggingsprosjekter i Nord-Norge og utvidelser i Groruddalen i Oslo illustrerer.

Ingen skal trekke i tvil den oppriktige idealismen til arkitektene og planleggerne som stod for modernismens spredning, og den akutte boligmangelen i Norge i store deler av etterkrigstiden skapte utvilsomt et behov for hurtig oppføring som enklest lot seg oppfylle ved storindustriell bygging.

Men idag kan vi tenke annerledes. Teknologien er mer avansert, velstanden er større, og kunnskapen om arkitekturens og bymiljøets betydning bedre dokumentert. Å fortsette å avvise tradisjonelle løsninger for byutforming er dermed ikke annet enn et ideologisk valg. Dette valget fattes fortsatt altfor ofte, spesielt der det er snakk om store investeringer. Det reises store og steile høyhus med fasader i glass inndelt i soner med få muligheter for flereller gjenbruk. Det asketiske preget som engang dominerte modernistisk arkitektur er delvis forlatt, men da helst med lekfulle skulpturale innslag og kostbare materialer på overflaten. Om noe er det snakk om dyr og halvhjertet humanisering. Suksessen ved slike nye bydeler – slik som Bjørvika i Oslo – sikres ikke ved bylivets naturlige utvikling, men først og fremst av at institusjoner som allerede er garantert besøkstall – biblioteker og museer – flyttes inn i bydelen.

Modernismen ville opprinnelig omskape byen til en maskin – her, Großstadtarchitektur av Ludwig

I det følgende skisseres noen overordnede argumenter for atter å la tradisjonelle løsninger tjene som inspirasjon for byutvikling og arkitektur.

Vitenskap

Det gjøres få kartlegginger av vanlige folks arkitekturpreferanser og ønsker for bymiljø. Fra de få som er gjort gis likefullt et tydelig bilde: tradisjonelt utformede bymiljøer og arkitektur med historisk bevissthet er populært. Det burde ikke overraske, med tanke på hvor ettertraktede eldre bydeler og bygninger faktisk er. Fagfolks aversjon mot å «kopiere fortiden» deles ikke av allmuen som bryr seg mer om trivsel enn arkitekturhistorie.

I en spørreundersøkelse gjennomført i England i 2009 ble over tusen tilfeldige respondenter vist fire designs for en bygning de skulle forestille seg bygget i sitt nabolag. To av forslagene viste varianter av senmodernistiske bygninger, mens de to siste var tradisjonelle. Nesten åtti prosent valgte seg et av de tradisjonelle forslagene. En forbløffet arkitekturstand raljerte og protesterte: «arkitekter må ikke blindt følge det som er populært!», «det vil være dumt å reise bygninger som ikke samsvarer med vår tid!», osv.5 Dette funnet er ikke unikt, men det gjengse svar fra lignende undersøkelser av vanlige folks oppfattelse; et faktum som finner ytterligere styrkning i overvekten av tradisjonelle eneboliger som oppføres på det private markedet.6 Ikke overraskende har psykologiske studier vist et gap mellom legfolks og arkitekters oppfattelse av god arkitektur.7

Men omgivelser i menneskelig målestokk, med variasjon, farge, myke overganger og håndverksmessige overflater er mer enn bare kos. Sannsynligvis resonnerer de bedre med menneskenaturen og det kan derfor betraktes som helsebringende å bo i omgivelser utformet etter tradisjonelt mønster. Lidelsen cerebral achromatopsi gjør, for eksempel, at den rammede kun ser verden i gråtoner; bisymptomer inkluderer depresjon og manglende appetitt.8 Pasienter på sykehus med naturutsikt har vist seg å bli fortere friske enn pasienter med utsikt over en parkeringsplass (selv om sistnevnte sikkert har størst ønske om rask utskrivelse).9

Som tankeeksperiment bes leseren forestille seg et utrivelig byområde – noe sted i landet – oppført før 1920. Finnes et slikt? Forsøk deretter å komme med ett eksempel på et slikt bygget senere. Nettopp. Hvor burde vi så søke modeller for fremtidens byrom?

Hindringene i veien for å søke tradisjonelle løsninger er derimot ikke bare et spørsmål om estetisk preferanse hos de ansvarlige. Byplanlegging medfører idag et voldsomt koordineringsarbeid, mellom utbyggere, politikere, investorer og entreprenører. Bygning er ikke lenger bare «kunsten å organisere en mobb med håndverkere», slik Geoffrey Scott beskrev det for hundre år siden.10 Spesialister fra ulike fagdisipliner går idag sammen om store prosjekter. I beste fall medfører dette kvalitetssikring, men samtidig er faren der for fragmentering av prosjektene.

Politikere og prosjektforvaltere som jeg har møtt under debatter om byutvikling, forteller endatil at de ikke ønsker å legge seg opp i arkitektonisk utføring, og verdens stjernearkitekter på sin side nøyer seg med spørsmål om estetisk formgivning. Det er sjelden lurt at alle involverte løper i hver sin retning. I gode bydeler er det en enhetlig følelse samtidig som det urbane liv tillates å utfolde seg for å gi området puls. For å få slike områder må man gi slipp på visse forestillinger om at byrom og arkitektur er separate spørsmål, og at nyskapning er eneste kriterium for suksess. De involverte parter må ansvarliggjøres for resultatene.

Dessverre ønsker de færreste arkitekter å fordype seg i andre løsninger enn dem som presenterer radikal nytenkning, eller i det minste som sammenfaller med et faglig akseptert formspråk. Bygårder etter gammelt mønster er ikke et slikt. Visse lærdommer er tatt av modernismens fiaskoer, men strekker seg stort sett ikke lenger enn til å anerkjenne begrensningene ved deler av byutformingen. Det skapes idag noe større variasjon i bymiljøene og mer funksjonsblanding. Men det skal fremdeles ikke være tradisjonelt. Resultatet er noe større tetthet og mangfold, men sjelden tilstrekkelig til å oppnå det som på folkelig omtales som «levende bydeler».

Tilhørighet

Alle bydeler trenger særpreg for å danne levedyktige lokalsamfunn. Særegenhet blir ofte nevnt til forsvar for større prosjekter, men når globale trender følges blir det ikke mer enn et pynteord.

Nye prestisjeprosjekter, slik som Bjørvika i Oslo og Stationsområdet i Stockholm, selges som gourmet-arkitektur av ypperste kvalitet, men består i realiteten av standardiserte fastfood-bygninger dekket av et tynt lag feinschmecker-garnityr. Det er ikke lenger snakk om materialrealisme eller «autentisk» materialbruk, her er det heller effektsøkende og overflatisk innpakning. Slik får vi fine musikkvideokulisser som, i noen få år, egner seg som bakgrunn for reklamebilder og illustrasjoner i trendy gratisaviser.

Senmodernistisk byutforming etterstreber ikke lenger å omstøpe mennesket til å passe inn i en vidløftig sosial utopi. Den retter seg heller selektivt og oppmuntrende til de flyktige interessene hos turisten eller kafégjesten, til den som er på gjennomreise og ikke nærer større bekymringer for stedet som sådant. Til dette har politikerne fått følge av entreprenørene og utviklerne, som ønsker å tiltrekke seg befolkningsgruppene med størst betalingsvilje. Dette er ingen garantist for langsiktig gevinst.

Byplanleggerne vil ikke lenger støpe om mennesket, men de forsøker å omskape bydeler til bestemte adferdsrom. Soneinndelingen er mer spesifikk, «en bydel for studenter», «trendy omgivelser», og så videre, men grunnleggende sett er ønsket å oppmuntre til spesifikke livsførsler. I de nyeste og mest påkostede bydeler gjøres ikke befolkningen lenger til drabantbyfanger, men til evige turister. Som fangen er heller ikke turisten noen gang hjemme.

Blanke fasader og skulpturale innslag, men bare halvhjertet humanisering av byrommet – her, Bjørvika, Oslo (Foto: Geir T. Steigan).

Første bud for ethvert større utbyggingsprosjekt burde være å stifte bekjentskap med byggeplassens lokalhistorie; ikke bare kartlegging av behov for infrastruktur og utnyttelsesmuligheter. Disse burde inngå i utforming, materialvalg, og designløsninger. I tillegg burde de evig-aktuelle innsiktene for gode urbane miljøer følges: funksjonsblanding, mulighet for tilpasning, bygninger i menneskelig målestokk, attraktive fasader, og enkel bevegelsesmulighet til fots.

Nytt og industrielt oppført, men fortsatt i human skala og etter tradisjonelt mønster fra lokalmiljøet – Jakriborg, Skåne. (Foto: Wikimedia)

Levedyktighet

To forhold sørger for bygningers evne til å bestå sin tid: hvor godt de er oppført og hvor høyt de er aktet av dem som bruker dem. Om kritikerroste nye bygninger sies det at de «peker fremover» og er «innovative», men sjelden trekkes det frem at de er solide og beviselig livsdyktige – hvilket er den fremste garanti for at de faktisk har den fremtiden de spås. Årsaken er enkel, og åpenbar for alle som har utført selv det mest elementære restaureringsarbeid: nye bygninger er materielt mindre holdbare enn gamle. Sant nok har flere nye bygningsmaterialer overlegen levetid, men i den overveldende majoriteten av moderne bygg monteres disse i kombinasjon med uovertruffent ubestandige og uerstattbare elementer, ofte oppført hurtig og slurvete. Det letes ustanselig etter avanserte teknologiske vidundre som skal skape den økologiske arkitekturen, men sann bærekraft er et spørsmål om enkle og tidløse prinsipper.

Det som gjør en bygning levedyktig over lang tid er temmelig enkelt. Den må være robust og tilpasningsdyktig. Robuste bygninger er laget av solide og enkelt vedlikeholdte materialer, helst slike som forekommer lokalt. Tilpasningsdyktige bygninger har enkel tilgang og baserer seg lite på maskineri, slik som klimaanlegg og heiser.11

Slike solide og lokalt tilpassede bygninger skaper bydeler med sjel. Jerusalem uttrykker religion, New York ambisjon, og Paris romantikk.12 København, kan vi vel si, står for borgerskap, Stockholm utstråler gammel stormakt, mens Oslo har en schizofren aura av småborgerlig fortid og en nyrik selvhevdelsestrang. Uten en identitet er byen kun en «fortetning».13 En fortetning blir brukt, men ikke tatt vare på.

At mennesker i en større by skal oppleve hverandre som innbyggere i landsbyer er en umulighet. For å oppnå et urbant felleskap er derfor det lille de alle deler helt vesentlig. Dette «lille» er nettopp bygninger og gater, plasser og parker. At noen tusen blant en befolkning på hundre tusen eller millioner bor i gigantiske høyhus, forandrer ikke det faktum at majoriteten ønsker å bo i mindre skala. De foretrekker oversiktlige bygårder, rekkehus, eller eneboliger. Kun en eksklusiv minoritet trives under mer ekstreme forhold, med hundretalls naboer rundt en eneste trappeoppgang.

Trend og glitter er heller ikke egenskaper som er i stand til å forankre en gjenstand til et sted. Stjernearkitektene, på sine verdensturneer for utbygging, homogeniserer verden, gjør den likere og mer ensartet. Slik stjernearkitektur går inn i samme globaliseringskappløp som motevarer, den skaper stedsløshet som en hvilken som helst eksportvare – med sosiologen og globaliseringskritikeren George Ritzers ord fører den til spredningen av «intet» (nothing).

Det er tid for å slippe til den virkelige avløseren for Athentraktaten fra 1933. Inspirasjon finnes, i både laboratoriet og gamlebyen. Begge gir lignende svar: de peker bakover i tid.