Etter nesten 30 år med nyliberal byplanpraksis er det grunn til å lete etter alternative framgangsmåter. Dagens byplanlegging yter rett og slett ikke godt nok, og byutviklingen har blitt et demokratisk problem.

Formuleringen «Retten til byen» er en norsk oversettelse av tittelen på Susan Fainsteins bok The Just City som kom i 20101. Det er også tittelen på Henri Lefebvres essay Le Droit à la Ville fra 1967.2 Disse publikasjonene har til felles at de varsler nødvendige endringer i byutvikling og byplanlegging.

The Just City

Susan Fainstein var professor i byplanlegging på Columbia og Harvard før hun pensjonerte seg for noen år siden, og hun var spesielt dyktig innenfor det fagfeltet som kalles planteori (teori om hvordan man planlegger).The Just City var for Fainstein nærmest et faglig testamente som fulgte etter at hun hadde studert de siste tiåras byutviklingsprosjekter med sosial rettferdighet (eller «urban justice») som perspektiv. Hennes oppfatning er at all bypolitikk og alle byplaner først og fremst må vurderes i forhold sine effekter og spesielt i forhold til hvordan de vil bidra til urbant mangfold, demokrati og likeverd – eller med andre ord hvordan de bidrar til «urban justice». Etter at boka kom, har begrepet «the just city» blitt en felles referanse for diskusjoner om resultatene av det vi kanskje kan betegne som vår tids nyliberale byutvikling.

Problemstillingene som reises i Fainsteins bok er også relevante for norsk planlegging, først og fremst i Oslo-regionen som har utfordringer som er sammenliknbare med europeisk storbyproblematikk. «Retten til byen» handler om retten og muligheten for deltagelse og muligheten til å være med å påvirke og ta styring i eget lokalmiljø. Det handler om hvordan det er lagt til rette for at man kan bruke byen, om kontroll og om mulighet for å ta i bruk arealer. Diskusjonene dreier seg om hvilke kvaliteter man skal etterstrebe i utviklingsprosjekter og hvilke interesser som styrer disse prosjektene. Kjernen i problemstillingen er hvordan fellesinteresser generelt sett blir tatt vare på i nyliberal og prosjektstyrt byutvikling.

Mange, også i Oslo, har den oppfatning at økonomisk vekst ensidig har blitt styrende for byutvikling. Fortetting handler for eksempel mer om utviklers krav til avkastning enn om bærekraft, urbanitet og bykvalitet. Manges oppfatning er også at de færreste nye prosjektene bidrar til å tilføre byen kvaliteter, noe som jo bør være et mål for alle prosjekter.

Samtidig har Norge og Oslo et plansystem som mange oppfatter som ugjennomtrengelig. Folk føler at de ikke når fram eller vet hvordan de skal nå fram, og at de ikke har noe de skulle ha sagt i utviklingen av nærmiljøet sitt. Disse problemstillingene henger sammen, og etter nesten 30 år med nyliberal byplanpraksis er det grunn til å lete etter alternative praksiser. Fordi dagens byplanlegging rett og slett ikke yter godt nok, og også fordi måten byutvikling skjer på har blitt et demokratisk problem.

Ny norsk planhistorie – nærlesing

Planleggingsteori har vært et ganske innadvendt og lite operasjonelt fagfelt som i liten grad er brukt i offentligheten. Referansen til Fainstein inspirerer meg til å trekke noen lange planleggingshistoriske og planleggingsteoretiske linjer. Hvert år holder jeg en forelesningsrekke om by- og byplanhistorie. Etter hvert har serien vokst og omfatter hele 14 dobbeltforelesninger som jeg fôrer alle 3. klasse arkitekturstudenter på AHO med. Jeg har nylig fornyet innholdet i forelesningen som tar opp Patrick Geddes (1854–1932) og arven etter ham. Denne skotske byplanleggeren var en av farsfigurene for moderne byplanlegging. Han hører til i den perioden da »moderne byplanlegging ble til». Geddes har selvfølgelig alltid vært en historisk figur i min framstilling av urbanismehistorie, men i et litt selv-reflekterende lys, som er helt nødvendig for å klare å levere attraktive og ikke utdaterte varer til unge studenter, ser jeg hvordan min framstilling av Geddes har endret seg over år.

Geddes’ bidrag var at han gjennom et vekselspill mellom teoretisk arbeid og praktisk byplanlegging la både et ideologisk og faglig grunnlag for at planlegging ble utvidet fra fysisk tilrettelegging til å dreie seg om samfunnsplanlegging. Han utvidet feltet fra (1) å begrense seg til byen til å omfatte regionene, (2) fra kun å omfatte det bygde til å dreie seg om det menneskeskapte som del av naturmiljøet, (3) fra å være et teknisk spesialfelt til å bli politikk, (4) fra å være et ekspertfelt til å bli et inkluderende fagfelt og (5) fra kun å bygge på inge-niørvitenskaper og arkitekturens akademitradisjoner til å bli et felt som samordnet kunnskap fra i prinsippet «alle» vitenskaper. «Diagnose går foran behandling» var Geddes sitt credo for planlegging. Planlegging skulle være kunnskapsbasert og samordnende.

Behovet for kunnskap og samordning – «comprehensiveness» – illustrerte Geddes i matriseform bygd opp av hovedkomponentene «place», «work» og «folk». Diagrammet viser bredden i et nødvendig kunnskapsfelt, men også avhengigheten mellom fysiske, økonomiske, sosiale og kulturelle faktorer. Men mest interessant, diagrammet formidler ideologi.

Geddes hadde kanskje vært glemt hvis ikke synspunktene hans hadde blitt plukket opp av den 50 år yngre Lewis Mumford, som vil bli husket som den fremste protagonisten for sosialdemokratisk planlegging i forrige århundre. Gjennom Mumfords agitasjon og bøker, The City in History og The Culture of Cities, fikk Geddes en helt avgjørende betydning for utvikling av sosialdemokratisk plan-leggingspraksis. For etterkrigsgenerasjonene av planleggere som skulle modernisere og industrialisere og bygge velferdsstat i Norge og de andre nordiske landene, var nettopp linjen fra Geddes til Mumford styrende. På NTH bar Nic Stabell denne tradisjonen videre. For Erik Lorange på AHO representerte Mumford et credo både planleggingsteoretisk sett som planleggerrolle og politisk.3

De større norske byene ble i etterkrigstida utviklet i pakt med planteoretiske idealer som var forankret i denne tradisjonen for samfunnsplanlegging. Kjernen var en ønsket og hierarkisk sammenheng mellom planøkonomi, sosiale intensjoner, byutvikling og arkitektur. Husbankens oppbygging og virkemåte er et godt eksempel. Systemet ble operasjonalisert gjennom en ekspertorientert og teknokratisk praksis. Fysiske idealer for hvordan byen skulle bygges ble i stor grad ble sett på som gitt. Kommunene var sterke aktører, ikke minst i arealpolitikken, og tok aktiv part i utbygging gjennom planlegging, ved å finansiere infrastruktur og gjennom boligbyggelag med en halvoffentlig status.

På 1980-tallet var jeg en del av et ganske stort og relativt utålmodig miljø av planleggere på Institutt for By- og regionplanlegging på NTH i Trondheim. Professor Rolf Jensen, senere byutviklingsdirektør i Oslo og en viktig ideolog for utvikling av nyliberale planleggingsprinsipper i byen, var ledende i dette miljøet. Andre markante figurer var Tor Medalen, August Røsnes, Tore Sager og Terje Skjeggedal. For oss framsto på dette tidspunktet, tidlig på 1980-tallet, norsk plantradisjon som noe «sovjetisk» og lett latterlig. Den var teknokratisk og bygde på banal positivisme. På mange måter var disse synspunktene riktige. De mange forsøkene på samordnet planlegging hadde egentlig kun virket når det dreide seg om konkret regulering av arealbruk og teknisk infrastruktur. Flere generasjoner av kommunale generalplaner var et godt bevis på dette. Arealplanene var riktignok overdimensjonerte, men styrte på sett og vis den by- og tett-stedsspredninga som foregikk. All den øvrige kunnskapen om samfunnsmessige forhold som planene inneholdt var stort sett vedlagt fordi sedvanen og overordnet myndighet krevde det. Begrepet «samfunnsplanlegging» var et tomt honnørord og «den helhetlige samordningen» dreide seg stort sett om symbolsnakk.

Samtidig var hele det norske og europeiske utbyggingsbildet i ferd med å endre seg. Avindustrialisering i vestlige land ga tilgang til industri og logistikkarealer som kunne eiendomsutvikles. Gentrifiseringen begynte i nedslitte byområder. Byutvikling skjedde gjennom transformasjon og med privat kapital og i mindre grad som offentlig finansiert byspredning. I denne nye situasjonen kunne etablerte modeller for offentlig planlegging simpelthen ikke fungere.

Kritikken fra NTH-miljøet var farget av det vi kanskje kan kalle et planteoretisk blikk. Vi trodde på governance der det offentlige ble én part i forhandlinger på linje med andre interesser. Og vi trodde på inkrementalistisk, altså bitvis, prosjektstyrt og konsekvensevaluert byutvikling, i motsetning til de retningsgivende, rasjonelt samordnende og planorienterte prosessene som da var normen. Den arkitektfaglige varianten av denne kritikken var at tradisjonen fra Geddes i sin essens ble sett på som anti-urban. Mumford sammenlignet jo for eksempel verdens metropoler med kreftsvulster på jordas overflate som gradvis destruerer hele Gaia. Alt hadde enkelt sagt dreid seg om å få folk vekk fra byen og ut i helsebringende frisk luft der situasjonen faktisk er så oversiktlig at framtida lar seg planlegge. I bytransformasjon er derimot inkrementet, biten i collagen, prosjektet, det som lar seg diskutere, og vi var opptatt av å etablere fornuftige faglige rammer for denne diskusjonen. De arbeidene om byanalyse som Dag Tvilde og jeg gjennomførte i denne perioden4 hadde for eksempel som intensjon å gi et faktisk bakgrunnsmateriale for forhandlinger om arkitekturen i nye prosjekter der et konvensjonelt plangrunnlag ikke forelå, og heller ikke kunne eller burde foreligge.

Kjernen i diskusjonen dreide seg likevel om det offentliges og politikkens rolle og om hvordan demokratiet skal fungere. I denne diskusjonen tok (og tar) folk posisjoner:

Erik Lorange hyllet for eksempel i boka si fra 1980-tallet om Regional planlegging Lewis Mumford fordi han i sitt arbeid med byutvikling var «utrettelig i sin tro på menneskene, at det er mulig å endre utviklingsretningen dersom vi vil gjøre bruk av all den viten og innsikt vi sitter inne med». I norsk plantradisjon fantes et vi, det fantes fellesinteresser som skulle tas vare på. I motsetning til dette sa inkrementalismens «far» Lindblom at «every interest has its watchdog» som skal sloss, riktignok sivilisert, for sine interesser. Og Merril Streep sier selvfølgelig det samme, da i rollen som nylig avdøde Margaret Thatcher: «There is no such thing as society». Arne Gaardmand – dansk byplanteoretiker – omtalte det vi kalte forhandlingsplanlegging som «Mahognybordsmetoden». Man sitter omkring bordet, man forhandler og bestemmer effektivt, advokatene skriver avtalene, men plassen omkring bordet er begrenset og stolene er reservert for de få.

De senere åra har min forelesning om Geddes diskutert planlegging som koordinerer samfunnsmessige fellesinteresser, fordi dette er en dimensjon som synes å mangle i denne nyliberale tid.

Nyliberal praksis i byplanlegging

Nyliberalisme er trolig det beste begrepet for å beskrive den overordnende ideologien som har styrt byutvikling i Norge de siste tre tiårene. Helt overordnet er man innenfor nyliberal ideologi og et nyliberalistisk tenkesett opptatt av markedet som et objektivt faktum som alle deler av samfunnet må tilpasse seg til. Markedet skal erstatte politikken på flest mulig felter, og heller ikke reguleres av politikken fra sak til sak, men reguleres gjennom lovverk og retningslinjer. Dette systemet mener man fremmer universelle interesser, universell etikk og universelle verdier. Og innenfor systemet diskuteres alle prosesser i forhold til individuelt ansvar og optimaliserte muligheter for individuelle valg5. En ny rolle for politikken og det offentlige blir å etablere markeder overalt hvor de ikke eksisterte fra før og etterpå ikke å blande seg i markedets spill. Og en rekke tiltak har som vi vet blitt gjennomført for å designe alle utviklingsprosesser som ideelle markeder. Samtidig har en omdannet offentlige institusjoner – som for eksempel havnevesen – til aktører som følger logikken til entreprenøralismen, eller sagt med andre ord: logikken til privat eiendomsutvikling.

Denne politiske endringen skjedde jo i alle europeiske land, i regi av konservative partier eller videreutviklet av sosialdemokratiske partier som New Labour. Trolig var effektene for byutvikling særskilt tydelige i Norge. Dels fordi landet til de grader hadde vært gjennomregulert; for eksempel hadde Norge fram til slutten av 1970-tallet et regulert boligmarked som i praksis sørget for at bolig var avstemt inntektsnivå og tilgjengelig for alle. Og dels fordi liberalismen i Norge ble svært ideologisk og konsekvent gjennomført (et aktuelt eksempel er forslaget om å selge ut vannfallsrettigheter, da trolig til kineserne, i et land som overhodet ikke mangler kapital). Og endelig fordi landet ble rikt, og spesielt viktig i denne sammenhengen, fikk en meget stor og kjøpekraftig middelklasse med egeninteresser knyttet til verdistigning på bolig og eiendom.

Nyliberalismen har hatt en helt grunnleggende effekt både for byutvikling i seg selv og måten planlegging og produksjon av omgivelser har kommet til å bli utført på. «Oppgaven til offentlig planlegging er ikke å bestemme hvor vi skal, men forhindre at vi ikke ender dit vi ikke skal», er et utsagn i tråd med retorikken på Institutt for by- og regionplanlegging, NTNU, på 1980-tallet. Den offentlige kommunale rollen ble å kontrollere og av og til å inspirere prosjekter. Staten snakket ikke lenger med en planøkonomisk samordnet stemme, men gjennom svært mange sektoretater og myndighetsområder med ulike oppfatninger. Mens eiendomsutvikling (i regi av private eller offentlig eide aktører) innenfor en markedsstyrt eiendomsutviklingslogikk, styrte bytransformasjonen. Denne logikken bestemte programmene, i praksis hva, når og ofte også hvor man bygger.

Det kanskje mest slående eksemplet på effekten av det ideologiske skiftet finnes innenfor reguleringsplanlegging av arealer. Før var regulering en entydig offentlig oppgave, der kommunene (og av og til staten) bestemte dagsordenen. I dag er mer enn 90 % av alle reguleringsplaner i Norge initiert og gjennomført i privat regi. Norge er alene om dette systemet innen Norden. Og Norge har generelt sett mer enn sine naboer åpnet opp for markeds- og nettverksbasert governance6.

Havneområdene ble forsøksfelter for norsk nyliberal planlegging. Skipsindustrien ble nedlagt eller omorganisert og flagget ut og bygging for oljeindustrien lagt til nye verft. Internasjonal skipsfart ble restrukturert og benyttet seg av færre europeiske havner. Havner ble flyttet ut av byen og havnedriften organisert etter tydeligere forretningsmessige prinsipper. Havnevesener ble eiendomsutviklere på linje med rene private aktører. Tomtene var ekstremt attraktive og tiltrakk seg et betalingsvillig marked. Situasjonen var åpen, mulighetene mange, og kommunene syntes å være åpen for de fleste.
Arkitekter og eiendomsutviklere søkte etter modeller for programmering og formgiving av de nye områdene. Det nederste bildet viser Akers Mekaniske Verksted, med oljeplattformer og tung industriproduksjon rett ved Oslo rådhus. Det øverste bildet viser den første modellen som ble laget på 1980-tallet for utvikling av Bjørvika, i samarbeid mellom kommunen, havnevesenet og private konsulenter. Modellen uttrykker et relativt ekstremt «tilbake til byen» formspråk. Sammen viser bildene den industribyen som ble forlatt og gentrifiseringen som kom til å prege de større norske byene de neste ro-tre tiårene.

Transformasjonen og gentrifiseringen i alle vekstkraftige europeiske byer de siste tre tiårene er drevet fram av endringer både i næringsgrunnlag, demografi og livsform. Rent materielt er avindustrialisering veid opp av vekst i tjenesteytende næringer. Samtidig «begjærer» markedet en urban livsform. Dette gjelder selvsagt ikke overalt. Veksten i Sør-England omkring London er for eksempel i stor grad markedsstyrt av et «desire» for en landlig livsform og ikonografi, og utfordrer landsbyene på samme måte som hyttemarkedet presser byer og tettsteder på Sørlandet. Men i Norge har dette begjæret styrt handlingsmønsteret til de unge som søker den nye norske bykulturen og til de gamle og velstående som ønsker å øke sin handlefrihet og leve «lettvint» og ubundet. Det er i dette ny-urbane eller pseudo-urbane rommet at «real estate» har vokst fram som nær den mest profitable av alle næringer i symbiose med moderne eiendomsutvikling som en profesjonell, handlingsorientert og i mange tilfelle i praksis bestemmende aktør.

Objektet for transformasjon har først og fremst vært industri- og havneområder og logistikkområder som er blitt utrangert, flyttet ut av indre by og gitt økt grunnrente gjennom eiendomsutvikling. Disse områdene var åpne for utvikling og ikke begrenset av etablert arkitektonisk struktur og logikk som måtte vedlikeholdes og følges. Områdene kunne bli designet som en helhet uten at utvikler måtte bale med vanskelige lokale interessegrupper eller verneinteresser, som i alle europeiske land hadde fått stor politisk legitimitet fra 1970-tallet og framover.

Over hele Europa ble denne typen områder øvingsfelt for vår tids byutvikling. Friheten til å velge forretningsmodell, utbyggingsform, struktur og ikonografi representerte en vanskelig utfordring. En operasjonell modell ble funnet i prosjekter for revitalisering av nedslitt og billig «downtown» i amerikanske byer omkring 1980. Faneuil Hall Marketplace i Boston og Harborplace Festival Marketplace kom til å bli forbilder for neo-urbane utviklingsprosjekter verden over. Spesielt var disse prosjektene nyskapende som programmer. Ordinære kontor-, forretnings – og boligfunksjoner ble hyllet inn i kulturprogrammer, fritidsorienterte programmer og «events». Områdene kunne markedsføres og selges som festlige urbane markedsplasser. Forretningskonseptet dreier seg om å bygge opp urban attraktivitet for å kunne øke prisnivå og illustrerer essensens i eiendomsutviklingens logikk. Politisk ble denne typen prosjekter feiret. Fortsatt synes denne modellen, «Cultural Urbanism», og de romlige og programmessige sidene av den, å bli sett på som gyldig for å skape gode sosiale og kommersielle byrom.

Våre trondheimsdiskusjoner handlet ofte om planleggerens framtidige rolle – som endringsagent, innovatør og forhandler. Planleggerrollen er endret kraftig med det nyliberale byutviklingskomplekset. Ved amerikanske og engelske universiteter var tunge fakulteter bygd opp omkring «planning» og «planning theory». De finnes nærmest ikke lenger. En av de første offentlige institusjonene Thacher la ned var Greater London Council som hadde et regionalt ansvar. Planleggingskompetansen som i Norge var bygget opp sjøl i små kommuner, finnes nå bare i vekstkommunene, og også her er planlegging i hovedsak enten blitt kontrollerende jus eller konse-kvensevaluering. Geddes’ oppfatning var jo at planlegging skulle være kunnskapsbasert og bygge på bred informasjonsinnhenting og analyse, den skulle følge en rasjonell prosess som skulle lede fram til veloverveide konklusjoner. I dag er planlegging idébasert og bygger i stor grad på arkitekters relativt overfladiske visualiseringer.

Effekter

I Norge har nyliberal byplanlegging nå virket i mer enn to tiår og kan dokumentere betydelig ytelse. Prinsippene har definitivt virket:

Denne planlegginga har kunnet legge til rette for et stort byggevolum og ført til transformasjon på de mest attraktive og tilgjengelige tomtene i byen. Transformasjon av byområder har skjedd i nær kinesisk hastighet.

Nyliberalismen har håndtert gentrifiseringsprosessen i større norske byer på en relativt oversiktlig, politisk noenlunde forsvarlig og økonomisk sett bærekraftig måte. Gentrifisering blir ofte kritisert fordi prosessen gjennom verdistigning jager folk fra husene sine. Det har riktignok vært et «eksodus» fra sentrum til Groruddalen, Østensjøbyen og nabokommunene. Oslo inneholder også eksempler på ekstrem-gentrifisering og sosioøkonomisk sett ensidig og sær byutvikling som Aker Brygge og Tjuvholmen, men kan også vise til bymessig sett svært vellykkede områder som det transformerte Rikshospitalet. Mange tradisjonelle byområder i Oslo har fortsatt et stort mangfold. Ta for eksempel Sagene og Bjølsen, faktisk også Tøyen og randområdene til Grünerløkka.

Prosessen har bidratt til sterk verdistigning på fast eiendom slik at «real estate» i dag er et investeringsobjekt på linje med oljenæring og oppdrett. Bolig er styrket som det ultimate middel til sparing i Norge. Det faktum at en betydelig del av landets befolkning til de grader har interesse av verdistigning er kanskje også en grunn til at mangel på boligpolitikk med sosialt innhold nærmest går upåaktet hen.

Men nyliberal privat eiendomsutvikling har viktige og relativt grunnleggende mangler: Den sikrer ikke overordnet bykvalitet ut over investeringsprosjektets rammer. Den sørger ikke for boliger til de gruppene som det er vanskelig å tjene penger på. Den bærer ikke i seg tiltak som kan motvirke negative effekter av en klassedelt by. Den sikrer ikke bærekraftig arealbruk i bysystemene, og kan ikke etablere sikkerheten som er nødvendig for å investere i mindre attraktive områder. Den samordner ikke arealbruk og byutvikling med transportinvesteringer.

Generelt sett er byen både senter for kapitalakkumulasjon og åsted for strid om hvem som kontrollerer tilgangen til urbane goder og dikterer kvaliteten på organisering av dagliglivet. Dette er for eksempel David Harveys7 innfallsvinkel i Rebel Cities for å forstå de mange urbane opprørene som nå kommer til overflaten. Disse initiativene, og enkelte tenderer mot å være motstandsbevegelser, reiser spørsmål om hvordan byen kan bli organisert på en mer sosialt rettferdig og en mer økologisk fornuftig måte. Hvem bestemmer i byen, folk eller utviklere? Konfliktene befolkes etter hvert av de som ikke er marked for eiendomsutvikling. Arbeidet med å drive og opprettholde bylivet blir i stigende grad gjennomført av uorganisert, lavt betalt arbeidskraft med usikre arbeidsavtaler. «Sanspapier», de som ikke har fast tilgang til egen bolig, det stadig voksende «precariat» som har erstattet industriproletariatet.

Harveys tolkninger av bykonflikter lar seg selvsagt ikke oversette direkte til norske forhold. De fleste av oss er kjøpekraftige nok til å leve godt innenfor byens markedsmekanismer. Vi ser likevel at byveksten i Norge i dag først og fremst skyldes vekst i næringer som henter arbeidskraft fra «precariatet». Muligheten for rekrutteringen til denne gruppen er globalt sett nærmest uendelig og deres behov tas ikke vare på av logikken i privat eiendomsutvikling.

Å kunne absorbere og forholde seg til den fremmede, til det sosiale og kulturelle mangfoldet, er et kjennetegn for urbanitet. «Bymessighet» har gjort Oslo sentrum sosiokulturelt forskjellig fra de rene boligområdene omkring. De siste tiårenes planleggings- og produksjonssystem har ført til privatisering av arealer. Enkle fakta er at byrommene på Aker Brygge og Tjuvholmen er private, der finner du ingen tiggere, de fjernes av vekterfirmaer som også viser bort eksempelvis Amnesty-ververe. Operataket og plassen foran er også privat. Sørenga-utstikkeren og gatene i Bjørvika er offentlige. Dette er også intensjonen på Filipstad. Men samtidig er praksis i utforming av både offentlige og private byrom i Oslo at plassene estetiseres og dekoreres for å begrense bruksmulighetene og for å hindre det som oppfattes som uønsket opphold. Slik er gentrifiseringens vrengebilde. Når byen omdannes til et sett av dyre boligområder er den ikke lenger en åpen og tilgjengelig arena for kulturelt, sosialt og funksjonelt mangfold. Disse boligområdene har heller ikke rom for de fattige. Det ensidig eiendomsutviklingsbaserte systemet kan ikke erstatte en boligpolitikk som både tar vare på elementære og langsiktige kvalitetskrav og sørge for at lavinntekstgrupper enten får bra leiemuligheter eller kommer inn på boligmarkedet.

For å løse denne typen byplanlegging kreves reflektert, samordnet, godt politisk forankret og samordnet bypolitikk og byplanlegging.

Alternativer

«The communicative theorists have reasserted the moral concerns that underlay nineteenth century radicalism; the new urbanists have promoted a return to concern with physical form; and just city theorists have resurrected the spirit of utopia that inspired Ebenezer Howard and his fellow radicals.»8

Planteoretikeren Fainstein hevder at tida er overmoden for å revidere måten vi styrer byutvikling på. Hun sier optimistisk at dette synet etter hvert støttes av en relativt tverrpolitisk forankret erkjennelse. I artikkelen New Directions in Planning Theory trekker hun opp noen alternativer for å forbedre byplanlegginga og på denne måte forbedre byen. Alle alternativene har interessant nok en sosial reformistisk innfallsvinkel og innebærer en tydeligere offentlig rolle som forvalter av fellesskapsinteresser. Postmoderne teoretiseringer plasserte forskjeller og heterogeniteter i forgrunnen. Nå er tiden inne for i større grad å etablere en felles etikk. Felles verdier er mulige både å formulere og å fremme, ikke bare knyttet til prosessen, men også til resultatene.

Én mulig vei å gå er å forbedre modellen for forhandlingsplanlegging som har styrt byutvikling de to til tre siste tiårene, ved å inkludere et sosialt innhold. En kritikk av modellen er at den har fungert «kollaborativt» fordi partene har blitt oppfattet som likeverdige med felles mål og interesser og fordi reelle samfunnsmessige interessemotsetninger er holdt utenfor diskusjonen. Den kommunikative modellen, der planleggeren «mediates» mellom ulike «stakeholders», kan utvikles i demokratisk retning ved å inkludere flere interesser. Etikken i den kommunikative modellen dreier seg da om framgangsmåter og ikke om substansielt innhold. For planleggingspraksis i Oslo vil dette kort og godt innebære å nyansere, spisse og forbedre den praksis som er etablert. Det er fullt mulig å satse systematisk og inkluderende i bydelene med denne modellen. Muligens også å transformere Groruddalen.

Et markedsorientert og prosjektbasert planleggingssystem reiser spørsmål om demokratisk legitimitet. Byplanlegging er et politikkfelt som innebærer stor politisk interaksjon med næringsinteresser, men som også forutsetter betydelig lokal autonomi og som har stor effekt for livskvalitet og verdier for folk lokalt. Derfor blir medvirkningsspørsmål viktige. I norsk planforskning er det derfor gjennom årene lagt mye energi i å undersøke både systemets intensjoner og hvordan det virker.9 Min lærdom fra disse studiene er at reell medvirkning bare er mulig å få til dersom den tar utgangspunkt i svært sterke lokale organisasjoner.

Fainsteins neste alternativ er nærmere bundet til diskusjonen om byutvikling i USA, men er interessant også i norsk sammenheng (spesielt for en arkitekt) fordi den retter søkelyset mot byens fysiske form. Ny-tradisjonalistene i «New urbanism»-bevegelsen maler et ideelt og tradisjonelt bybilde som skal nås gjennom planlegging. En romlig modell som skal støtte opp om demokrati og idealer om bymessig fellesskap. Forkjempere for denne modellen tror på sterke sammenhenger mellom byens liv og byens form og mener at tradisjonell byform skaper tradisjonelt byliv. Den europeiske byen bærer etter deres oppfatning europeisk kultur. Tradisjonalistene søker derfor en urban form som stimulerer nabolagsliv, fører til at folk involverer seg i fellesskapet, og utvikler en subjektiv bevissthet om at de er integrert med sitt miljø og en følelse av at byen gir estetisk tilfredsstillelse. Modellen tilbyr tydelige fysiske idealer, svært forskjellige fra de idealene som styrer byutvikling i dag, og etableres i motsetning til arkaisk reguleringsplanlegging, motebestemte arkitekturidealer og grådige utviklere.

Det slagkraftige i «New urbanism» er den områdevise eller bydelsvise tilnærmingen. Forutsetninger og mål innenfor den enkelte bydelen ses i sammenheng, kvaliteter kan tas vare på, og det etableres mål og strategier som enkelttiltak kan vurderes i forhold til. Arkitekturen innenfor «New urbanism» har vært patetisk stilorientert og dekorativ, men formingsrettlederene har i de beste tilfellene også gitt fornuftige rammer for transformasjon. I arbeidet med Oslos siste kommuneplan var Gehl arkitekter (sammen med DARK) invitert til å bidra med sin innfallsvinkel. Deres fokus på registrering av «herlighetsverdier», positive kvaliteter som bydelsutvikling kan bygge på, er en nordisk variant av «New urbanism».

Byen må analyseres og diskuteres på en samordnet måte, både som region og enkeltområder.

Endelig argumenterer Fainstein for «The just city model». Muligens er modellen mer inspirert av tenkning innenfor politisk økonomi enn av planleggingsteori. Modellen er også mye mer orientert mot kvaliteten på resultatet enn mot kvaliteten på prosessen, og slik sett ulik prinsippene og interessene bak forhandlingsplanlegging. «The just city model» er langt mer abstrakt og åpen enn de modellene en arbeider med i «New urbanism». Modellen bygger på en radikal oppfatning av medvirkning som går langt ut over involvering av «stakeholders», den er ikke kollaborativ, den aksepterer at det finnes reelle konflikter og tar det som amerikanerne kaller «civil society» svært alvorlig.

«The just city model» inntar en klar normativ posisjon når det gjelder spredningen av sosiale goder. Prosesser i byplanlegging dreier seg ikke bare om å avklare det som er «unfair», men også fremme det som er «fair». Modellen formuleres ved hjelp av et helt annet språk enn det økonomi- og markedsspråket som i dag brukes i byutvikling. Til grunn ligger det en forståelse om at skjønt vi ikke kan sette opp en universell standard om godt eller dårlig, finnes det kriterier for å vurdere verre opp mot bedre. Om boligpolitikk på bydelsnivå sier hun for eksempel at «in furtherance of equity, housing units developed to be affordable should remain in perpetuity in the affordable housing pool or be subject to one-for-one replacement.»

Fainsteins erfaringsgrunnlag er ikke fra en nordisk velferdsstat, men fra samfunn med langt større forskjeller enn de som kjennetegner Norge. Likevel representer hun måter å tenke by og byutvikling på som også er relevante i norsk sammenheng. Trolig må «civil society» bringes inn i planlegging på andre måter enn gjennom de praksisene vi har utviklet i dag. En av de interessante og relevante diskusjonene som etableres dreier seg om reell medvirkning i prosesser for transformasjon av områder. Her finnes gode norske planleggingshistoriske eksempler, til og med fra byfornyelsen på tidlig 1980-tallet. Og det norske systemet må inkludere aktivismeaspektet. Dette dreier seg om interesser og krefter som er like reelle som økonomiske drivkrefter. Også her finnes relevante norske planleggingshistoriske eksempler. Riving av de gamle arbeiderkvartalene i indre Oslo ble stoppet av politisk aktivisme og organisasjoner som etter hvert nesten omfattet «alle». Bymotorveien som skulle gå over Bakklandet I Trondheim ble stoppet av brede beboeraksjoner. Det ene året stemte Trondheim bystyre for prosjektet, neste år stemte bystyret prosjektet ned.

«It is my hope to shift the conversation within discussions of planning and public policy toward the character of urban areas, lessen the focus on process that has become dominant within planning theory, and redirect practitioners from their obsession with economic development to a concern with social equity.»10

Prinsippene Fainstein legger fram for evaluering av kvalitet i byutviklingsprosjekter er spesielt interessante og bør også kunne utvikles slik at prosjektkvalitet kan diskuteres ut fra etablerte områdestrategier. Da er vi tilbake til Patrick Geddes. Man kan latterliggjøre positivismen, eksperttroen og vitenskapstroen som lå bak Geddes’ engasjement for samfunnsplanlegging. Det er likevel både operasjonelt og nødvendig å diskutere byen på en samordnet måte – både som region og enkeltområder. Fainstein sysnpunkter kan problematiseres ved å si at vurdering av bykvalitet vil være avhengig av øynene og interessene som ser. Men det er jo faktisk mulig å diskutere sosiokulturelle effekter av byplanlegging på en ryddig måte, og det er mulig å evaluere prosjekter på grunnlag av sine antatte effekter.