Erik Lorange ble i fjor tildelt æresprisen til Norsk Bolig- og Byplanforening. Knapt noen nålevende norsk planlegger har hatt en så mangesidig rolle som ham (se faktaboks). Som nyutdannet arkitekt kom han i 1945 til Alta og deltok i gjenreisningen av Finnmark. Deretter arbeidet han med «Brente steders regulering», før han på 50- og 60-tallet var byplansjef i Kristiansand og fylkes-reguleringsarkitekt i Vestfold. Senere ble han professor i planlegging ved Arkitekthøgskolen i Oslo. Vi bringer her utdrag fra en samtale som tre av lærerne ved Institutt for landskapsplanlegging, UMB i fjor hadde med den nå 94-årige Erik Lorange, med hovedvekt på hans bidrag til gjenreisningen etter krigen. Med sin Alta-plan har Lorange gitt norsk distriktsutvikling et ikon, et lærestykke i Geddesianske prinsipper for planlegging – «survey before plan».

(Vi går inn i samtalen der Erik Lorange forteller om sin utdannelse før og under krigen, og hvordan han kom i kontakt med professor Sverre Pedersen og arbeidet med å bygge opp igjen byene som ble bombet under krigen).

Høsten 1938 begynte jeg på NTH i Trondheim, og i 1942 var jeg ferdig utdannet arkitekt. Diplomoppgaven min handlet om byplanlegging, som professor Sverre Pedersen hadde ansvaret for på NTH. Han var på denne tiden travelt opptatt med å lede arbeidet med Brente steders regulering og hadde derfor liten tid til undervisning. Våren 1940 bombet jo tyskerne en lang rekke av byene våre for å prøve å ta knekken på regjeringen og kongen. Blant annet ble Elverum, Åndalsnes, Molde og Kristiansund ødelagt, og litt senere når regjeringen rykket nordover med kongen, bombet tyskerne Namsos, Steinkjer, Bodø og Narvik. Men da hadde kongen og hans folk reist til England.

Det er kanskje ikke alle som vet hva Brente steders regulering var…

Det var en offentlig institusjon som ble opprettet allerede i 1940 for å utarbeide planer for byene og tettstedene som var rammet av krigsødeleggelser. Sverre Pedersen var leder for institusjonen fra starten og fram til krigsslutt i 1945. En av tegnesalene på høyskolen ble innredet til prosjektering for Brente steder, og flere nybakte arkitekter ble ansatt som assistenter. Men Pedersen dirigerte det hele, så arbeidet ble sterkt preget av hans synspunkter på byplanlegging. Han hadde mye av sin utdannelse fra Tyskland, og mange av sine idealer i tysk planlegging. Etter krigen ble flere av planene hans kritisert for å være påvirket av okkupasjonsmakten. Tyskerne forlangte nemlig at planene skulle godkjennes av dem. Pedersen reiste selv til Berlin med planene sine, og der ble de blant annet gransket av Albert Speer, Hitlers favorittarkitekt og rustningsminister. Paradeplasser, staselige avenyer, akser og «Parteigebäude» ble delvis innarbeidet.

Ble planene til Sverre Pedersen endret etter krigen?

Det ble foretatt endel mindre justeringer i planene, blant annet i Kristiansund, men ingen betydelige endringer. Så disse byene er fortsatt sterkt preget av Brente steders regulering.

Var det Sverre Pedersen som vekket interessen din for byplanlegging?

Ja, arbeidet hans med Brente steders regulering foregikk jo delvis på høyskolen, vegg i vegg med tegnesalen vår, og vi studenter var stadig inne der og kikket på planene og bymodellene. Selv ble jeg veldig inspirert – byplanlegging måtte jo være alle tiders å stelle med! Selve fundamentet for alt som heter arkitektur, hvordan bygninger skal plasseres og formes i bylandskapet for å skape gode bymiljøer. Og diplomoppgaven min i byplanlegging, en ny forstad til Trondheim, var direkte inspirert av Pedersen.

Hvordan var arbeidsmulighetene for nyutdannede arkitekter under krigen?

Det var vanskelig. Jeg fikk et lite oppdrag for arkitekt Boye i Drammen, men ville jobbe med byplanlegging og søkte en stilling i Aker reguleringsvesen, der jeg begynte i 1943 og var et par år. Dette var før Oslo og Aker ble slått sammen til én kommune. En av oppgavene jeg fikk var å tegne et boligområde på Lambertseter, med villaer og rekkehus. Planen ble tiltrådt av reguleringssjefen, August Nielsen, men da Oslo og Aker ble slått sammen i 1948, ble min plan lagt på hylla. Noen år senere var det Frode Rinnan som ble ansvarlig for planleggingen av Lambertseter, Norges første drabantby. Etter min mening var Rinnans plan for Lambertseter utmerket, og helt i tråd med prinsippene for utbyggingen av Vällingby, Stockholms første såkalte ABC-stad, for ikke å snakke om hagebyidéen fra begynnelsen av 1900-tallet og dens moderne etterfølger: de engelske «New Towns» fra etterkrigstiden, blant annet i London-regionen («Greater London Plan»).

La oss vende tilbake til 1945 og freden …

Da freden kom ble det raskt et spørsmål om gjenreisning av Finnmark og Nord-Troms. Hele denne landsdelen var fullstendig lagt i grus. Tyskerne hadde brukt den brente jords taktikk da de trakk seg tilbake fra området vinteren 1944/45. Det innebar at bygninger, deriblant mer enn 20.000 boliger og annen infrastruktur som kaier, broer og veier ble sprengt, brent og ødelagt for å hindre at den framrykkende sovjetrussiske røde armé kunne dra nytte av ressursene. Sivilbefolkningen ble tvangsflyttet sørover, men mange hundre mennesker, fremst unge, stakk av gårde til fjells og utmark og gjemte seg i påvente av frigjøringen. Her holdt de seg i live av det naturen kunne gi dem og av hjelpen de fikk av samene.

Etter tyskernes kapitulasjon ville selvfølgelig de evakuerte vende hjem igjen så raskt som mulig. Men dette var ikke enkelt etter fem års krig og okkupasjon, det var mangel på så godt som alt: byggematerialer, penger, kjøretøyer. Men tyskerbrakker fantes det mange av rundt om i landet der tyske soldater hadde vært innkvartert. Tyskerne hadde jo hatt 300.000 soldater i Norge. Tallrike av disse brakkene, som nå stod tomme, ble demontert og brakke-lemmene ble fraktet nordover. Og så begynte man å reise brakker, som midlertidige boliger for de hjemvendte familiene.

Hvilken rolle spillte arkitektene i gjenoppbyggingen av Finnmark?

Erik Lorange, 2013. (Foto: Jens Fr. Nystad)

Flere av de store arkitektkontorene i Oslo ønsket å være med på å bygge opp igjen byene og tettstedene i nord. Blant annet tilbød Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas seg å utarbeide reguleringsplan for Vadsø, mens Bjarne Lous Mohr tok på seg oppgaven å lage plan for Hammerfest. Selv hadde jeg nå begynt å jobbe hos arkitekt Torleif Jensen, og han spurte meg: Skal ikke også vi ligge frampå og foreslå å planlegge noe i Finnmark? Etter å ha studert Finnmarkskartet sendte vi et brev til Gjenreisningsdepartementet og foreslo at vårt kontor kunne planlegge Alta. Greit, sa departementet, men da må én av dere reise nordover og holde til der. Og det ble altså meg.

Jeg måtte ta med meg papir og tegnebrett, linjal og alt mulig, for ingenting fantes. Hele Alta-samfunnet var brent ned. Noe av de første jeg spurte etter når jeg kom til Alta var om det fantes noen kart over stedet. Det gjorde det ikke, de kommunale arkivene var ødelagt. Heller ikke tyskerne hadde etterlatt seg noe. Så hva skulle jeg gjøre de første månedene der oppe, uten kart? Ikke før sommeren 1946 ville det foreligge nye kart over byene og tettstedene i Finnmark basert på flyfotografering. Heldigvis fikk jeg tak i et engelsk flyfotokart over Alta. Det var laget i forbindelse med bombingen av det tyske slagskipet «Tirpitz» i 1944, som hadde base i Altafjorden. Dette kartet forstørret jeg opp til ca. 1:10.000 ved å tegne hver eneste strek på nytt, i ny større målestokk.

Våren 1945 sto befolkningen i Finnmark bokstavelig talt på bar bakke. (Foto: Ole Backer/Wikimedia))

Da jeg kom til Alta i september 1945 var man ellers i full gang med å reise brakker, et arbeid som pågikk døgnet rundt. Folk som hadde måttet flykte sørover, strømmet nå tilbake med fiskeskøyter og andre farkoster og ville hjem og jobbe. Vinteren sto foran døren og det hastet med å få reist midlertidige boliger. Mannfolkene som kom tilbake, ble umiddelbart satt til brakkebygging. Det ble hovedinntekt for mange, og staten betalte.

Hvordan organiserte man arbeidet med gjenreisningen?

Finnmark ble delt inn i 7 distrikter, hvorav Alta + Talvik og Loppa var nr 2. I hvert distrikt ble det ansatt en reguleringsarkitekt som skulle ta seg av byer og tettsteder og en «vanlig» arkitekt som skulle tegne hus. Etter en del år overtok kommunene ansvaret for dette arbeidet, og kommunene fikk støtte av staten til å bygge opp sine staber med fagfolk. Ellers ble Den Norske Stats Husbank opprettet i 1946 for blant annet å finansiere gjenoppbyggingen. Det ble arrangert en landsomfattende arkitektkonkurranse om ferdighus til Finnmark, det var vel en 12–15 ulike boligstørrelser og -typer, og Husbanken stilte hustegningene gratis til disposisjon. Selv om disse boligene var enkle sett med vår tids øyne, var alle utstyrt med vannklosett, bad og moderne kjøkken, noe som ikke hadde vært vanlig i Finnmark før krigen.

Gi en beskrivelse av hva slags sted og samfunn Alta var på den tiden.

Alta ligger innerst i Altafjorden, ved munningen av Altaelva. Den gang bestod Alta av to ulike tettsteder med til sammen knapt 4500 innbyggere: Bossekop i vest, med en overveiende norsk befolkning og hvor det siden 1700-tallet hver vår og høst hadde vært samemarked, og Elvebakken i øst, med en betydelig finskspråklig eller kvensk befolkning som hadde innvandret fra Nord-Finland. På Elvebakken lå Altagård som opprinnelig hadde vært sete for amtmannen, og senere kom sykehus, katolsk misjonsstasjon og fra slutten av 1800-tallet militærbase. Med hensyn til næringsliv var det mange i Alta som før krigen holdt kyr, kanskje også noen sauer og en hest, for på den måten å være litt selvhjulpne. Ofte ble småbruket drevet i kombinasjon med brytning av skifer om vinteren, som ble brukt til takstein og dessuten eksportert. I tillegg var fiske og selfangst viktige inntektskilder.

Var planen din å bygge opp igjen Alta som det hadde vært før krigen, eller …?

Jeg må først fortelle at mellom Bossekop og Elvebakken lå det en stor og flat ca. 60 m høy ubebygget morenerygg som isbreen i sin tid hadde lagt igjen, dekket av furuskog. I soneplanen for Alta som vi la fram i 1946, foreslo vi at et nytt sentrum i en framtidig Alta-by skulle anlegges på dette «raet», med utsikt mot fjorden og elvedalen. En slik lokalisering hadde både funksjonelle, praktiske og klimatiske fordeler. Dessuten kunne det dempe den stadige kranglingen mellom «norske» Bossekop og «kvenske» Elvebakken – om hvilket av de to stedene som skulle være det primære, hvor skoler skulle bygges, hvor det skulle investeres penger til veier, kaier og så videre. Men planen forutsatte et moderne trykkvannverk.

Samtidig lanserte vi idéen om at det nye Alta skulle bli et skolesenter. Med gymnas, realskole, yrkesskole, husmorskole, husflidskole og jordbruksskole. Tidligere fantes det bare en folkeskole i Bossekop og en tilsvarende på Elvebakken. «Skolebyen» ble innarbeidet i planene for det nye sentrumsområdet, nær ved kommunens nye rådhus, bibliotek, brannstasjon, idrettsanlegg og andre ting som hører til et bysenter. Parallelt med disse planene ble det åpnet for ny boligbebyggelse på raet, inkludert internatbygg for skolene som hentet elever fra store deler av Finnmark. I midten av 1960-årene var de fleste av skolene bygget, og dermed begynte det nye Alta Sentrum å ta form.

Dette førte til at Alta gradvis fikk en ny og større regional betydning, først og fremst som skoleby. Ikke bare for sin egen kommune, men også for nabokommuner som Talvik, Loppa, Øksfjord, Porsanger, Kautokeino og Kvænangen i Nord-Troms. Særlig Hammerfest var forarget over at Alta fikk Finnmarks første gymnas. Det burde de selv ha fått, mente de. Gymnas fikk Hammerfest først noen år senere.

For de evakuerte i Finnmark og Nord-Troms som vendte hjem igjen etter tyskernes kapitulasjon våren 1945, var boforholdene meget enkle. Her en matpause i gjenreisningsarbeidet, Jøraholmen i Alta. (Foto: Alta Museum)

Var det dere som bestemte at Alta skulle bli et regionalt skolesenter? Og hva sa Gjenreisningsdepartementet til dette?

Ja, det var en del av vårt planressonement fordi vi anså at utdannelse var så viktig i Finnmark. Og departementet tiltrådte planene. Vi foretok ellers omfattende regionale analyser i vårt distrikt: bosettingsmønster, samferdsel, yrkesfordeling m.m. Behovet for et allsidig regionalt senter var åpenbart. For min egen del holdt jeg flere ganger foredrag sørpå om regional planlegging, og da brukte jeg Alta-regionen som eksempel.

På den tiden, før Bygningsloven kom i 1965, hadde fagfolk en helt annen posisjon i forhold til politikerne enn i dag. Så når du sier at det var deres idé at Alta skulle bli et regionalt senter, så var det vel i tråd med systemet …

Ja da. Vi kalte det regional fysisk planlegging. Men rett etter krigen svang sosialøkonomene seg opp, og mange av dem jobbet i departementene, med økonomisk planlegging. Deres hovedformål var å få folk i arbeid. Mens vår plan var å tilrettelegge for allsidig fysisk utvikling, slik at det skjedde planmessig og langsiktig. Jeg har kranglet mye med økonomer som har undervurdert betydningen av fysisk planlegging. For dem var det mindre viktig hvor og hvordan tingene ble plassert, bare de kom inn i deres økonomiske systemer og tabeller.

Soneplan for Alta, 1946. (Kilde: Altaboka 1996)

Hva slags folketall eller befolkningsvekst dimensjonerte dere planene etter?

Før krigen bodde det ca. 2000 mennesker på Elvebakken og litt mindre i Bossekop, og i Bukta om lag 500 mennesker. Knapt 4500 innbyggere til sammen. Vi kalkulerte med en befolkning på i hvert fall 5000, men vi regnet ikke med noen stor vekst. Senere har det jo vist seg at Alta har vokst på grunn av sin svært gunstige beliggenhet og store arealressurser. Stedet fikk blant annet hovedflyplass tidlig i 1960-årene, og alle skolene har virket som en magnet på unge mennesker fra andre deler av Finnmark. Så befolkningsveksten har vært mye sterkere enn vi anslo. I dag bor det 20.000 mennesker i Alta kommune, mens selve tettstedet Alta har 15.000 innbyggere og er dermed Finnmarks største by.

Har bystrukturen som du fikk på plass i løpet av kort tid rett etter krigen, vist seg å være robust nok til å kunne ta opp i seg denne store befolkningsveksten?

Hovedstrukturen fra soneplanen i 1946 danner fortsatt grunnlag for det fysiske planarbeidet i Alta. Sentrumsområdet er bygget ut med nye handels- og kulturtilbud, blant annet med den nye hovedkirken i Alta, «Nordlyskatedralen». Det man i ettertid kanskje kan si er en svakhet ved planen vår, med tre sentre – Sentrum, Bossekop og Elvebakken – er at byen blir ganske langstrakt, noe som øker transportbehovet. På den annen side kan man se muligheten for utvikling av de enkelte sentrenes karaktertrekk som noe positivt.

Og så forlot du Alta …

Ja, i 1948 ble jeg bedt om å komme til Oslo og være med på å bygge ut Brente steders regulering til et landsomfattende regionalt planleggingskontor. BSR ble utvidet til å omfatte hele Norge, og ikke bare de brente stedene.

Var dette med regional planlegging akseptert, eller var du en «enslig svale»?

Det var et kamprosjekt! Det viste seg å være vanskelig å forene regional fysisk planlegging med økonomisk planlegging i Norge, i motsetning til i Sverige der dette var satt i system.

Alta Sentrum i dag. (Foto: Panoramio)

Bygningsloven i 1965 innførte jo planlegging på regionalt nivå …

Ja, og det kan vel sees som et resultat av vårt kjas og mas at dette måtte inn i lovverket. Men også i Bygningsloven ble det pekt på at fysisk og økonomisk planlegging skal samordnes, og denne samordningen har ikke vært lett å få til. Økonomene lærte ingenting i sin utdannelse om fysisk planlegging, og de færreste arkitekter viste hva økonomisk planlegging var. Det var mangel på innsikt og forståelse fra begge sider. Dessverre er det ikke blitt noe særlig bedre senere. Regional tenkning har svak opplsutning.

Hvis jeg får lov til å ta et lite sidesprang og avlegge nåtiden et besøk, så mener jeg at tiden forlengst er moden for å utarbeide en regional plan for hele Oslofjord-området, ned til svenskegrensen og Grenland og opp til Hønefoss. Hele dette området burde underkastes en felles regional planlegging. For å begrunne det, er det nok å vise til Stockholm der man i et par generasjoner har hatt et regionalt plansamarbeid mellom 25 kommuner, med Stockholm i midten. Hos oss, derimot, er den kommunale egoismen rådende. Man karrer til seg det man kan, ingen tar ansvar for helheten. Heller ikke staten.

Etter min mening er Oslos vekst og ekspansjon, som nå ofte diskuteres i avisene, et nasjonalt anliggende og ansvar, som krever regionale tenkemåter – på meget lang sikt..

Vi vender tilbake til din egen historie, der neste stopp ble Kristiansand …

Høsten 1949 ble det avertert en ledig stilling som generalplansjef i Trondheim og Strinda, som var blitt enige om å lage en felles generalplan. Jeg søkte og fikk stillingen, men samme dag som jeg mottok brev med beskjed om ansettelsen, banket det på døren, og en kar som presenterte seg som bygningssjef i Kristiansand kommune, kom inn og tilbød meg stillingen som sjef for hele plan- og byggeetaten. Så der satt jeg med to tilbud og visste ikke min arme råd. Jeg måtte søke hjelp hos min svigerfar, Wilhelm Kielland, som var arkitekt, og han rådet meg til å velge Kristiansand. For som han sa: Når de tilbyr deg stillingen, kan du stille betingelser. Og med løfte om bolig, samme lønn som stadsingeniøren og mulighet for studiereiser i Europa dekket av kommunen, begynte jeg som byplansjef i Sørlandets hovedstad. Og der ble vi boende i 16 år.

Trekvartalene i «Posebyen» i Kristiansand er i dag fredet. (Foto: VisitKristiansand)

Sanering kontra bevaring var vel et sentralt tema i Kristiansand på 50-tallet?

Da jeg kom ned til Kristiansand var det nettopp avholdt en nordisk arkitektkonkurranse om sanering/ombygging av Kvadraturen. Fra kommunens side var forutsetningen for konkurransen at 18 trekvartaler i Kvadraturen skulle «saneres» og gis ny bebyggelse. Jeg syntes resultatet av konkurransen var ganske urealistisk.

Var ikke dette ønsket om sanering noe som var i tiden?

Jo da, det er riktig. Liknende konkurranser ble avholdt også andre steder, for eksempel i Vestre Vika i Oslo. Men jeg talte både i Byplanrådet og i Bystyret for å legge vekk hele konkurransen. Hvis det skulle saneres, måtte vi ta for oss kvartal for kvartal. Vi satte i gang med en bred analyse av de 18 kvartalene der vi blant annet klargjorde botetthet, befolknings- og familiestruktur, boliger og arbeidsplasser, butikker og verksteder, grunnverdier og skatteverdier. Og vi vurderte selvfølgelig den tekniske stand på bygningene. Ut fra dette pekte vi på tre kvartaler øverst i «Posebyen» som var særlig dårlige og som burde saneres, med til sammen ca. 250 beboere. Disse måtte skaffes gjennomgangsboliger mens saneringen pågikk, før de kunne flytte tilbake til kvartalet sitt i en nybygd bolig. Bortsett fra disse tre fornyede kvartalene, er resten av «Posebyen» i dag fredet, noe vi foreslo i 1965.

Var det noen protester med denne saneringen?

Ja, blant annet kom Dagbladet ned til oss og laget skandaleoppslag der de skrev at Kristiansand river husene over hodet på folk. Noe som ikke var riktig. Ingen ble flyttet uten at det fantes gode og sikre ordninger, og folk fikk erstatninger.

Kan du si litt om hvordan planarbeidet var organisert i Kristiansand.

Etter noen måneder i jobben innså jeg at stillingen som byplansjef var så krevende at jeg måtte utvide staben. Jeg fikk to nye arkitekter, en av de var min gamle kollega fra Alta, Gunvald Husa. Jeg fikk senere opprettet en ny stilling for ham som gene-ralplansjef i Kristiansand-regionen. Her inngikk også nabokommunene Oddernes, Vennesla, Søgne og Randesund. Husa og jeg arbeidet svært tett sammen og hadde kontor vegg-i-vegg. Jeg hadde ansvaret for Byplanrådet og Gunvald for Generalplanrådet. Og til formann i Generalplanrådet ble jeg, byplansjefen, valgt år etter år.

Dette gjenspeiler vel at det var fagfolkene og ikke politikerne som styrte på denne tiden. Hvordan var Byplanrådet sammensatt?

Jeg var formann i Byplanrådet i alle de 16 årene jeg jobbet i Kristiansand. Jeg satt ved bordenden, og på den ene siden av bordet satt stadsingeniøren, bygningssjefen, brannsjefen og politisjefen. For enden av bordet satt stadsfysikus, sjefen for det kommunale helsevesenet. På den andre siden av bordet satt politikerne – to fra Høyre, to fra Arbeiderpartiet og én fra Venstre. Jeg våger å påstå at våre møter var rene undervisningsmøter. Vi underviste politikerne og resonnerte, og de tiltrådte som regel våre forslag.

Var det gitt at byplansjefen skulle være leder av Byplanrådet?

I og for seg kunne det ha vært en politiker, men jeg ble gjenvalgt ustanselig. Ellers må jeg fortelle at jeg en gang blandet meg ganske mye opp i bystyreforhandlingene, og ble resolutt klubbet ned av ordfører Tallaksen med følgende beskjed: Nei, Lorange, du er ikke medlem av Bystyret!

I den nye bygningsloven fra 1965 ble det bestemt at byplanråd og bygningsråd utelukkende skal bestå av politikere. Altså vekk med fagfolk som for eksempel byplansjef og bygningssjef. Dessverre har dette vedtaket ført til at behandlingen av plansaker og byutvikling lett utarter til politisk hestehandel og kortsiktige løsninger.

Mange av oss har hatt deg som lærer på Arkitekthøgskolen i Oslo på 70- og 80-tallet. På den tiden gav du blant annet ut en bok som heter »Byen i landskapet, rommene i byen». Ble boka skrevet ut fra et ønske om å bringe det tredimensjonale tilbake i planleggingen?

Helt riktig. Det skjedde en «forflatning» bokstavelig talt av arealplanleggingen på denne tiden.

Hvorfor? Skyldtes det utdanningen, at politikerne kom sterkere med, eller ble byene for store?

Jeg tror delvis det henger sammen med det vi allerede har vært inne på, at politikerne skjøv fagfolkene ut og overtok i byplanråd og bygningsråd etter 1965. De var preget av økonomisk tenkning og var mest opptatt av arealbruk. De fysiske tredimensjonale aspektene var lite ivaretatt.

Her kommer kanskje også en annen faktor inn. I 1960 blir restriksjonene på kjøp av privatbil opphevet, bilbruken eksploderer og trafikkingeniørene og andre teknokrater innvaderer etter hvert plankontorene med sin trafikkplanlegging og sine flytdiagrammer. Buchanans «Traffic in Towns» blir en ny bibel. 60-tallet ble dominert av enorme trafikkplaner, og arkitektene presses tilbake.

Trafikk og arealbruk er målbare enheter som kan utrykkes i kvadratmeter og kroner og øre. Dette er lettfattelige størrelser, også for politikere. Men det arkitektoniske, det tredimensjonale, det kan ikke serveres på et brett som en annen kjøpevare.

Kan dette også ha sammenheng med at arkitektene etter hvert ble mer opptatt av selve bygningsarkitekturen? Det var jo ikke så mange arkitekter på 70-og 80-tallet som var opptatt av planlegging, det var på en måte ikke «in». Arkitektene lærte at de skal betrakte verden fra innsiden av huset, mens du forsøkte å lære oss det motsatte: at vi befinner oss utenfor huset, og at utformingen av rommet mellom husene er et samfunnsansvar.

For meg var årene i Finnmark under gjenreisningen fundamentale, fordi jeg innså at arkitekten har en viktig samfunnsoppgave, som går langt utover å bygge villaer eller treetasjers boligblokker. Det dreier seg om å kunne organisere samfunnet fysisk på en vakker, rasjonell og god måte. Dette er en krevende oppgave som ikke kan overlates til politikere som rekker hånden i været for det ene og det andre og det tredje – i hytt og vær. Det gjelder å ha en byplanfilosofi som både er forankret i kunnskaper om fortiden og som peker vei langt inn i framtiden.

Jeg synes det er tragisk at Oslo, hovedstaden vår, ikke lenger er noe forbilde for resten av landet når det gjelder god og framtidsrettet planlegging. Det burde den være, og det var den en gang under Harald Hals og delvis under Erik Rolfsen. Utbyggingen går sin gang, trafikken bare øker og skaper stadig nye problemer, og innvandrere fra hele verden presser på. Likevel aner vi ikke hvordan hovedstaden vår skal være om 10–20 år. Som jeg tidligere har pekt på: Oslos vekst og utvikling må være et nasjonalt anliggende og diskuteres på regionalt grunnlag.

Erik Lorange (født 1919 på Finse), norsk arkitekt, mest kjent som byplanlegger.

Etter studiene ved NTH 1942 jobbet han et par år for Akers reguleringsvesen og hos ark. Thorleif Jensen (1903–1972). Som reguleringsarkitekt for Finnmarkskontorets distrikt II var han basert 1945 til 1947 i Alta med gjenreisingen i Alta, Talvik, Loppa og Kautokeino. Fra 1947 til 1950 var han konstituert leder for Brente steders regulering i Oslo. Så var han byplansjef i Kristiansand fra 1950 til 1965. I 1962 var han FN-rådgiver i Singapore i 1962 og kartla slumområdet «Chinatown» som skulle saneres og fornyes samtidig med at Singapore ble uavhengig fra Storbritannia. Deretter gikk han til jobben som fylkesreguleringsarkitekt i Vestfold fra 1965 til 1971. Fra 1971 til 1986 var han professor i planlegging ved Arkitekthøgskolen i Oslo. Lorange har skrevet en rekke bøker om planlegging og om byer og byutvikling. Viktigst er de to omfattende bøkene om «Historiske byer» (Universitetsforlaget), hver på ca. 350 sider.