I år feirer Norsk Bolig- og Byplanforening sitt hundreårsjubileum. Egentlig var det forløperen Norsk Forening for Boligreformer som ble stiftet i 1913, mens Norsk Byplanforening ble etablert i 1919. Disse to foreningene hadde i alle år et tett samarbeid, før de i 1963 slo seg sammen til Norsk Forening for Bolig- og Byplanlegging (senere Norsk Bolig- og Byplanforening, forkortet BOBY).

PLAN har valgt å markere dette jubileet med et spesialnummer om norsk bolig- og byplanlegging. Her ser vi både bakover i tid på historien og framover på morgendagens planutfordringer.

Norsk planleggingshistorie har en faglig og politisk dimensjon som griper sterkt inn i hverandre. Faglig har feltet utviklet seg fra fysisk planlegging i byene til den omfattende samfunnsplanleggingen vi i dag har i hele landet. Den politiske utviklingen har gått fra liberalisme til sterkere politisk styring og bygging av velferdsstaten, særlig etter andre verdenskrig, og videre til nyliberalisme fra rundt 1980. I samme tidsperiode har også planleggerrollen endret seg. Mens planlegging i første halvdel av 1900-tallet langt på vei var styrt av fagfolkene, særlig arkitekter og ingeniører, er planleggeren i dag underlagt politisk styring og er bare én av mange parter som «forhandler» seg fram en plan.

Åta vare på et fags eller en fagprofesjons historie er svært viktig. En felles historisk «hukommelse» binder på mange måter faget eller profesjonen sammen og skaper en felles identitet og forståelsesramme. Hvis man ikke kjenner sin eget fags historie, blir det vanskelig å reflektere over både egen og andre faggruppers praksis.

Men kan vi også lære noe av historien? Det ville være fristende å si at svaret er nei, i hvert fall hvis vi tenker oss at historien skal kunne hjelpe oss med å ta beslutninger om dagens vanskelige samfunnsproblemer. Historien kan ikke bevise noe som helst. Det er vi selv som «rekonstruerer» fortiden og fortolker den, og vi finner som regel det vi leter etter, vi kan fremskaffe historiske analogier for alt.

Selv om vi ikke kan lære «instrumentelt» av historiske innsikter, kan historien hjelpe oss til å forstå samtiden vår bedre, og også til å se klarere hva vi vil legge bak oss og hvilke nye veier vi vil gå. Men det krever at vi studerer historien i bredde, dybde og sammenheng, noe som tar tid. Og at vi forholder oss åpent og kritisk til historiske fremstillinger.

For det er forfatterens eller ekspertens fremstilling av fortiden som er interessant, ikke fortiden i seg selv. Det er historieboka brukt som «levning» som har mest å tilby, og ikke som beretning.