De som er opptatt av å få bolig og boligpolitikk høyere opp på den politiske dagsorden, burde studere boligreformbevegelsen. I rundt 50 år, fra midten av 1800-tallet og framover, var alle – politikere, byråkrater, industrialister og fagfolk – opptatt av boligsak. Dette resulterte ikke bare i interessante diskusjoner, men også i noen av de beste boligområdene vi har i Europa.

Den industrielle revolusjonen førte ved siden av omfattende demografiske endringer til en storstilt urbanisering, og et kjennetegn ved denne utviklingen var en hardhendt og profittdrevet boligutbygging. De store omveltningene fikk dessuten den konsekvens at boligen helt endret karakter. Tidligere var den stort sett knyttet til arbeidsforhold – i byen og på landet. Nå ser vi at boligen mer og mer blir en egen og separat bygningstype, helt eller delvis uavhengig av arbeidsplassen.

Aktører

Det ble relativt raskt klart at utviklingen fikk store negative følger, og det som har fått betegnelsen boligreformbevegelsen er en av reaksjonen på de store samfunnsendringene som fant sted i Europa fra midten av 1800-tallet.

Mange ulike deltakere – med ulike motiver – satte sine preg på bevegelsen, og politiske aktivister, byråkrater, predikanter, industrialister og fagfolk som leger, arkitekter og ingeniører var de mest aktive. De maktet å sette boligsak på den politiske dagsorden, og allerede så tidlig som i 1830-åra ble det oppnevnt flere offentlige kommisjoner som skulle undersøke helsetilstanden blant arbeiderene i de nye industribyene i England. Den mest kjente kom i 1842 (Report on the Sanitary Conditions of the Labouring Population and on the Means of its Improvement), og den la grunnlaget for moderne bolighygieniske tiltak mange steder. Blant annet førte rapporten til at de såkalte «back-to-backs» – altså lange rader med rekkehus lagt rygg mot rygg med dårlige lysforhold og uten muligheter for gjennomlufting – ble forbudt.

Trolig påvirket Februarrevolusjonen i Paris i 1848 utviklingen mest, både direkte og indirekte. Det ble da temmelig klart for industrialismens nye borgerskap at en av hovedgrunnene til datidas uro i europeiske storbyer var boligforholdene og spesielt overbefolkning i de nye arbeiderstrøkene. Ikke bare representerte dette en trussel mot borgerskapets egen helse og velstand, men faren for større samfunnsomveltninger var overhengende.

For samtlige deltakere i boligreformbevegelsen var troen på samfunnsreform motiverende, og da Ebenezer Howard på slutten av århundret utga boka om hagebyen, hadde den som tittel: «To-morrow! A Peaceful Path to Real Reform». Reform var stikkordet, og hagebyen ble et virkemiddel for å oppnå det viktigste: en mer konfliktfri samfunnsutvikling. Først noen år seinere ble tittelen på boka endret til «Garden Cities of To-morrow».

Den må være den mest siterte referansen i byplanlitteraturen, og illustrasjonen med de tre magnetene (byen-landsbygda-hagebyen) den mest brukte. Det er viktig å merke seg at forfatteren ikke var fagmann – hverken arkitekt eller planlegger, men referent i Parlamentet. Han ivret imidlertid meget sterkt for å trekke de beste fagfolkene som fantes inn i planlegging og utforming av hagebyen. Det som karakteriserer de nye fysiske omgivelsene inspirert av Howard, er nettopp bidraget fra dyktige og engasjerte arkitekter og planleggere. Det er blant annet sammenhengen mellom arkitektonisk utforming, materialbruk og landskapstilpasning som gjør at de oppfattes som attraktive boområder og fremdeles gjør nytten som faglige lærestykker.

Gustave Dorés bilde av London fra 1872 skildrer de trangbodde og dårlige boforholdene som preget slummen i Englands hovedstad på Charles Dickens tid.

Howard hadde stor tro på fornuftige og velplanlagte omgivelser i reformbestrebelsene; akkurat som Cathrine og William Booth da de startet Frelsesarméen noen tiår tidligere, håpet på at bibel-lesing og økt gudsfrykt både kunne bedre forholdene på Londons østkant og dempe klassemotsetningene i byen.

De fleste aktørene i boligreformbevegelsen hadde slike doble motiver for engasjementet. Ambisjonene om å bedre de fysiske omgivelsene var nok til stede, men kanskje viktigere var hensynet til en utvikling med reduserte klassemotsetninger. Avholdsagitatorer så for seg mindre drikkfeldighet i velplanlagte arbeiderstrøk, og industrialistene – som altså investerte i produksjonen – ville legge til rette for å få en så effektiv arbeidskraft som mulig.

Nye områder

I bydelen Bournville sørøst i Birmingham oppførte kvekeren George Cadbury i 1890-åra boliger som rekkehus rundt sjokoladefabrikken han etablerte. De har blitt modell for mye planlegging siden, og har alt en kan kreve av et landsbyaktig samfunn – unntatt barer og pub’er. Her var det kvekerens forestillinger om det gode og helsebringende liv som fikk gjennomslag i planleggingen av det industribaserte småsamfunnet. Da Lever-brødrene i 1899 flyttet sin såpefabrikk ut av Liverpool til Port Sunlight, sør for byen, skapte de også mønster for en ny type landsby. Det ble i paternalistisk ånd bygget kunstgalleri, hospital, skoler, konsertsal, kirke og et avholdshotell i tillegg til rekkehusleiligheter for 3500 mennesker. Overskuddet av fabrikkvirksomheten skulle deles, ifølge grunnleggerne – riktignok ikke direkte, men ved at noe av det ble pløyd tilbake i landsbyen. Tilsvarende idéer og prinsipper gjaldt for oppbygging av boligområder i tilknytning til industrietablering andre steder i Europa, som for eksempel den store våpenfabrikanten Krupp i tyske Ruhrgebiet.

Illustrasjon fra Ebenezer Howards bok «Garden Cities of Tomorrow». Her beskrives byen og landsbygda som to magneter med ulik tiltrekningskraft på befolkningen. Byen har kulturelt mangfold og sosiale utviklingsmuligheter, men sliter med forurensing, slum, trafikk og trangboddhet med vold og sykdom som resultat. Landsbygda på sin side har vakker natur og frisk luft, men mangler kulturtilbud og utviklingsmuligeter. Som en løsning på problemet lanserer han sin tredje «magnet» som forener det beste fra by og land i den nye sosiale konstruksjonen – Hagebyen.

Disse aktørene blir ofte omtalt som filantropiske industrialister, noe som må sies å være et både megetsigende og selvmotsigende begrep. De ville ha sunne og friske arbeidere som ikke forårsaket for mye politisk uro. Mye av diskusjonene i den europeiske boligreformbevegelsen gikk da også ut på valg av boligtype: selveide rekkehus eller leiegårder? Den opplagte fordelen med den første typen var at et hus med (velstelt) hage ville tidsmessig binde opp arbeiderene slik at det ble liten anledning til politisk innsats og organisasjonsvirksomhet. Ulempen var relativt stor arealbruk og høye kostnader sammenliknet med etasjebyggeriet.

Tidligere modeller

Det fantes mange modeller for etablering av nye boliger direkte knyttet til fabrikkanlegg, blant annet fra framsynte industrialister som Robert Owen i New Lanark og politiske utopister som Jean-Baptist Godin i Guise i Nord-Frankrike. New Lanark fra 1825 i Skottland er et radikalt forsøk på å endre industriproduksjonen i mer kooperativ retning, med forbedrete og mer harmoniske boligforhold, etterutdanning og progressiv barneoppdragelse som viktige elementer. Godins «Familistére» fra 1859 er et produksjons- og boligkollektiv basert på sosialisten Charles Fouriers utopiske idéer om framtidssamfunnet.

I bydelen Bournville i Birmingham oppførte kvekeren George Cadbury i 1860-åra arbeiderboliger som rekkehus rundt sjokoladefabrikken han etablerte. De har blitt modell for mye planlegging siden. Bildet viser området slik det var i 1905.

Fagfolks bidrag

For første gang deltok arkitekter, ingeniører og leger med et stort faglig engasjement i debatten om boligforholdene i samfunnet. De førstnevnte med tekniske og planfaglige bidrag, og legene med hygienisk kompetanse. Det mest kjente eksemplet på slik innsats er Lægeforeningens boliger på Østerfælled i København, også kalt Brumleby, oppført i to etapper fra 1854 til 1872. Byggingen ble igangsatt etter en omfattende koleraepidemi i 1853. Her var de elendige boforholdne sterkt medvirkende til spredning av smitte. Prosjektet hadde som mål sunne og billige boliger for arbeiderklassen; oppdraget med utformingen gikk til datidas mest kjente fagmann i Danmark, klassisisten Michael G. Bindesbøl, helt i tråd med Ebenezer Howards anbefaling. Anlegget består for det meste av rekkehus i to etasjer med små gjennomlyste leiligheter. De hadde forhager, og arealene mellom blokkene ble delt mellom kolonihager og fellesareal. Dessuten var det vaskehus, badeanstalt, bruksforening, bibliotek, forsamlingshus, meieri, slaktehus, verksteder og brannstasjon innpasset i anlegget. Brumleby er rehabilitert og omdannet til en andelsboligforening, men de fleste fellesfunksjonene er nedlagt eller omdannet til andre formål. Bydelen må regnes som et av de beste bynære tett-lav bebyggelsene i Norden og er fremdeles et populært tilbud i storbyens boligmarkedet. Brumleby er kanskje også det beste eksemplet på faglig innsats med klare oppdragsrammer og ambisjoner: bedring av beboernes helsesituasjonen ved hjelp av renslighet, sol og luft.

Lægeforeningens boliger i København, også kalt Brumleby, ble bygget etter en alvorlig koleraepidemi i 1853. De skulle skaffe sunne og gode boliger for arbeiderklassen. (Foto: Lui Brandt/Panoramio)

Hagebyen

Hagebyen slik den ble utviklet av Howard, var et ektefødt barn av boligreformbevegelsen. Det som ble bygget preges av helhetlig planlegging og en mønstergyldig utforming av boliger og boområder. Samtidig kommer ønsket om en borgerliggjøring av arbeiderklassen i velfriserte omgivelser klart fram. De få byene som oppsto (Letchworth og Welwyn Garden City), ble ikke den suksessen Howard hadde håpet på, vesentlig fordi de økonomiske ambisjonene var for optimistiske. Hovedtanken var at omgjøring av jordbruksarealer til by- og boligområder ville føre til en verdiøkning, som igjen skulle pløyes inn i fellesfunksjoner. Men utviklingen av byene gikk av ulike årsaker for langsomt til at denne virkningen fikk særlig effekt. Det ble også vanskelig å differensiere boligtyper og priser, og en endte stort sett opp med beboere fra middelklassen. Hagebyen som forbilde, derimot, ble en enorm suksess og fikk en omfattende utbredelse internasjonalt. Howards teorier og arkitektenes (Parker & Unwin) «oppskrift» slik den er presentert i kompendiet Town Planning in Practice, fikk for eksempel stor betydning for byggingen av nye byer rundt London etter siste krig, og må sies å være en av de viktigste lærebøkene i moderne byplanlegging.

Arctanderbyen i Oslo er Norges første hageby. Den ble bygget i 1910–11, med Christian Morgenstierne og Arne Eide som arkitekter, og representerer en tidlig form for sosial boligbygging ved Egne Hjem-bevegelsen. (Foto: Mahlum/Wikimedia)

Boligreformforeningen

Da boligreformbevegelsen oppsto i Norge var det resultat av krakket på boligmarkedet på slutten av århundre, den påfølgende uviljen mot private investeringer i boligsektoren, lav produksjon og et markant og økende boligbehov. Det ble klart for de fleste at et større offentlig engasjement var avgjørende for å få flere boliger. Dessuten var kontakten med og kunnskapen om hva som hadde skjedd i resten av Europa på dette området god og til stor inspirasjon. Aktørene var stort sett de samme her som ute, og på mange måter ble diskusjonene på møtene i foreningen en videreføring av de som hadde funnet sted på kontinentet og i England tidligere.

Arkitekt og venstremann Kristen Rivertz er et godt eksempel på en forgangsperson som blandet politisk interesse og faglig kompetanse i det som da ble betegnet som boligsak. Det epokegjørende boligområdet på Sagene han fikk bygget som leiligheter i 3-etasjes lameller, er like mye innlegg i en debatt om arbeiderboligers utforming som et arkitektonisk prosjekt. Hans motstandere i debatten var hagebyentusiastene som mente at folk ville ha det best i rekkehus. En av dem var rådmannen i Oslo, Sofus Arctander. Resultatet var at de som mer håndfaste diskusjonsinnlegg, bygde hvert sitt område – Det Rivertzke kvartal eller «River’n» og Arctanderbyen etter engelsk hagebymønster på Ekeberg – omtrent samtidig. Ettertida har vist at Rivertz på en måte «vant» diskusjonen, i og med at boligene i hagebyene ble for dyre for dem de var ment for – nemlig arbeidere med lave lønninger; også her var det middelklassen som flyttet inn. Rivertz måte å bygge boliger på var mer tilpasset virkeligheten.

Betydning

De fleste diskusjoner var ofte grundige, og temaer som offentlig ansvar, finansieringsformer, bebyggelsesmønster, tettheter, boligtyper og utforming er selvsagt like aktuelle nå som da. Uansett hvor moteriktig en prøver å være, er det mye å lære av diskusjonene fra 100 år tilbake – for politikere og fagfolk. Det store engasjementet som deltakerne i boligreformbevegelsen la for dagen har utvilsomt hatt betydning for utviklingen i ettertid. Selv om utgangspunktet var paternalisme og veldedighet, har fagfolks interesse for vanlige menneskers bolig- og leveforhold endret seg. Tradisjonelt var det overklassen og dens behov for arkitektfaglig bistand som bidro til sysselsettingen. Det kom til et skifte i og med industrialismen, og det økende behovet for fysisk planlegging og bygningsprosjektering førte til en bredere plan- og prosjekteringskompetanse, og arbeiderklassen ble en mer normal oppdragsgiver.

Det Rivertzke kvartal eller «River’n» på Sagene, ble oppført 1911–12 med frittliggende boligblokker etter tegninger av arkitekt Kristen Rivertz. Bebyggelsen danner på mange måter et motstykke til Arcanderbyen som arbeiderboliger. (Foto: Sagene Arbeiderparti)

Kristianiakrakket i 1899 fikk store konsekvenser for boligfinansieringen i Norge, og det tok omtrent hundre år før private investeringer i særlig grad gikk til boligsektoren. Det offentliges ansvar og rolle i boligforsyningsprosessen endret seg helt, og i mellomkrigstida var det statlige garantiordninger som bidro til at den store kommunale leiegårds-bebyggelsen ble oppført. I etterkrigstida – fram til 1980-åras liberalisering – var Husbanken dominerende långiver for nesten all boligbygging i landet.

Boligreformbevegelsens produkter – som hagebyenes bebyggelsesplaner og boligtyper – har i over hundre år vært eksempler på en mer tilpasset og human boligutforming, over hele verden. Mye tyder på at disse eksemplene fortsatt kan være til inspirasjon og kunne brukes som gyldige forbilder av også framtidas boligplanleggere.

Litteratur:

Erling Annaniassen: Hvor Nr.13 ikke er…., Oslo 1991

Tore Brantenberg: Arbeiderboliger i Europa 1335–1985, Oslo 1996

Tore Brantenberg: Arbeiderboliger i Norge 1740–1990, Oslo 1996

Nickolas Bullock and James Read: The Movement for Housing Reform in Germany and France, Cambridge 1985