Terje Skjeggedal anmeldte i PLAN nr. 1/2013 boka «Utfordringer for norsk planlegging». Hans tittel «Prateplanleggingas triumf og tragedie» mer enn antyder hans vurderinger. Han avslutter slik: «Den viktigste innvendinga er at boka så ensidig er retta mot utfordringer for planlegging som prosess, og i så liten grad mot planlegging som produkt og plan med prinsipper, modeller og løsninger».

Boka er skrevet av 17 forfattere. De har alle meget solid og langs fartstid innen forskning. Slik jeg leser forfatterpresentasjonen bak i boka har tre også en tidligere erfaring fra praktisk planlegging.

Da blir det ikke så underlig for en tidligere forsker og senere praktiker å forstå at vekten legges på prosess. Om ønsket var å kople litt teori og praksis kunne jo initiativtakerne forsøkt å lage en liten allianse mellom et par «teoretikere» og et par «praktikere». Etter noen diskusjoner burde det ikke vært spesielt vanskelig å finne én, to eller til og med tre case hvor teori og praksis kunne koples. En slik kopling kunne vært sentrert rundt Pløgers kap. 14 «Planlegging, kunnskap og makt».

Etter å ha «slitt meg gjennom» Althuser, Habermas og Castell ville det vært en utfordring å transformere poststrukturalismen til Foucault inn i planarbeidet i fylkeskommunen. Men en spennende utfordring ville det vært. Kanskje resultatet kunne bragt Pløger sine tanker om planpraksis, hvor makt ikke eies, men utøves gjennom praksis, et par skritt videre? Eller kanskje jeg skulle glemt tankegodset til de tre marxist-teoretikerne, oversett Foucaults vanskelig tilgjengelige analyser og søkt inspirasjon i Patsy Healey’s «Urban Complexity and Spatial Strategies»?

Fravær av fagfolka

«Bønder spiller ikke tennis», kalte Herbjørn Sørebø diktsamlingen sin fra 1972. Planfolk skriver ikke faglige artikler, kan man følge opp med i 2013. Betyr dette fraværet av planfolkene i det offentlige debattrommet noe for det faglige innholdet i og utviklingen av norsk planlegging? Jeg tror faktisk at en økt deltaking fra praktikerne ville styrket den faglige forståelsen av planleggingen, både når det gjelder gjennomførbare prosesser og særlig på substans.

Det finnes eksempler på at praktikerne i den norske planleggingens hverdag har deltatt i et faglig ordskifte, for eksempel i PLAN. Men eksemplene er få! Rådmenn fra kommuner og fylkeskommuner deltar aldri. Plandirektørene i landets fylkeskommuner holder jevnlig sine faglige møter, men resultatene formidles ikke. Kommunene deltar i KS sine samlinger, og fylkeskommuner og regionråd har egne samlinger. Alle sier at dette er spennende og interessante arenaer, men ingen forteller om innholdet i dem. Nå kan man gå inn via nettet og hente ut presentasjoner. Som oftest er dette bilder/ diagrammer uten noen oppfølgende tekst, uten tilløp til noen tolkninger.

«Legge hodet på blokka»?

Slike bøker var det morsomt og nødvendig å lese som forsker og underviser. Men jeg tviler ganske mye på om en praktisk planlegger i en kommune, fylkeskommune, vegvesen, jernbaneverk og andre sentrale organ/direktorater finner så mye inspirasjon. Slik jeg opplevde «planhverdagen» var det fokus på substansen som stod i høysetet. Sakene skulles skrives og møtene skulle holdes. Jo da, vi hørte foredrag av Amdam om kommunikativ plan-legging. Partnerskap skulle etableres og utvikles og samarbeid var nødvendig.

Så kunne den enkelte planlegger en gang i sin karriere vel forsøke å skrive en artikkel. Den skulle selvfølgelig være faglig sentrert og ikke inneholde det fnugg av kritikk mot det politiske flertallet sine vedtak. Men hvorfor skal planleggeren «legge hodet på blokka»? Lederne stimulerer ikke til en slik aktivitet. Det blir heller ikke gitt tid til rådighet til dette i arbeidshverdagen.

Hvilke kompetanser trengs for et godt planarbeid?

Er det kunnskap om prosess? Deltakerne og beslutningstakere må oppleve å bli ivaretatt på en seriøs måte og beslutningene må forankres i samfunnet. Er kunnskapen som læres ut om prosessledelse så akademisk utformet at studentene, hvor noen av de senere blir ledere, blir kastet ut i ukjente roller som praktiske koordinatorer i kompliserte planoppgaver?

Er det kunnskap om innhold, slik at begrepet «kunnskapsbasert» er reelt ivaretatt og at beslutningstakere får formidlet grunnleggende forhold og analyser av drivkrefter og potensielle virkninger?

Er det kunnskap om form, slik at fysiske planer passer inn i akseptable rammer og normer? Her ligger det mange juridiske og estetiske utfordringer. Løser utdanningsinstitusjonene denne oppgaven på en god nok måte?

Innenfor hvert av disse tre knippene av spørsmål foregår det et betydelig utviklingsarbeid. Uten å gå i detalj kunne det vært morsomt å følge opp hva Susan S. Farnstein skriver i paperet «New Directions in Planning Theory»: «While discussions of communicative theory and political economy have transpired within academic journals and books, the body of planning thought concerned with physical design has grabbed public notice and received considerable attention within popular media».

Referansene fyller 7 sider, her er det nok å gå løs på! Planteoretikerne og planpraktikerne kan da ikke fortsette å arbeide i hver sin boble.