Når regjerningen formulerer nasjonale politiske mål som legger føringer på arealpolitikken, må de være klar over at arealdisponering er kommunenes ansvar gjennom plan- og bygningsloven. Som regel lar nasjonal politikk seg gjennomføre uten at kommunale planer står i vegen. Men der konflikter oppstår, er bedre dialog mellom partene nødvendig.

Kommunene har mange oppgaver i det norske politiske og administrative systemet. Utenom å være en del av demokratiet, har de en sentral rolle i gjennomføring av den nasjonale velferdspolitikken. De er tillagt myndighets- og kontrolloppgaver og de har ansvar for arealplanlegging og utbygging av infrastruktur. I tillegg forventes det at de arbeider med utviklingsoppgaver og tilrettelegging for privat bolig- og næringsutvikling.

Det er mange måter statlige myndigheter legger rammer og føringer på den kommunale virksomheten. Lover og regler, sammen de økonomiske overføringene, er de viktigste styringsredskapene. I tillegg gir myndighetene kommunene handlingsmuligheter gjennom å søke midler til ulike typer av tiltak som en ønsker å ta fatt i. Nasjonal politikk i form av stortingsmeldinger og andre politiske signaler er noe som ofte påvirker kommunens handlingsmønster.

Kommunal styring

Hvor stort det kommunale handlingsrommet er, har alltid vært et diskusjonstema. Noen mener at kommunene stort sett er bundet på hender og føtter og dermed i all hovedsak er et redskap for sentrale myndigheter, mens andre legger vekt på at kommunene har en sentral innflytelse over lokal samfunnsutvikling.

Det området som kommunen har størst makt til å bestemme over hva som skal skje innenfor egne grenser, er knyttet til planlegging, nærmere bestemt gjennom plan- og bygningsloven. Kommuneplanen er et redskap som gir lokalpolitikerne rett til å bestemme hvordan både land- og sjøarealene skal brukes. Det vil si hvor boligbygging skal foregå, hvor næringsvirksomhet og offentlig institusjoner kan lokaliseres, områder for infrastruktur, hva som skal være grønt- og rekreasjonsområder osv. Selv om kommuneplanen skal ta hensyn til en del nasjonale krav som det å sikre at kulturelle verdier ivaretas, og at planen ikke strider klart mot nasjonal politikk, står kommunene granske fritt til å bestemme arealbruken.

Fiskeoppdrett som case

At oppdrettsnæringen har utviklet seg til en svært viktig eksportnæringen for Norge, er lett å dokumentere. Den er lokalisert langs hele kysten. Virksomheten har skapt noen konflikter knyttet til miljø, og noen mener at maktkonsentrasjonen er stor og sysselsettingseffekten liten. Kyst- og fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen1 spår at det kan bli vanskelig å få til en seksdobling i norsk fiskeoppdrett, fordi kommunene vil kunne trenere ekspansjonen. (Om det er ønskelig med en slik vekst, er ikke poenget her). Statsråden sier, som sant er, at tilgjengelige arealer til å drive produksjon i sjøen er hovedutfordringen. Hun er bekymret for at lokalpolitikerne skal avsette potensielle sjøarealer for oppdrett til fritidsformål eller andre ting.

I denne sammenheng er det viktig å presisere at kommune- og kystsoneplanlegging skal ivareta helheten, det vil si å avveie ulike interesser knyttet til arealbruken. Her er vi ved kjernen av konflikten. Når kommunene gjennom plan- og bygningsloven har fått ansvaret for planlegging av arealbruken, også i sjøområdene, vil de vurdere bruken først og fremst ut fra lokalbefolkningens og egne politiske interesser, ikke hva sentrale (sektor)myndigheter vil at de skal gjøre. Én ting er at kommunale planer skal ivareta nasjonale kulturverdier, noen annet er å legge seg opp i hvordan andre arealer disponeres framover.

Løsninger

Som regel lar nasjonal nærings-, velferds- og miljøpolitikk seg gjennomføre uten at kommunale planer står i vegen. Ofte er det snarere mangel på planer som er problemet. I Tromsø kommune, som i mange andre kommuner, har en oppdatert plan for sjøarealene – en kystsoneplan – vært en slik mangelvare. Dette vil bli rettet på, ved at arbeidet med en regional kystsoneplan er i oppstartsfasen.

I fiskeoppdrettseksemplet ser vi klare konflikter. Det nytter ikke å klage på lokalpolitikerne som ikke vil avsette nok arealer til oppdrettsvirksomhet. For kommunen oppleves det også som et problem at dersom et oppdrettsanlegg søker om å øke biomassen og produksjonen, er det fylkesmannen som avgjør det, med Miljøverndepartementet som ankeinstans.

Fiskeoppdrett er en arealkrevende næring. Bildet viser et oppdrettsanlegg i Sørfold kommune i Nordland. (Foto: Håkon Jacobsen/Teknisk Ukeblad)

Her må smidigere løsninger til. For noen kommuner er kanskje betaling en løsning, slik ordføreren i Alta, Laila Davidsen, har foreslått.2 Fra kommunalt hold er det flere som ønsker en areal- eller ressursavgift for sjøområdene som tilfaller kommunene. Bruk av konsesjonsavgiften til fordel for kommunene blir også diskutert. Uansett er en bedre dialog med kommunene nødvendig.

Konklusjon

Når regjerningen formulerer nasjonal politikk som vil legge føringer på arealpolitikken, må de være klar over at arealdisponering er kommunenes ansvar gjennom plan- og bygningsloven. Dersom sentrale myndigheter ønsker å påvirke bruken av arealene, som i dette tilfellet sjøarealene til oppdrett, må det i alle fall finnes stimuleringsvirkemidler som gjør at lokalpolitikerne opplever at de får noe igjen for å avsette arealer til å gjennomføre nasjonal politikk, selv om det også er andre interesser som ønsker å bruke de samme lokalitetene. I en kommuneplan er det lokalpolitikerens oppgave å veie og prioritere arealbruken fra et lokalt politisk ståsted og i et langsiktig perspektiv.