Innenfor planlegging finnes det en avmakt som fører til handlingslammelse når det skal planlegges for byliv og stedskvaliteter. En viktig grunn til denne avmakten er at byplanlegging nærmer seg det sosiale felt gjennom rommet, og ikke rommet gjennom livet.

Det ‘virkelige’ demokrati er ifølge Chantal Mouffe det ‘agonistiske demokrati’, som er et møte mellom ‘vennlige fiender’ (Mouffe bruker ’adversaries’) som respekterer hverandres forskjellige tolkninger av verden. I dette demokratiet handler det om å gi følelsene, forskjelligheten og striden en plass i samtalen, og samtidig skape prosesser for å nå ‘et felles symbolsk rom’ som definerer hva samtalen skal dreie seg om og hva forskjelligheten består av (Mouffe 2005).

Plan-demokratiets ansikt er det prosedyrelle og representative demokrati, men den offentlige medvirkning anvendes mest til utveksling av informasjon i forbindelse med konkrete plantiltak og bare i liten grad til å få nye ideer, starte nye diskusjoner eller utøve (selv)kritikk. Innenfor planfeltet snakkes det ikke mye om avmakt, det vil si den planleggingsavmakt som planinstitusjonene kan stå overfor hvis utfordringene faller utenfor det rådende diskurs-hegemoni og maktens institusjonalisering. Hvis det snakkes om makt i planlegging, dreier det seg om makt til å planlegge og ikke om hvordan makten praktiseres eller konstitueres.

Denne artikkelen argumenterer for at det finnes en avmakt innenfor planpolitikk og byplanlegging som skaper handlingslammelse når det skal lages planer for byliv og stedskvaliteter. Handlingslammelsen skyldes at aktørene, selv om de skulle ville det, hverken klarer å forholde seg til den forskjellighet og uenighet som utgjør medvirkningsplanleggingens demokratiske legitimering, eller er i stand til å arbeide med det mangesidige bylivet med alle dets livsverdener og livsformer. I begge tilfeller skyldes avmakten det diskurs-regime som former praksis, og en vesentlig grunn til problemet er at byplanlegging nærmer seg det sosiale felt gjennom rommet, og ikke rommet gjennom livet.

Tre case skal brukes for å diskutere dette problemet og peke på mulige veier for å komme videre, men først; hva er makt?

Makt er en kraft

Makt er en kraft og ikke en struktur, og maktens virkning oppstår som en effekt av forholdet mellom krefter (Pløger 2012). Derfor er «makt ikke eiet, men krefter som konstituerer feltet» (Foucault 1989:188). Foucault definerer makt som ‘the conduct of conduct’, altså makten til å kunne administrere andres atferd (Foucault 1991), men slik at denne maktutøving er «å handle overfor andre uten at de mister deres kapasitet som aktører» (Gordon 1991:5). Plan-legging er slik en del av et «ensemble av funksjoner som til sammen danner den passende (proper) form» (Pasquino 1991:112). Planleggere er en viktig del av det politiske apparats maktutøvning eller praksis, og slik sett en del av politikkens artikulasjon gjennom å skape en kjede av relasjoner mellom ulike aktører som skal samhandle (Foucault 1980:99). Man kan for eksempel møtes gjennom samtale, dialogisk konfrontasjon, om tolking av tekst, vurdering av plantegning og lignende.

En maktrelasjon som medvirkning i offentlige planprosesser «oppfordrer, fremholder, kombinerer» praksis i feltet (Deleuze 2004:47) slik at det skjer en økonomisering av krefter, som igjen kan effektivisere plangjennomføringen. Grunnleggende sett handler planlegging om å styre, kontrollere og temme konflikter gjennom høring og medvirkning, og dermed skape forutsigelighet. En institusjonalisering av planpolitikk er på så vis en stratifisering av deltagelse (når og hvem som kan delta), og representerer taktikker (hva skal legges frem, hvorfor og for hvem).

Plan-demokratiet skal gi de ‘svake stemmer’ en legitim posisjon, men det tales sjeldent om hvem de ‘svake’ stemmer er eller hvilke behov de har, hvorfor de har disse behovene, og om planleggingen i det hele tatt har redskaper, kunnskap eller makt til å imøtekomme behovene. Å ha makt til kontroll og styring er ansett for avgjørende i forhold til den økende dominans som markedet og private entreprenører har fått for eksempel i byggesaker, og planforskningen oppfordrer som hovedregel til mer styring og kontroll via planer og forskrifter. Men er dette virkelig den beste måte å styre på?

Når makt utøves i relasjoner, konstellasjoner eller konfigurasjoner av krefter, og plan-politikken anvender strukturmakt, så fører det til at den prosedyrelle planlegging undervurderer muligheten for å kunne lære av det man kanskje ikke forstår, og samtidig overvurderer holdbarheten av vedtak basert på en gitt strukturs diskurs-hegemoni. Vi har i senere tid sett hvordan mange byer eksperimenterer med nye og annerledes medvirkningsformer, men fordi medvirkning alltid settes inn i en prosedyrell ramme blir resultatet sjeldent planprosesser som klarer å skape en utveksling av nye ideer eller fremtidsbilder. Dette gjør ikke bare planinstitusjonene sårbare overfor mangfoldet av interesser, men også handlingslammet i møtet med den komplekse verdi-virkelighet. Tenk bare på den stadig tilbakevendende konflikten mellom arkitekter og menigmanns ’smak’.

Avmakten skal i det følgende illustreres med utgangspunkt i striden som utfordring, livet som utfordring, og diskurs-regimets selvproduserte problemer.

Case (1): Strid som potentiale

Strid er hverdag innen byplanlegging. ’Byens År’ i Tromsø 2005 ble som kjent etablert fordi byen manglet idéer til å komme videre med deres sentrumsutvikling. Det ble besluttet å ta en time-out fra planlegging, og tiden skulle brukes til å involvere innbyggerne bredest mulig i en utforskning av deres egen by og med diskusjoner om fremtidens Tromsø. Året skulle være et år hvor byen skulle ‘lære åpenhet’ (Nyseth 2010).

’Byens År’ ga tromsøværingene anledning til å erfare byen med sine egne sanser, utvikle egne idéer, og blande seg opp i planleggingen fra eget ståsted. ’Byens År’ ga Tromsø et ’mulighetenes momentum’. Det ble åpnet opp for å få ny kunnskap om byen og dens liv, for eksperimentering med nye deltakelsesformer i byplanlegging, for etablering av en kritisk masse av aktive borgere som dialog-partnere, og utviklingen av en sentrumsplan med visjoner som kunne bære byen gjennom den tillitskrise som var oppstått mellom innbyggere, politikere og plankontoret. Året forandret byplanleggingen fra en situasjon preget av likegyldighet til utvikling av nye forbindelser og nye offentlige og inkluderende kommunikasjonsmåter.

Byens styrende organer så det imidlertid annerledes. Eksperimentet førte ikke til en ’læring i åpenhet’ og det forandret ikke Tromsøs styringsmåte i politikk og planlegging. For kommunen var året et forsøk på å få konstruktive innspill til å komme videre, men samtidig en måte å temme strid og kritikk på. Tromsø vendte tilbake til en rasjonell helhetsplan og prosedyrell planlegging.

Plan-politikkens avmakt var her at planinstitusjonen ikke klarte å arbeide med en kompleks verden av ulike tilblivelser og stridigheter. Tromsø, som andre byer, kan ikke manøvrere i flytende situasjoner, og kan dermed ikke gripe de åpninger av muligheter som tilbyr seg. Tromsø kunne heller ikke foreta noen ’strategisk navigering’ (Hillier 2011), for eksempel ved å søke en ’kritisk dialog’ med kunnskapsmiljøene (Hillier 2007a,b). Strategisk navigering krever blant annet at byene er villige til å eksperimentere, og dermed også åpne for muligheten til å feile. Men åpenhet og lytting trenger ikke å være uendelige prosesser. Dette kan skje ved ’midlertidig hvile’ (temporary resting) i form av midlertidige vedtak om retning, midler og mål i erkjennelse av at selv om det må foretas noen valg for å komme videre, vil disse valgene alltid være temporære (Healey 2006). En slik planlegging kan ikke bygge på styringsteknikker som opererer vertikalt når det gjelder beslutninger og horisontalt når det gjelder legitimering av planer og vedtak.

Case (2): I skyggen av livet

Bjørvika-planen er et prosjekt der Oslo kommune har gitt høy prioritet til offentlig meningsutveksling gjennom egen webside, utstillinger, midlertidig informasjonskontor på Oslo Sentralstasjon, debatter og offentlige møter. Men etter hvert skal de kommunale planmyndighetene inn i den vanskelige fase der den romlig-materielle strukturen er på plass, og man i stedet må begynne å tenke på på det liv som skal leves og utfolde seg i den nye bydelen. Så langt har diskusjonen mest handlet om form og funksjon, for eksempel om hvilke kulturinstitusjoner som skal plasseres langs den nye havnepromenaden, inkludert en debatt om arkitekturen.

Den plan-politiske oppfatning er at strukturelle krefter kan planlegges, som for eksempel når Oslo kommune prioriterer en stripe kulturinstitusjoner langs en kulturakse med begrunnelsen at en slik strukturering vil generere bruk av stedet. Attraksjonseffekten er imidlertid avhengig av ikkestrukturelle forhold som den estetisk-affektive, vitalistiske og verdimessige kraft som stedet har (Aspen & Pløger 2013). Dette er flytende krefter som virker i konstellasjoner og konfigurasjoner, og som sådan er de ‘uberegnelige’ – i den forstand at de skyldes ikkekausale relasjoner. Det er et møte mellom ‘konvergens og divergens’, vil Ranciere si (2011:10-33).

Når byer blir interessert i livsformer og bylivsverdier (København) eller stedsprofilering (Norge), så beveger man seg inn i felt hvor det er viktig å skjelne mellom det funksjonelt-strukturelle liv og det levde liv. Det hverdagsliv som skal leves og utfoldes i Bjørvika er formet av erfaringer, livsverdener, individualitet, subjektivitet, moral og andre krefter som gjør mennesker til kognitiv-affektive individer (Aspen & Pløger 2013). Skal planlegging arbeide med disse forhold? Ja, hvis den vil planlegge for byliv, mangfoldighet og forskjellighet.

Det levde liv handler om livsformer som skapes via hverdagslivets verdier og preferanser, og disse forandres som kjent gjennom livet i forhold til livsfase, opplevelser, kunnskap og erfaring. Dette er krefter som ikke kan fikseres eller tegnes inn på et sone- eller arealbrukskart. Mangfoldighet og forskjellighet inneholder i seg selv konflikt, og når Oslo planlegger et Bjørvika for 50+ livet så gis makten til et verdisett som vil sørge for å ekskludere ‘fremmede’ verdier og preferanser fra området. At alle vil eller kan bo sammen, er en politisk illusjon.

Når det snakkes om byutvikling innenfor den hegemoniske arkitektur- og plandiskurs, heter det gjerne at ’byene varer’. En a-historisk påstand. Det sosiale ’varer’ nemlig ikke, men selv etter 20 års byplanlegging i Bjørvika arbeides det stadig ut ifra det premiss at form, tilgjengelighet og funksjonalitet er de viktigste midler til å skape levende steder. Dette syn gjør planleggingen sårbar i en fase hvor debatten om byliv blir alt viktigere for at suksesskriteriene til politikere og byplanleggere skal kunne oppfylles (se Aspen 2013). I Bjørvika forsøker man å unngå denne problemstillingen ved å følge det klassiske funksjonelle dogme: Hvis det finnes offentlig tilgjengelige og ’publikumsrettede’ virksomheter i 1. etasje i kontorbygg og andre bygg som har fasade mot gaten, ja så skapes det byliv fordi det oppstår ’flows’ eller ’strømmer’. Kommunen vil kombinere kultur (museer), spektakulær arkitektur, promenade, butikker, kontorer, boliger og et par kaféer. Men de skyhøye leieprisene i Bjørvika gjør at det kun er kjedene som har råd til å etablere seg der. Hvilket liv skal utfoldes i bydelen? Hvem ønsker slike mix-use soner? Hvilke ’flow’ skapes?

Bjørvika og Tromsø er eksempler på en avmakt overfor ‘fornemmelse av byen’ (Rajchman 2010). Det overlates til arkitektkonkurranser å komme med vage beskrivelser av hva som skaper byliv. Avmakten skaper handlingslammelse i forhold til hvilket liv det kan legges til rette for her og nå og i fremtiden. Byene har ikke noe motargument overfor markedets fokus på økonomi/profitt eller andre særinteresser (arkitekter, kommersialisering, kulturarv mv), fordi de mangler en visjon som tar utgangspunkt i ulike livsverdener, drømmer, håp og den imaginære by. Planetatene kommer på defensiven når debatten beveger seg mot en forståelse av hva slags hverdagsliv som skal leves i området (Aspen 2013). Diskurs-regimet er et problem.

Case (3): Diskurs-regimet – (av)maktens triumf

I en kommende artikkel argumenteres det for at havnefrontplanleggingen i Oslo er ‘zombieurbanismens triumf’ (Aspen 2013). Med dette menes at den bygger på begreper som ikke lenger passer til den realitet eller virkelighet begrepene eller teoriene skal anvendes på. Alle disipliner har sine ’zombiebegreper’, det handler om å reflektere over deres betydning og konsekvenser. Byplanleggingen tenker som nevnt på bylivet ut ifra form, funksjon og materialitet, og arbeider på denne måten med design av det sosiale livet gjennom rommet. Det blir også hevdet det finnes eller kan skapes en stedsidentitet med grunnlag i kulturarv og felles historie og verdier. Denne diskurs bygger på at stedsidentitet skapes gjennom arkitektur, byggestil og landskapsformer, og at det finnes en kollektiv ‘intuitiv’ bevissthet om denne ‘felles identitet’. «Vi vet», som Christian Norberg-Schulz fortalte, «når vi er hjemme».

De store utbyggings- og transformasjonsprosjektene som vi ser i byene, viser at tankegangen til arkitekter og byplanleggere befinner seg innenfor et romlig diskurs-regime. For eksempel har Oslo kommune bare laget romlige temahefter for Bjørvika (belysning, byrom, kunst i rom, bygninger) som grunnlag for å planlegge for byliv.1 Når kommunale myndigheter for eksempel sier at de vektlegger mangfold og forskjellighet, presiseres det ikke hva de mener med dette eller hvem som er en realistisk målgruppe. Hvem kan og vil bo i området? Hvem er kultur-turistene? Det blir heller ikke sagt noe om hvordan man skal ‘forene’ ønskene om både funksjonalitet og spontant liv, både forandring og sikkerhet, både byliv og ro-og-fred.

Bjørvika-planen handler om siktlinjer, arealbruk, ’forbindelser’ mellom fjorden og byen, ’god tilgjengelighet’ og ’allmenninger’, og dermed har man lagt de romlige rammene som skal «inviterere livet inn i et nytt offentlig rom» (Aspen 2013:10). Når juryen for arkitektkonkurransen sier at vinnerforslaget er et forslag med «konsistente sterke former og estetisk sammenhengende løsninger som er tilpasset opplevelser og sosialt liv», blir det tydelig at urban design handler om formgiving av sosial bruk, og at byliv dreier seg om «ikonisk arkitektur, rene og pene miljøer, den rette porsjon av glade og smarte mennesker som inntar gater og offentlige rom» (4). Byens kulturakse er en flaggskipsstrategi som det er vanskelig å finne vellykkede forbilder til, og når virkningen som det romlige design har på bylivet skal beskrives og begrunnes, ender man lett opp i et ’reklamespråk’ (9).

Noen hevder at nåtidens urbane design handler om å skape et følelsesmessig engasjement i omgivelsene, og at det derfor satses på en ‘atmosfærisk urbanisme’ (Holden & Anderson 2009). Når byer satser på effekten av ’opplevelsesbyen’, spiller de på folks affektive investering i byens begivenheter, hendelser og estetikk-design. Men dette er samtidig krefter som planinstitusjonene, arkitekter og urbane designere kun har en vag fornemmelse av. Dette kan illustreres av at når Oslo kommune skal forsøke å nærme seg det subjektive byliv, så skjer det funksjonelt ved å snakke om ‘tun’ og ‘tilgjengelighet’ (Aspen 2013). Nok et romlig resonnement overfor det sosiale.

Oppsummering

Tromsø har et par ganger tatt nye tak i byplanleggingen (‘Spillet om Tromsø’, ‘Byens År’), men det har ikke ført til en annen form for planlegging. I Oslo har Plan- og bygningsetaten drevet en desentralisert planlegging i Groruddalen i snart 15 år og har et ambisiøst program for offentlig medvirkning i Bjørvika. Likevel evner hverken Tromsø eller Oslo å forholde seg til det faktiske mangfoldet i byen fordi dette faller utenfor et diskurs-regime basert på idéer om for eksempel stedsidentitet i éntall. En skapende byplanprosess i et mangfoldig og sammensatt samfunn må kunne arbeide midt i strid og konflikter mellom forskjellige livsformer og identiteter, og ikke bare satse på en ikonisk-symbolsk og materielt-designet stedsforståelse.

Det romlige diskurs-regimet beskytter den rådende forståelse av byutvikling som preger bypolitikk og byplanlegging. Selv om alle vet at en permanent og uforanderlig arkitektur er en umulighet, forblir ’varighet’ og ’identitet’ svaret på hva som skaper ’gode’ byrom og tilegnelse av disse i hverdagslivet. Sosiale forhold tingliggjøres.

Planleggingen foregår innenfor et snevert handlingsrom, definert av rådende teorier, begreper og forståelseshorisonter. Byplanleggingens handlingslammelse overfor det flytende, mangfoldige, ambivalente, utydelige og det usammenlignbare skyldes at den ikke tar til seg inspirasjon fra ‘fremmede’ teorier, levde erfaringer, og den hverdagsbaserte opplevelse av steder og rom. Denne mangel gjør at byplanleggerne ikke klarer å oppfylle sine egne ambisjoner. De mangler en Plan B i møtet med andre visjoner, oppfatninger, verdier eller scenarier. Det finnes ikke noe å ’forhandle’ om i forhold til pluralismen i den levde og opplevde by. Det ikke å kunne stille selv-kritiske spørsmål eller utfordre seg selv i offentligheten, gir også en følelse av avmakt. Bjørvika og Tromsø viser at vår byplanlegging mangler handlingskompetanse og redskaper for å arbeide i et flytende og diffust terreng av erfaringer, betydninger, smak, begjær, drømmer eller utopi.

Den attraktive byen finnes i den ’myke by’ (Raban 1972), den ’imaginære by’ (Amin & Thrift 2002), i intensitet (Lash 2010); kort sagt i vitalismens krefter (Aspen & Pløger 2013). Vi kunne kanskje lære av ‘Byens År’ i Tromsø og finne inspirasjon i det danske prosjektet ‘Byens rum’.2

Referanser:

Amin, Ash & Thrift, Nigel (2002) Cities: Reimagining the Urban. Cambridge: Polity Press.

Aspen Jonny (2013) Oslo – The Triumph of Zombie Urbanism, in R. el Khoury & E. Robbins (eds) Shaping the City: Studies in History, Theory and Urban Design, New York, Taylor & Francis/Routledge, 1–22.

Aspen, Jonny & Pløger, John (2013) Den vitale by (udkommer i løbet af høst 2013/vår 2014).

Deleuze, Gilles (2004) Foucault, Frederiksberg, Det lille Forlag.

Foucault, Michel (1980) Power/Knowledge. Selected Interviews and Other Writings 1972–1977 (ed. Colin Gordon), New York, Pantheon.

Gordon, Colin (1991) Governmental rationality: An introduction, in Graham Burchell, Colin Gordon & Peter Miller (eds) The Foucault Effect, Hempstead, Harvester Wheatsheaf, 1–53.

Healey, Patsy (2006) Urban Complexity and Spatial Strategies. Towards a relational planning for our times, London, Routledge.

Hillier, Jean (2007a) Stretching Beyond The Horizon. A Multiplanar Theory of Spatial Planning and Governance, London, Ashgate.

Hillier, Jean (2007b) Plan(e) Speaking: En multiplanær teori om rumlig planlægning, i Anne Jensen et.al. (red) Planlægning I teori og praksis, Frederiksberg, Roskilde Universitetsforlag, 85–106.

Jean Hillier (2011) Strategic navigation across multiple planes. Towards a Deleuzean-inspired methodology for strategic spatial planning, Town Planning Review, 82(5), 504–525.

Lash, Scott (2010) Intensive Culture, London, Sage.

Mouffe, Chantal (2005) On the Political, London, Routledge.

Nyseth, Torill, Pløger, John & Holm, Trine (2010) Planning beyond the horizon: The Tromsø experiment, Planning Theory, Vol.9, No.3, 223–247.

Pasquino, Pasquale (1991) Theatrum Politicum: The Genealogy of Capital – Police and the State of Prosperity, in Graham Burchell, Colin Gordon & Peter Miller (eds) The Foucault Effect, Hempstead, Harvester Wheatsheaf, 105-118.

Pløger, John (2012) Planlegging, kunnskap og makt, in Nils Aarsæther, Eva Falleth, Torill Nyseth & Ronny Kristiansen (red) Utfordringer for norsk planlegging. Kunn skap, bærekraft, demokrati, Oslo, Cappelen Dam, Høyskoleforlaget, 256–272.

Raban, Jonathan (1972) The Soft City, Vintage, New York.

Rajchman, John (2010) Förnimmelser av staden, in Helena Mattsson & Sven-Olov Wallenstein (red) Deleuze och mångfaldens veck, Stockholm, Axlbooks, 21–42.

Ranciere, Jacques (2011) A politics of aesthetic indetermination, in Jason E. Smtih & Annette Weisser (eds) Everything is in Everything. Jacques Rancière between Intellectual Emancipation 6 Aesthetic Education, Art Center Graduate Press, Zürich, 10–33.

Ruud, Marit Ekne, Brattbak Inger, Røe Per Gunnar & Vestby, Guri Mette (2007) Sosio kulturelle stedsanalyser. Veileder, Oslo, Akershus Fylkeskommune.