Planlegging er en form for maktutøvelse som ofte har store konsekvenser for våre liv og våre omgivelser. Spørsmålet om hvordan denne planmakten utøves – og av hvem – er derfor viktig, og tema for dette nummeret av PLAN. Da må vi som Jon P Knudsen skriver her i bladet gå til bardisken og spørre mannen bak den: «Who runs this town?» Altså se på den faktiske makten, og ikke stirre oss blinde på formelle maktstrukturer. For som John Pløger peker på i sin artikkel: Makt er en kraft og ikke en struktur, og maktens virkning oppstår som en effekt av forholdet mellom krefter.

La oss se historisk på maktforholdene i det norske plansystemet. Før bygningsloven ble innført i 1965 var fysisk planlegging langt på vei styrt av fagfolk, først og fremst arkitekter og ingeniører. De satt i de kommunale bygningsrådene og hadde betydelig innflytelse, selv om det formelt var kommunestyret som fattet vedtak. Etter 1965 fikk lokalpolitikerne en mye sterkere rolle i plan- og byggesaker og fagfolkene en tilsvarende mindre rolle, og de kommunale utvalgene som i dag behandler slike saker er politisk sammensatt.

I løpet av 1980- og 1990-årene skjedde det påny en endring, inspirert av New Public Management-idealer. Det snakkes gjerne om nyliberalistisk planlegging, flernivåstyring, governance eller forhandlingsplanlegging for å betegne denne modellen, men uansett er det tale om en maktforskyvning mellom det offentlige og private utbyggere, der de sistnevnte har fått mer makt. Mens utarbeidelse av reguleringsplaner tidligere var forbeholdt kommunene (og unntaksvis staten), blir 70 % av alle reguleringsplaner nå laget av private aktører, ja i de største byene er tallet så høyt som 90 %.

Det kommunale «planleggingsmonopolet» er også under press fra nasjonalt nivå. Det såkalte innsigelsesinstituttet gir statlige sektormyndigheter anledning til å stoppe kommunale planer hvis de kommer i konflikt med nasjonale eller regionale interesser. Problemet er at sektorene ofte fremmer ulike interesser som står i strid med hverandre. Denne «fragmenteringen» av statsforvaltningen preger også forholdet mellom departementene, som ofte fronter motstridende syn eller politikk, og der de reelle maktforhold ikke alltid samsvarer med de formelle. For eksempel har de senere års «vekkelse» rundt samferdselens betydning for verdiskapning, utvikling og levekår gitt samferdselsmyndighetene, og spesielt vegmyndighetene, en «upper hand» i forhold til Miljøverndepartementet, som er vårt plandepartement.

Hva så med alle oss andre, vanlige innbyggere, har vi noen makt eller innflytelse? Selv om vi er gitt flere formelle muligheter til medvirkning i det norske plansystemet, blir vi ifølge Gro Sandkjær Hanssen ofte marginalisert i viktige plan- og utbyggingssaker. Det skyldes at lovverket i liten grad stiller konkrete krav til hvordan utbyggere og kommunene skal legge til rette for lokal deltakelse i planprosesser.

Og hva med maktposisjonen og rollen til planleggeren? Her må vi vise til artiklene til Ingeborg Johnsen og John Pløger i dette nummeret, og til Nils Aarsæthers anmeldelse av Tore Sagers bok om kritisk planteori. Temaet blir også tatt opp i neste utgave av PLAN, som skal knyttes til feiringen av 100-årsjubileet til Norsk Bolig- og Byplanforening senere i år.

Ellers venter vi i spenning på stortingsvalget til høsten. Både Høyre og Frp vil at en ny regjering skal sørge for et raskt stortingsvedtak om en kommunereform, altså større og færre kommuner. Ja de to partiene ønsker sågar å avskaffe fylkeskommunen. Resultatet kan bli helt nye maktstrukturer innenfor planfeltet.