Aksel Tjora, Ida Marie Henriksen, Torbjørn Fjærli og Ingeborg Grønning:

«Sammen i byen: En sosiologisk analyse av urbane naboskap, nærmiljø og boligens betydning»

Tapir Akademisk Forlag 2012, Trondheim

ISBN: 9788251927383

Tjora, Henriksen, Fjærli og Grønning har sammen skrevet en bok om naboskap, sosiale relasjoner og det å bo i by. Alle forfatterne er sosiologer med tilhørighet til Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU i Trondheim. Boka er på 150 sider, og bygget opp med en masteroppgaves systematikk: Den har en innledning om temaet der undertegnede fikk et gjensyn med et bredt utvalg av bidrag fra den kvalitative delen av boligforskningsmiljøet ved Byggforsk på 1990-tallet, samt nyere bidrag fra sosiologer og urbanister med interesse for kvalitative aspekter ved bolig.

Teorikapittelet er bredt anlagt og dypt forankret i handlingsanalyse: med spenn fra Schultz’ handlingsteori til bidrag fra Giddens, Goffman, Granovetter og Gullestad – for å nevne noen. Gjennom å trekke på strukturteorier, konfliktteorier og interaksjonisme ønsker forfatterne å trekke opp et teoretisk bakteppe for intet mindre enn felleskap, interaksjon, selvrepresentasjon, identitet og nettverk (side 21).

Metode og datagrunnlag er kort presentert – for kort etter min mening. Det gjøres bruk av empiri hentet inn gjennom fem ulike studier (side 54), men bare to av studiene er systematisk presentert. Det er laget en tabell som viser hvilke områder som de siterte beboerne bor i og dermed henter sine erfaringer fra, men det kan leseren gjøre lite med når områdene ikke er presentert. Skulle boka komme i et nytt opplag er forfatterne med dette oppfordret til å utdype datagrunnlaget, presentere alle kildene og utdype materielle og organisatoriske sider ved boligområdene. Dette utgjør konteksten som samhandlingen utfolder seg innenfor og som beboerne uttaler seg på grunnlag av. Det er også en utfordring at datakildene i så stor grad presenteres gjennom sitater, i kombinasjon med bidrag fra andre forfattere. Dermed blir det vanskelig å se når dataene brukes induktivt og når de brukes illustrativt.

Boka starter med en refleksjon over boligens marginale plass i samfunnsforskningen og forfatterne spør hvorfor. Deres antydning til svar er at bolig er for nært, for dagligdags. Denne anmelders svar går i retning av at bolig er for vidt – bolig er analysert og teoretisert ut fra den plassen boligen i privatøkonomi (og samfunnsøkonomi), i bosettingsvalg, i omsorgstjenester etc. Bolig er eksempelvis godt teoretisert med utgangspunkt i studier av preferanser og flyttemønster, det samme er boligens rolle i fordelingspolitikken og ikke minst har bolig samfunnsvitenskapens interesser i forhold til boligpriser, boutgifter og gjeldsnivå. Innenfor disse perspektivene er det eksempler på kvalitative og kvantitative bidrag.

I «Sammen i byen» ønsker forfatterne å trekke en teoretisk ramme rundt det å bo, nærmere bestemt en teoretisk ramme rundt den sosiale og identitetsskapende dimensjonen ved det å bo, med vekt på betydning av naboskap og nabolag. Forfatterne betegner dette som å være på vei mot en boligsosiologi. Ambisjonen vekker naturligvis interesse hos en sosiolog som har virket innenfor boligfeltet i et kvart århundre.

Boka starter med å definere bomiljø og nærmiljø. Forfatterne ser bomiljøet som de næreste omgivelsene og nærmiljøet som et noe større område, uten at størrelsesorden antydes verken i antall boenheter eller geografisk utstrekning. Det skillet som trekkes i de innledende delene, mellom hjemmet, boligens nærmeste omgivelser og nærmiljøet, pensles lite ut i den påfølgende analysen, det tjener først og fremst som et kognitivt bakteppe.

Boka har fem analytiske kapitler: Kommunikasjon mellom naboer (kap 5), Materielle betingelser for fjerne og nære naboskap (kap 6), Møter og møteplasser (kap 7), Boligen som identitetsskapende arena (kap 8) og Livsfase og boligkarriere (kap 9).

Kapittelet om kommunikasjon mellom naboer er betydelig lengre enn de andre og markerer dermed hvor hovedfokuset er. Det gis mange fortellinger om beboernes kontakt og kjennskap til hverandre og interaksjon gjennom konkrete arrangementer i nabolaget, men det er uklart hva nytt som kommer fram. Kapittel 6 er viet materielle betingelser. Også her gis det mange sitater som illustrerer beboernes oppfatning av materielle sider, men betraktelig færre beskrivelser av nabolagenes fysiske utforming. Dimensjoner som antall boenheter som nabolaget består av, boligbyggenes størrelse, plassering og lokalisering, områdets alder samt avstander, kommunikasjon og tilgjengelighet kunne med fordel vært beskrevet mer systematisk. Kapittel 7 følger opp den materielle dimensjonen med en analyse av hvordan nærområdet brukes og hvordan ulike møteplasser benyttes.

I de to siste analysekapitlene (kapittel 8 og 9) skifter forfatterne fokus over på boligens betydning for beboernes identitet og boligens betydning i et livsperspektiv. Boka avsluttes med en diskusjon om urbane, lokaliserte fellesskap.

Boka gjør bruk av tre sett med firefeltstabeller som hver oppsummerer ulike aspekter ved nabolag og nærmiljø. De er alle gode oppsummeringer av de diskusjonene de inngår i. Den første typologien er en beskrivelse av fellesskap slik de framkommer gjennom informantintervjuer og beboernes situasjonsbeskrivelser, godt ispedd bidrag fra andre forfattere. Fellesskapene beskrives ved hjelp av to kryssende akser: Den vertikale aksen viser høy versus lav grad av påskudd for interaksjon i nabolaget og den horisontale viser høy versus lav grad av aktivitet. Dette antyder fire ulike typer sosiale fellesskap: «fellesskap i forbifarten», «nært fellesskap», «fragmentert fellesskap» og «ekskluderende fellesskap» (side 81).

Også den andre typologien er en empirisk generert refleksjon over situasjonene som informantene viser til. Den viser forskjellene i hvordan beboerne tilnærmer seg boligen sin. Forfatterne har her laget en vertikal akse der høy versus lav kvalitet i boligen utgjør ytterpunktene og tidlig versus seint i livet er ytterpunktene på den horisontale aksen. De fire feltene som dannes skal vise ulike situasjoner som ligger bak konkrete boforhold. Figuren viser hvordan dette eksempelvis kan variere mellom førstegangsetablereren som utforsker boligmarkedet, den etablerte, den som har kommet til boligen gjennom tilfeldigheter og den som ikke hadde noen valg seint i livet (side 145).

Det siste settet av typologier illustrerer det forfatterne betegner som interaksjonsbalanse. Igjen gjøres det bruk av akser: Den vertikale aksen viser til «krav» (til interaksjon) versus frivillighet. Den horisontale aksen viser til beboernes aspirasjoner: ytterpunktene er «skjold mot interaksjon» versus «rom for integrasjon». Forfatterne ser i dette et landskap av sosiale konflikter og harmonier der både tvungen deltakelse og opplevd isolasjon illustrerer ulike typer konflikter og balansert deltakelse og balansert isolasjon illustrerer ulike typer harmonier (side 152). Tvungen deltakelse framkommer der det er krav til integrasjon og den enkelte vegrer seg, det vil si har «engasjementskjold». Opplevd isolasjon framkommer der beboeren gjerne skulle hatt mer kontakt med naboer, men hvor naboskapet er preget av fragmenterte fellesskap. Balansert isolasjon er noe annet: Det framkommer der beboeren ikke ønsker særlig grad av lokal integrasjon og fragmenterte fellesskap mellom naboer følgelig er uproblematisk. Balansert deltakelse viser til nabolag med etablerte rom for deltakelse og beboere som mer eller mindre bevisst søker seg dit (eller forblir boende) fordi naboskapets (omfattende) samhandling passer dem.

Ambisjonen bak boka er å nærme seg «en teori om bolig». Har forfatterne lykkes med å etablere et grunnlag for en teori om bolig? I vitenskapelig forstand er teori en betegnelse på en hypotese som bekreftes i analyser som primært er designet for å tilbakevise teorien. I hverdagsspråket er teori betegnelsen på en antagelse om sammenhenger. Bokas ansats til teori ligger nærmere den hverdagslige betydningen. Dette følger dels av den fenomenologiske tilnærmingen som forfatterne gjør bruk av, og dels av opplegget for analyse. Det betyr på ingen måte at bidraget er uinteressant i et vitenskapelig perspektiv.

Etter min oppfatning er bokas viktigste bidrag at den setter norsk forskning om bomiljø og den betydning nabolag og naboskap har for ulike typer beboere i sammenheng med viktige bidrag i interaksjonisme og handlingsteori. Gjennom sammenstilling av tidligere empirisk forskning på temaet kombinert med refleksjoner over bidrag fra fenomenologi og handlingsteori, samt omfattende bruk av sitater fra beboere i ulike situasjoner, leder forfatterne leserens oppmerksomhet mot ulike sider ved boligen, nabolaget, naboskapet, nærområdet og byen. Dette er verdifull lesing og gir grunnlag for refleksjoner for sosiologer med interesse for feltet. Om det også inspirerer planleggere og boligutviklere er jeg mer usikker på.

Boka kommuniserer ikke tydelig hvor ansatsene til egen teori ligger. Det er god grunn til å anta at det er i den siste firefelten at ambisjonene finnes. Forfatterne betegner interaksjonsformene i den siste figuren som teoremer. Et teorem er en læresetning med bevist gyldighet. Det er da grunn til å oppfatte forfatterne slik at de mener at egen og muligens også andres empiri, godt støttet av teorier om interaksjon og samhandling, viser spesifikke interaksjonsformer mellom naboer. Disse «teoremene» er intuitivt rimelige, men om de er observasjoner eller antakelser er vanskelig å si på grunnlag av hvordan empirien er presentert i boka. Dermed faller teoremene i betydning av å være læresetninger med en bevist gyldighet. «Teoremene» har imidlertid logisk gyldighet. Hvorvidt dette står seg som grunnlag for en teori om bolig skal forbli usagt. Etter min oppfatning vil en slik ambisjon kreve høyere grad av presisjon, bredere utlegning om forutsetningene og klarere budskap om hva som ønskes forklart.

Dermed kommer forfatterne ikke helt i havn med sin ambisjon om å være «på vei mot en boligteori» i vitenskapelig betydning. Til det mangler boka presisjon i forhold til hva teorien skal forklare. Bidrag innenfor denne delen av boliglitteraturen er imidlertid sjelden vare og boka er likevel interessant lesing, også for de som er mer enn gjennomsnittlig interessert i boligens betydning. I tillegg til å gi god oversikt, ansporer den til refleksjon.

Til slutt: Boka er et gjensyn med en gammel tematikk. Hadde forfatterne tatt utgangspunkt iDagfinn Ås’s lille notat fra 19771, Ordet er miljø, ville de kanskje kommet lenger. Ås identifiserer tre hovedelementer når bomiljø skal forklares: beboernes aspirasjoner, områdets organisatoriske struktur og områdets fysiske/materielle utforming. Tjora, Henriksen, Fjørlig og Grønning nyanserer og utdyper dette naturligvis, men ville kanskje kommet lengre med dette som et distinkt utgangspunkt.