Det må bli mulig å puste inn skogsluft i byen», postulerte den østerrikske kunstneren og arkitekten Friedensreich Hundertwasser. Det merkelige Hundertwasserhaus i Wien fra 1958, som pryder forsiden av dette nummeret, representerer hans kamp for en mer naturlig og økologisk arkitektur, og er dessuten et opprør mot de «rette linjers tyranni». Blant annet har huset «tre-beboere», trær som vokser ut av folks vinduer i samboerskap med byggets menneskelige innbyggere.

Selv om Hundertwassers arkitektur nok er for spesiell til å kunne bli en modell for miljøvennlige byer, er det likevel lett å la seg begeistre av hans kamp for trær på taket. Grønne takhager – og også grønne husvegger – er viktige elementer i grønn byutvikling mange steder i utlandet, både som klimaregulerende tiltak og til dyrking av nyttevekster og prydplanter. Og vi i Norge tar vi etter – for eksempel skal 50 prosent av takarealene til Barcode-bebyggelsen i Bjørvika være «grønne», ifølge planene.

Heldigvis er det i de fleste norske byer, hovedstaden inkludert, til en viss grad mulig «å puste inn skogsluft» uten å måtte plante trær på takene. Det skyldes først og fremst vår geografi og lave befolkningstetthet. Bare i Oslo er det 25.000 mål parker og friområder. I tillegg har vi Oslomarka som omkranser byen og dekker et samlet areal på 1700 km2. Og takket være fremsynte planleggere og politikere som tidlig så behovet for å sikre befolkningen grønne rekreasjons- og friluftsområder, har byen et omfattende nett av turveier som forbinder boligområder med lokale grøntområder og med Marka.

I forhold til klima og miljø har byene en tvetydig rolle. På den ene siden bidrar konsentrasjonen av mennesker og aktiviteter til at miljøproblemene gjerne er størst i byene. På den andre siden sparer tett bystruktur og urbane levemåter arealer og energi og muliggjør kortere og miljøvennlige reiser. Det såkalte økologiske fotavtrykket er da også lavere per innbygger i byene enn i mer spredtbygde strøk.

Likevel har vi som mål at byene skal bli «grønnere», både bokstavelig talt og i en bredere økologisk forstand. Den største utfordring blir å redusere biltrafikken, og dermed også klimagassutslippene, og samtidig håndtere den sterke befolkningsveksten som byene ventes å få framover. Veksten vil jo skape et økende byggebehov som vil legge press på arealene.

En viktig arena for bærekraftig byutvikling er «Framtidens byer», samarbeidet mellom staten og de største byene våre (PLAN 1/2009 og 1/2011). Hovedstrategien her er fortetting. Hvis vi bygger tettere, blir avstandene mindre. Da kan vi la bilen stå, kutte i klimagassutslippene og gjøre byene bedre å leve i. Slik er i hvert fall tankegangen.

Fjorårets klimamelding og forslaget til ny Nasjonal transportplan, som regjeringen nettopp har lagt fram, støtter opp under denne strategien. Målet er at trafikkveksten i byområdene helt skal tas av kollektivtransport, sykkel og gange. «Et tøft mål å nå», innrømmer miljøvernminister Bård Vegar Solhjell i intervjuet som PLAN har hatt med ham. Og får støtte av trafikkforsker Arvid Strand, som her i bladet etterlyser realisme i målsettingen om at trafikkveksten skal tas kollektivt og mykt. Hvorvidt de ca. 200 milliarder kroner som regjeringen vil bruke på miljøvennlig transport de neste ti årene eller de 26 milliardene som er satt av til såkalte bymiljøavtaler, er tilstrekkelig til å gi byene et konkurransedyktig kollektivt transporttilbud, er vel heller tvilsomt.

Det som gir grunn til litt håp, er at miljøvernministeren personlig engasjerer seg i bypolitikken og har lyst til å være byminister. Det er lenge siden vi opplevde at noen på regjeringsnivå føler «eierskap» til byutviklingen og prøver å samle trådene. Statsråden våger til og med å utfordre sterke distriktspolitiske interesser når han gir uttrykk for at det er vel så viktig å ha en bypolitikk som en distriktspolitikk, rett og slett fordi vi er i ferd med å bli et land av byer.

Så får vi se om Solhjell kan gjøre samfunnsforsker Per Gunnar Røes ord til skamme. Han avslutter sin fortelling om Grønne Oslo her i bladet med følgende hjertesukk: «I Norge har det alltid vært vanskelig å få oppslutning om en politikk som tilgodeser byene, selv om den er bærekraftig.»